Verdidebatt

Besinnelse forutsetning for et livssynsåpent samfunn

I det livssynsåpne samfunn må vi legge bånd på våre overbevisninger. Og vi kan godt leve med at noen er kreasjonister og tror på syndefloden, eller at noen bruker kippa, turban eller hijab.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Alle som har en alvorlig overbevisning må mene at alle med en annen overbevisning eller tro tar feil. Ellers har man ikke en overbevisning eller bestemmende tro, bare et tilfeldig standpunkt som godt kan endres.

Hvordan man «håndterer» sin overbevisning er også viktig. For man kan mene at det er farlig om noen tror noe annet enn en selv. Slik vantro kan lede ikke bare den vantroende i fortapelse, men hele samfunnet. Gjennom historien kjenner vi nok av eksempler på det vi i dag ville kalle fanatisk tro, hvor den troende mener alle med en annen overbevisning må erkjenne at de tar feil, om nødvendig må de tvinges til å innse dette. Eller dø.

Det blir religionskrig av slike overbevisninger. Vi ser det i dag når islamistiske fanatikere skal frelse seg selv og verden ved å nedkjempe annerledes troende. Og vi kjenner det godt fra europeisk historie, hvor forestillingen om farlige kjettere har ført til omfattende massedrap – i den gode og riktige troens navn. Med reformasjonen og den dype splittelsen i europeisk kristenhet fra 1500-tallet, ble det umulig å slå alle «kjettere» og annerledes troende i hjel. Det ble nødvendig å leve sammen, uansett hvor motvillig dette skjedde til å begynne med. Dermed tvang det seg også fram en besinnelse på egen overbevisning eller tro.

Ordboka forteller oss at «besinnelse» blant annet betyr fatning, fornuft, beherskelse, selvbeherskelse, mens «å besinne seg» kan bety å betenke seg, endre mening, komme på andre/bedre tanker, revurdere, ro ... Vi kan dermed forstå besinnelse i vår sammenheng som en fornuftsbasert tilbakeholdenhet med tanke på troens jordiske konsekvenser.

Dette innebærer at besinnelse fører til at man tar et skritt tilbake fra den sterkeste eller fanatiske overbevisningen. Det betyr ikke at man mister troen, men man oppgir forestillingen om at man kan påtvinge andre sin egen tro. I dette ligger en aksept av menings- og tros-pluralisme. Først bare som et ufravikelig faktum, men over tid som et gode, en verdi i seg selv. Dette medfører ikke at man forkaster egen overbevisning, og man kan fortsatt forsøke å overbevise andre om at de tar feil, men man avstår fra fanatikerens vilje til å utrydde andres oppfatninger, overbevisninger og tro gjennom forbud, tvang og vold. Kanskje ser man også verdien i å prøve egen overbevisning i møte med andres tro og argumenter. Uansett må vi erkjenne at når det gjelder religiøs tro og overbevisning, finnes det ikke noen endelige bevis eller definitive argumenter. Det handler jo nettopp om tro.

Besinnelse er dermed en forutsetning for det livssynsåpne samfunn, hvor ulike overbevisninger og religioner kan leve side om side. Besinnelse er også et element i sekulariseringens mangfoldige prosess. Det er en sammenheng mellom besinnelse og toleranse, men de to begrepene er ikke synonymer. Besinnelse er således en nødvendig mental tilstand i et tros- og verdipluralistisk samfunn. Og siden vi alle har en grunn-leggende rett til å mene og å tro det vi vil (og i tillegg praktisere troen som vi vil), er toleranse påkrevd. Toleranse er evnen og viljen til å tåle (det vil si leve med uten å hindre eller forby) de av andres holdninger, meninger og handlinger man selv er dypt uenig i eller blir provosert av. Det er interessant at besinnelse vil gjøre det lettere å opptre tolerant, mens faktisk utøvd toleranse kan bidra til å utvikle besinnelsen, forstått som fornuftsbasert tilbakeholdenhet, hos den enkelte.

Toleransen kan selvsagt ikke være grenseløs – og grensene går der noen vil bruke sine rettigheter til å krenke andres menneskeverd og menneskerettigheter. Men refleksjoner omkring både besinnelse og toleranse kan bidra til avklaring av hvor grensene skal gå. Vi kan derfor godt leve med at noen er kreasjonister og tror på syndefloden, at noen bruker kippa, turban eller hijab, at noen faster en hel måned og så videre. Så kan vi diskutere – på sindig vis! – de mange gråsonene, som arrangerte ekteskap, omskjæring av gutter, slaktemetoder, frivillige former for segregering basert på tro og kjønn, og mye mer.

Vi kan også reflektere over hvorfor ulike religioner og kulturer ikke er på samme sted i sekularisering og i å praktisere besinnelse. Men vi skal uansett ikke godta at noen sprer hat og hets, undergraver demokrati og forsvarer vold og terror i troens navn. Ikke uten å ta til motmæle.

Lars Gule

Først publisert i Klassekampen 3. september 2015

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt