Verdidebatt

"Ein av oss"

er overskriften knyttet til en mann med et ansikt som trolig hver og en har sett i bybildet her i Bergen. Det er noe "furet og værbitt" over denne mannen som kan ha råka til å plukke ut deg som den neste han skulle spørre "Har du ei krone?". Vi har

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

gjennom årenes løp reagert ulikt på denne henvendelsen som gjerne kan komme litt brått på deg slik at du skvetter eller føler deg usikker.  Har du barn med deg vet du gjerne ikke helt hvordan du skal takle situasjonen, men etter hvert som du gjenkjenner han i bybildet så kommer undringen, tankene - hvem er denne mannen og hva er historien bak?

Får ikke lagt inn foto av Tore, men han kommer fram på profilsiden min - legger inn en link som og viser foto

BT prøvde med tilnærende journalistikk mens Tore Syvert Moen fortsatt var i livet.  Kjersti, som jounalisten het, møtte "Smiley" som var et av oppnavnene hans på en kafe i sentrum og samtalen gikk rimelig greit til å begynne med.

Tore fortalte at hans far hadde vært krigsseiler og hadde blitt torpedert under krigen.  Om mor, som hadde jobbet med klippfisken i Sandviken.  Begge var døde og han bodde nå i leiligheten etter dem på Møhlenpris.

"Han hadde ingen andre, sa han. Han snakka om skuletida si, om at han ikkje rørte alkohol. Trygda gjekk til sigarettar, 30 Prince om dagen, og kaffi. På ein god dag kunne han få inn 500-600 kroner på gata.

Brått var det som om radaren hans skifta retning og peila seg inn mot alle som passerte kafebordet vårt. Dei var slett ikkje få, og kvar einaste var ein potensiell sponsor:

«Har du en krone?»

Intervjuet gjekk i stå. Det vart ingen artikkel i fjor sommar. I mai i år døydde han.

Bergensarar flest kjende «Smiley» som ein ustelt tiggar, men han var meir. «Han hadde et navn, han var noens barn, og han levde sitt liv, samme hvilken retning det tok», skreiv kusina Inger Torill Jørgensen i sitt minneord i BT i juni."

Journalisten har jobbet fram et portrett av Tore - "Ein av oss" - et verdig sådan om en mann som trolig mange byer har sin versjon av, men detaljene kjenner vi ikke.

Hele portrettet med bilder finner du ved å scrolle noe ned på siden på den linken som legges inn

"Ingen som hadde si daglege rute gjennom Bergen sentrum, kunne unngå å leggje merke til mannen med frakken. Ein høg, vindskeiv skikkelse med uflidd skjegg og sneipen mellom fingrane.

Han vaska seg aldri. Du kunne av og til lukte han på fleire meter, og du visste at spørsmålet ville kome.

«Har du en krone?»

Kvar dag spurde han eit hundretals menneske om denne krona. Neste dag, neste år, neste tiår var han der igjen. Alltid rett på sak.

«Har du en krone?»

Mange såg bort eller gjekk utanom, andre gav han ein slant.

Få ante noko om han. På folkemunne fekk han tilnamn som «Smiley» og «Smailet», men også «Verdens Gang», fordi han var så rask på foten i yngre år.

Etter 50 år i gatebildet i Bergen var han blitt ei vandrande legende, og mytane om han var mange. Eit seigt rykte ville ha det til at «Smiley» skulle ha vore stjernestudent på realfag ved Universitetet på slutten av 1960-talet. Plutseleg klikka det for han. Andre hadde høyrt at han var lobotomert. Men ingen visste sikkert.

Ein maidag i år fall han om på gata på Møhlenpris. Same dag døydde han, 68 år gammal.

Mange hugsar han som ein ustelt tiggar i bybildet i Bergen, men også han hadde eit namn og ei historie. BTMagasinet har prøvd å pusle saman bitar av livet hans.

Kven var «Smiley»?

Ein februardag i 1946 gifta eit ungt par seg i Sandviken kirke i Bergen. Han var sjømann, ho gjekk i Frelsesarmeen. Krigen var over, freden ung og framtida spirte. Dei venta barn.

Ein augustmorgon, knappe seks månader seinare, var to blitt tre. Ein gut kom til verda på Kvinneklinikken i Bergen. Foreldra fekk berre dette eine barnet. Dei døypte han Tore Syvert.

Faren, Syvert Magnus Moen, var fødd i Ål i Hallingdal. Son av ein gardbrukar og lokomotivpussar, eldst i ein søskenflokk på fire. Far til Tore var knapt ti år då livet vart snudd opp ned. Foreldra skilde lag, og mor, som kom frå Sunnfjord, tok barneflokken med seg til Vestlandet. Eit nytt kapittel tok til i Skivebakken i Bergen, der ho livnærte seg og sine ved å vaske.

Etter alt å døme hadde besteforeldra til Tore gjort noko såpass uvanleg på 1920-talet som å ta ut skilsmisse, sjølv om opplysningane er motstridande. I 1937 vart ei setning tilføydd nedst på folkeregisterkortet til farmor:

«Har aldri vært skilt - mannen sinnsyk de siste år».

Mor til Tore var frå Sandviken. Esther Vågenes vaks opp på Wilhelmineborg, i brakkene som vart oppførte for husville etter bybrannen i 1916.

Familien var musikalsk. Alle i søskenflokken på fire spelte eit instrument; munnspel, kornett, fiolin - eller gitar, som Esther.

Mormor gjekk i Frelsesarmeen i Ladegården. Også tre av barna, inkludert Esther, engasjerte seg sterkt i Frelsesarmeen.

Esther var pen og svært pertentleg. Ho skal ha vore ei alvorleg kvinne, utan det lyse, lette sinnet til søstera Anna. Esther fall for ein eitt år eldre mann som var merkt for livet av krigen.

Som 19-åring hadde Syvert Magnus reist til sjøs. Førstereisguten tok hyre som dekks- og messegut i utanriksfart, og segla på fleire båtar dei neste fem åra. I 1937 rykte han opp til fyrbøtar.

15. februar 1940 mønstra Syvert Magnus på eit skip med kurs for Donges, Frankrike. Då uteseglaren tok farvel med mor, ante han ikkje at han segla rett inn i andre verdskrig. Det skulle gå over fem år før dei såg kvarandre igjen.

15. september 1941 var Syvert Magnus Moen om bord på M/S «Vinja». Den norske tankbåten hadde kurs for dei vestindiske øyane, då eit tysk bombefly torpederte skipet i nattemørkeret.

Minst åtte omkom, mange vart hardt skadde. Syvert Magnus var i live, men ein granatsplint hadde punktert ei av lungene hans. Sjømannen prøvde likevel å segle vidare. Han tok hyre på tre skip det neste året, men var for sjuk og måtte mønstre av. Hausten 1942 gjekk han i land for godt.

Resten av krigsåra hadde han fleire lengre sjukehusopphald i Skottland. Først i august 1945 kom krigsseglaren heim med D/S «Stavangerfjord». Kort tid etter må Syvert Magnus ha møtt Esther.

Etter krigen var bustadmangelen i Bergen prekær. Esther måtte flytte inn hos svigermor, som no budde i Sigurds gate. Vesle Tore var 11 månadar før foreldra fann eit krypinn for tre.

For 36 kroner månaden fekk dei leige to rom og kjøkken i ein kjellar i Nye Sandviksvei. 26 kvadratmeter utan bad, klosett eller elektrisk lys.

Åra som kom, må ha lukta nyvaska tøy. Eit vaskeri heldt til i same hus.

Det var trongt under bakkeplan. Når Inger Torill, kusina til Tore, kom på overnatting, måtte dei to liggje andføttes i stova. Han hadde moro av å prøve å skremme henne.

Frå divanen såg søskenbarna rett på eit lite, innramma bilde med underlege skapningar på kjøkkenveggen. Når det vart mørkt, vart dei levande og kom ut i rommet, sa Tore.

Fire år yngre Inger Torill låg livredd i mørkeret og venta.

Tore vart sju år og skulegut. I 1953 førte frøken Vinje namnet hans inn i klasselistene på Sandviken skole med sirleg løkkeskrift. Ho noterte også vekt og lengde. 125 cm og 22 kg.

I rubrikken «Forsørgers navn og stilling» vart Syvert Magnus Moen, maskinarbeider, oppført. På dette tidspunktet heva han også krigsinvalidepensjon. Den stille, alvorlege sonen hans gjekk i rein guteklasse og sat bakerst i klasserommet. Elevar i same klasse kan knapt hugse at Tore sa eitt ord. Dei hadde ei oppleving av at han ikkje var heilt som andre.

Då dei møtte opp til 2. klasse året etter, kom ikkje Tore. Nokon hadde snappa opp eit rykte om at han måtte gå om igjen, men Tore vart heller ikkje registrert ved andre skular den hausten.

Namnet hans står derimot på eit registerkort på Solhaug skole. Den herskaplege bygningen på Årstad var hjelpeskule for barn med spesielle behov. Men Tore vart aldri elev ved spesialskulen, sjølv om han etter alt å døme vart vurdert.

Først i februar 1955 dukka den høge, tynne guten opp i ei klasseliste igjen, denne gongen på Slettebakken skole. Ryktet var i og for seg riktig. For Tore var det på 'an igjen i 1. klasse.

Å flytte til Wiers Jenssens vei, like bak det som i dag er Sletten senter, må ha føltest som ei oppstiging. Etter fem år i ein mørk kjellar i Sandviken, budde familien Moen no i ei splitter ny lågblokk på Landås. Den vesle leilegheita i 3. etasje hadde skråtak, ein liten altan, og best av alt: innlagt lys og WC.

Landås var Bergens første drabantby. På 1950-talet spratt blokkene opp på det tidlegare åkerlandet.

Eit myldrande lokalsamfunn vaks fram på kort tid, og overalt var barna. Barn som hoppa paradis, leikte politi og røvarar, cowboy og indianarar; gutegjengar som avtalte slosskampar med sprettert, pil og boge etter skuletid.

Slettebakken skole var ikkje ferdig utbygd, og klassen til Tore heldt til i eit brakkebygg. Han las som ein prest, men sleit i andre fag. Når klassen skulle skrive stil, fortel ein klassekamerat, skreiv Tore berre eit par ord på kvar side og var ferdig lenge før dei andre.

Han hadde aldri gymnastikk. Til gutar i klassen sa Tore at det var fordi faren hans hadde så vondt i ryggen.

Tore var ein forsiktig og sårbar type. Han kunne få gjennomgå i friminutta, og måtte tole kommentarar også i klasserommet. Dei var 30 gutar. Tonen var røff. Ein som Tore klarte ikkje å ta igjen.

Ingen av dei BTMagasinet har snakka med frå Landås-perioden, veit korleis Tore hadde det heime. Dei kan knapt hugse å ha sett foreldra hans. Faren, som levde med granatsplintar i kroppen, var fysisk og psykisk prega av krigen. Familien heldt seg mykje for seg sjølv.

Sonen var av og til med på leiken ute i gata, og likte å spele fotball. Likevel oppfatta nabogutar Tore som ein einstøing; ein som var utanfor, også når han var med.

Tore var lett å lokke med på dumme ting.

Ein populær revestrek var å binde eit stramt tau mellom rekkverk og dørklinke i ein oppgang, og så ringe på. Når folk strevde med å opne døra, ropte ungane «ditt rævholl!» og sprang. Ein dag kom turen til naboen i etasjen over familien Moen, som no budde i Slettebakksveien.

Tore var med på kjøtt og flesk då ein gjeng gutar batt tauet til dørhandtaket og ringde på. Døra gjekk opp. Ut gjennom sprekken kom eit langt sverd. Mannen innanfor hogde tauet rett av og ropte: «Ja, nå skal dere få!».

Alle barna sprang for livet. Bortsett frå Tore. Han stod igjen og lo. Tore var den einaste ungen naboen fekk tak i, men han slapp lettare unna, fordi han ikkje var heilt som andre barn.

Slik berga Tore resten av gjengen den dagen.

Tores klasseforstandar var Lars Gjendemsjø, motstandsmann og dekorert krigshelt. Ein i same klasse fortel at han hadde eit bestemt inntrykk av at Gjendemsjø heldt ei hand over Tore.

Læraren hadde engasjert seg i sosialt arbeid etter krigen, og særleg banka hjarta hans for krigsseglarane. Kanskje forstod Gjendemsjø betre enn andre at livet for barn av krigsskadde kunne vere vanskeleg.

På 1990-talet møtte ein tidlegare elev igjen den pensjonerte læraren på Torget. Dei vart ståande og snakke lenge om Tore. Gjendemsjø sa at han hadde aldri gløymt han. Det hadde vore ein tabbe av skulen, sa han, å ikkje gi Tore ekstra oppfølging.

I 7. klasse tok Gjendemsjø klassen med seg til Göteborg. Tore, som skal ha vore mykje borte dette siste året på folkeskulen, var ikkje med. Han er heller ikkje på klassebildet. Og då klassen mange år seinare møttest igjen, var Tore ikkje invitert på festen.

Ekteparet Moen var stadig på flyttefot i søndre bydel med ein etter kvart vaksen son på lasset. I løpet av 13 år budde dei på seks ulike adresser i søndre bydel, alle kommunale bustader.

Av og til besøkte Tore tante Anna i Inndalsveien, gjerne rundt kaffitider. Han svarte når han vart spurt, og takka alltid høfleg for maten. Kusina Inger Torill kan ikkje hugse at han snakka om vener. Så sa heller ikkje Tore særleg mykje, men han fniste når tante Anna tøysa med han, og han kunne deklamere salmevers med patos. Tore lærte bort yndlingssalmen sin, «Herre Gud ditt dyre navn og ære», til Inger Torill. Han var også glad i «Vår Gud Han er så fast en borg».

Tore fylte 18 år, han begynte å røykje. I 1968 flytta familien igjen, denne gongen til Møhlenpris. Tore var ikkje i jobb. Far skaffa maten på bordet, og dette året hadde han ei nettoinntekt på 25.600 kroner pluss krigsinvalidepensjon. Det var no, på tampen av 1960-talet, at tidlegare naboar og klassekameratar første gong såg Tore gå rundt i sentrum og be folk om pengar.

Han var i ferd med å utvikle dyrare vanar enn sigarettar.

Tore dukka første gong opp i skattelistene i 1972, rett nok med null i inntekt. Han vart ført opp som «lagerarbeider» i Folkeregisteret, og i nokre få år på 1970-talet ser det ut til at han har hatt lønsinntekter. Men dei var små, variable og på langt nær høge nok til å finansiere hans store lidenskap.

Hesteveddeløp.

Han frekventerte mange av byens tippekioskar, og drog på Travparken, først Nesttun, seinare Åsane. Tapte han, kunne han bli observert springande bortover vegen, som i sinne, før løpet var slutt. Vann han, vart han så opprømt at han stoppa folk på gata. «Eg har vunnet 11.000 kroner på travbanen. Er det mye penger?».

Han kunne vinne store summar og spele alt bort like etterpå. Ein gong bongen gjekk inn, vann Tore 96.000 kroner. «Er det mye penger», spurde han.

Så mykje av kvardagen og livet hans kom til å dreie seg om kroner og øre. Likevel forstod han ikkje verdien av pengar. Tore kunne stå på gata med bukselomma full av tusenlappar og be deg om ei krone.

I mange år hadde Tore fast følgje. Britt var sju år eldre. Ein dag ringde han på døra hennar og inviterte på Kafe Engen. Tore spanderte kaffi og las BT.

Britt budde på Danmarks plass. Tore pleidde å hente henne fredag ettermiddag. Dei gjekk hand i hand under Nygårdsbroen og gjennom parken til Professor Hansteens gate på Møhlenpris.

«Følg no Britt hem», sa mor Esther når kjærastane tok farvel sundag kveld.

«Eg ringer til deg», sa Tore kvar gong dei skildest.

«Vi har ei gammal tante, som heter Monika» ... Britt hugsar den flotte songstemma til Tore, at han likte å ta opp si eiga stemme på lydband. Av og til var ho med på travbanen, og seinare, då ho vart sjuk, kom han med mat kvar fredag. Men han ville aldri inn. Han følte sterkt ubehag ved tanken på å gå inn til folk, også til Britt, men han ville gjerne ha besøk. Då Britt flytta på sjukeheim i ein annan bydel, heldt Tore kontakt gjennom brev og telefon.

Britt er redusert etter mange år med sjukdom, og seier ikkje mykje. Men ein ting gjentek ho fleire gonger:

At Tore var så mange, «sikkert hundre», typar i ein og same person.

I 1980 døydde far heime i Professor Hansteens gate, 64 år gammal. Dei to som sat igjen, hadde lite å rutte med. Enkja var ikkje gammal nok til å få folketrygd på vanlege vilkår. Ho hadde ei netto inntekt på 39.400 kroner det året, sonen 6400 kroner.

Fire år etter at faren gjekk bort, vart Tore uføretrygda, 38 år gammal.

Han var ofte med mor, nærmast som haleheng, på møte i Frelsesarmeen. Dei to kom helst når det var matservering. Ikkje alle var like glade for at døra var høg og porten vid for ein som Tore. Folk utanfrå meinte at han med sitt nærvær øydela for Frelsesarmeen, at andre ikkje ville kome når han var der.

Folk undervurderte Tore, meiner frelsessoldat Ola H. Grytten. Han møtte Tore første gong i 1986, og lærte han å kjenne som ein audmjuk, ærleg mann med humoristisk sans og interesse for musikk. Gryttens inntrykk var at mor og son på kvar sitt vis tok vare på kvarandre. Han var svært trufast mot henne; ho var snill og bestemt overfor han.

Men Esther hadde sine eigne utfordringar. Noko hadde skjedd med henne som ein gong hadde vore så reinsleg at ho insisterte på å vaske appelsinane før dei vart skrelte. Esther klarte ikkje å ta seg av heimen lenger og vart meir og meir inneslutta. Slumsøstrene stelte for mor og son i ein periode, heilt til Esther takka nei til hjelp.

På eit tidspunkt må ting ha gått over styr.

Då Esther døydde i leilegheita i august 1990, vart politiet tilkalla. Heimen bar preg av dårleg stell, stod det i politirapporten: «Det var skittent over alt, boss og andre ting lå nærmest strødd over hele leiligheten».

44-åringen som skulle bu aleine for første gong i sitt liv, var ein svært engsteleg person. Han fekk heimehjelp, men dei første åra var han så uroleg at dei kom to og to for å stelle hos han. Leilegheita vart vaska ned, men snart var alt som før. Storrøykjaren gjekk heller ikkje ut for å ta ein blås. Veggar og tak var brune av nikotin.

I Professor Hansteens gate var Tore aleine. Ute i byen var han éin blant mange. Å vandre gatelangs var kanskje også ein måte å døyve uro i kroppen på.

Grytidleg om morgonen la Tore i veg til sentrum med lange byks, eller buss, då han vart eldre. Ofte fekk han sitje på gratis gjennom Nygårdstunnelen.

Han kunne stå utanfor Godt Brød på Vestre Torggate før klokka seks. Han venta på morgonkaffien sin, som han fekk gratis. «Hei, Majken, har du en kopp kaffi til meg? Med mye melk?» ropte han.

Majken Amelius bak disken fekk spesielt god kontakt med Tore. Av og til song han muntre viser for henne. Majken hugsar Tore som ein som alltid var glad.

Også på dagsenteret til Blå Kors i Magnus Barfots gate var han på pletten før opningstid. Han bad alltid om det same. Brunostskiver og kaffi med fløyte.

