En strøm migranter kommer til Europa. De rømmer fra kaos og krig. De er fra alle sosiale lag.
De aller fleste ville ha blitt i sine hjemland om de kunne. Men som resultat av vold, politisk udugelighet, ekstremisme og ideologisk dragkamp, kombinert med en langt på vei mislykket politikk fra Vestens side, er situasjonen blitt håpløs. De ser ingen annen utvei enn å flykte.
Vår åpenhet og sjenerøsitet settes på prøve.
Å snu ryggen til lidelsen og urealistisk fremholde at vi kan hjelpe dem der de er, holder ikke.
Det gjør imidlertid ikke at valgene er enkle. Akkurat som enhver forelder har som sitt primæransvar å oppdra og hjelpe egne barn, har våre politiske ledere et ansvar for å ta vare på sitt land. Landet og dets politiske system skal helst overleveres til neste generasjon i bedre stand enn man selv overtok det.
Og da kommer spørsmålet: Er det mulig å ivareta vår europeiske kultur og identitet samtidig som vi tar imot store mengder migranter?
Samtidig som spørsmålet er viktig, synes det å forutsette at vår kultur og identitet er noe statisk. Men identiteter er ikke det — de er i utvikling. Beregninger om hvor mange nordmenn som «ikke er norske» i 2050, er av begrenset verdi. For mellom nå og 2050 kommer det til å skje mye — også med de migrantene som måtte bli boende her.
For all del, balansegangen er ikke enkel. Vi skal både åpne oss for desperate flyktninger og ivareta viktige sider ved vår kultur og levemåte. Det klarer vi ikke ved å nekte å utvide hjerterommet. Men samtidig må vi aktivt beskytte og utvikle de verdiene som utgjør vårt samfunns fundament.
Takler vi den balansegangen, kan vi både foreta de rette moralske valg nå og bevare for fremtiden et trygt Norge og Europa — et som tåler det nye samtidig som det tar vare på det gamle.
FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND I SPALTEN KLARTEKST - MANDAG 7.9.2015