Sverdet og æren

For noen år siden satt Terje, en god venn av meg og jeg og småpratet. I samtalens løp fortalte han lavmælte at han og kona helgen før hadde vært på Linnerud i Oslo. Sønnen hadde tatt en utdannelse i Forsvaret. Det hadde vært en avslutningsmarkering for hans krigsskolekull. Han fortalte om seremonien og om de stramme krigsskoleløytnantene i de plettfrie og flotte uniformene.

Det er tradisjon for at kullets beste elev blir tildelt et sverd. På den samme lavmælte måten fortalte Terje at sønnen hans ble kalt fram. Han ble tildelt sverdet og æren. Faren var nå blank i øynene. Du verden! Gratulerer! Så fantastisk! Han så på meg og smilte forlegent.

---------

I går opplevde vi noe av det samme. Vi har lenge sett fram til denne dagen – med spenning og forventing. Etter tretten lange år, som er tre ganger den tiden det tar å fullføre Krigsskolen, skulle min kones sønn og min stesønn opp til eksamen. Han skulle endelig innlegges på rusklinikk på Sørlihaugen. De siste dagene har han vært blid og forventningsfull. På formiddagen i går skrev han på Facebook: «Glad. Spent i dag.»

Han kom hjem for tre og en halv måned siden. Han orket ikke mer. Han ville ha hjelp, ville slutte med rus. Han ønsket seg et annet liv og ikke minst; han ønsket seg en framtid. Vi forstod at han var motivert. Han kunne naturligvis få være hos oss til han fikk hjelp.

Sommeren har for så vidt vært en liten unntakstilstand. Ferieturen ble avlyst. Vi ville være hjemme sammen med ham da vi hadde et felles prosjekt – han, mamma og jeg. Da den første sprekken kom, ble vi naturligvis triste. Men som mangeårige ruspårørerende har vi opparbeidet en viss kompetanse og innsikt. Vi trodde at han ville kom tilbake. Det gjorde han. Det ble noen flere «reiser», men de ble kortere og kortere. Han viste at han var motivert.

I utgangspunktet var det ingen selvfølge at han skulle komme til oss. Etter tolv lange år med slit og strev, skuffelser og nederlag og en kamp som bare ruspårørerende forstår rekkevidden av, kom vi for halvannet år siden til at vi ikke hadde mer å gi. Uansett hva vi gjorde, fortsatte den nedadgående trenden. Ingenting nyttet. Vi var slitne, kanskje også utmattet, men vi gjorde som andre i vår situasjon, vi hentet fram nye krefter til nye krafttak. Det mest håpløse var at ingenting nyttet.

Tvert imot, det virket som om vi med vår aldri sviktende tilstedeværelse bidro til å opprettholde den skjeve gangen mot avgrunnen. Vi var «krykkene». Vi holdt han oppe, slik at han aldri helt ble konfrontert med sin egen situasjon.

Vi hadde blitt rådet til å vurdere å bakke ut og å overlate ham til seg selv. For snart halvannet år siden tok vi en slik beslutning. Den gang publiserte vi et anonymisert innlegg på Verdidebatt: «Nå må vi slippe taket».

Beretningen skapte engasjement. En del kjente seg nok igjen. Den gang kunne vi ikke delta i debatten. Men nå kan vi stå fram – som det heter. Han som dette gjelder har gitt tillatelse til publisering.

Det har endt godt. Ved siden av å formidle gleden, som vi opplever – håper vi også at dette kan være en oppmuntring for andre i samme situasjon.

Han er en ressurssterk person – med gode menneskelige kvaliteter og også på andre måter. Han har fullført videregående skole med gode karakterer, har vært grensejegersoldat og har tjenestegjort i KFOR-styrken med utmerkede tjenesteuttalelser. Vi visste at bare han kom til seg selv, slik at han kunne ta i bruk de ressursene han besitter, så ville det gå bra med ham. Men det er noe med ruspårørerende og erfaringer. Vi tror det likevel ikke før vi ser det.

I går passerte han målstreken etter å ha fullført første etappe, en halvmaraton som startet i mai i år da han tok sin beslutning. Løpet varte i tre og en halv måned. Han har motivert seg selv, og han har fullført løpet på egenhånd. Mamma og jeg har vært støtteapparatet, men æren er hans. En imponerende prestasjon.

I går begynte han på et nytt løp, en helmaraton som er ment å vare livet ut. Men i dette løpet er det et profesjonelt støtteapparat med coacher, medisinsk personell og alt det som skal til for å bli verdensmester – i sitt eget liv.

Vi, som er glade i ham, skal følge ham hele veien og være en trofast heiagjeng. Kan hende han på et eller annet tidspunkt underveis dreier av og bryter løpet. Det er vi forberedt på. Men på denne maratonen kan deltakerne begynne på nytt når de selv vil og når motivasjonen er der. Dette er en grunnleggende forutsetning. Nå vet vi at han har en slik motivasjon og at han kan fullføre løpet – og også at han kan komme helt i mål.

Da vi kjørte utover til Sørlihaugen, han og jeg, var stemningen god og ubesværet. Vi snakket ikke om det som lå foran. Det hadde vi gjort mange nok ganger den siste tiden. Vel framme var han raskt ute av bilen. Han hentet fram kofferten sin og var klar til å gå inn døra og å krysse den terskelen, som han selv nok har fryktet, men som vi, hans nærmeste så inderlig har håpet at han ene gang ville passere.

Han er ikke en typisk «klemme»-type. Det har han og stefaren faktisk aldri gjort. Det har ikke vært naturlig. Men der og da, og helt plutselig klemte vi hverandre, vi to – solid og skikkelig, slik to karer med respekt for hverandre gjerne gjør det.

I dette øyeblikket gikk det opp for meg. Han stod der i regnet som en blid, stolt og glad vinner – som en kullvinner. På kullet hans var det han selv og en hel tropp med spesialdemoner. Han hadde vunnet over dem alle. Slik har han gjort seg fortjent til sverdet som altså er en ære som kun er forbeholdt kullets beste elev.

Og nå vet jeg hvordan Terje hadde hatt det der inne på Linnerud for noen år siden. I regnværet ved inngangen til Sørlihaugen, og ved terskelen til en stesønns liv og framtid, er jeg sikker på at jeg følte det slik som Terje hadde opplevd sitt store øyeblikk som stolt far. En overveldende glede og en ubeskrivelig stolthet – ja, et av livets aller største øyeblikk. Intet mindre.

Lykke til, kjære venn!

(PUBLISERINGEN ER AVTALT MED HAM)