Av og til var han heilt stille, innimellom høglydt. Tore kunne plutseleg stemme i med ei bergensvise eller ein salme. Han bad alltid om å få låne telefonen, ofte for å be sosialkontoret om forskot.

Tore var gjerne den siste som gjekk frå dagsenteret, og av og til vart han sitjande etter stengjetid, sjølv om personalet sa at alle måtte gå.

«Litt til», sa Tore, «bare litt til».

«Vil du komme på besøk til meg?»

Tore skjønte seg ikkje heilt på sosiale kodar og konvensjonar. Han forstod ikkje at vilt framande reagerte når han bad om nokre kroner, eller plutseleg inviterte dei heim.

Veslejulaftan i 2003 gav ein ung mann han ein slant på gata. Tore kvitterte med å invitere han til Møhlenpris. Han skulle vere aleine på julekvelden, fortalde han, og Tor Kristian Liseth syntest synd han. Neste dag kom han på det første av mange besøk dei neste ti åra.

Verten sat i godstolen og fortalde om barndommen sin, om ting han hadde sett og opplevd, og om kor mykje han hadde vunne eller tapt på travbanen i det siste. Han tende den eine sigaretten med den andre. På bordet framfor han låg Bibelen og kortstokken. Tore var god i Casino.

Han snakka ofte om at foreldra hadde døydd heime. Det hadde gjort inntrykk.

Kvar gong bad han om å få låne mobilen til Tor Kristian. Ei av dei han alltid ringde til, var Britt.

Tor Kristian la merke til at det sakte, men sikkert vart færre og færre ting inne hos Tore. Ei lampe mangla sidan sist; ein radio, eit kjøleskåp. Tore selde unna for å gamble. Vann han, tok han gjerne runden til Møhlenpris-butikkane for å betale ned gjeld, før han spelte vidare.

Ein gong drog Tor Kristian og Tore til Flesland. Tore, som aldri hadde flydd, likte seg på flyplassen, og særleg på kafeen med kaffi og kaker.

Sjølv om Tore nok var ei einsam sjel, opplevde Tor Kristian han som tilfreds. Gjesten i Professor Hansteens gate hugsar skrønene, latteren og gleda som alltid låg på lur.

Cathrine Konings hadde vore på fjelltur. Ho var nesten heime i Professor Hansteens gate då ho såg naboen sin hengje over eit gjerde like ved Puddefjordsbroen. «Er du dårleg», spurde Cathrine. «Nei», sa Tore og fall om.

Ho ringde 113. Ein medisinarstudent som kom forbi, gav Tore hjartemassasje medan dei venta på ambulansen.

Cathrine var den einaste i oppgangen Tore hadde kontakt med. Dei slo ofte av ein prat, og det var Cathrine han banka på hos når han hadde rota bort nøkkelen eller hadde lekkasje på kjøkkenet. Av og til stakk katten hennar av inn til han. Cathrine visste at det fantest folk som var redd Tore, men ho kjende han som ein snill og høfleg mann.

Forbipasserande stimla saman rundt mannen som låg på gata. Cathrine veit ikkje kva Tore fekk med seg. Men ho kjende at ho var glad for at ho var der. Glad for at Tore slapp å liggje der, aleine blant framande, glad for at det iallfall var eit menneske han kjende.

Legen kom, sa det var alvorleg. Tore forsvann med ambulansen. Etterpå ringde Cathrine sjukehuset, men fekk ikkje vite noko, ikkje før ein nabo fortalde at Tore var død.

Juni syng og kvitrar utanfor vindauga i Lille kapell på Møllendal. Ei kvit kiste står midt på golvet.

Kvart år blir nokre få personar gravlagde på Bergen kommune si rekning. Tore Syvert Moen er ein av dei. 25 personar har møtt fram for å ta farvel. Kusina Inger Torill, tidlegare klassekameratar, naboar, kjenningar og andre som ikkje kjende han, men som pleidde å gi han ei krone på gata eller slå av ein prat.

«Er det du som er presten i Johanneskirken?»

«Ja, det er meg».

