Mandag skrev Vårt Land at fylkesleder for De kristne i Vest-Agder, Jan Ernst Gabrielsen, stiller seg positiv til en fersk bok der hovedbudskapet er at Gud tillot 22. juli-terroren. Han fikk delvis støtte av lokallagsleder i Farsund, Henry Østhassel.
Den omtalte boken heter 22. juli-profetien, og er skrevet av norskamerikaneren Jeremy Hoff. Forfatteren mener at Norge generelt, og AUF spesielt, ble rammet på grunn av sin «anti-israelske politikk».
Uttalelsene har i ettertid skapt så sterkt uro at partileder for De kristne, Erik Selle, ba fylkeslederen om å trekke seg. Noe han også gjorde. Da hadde en annen listetopp i partiet, Trond Røyset Gustavsen, krevd at partiledelsen må ta avstand fra uttalelsene til Gabrielsen og Østhassel.
Etter at fylkeslederen nå har trukket seg, er det mulig partileder Selle håper at 22. juli-profetiene er ute av verden for partiet.
Men det er ikke sikkert det er så enkelt. Partiet De kristne har en appell i de samme kristenkonservative miljøene som de lojale TV-seerne til TV-kanalen Visjon Norge. Kanalens gründer Jan Hanvold har både løftet fram partiet De kristne, samtidig som han driver kampanje for boken 22. juli-profetien. Ser vi nøyere på partileder Erik Selles uttalelser, tar heller ikke han avstand fra boken. Han bare avstår fra å snakke om den som politiker.
Marginalt. Mange vil mene at partiet De kristne uansett er et marginalt politisk fenomen uten særlig betydning i norsk politikk. Når Vårt Land likevel skriver om partiet, er det fordi De kristne ser ut til å klare seg langt bedre enn andre forsøk på å lansere nye kristelige partier de siste årene. Dessuten er det knyttet spenning til om partiet kan få en viss innflytelse ved å kapre enkeltplasser ved kommune- og fylkestingsvalget i Agder-fylkene, Rogaland og Hordaland. I så fall kan de bidra til å vippe ut KrF-politikere i KrFs kjerneland.
Ifølge valgforsker Frank Aarebrot er det ikke lett å svare på om dette kommer til å skje. Han kan heller ikke si om De kristne stjeler stemmer fra Frp. På de fleste målinger utgjør De kristnes velgere en så liten gruppe at det er umulig å se en statistisk tendens.
Aarebrot peker imidlertid på at nyopprettede småpartier for det meste har appell til frustrerte sofavelgere. Vårt Lands samtaler med flere av de tillitsvalgte i De kristne, kan bekrefte dette inntrykket. Med få unntak har de tillitsvalgte i De kristne ingen erfaring fra den etablerte partiflora.
Men dersom flere velgere opplever at De kristne ikke tar tydelig nok avstand fra uttalelsene om Guds straffedom mot ofrene for terroren 22. juli, kan dette skape problemer for partiet.
«Voodoo». Ikke bare har dette skapt uro internt i partiet. En rekke personer med tydelig tilhørighet innenfor kristenkonservative miljøer har tatt avstand. En av dem er redaktøren i avisen Dagen, Vebjørn Selbekk. Han skriver at det er grunn til å advare mot boken og mener 22. juli-profetien har større likhetstrekk med voodoo enn med teologi. Slike uttalelser kan etterlate et inntrykk av et parti som først og fremst får tilhengere langt utenfor den tradisjonelle norske kristenheten.
Selve profetien om 22. juli vil bli oppfattet som ytterliggående av svært mange. Selv om Hoffs bok får støtte fra kjente kristenkonservative navn som Jan Willem van Hoeven, grunnlegger av Internasjonal ambassade i Jerusalem, og Anita Apelthun Sæle, tidligere stortingsrepresentant for KrF, så er det få innenfor det brede lag av bedehusland som mener 22. juli var en straffedom fra Gud.
I KrF er det flere som nå puster lettet ut over at deres parti er i ferd med å gjennomføre et skille mellom kristendom og politikk, og heller bruke de kristne grunnverdier som utgangspunkt for politikken. På et slikt grunnlag er det ikke mulig å påstå at Gud griper direkte inn gjennom å tillate Anders Behring Breivik å drepe uskyldige tenåringer og statsbyråkrater.
På den andre siden er KrFs klare skille mellom kristendom og politikk en medvirkende grunn til at vi får små kristenkonservative partier som tiltrekker seg ytterliggående tankegods.