«Er det gudstjeneste på søndag?»

«Ja, kanskje vi sees?»

«Er det kirkekaffe?»

«Ja, vi har alltid kaffi etterpå».

Prest Anna Bæckström Hovda held minneord over Tore. Også ho møtte ofte Tore på veg gjennom byen. Av og til kom han til gudsteneste, men for han var kaffien etterpå viktigast. Tore ville gjerne ha kjeks og, men berre dei beste, dei med fyll.

Før ei gudsteneste for nokre år sidan spurde Tore presten om han kunne få syngje ein salme han hadde lært av mor. Hovda, som ikkje ante om han kunne syngje, sa ja. Og frå plassen sin bakerst i kyrkja, song Tore ein salme ho aldri hadde høyrt før:

«Jeg skulle ei sørge, jeg har jo en venn

som bær på sitt hjerte min nød.

Den vennen er Jesus, Han elsker meg enn.

Han elsker i liv og i død.»

Han hadde ei nydeleg stemme, litt rufsete i kanten som han sjølv, og med ein sår styrke og varme som løfta heile kyrkjerommet. Seinare song Tore ofte i Johanneskirken. Han stemde i, ofte overraskande, men alltid med sans for timing, og alltid den same salmen.

I bergensgatene tek ei kvinne seg i å gå og kikke etter han enno. Eli Andersen har ikkje heilt vent seg til at han er borte. Kanskje kjende ho han best av alle.

Fem dagar før han døydde, var Eli heime hos Tore og stelte for han. Neste gong var han ikkje der. Ho banka på ruta hans, slik ho alltid gjorde, men han svarte ikkje. Ho leitte etter han i gatene, men fann han ikkje.

Først ei veke etterpå fekk Eli vite at Tore var død.

Ho hadde kjent han i 25 år, først som heimehjelp, seinare som støttekontakt. For Eli var Tore ein ven som trong hjelp.

Ho hadde alltid med ferdiglaga pølsestapp eller lapskaus til han. Etter kvart måltid falda han hendene: «Takk for mat i Jesu navn. Amen».

Eli passa på at han bytte klede kvar veke. Ho reparerte frakkane hans, ho sydde i knappar og bøtte bukser. Ho hadde alltid måla hans i portemonéen sin, i tilfelle ho kom over plagg han kanskje kunne bruke.

Tore var så glad kvar gong Eli banka på ruta. « du gå», spurde han når ho tok på kåpa.

Eli hadde lagt merke til at han var blitt meir redusert for kvart besøk. Han, som alltid hadde stått ekstremt tidleg opp, sov til langt på dag, og hadde lite matlyst.

Tore var glad i dyr og hadde gode minne frå Hylkje, der mormor og morfar hadde hatt hytte. «Er kyrne kommet ut», spurde han siste gong Eli var hos han.

På mange måtar var Tore som eit barn, seier ho, og det var barndommen han kom tilbake til, når han fortalde om lengslane sine.

Han ønskte at faren hadde vore frisk. Han lengta etter søsken. Han drøymde om at heimen hans var som andre heimar. At slekta kom til middag, og alle sette seg ned rundt bordet, som ein stor familie, for å ete saman.

Han lengta etter å vere ein av oss."

Vi har gitt denne mannen noen kroner gjennom årene her i Bergen.  I den tid ungene fortsatt var små var hans bråe tilnærming skremmende for disse, men etter hvert kommer det en tilnærming.  Etter å ha lest dette portrettet kan en jo og undre seg over hva som gjorde at Tore ville ha disse kronene av oss.  Det fremstilles som om han ikke hadde greie på penger.  Hvorfor var det da ingen gjennom årenes løp som hjalp han til å forstå husholdningsøkonomi?  Trolig var det ingen som hadde denne nærhet og "jobben" gjorde vel heller ikke at det offentlige kunne komme i posisjon til å hjelpe han, men noe sier meg at det hadde blitt et vanskelig og krevende kapitel å komme i en relasjon til mannen som gjorde at han byttet ut "jobben" med forståelse av penger ......

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt