Folkekirkens fremtid er å bli en frikirke

Sjefredaktør Helge Simonnes sin kommentar 29. august om Den norske kirkes demokratiske form og ulike medlemsgruppers innflytelse, vekket til live flere skrivelystne.

LES TROND BAKKEVIG: Ønsker Simonnes demokrati i kirken?
LES HARALD HEGSTAD: Et forsvar for kirkedemokratiet
LES BJØRN SOLBERG: Høy valgdeltakelse viktig og ønskelig

Kanskje ikke så overras­kende, siden kommentaren tar tak i helt sentrale spørsmål, som hva handler egentlig medlemskap i folkekirken (les: Den norske ­kirke) om?

Åpenbart. Mot slutten spør Simonnes om staten skal fort­sette å finansiere Den norske kirke på samme måte som nå. Svaret på det spørsmålet er ­ganske enkelt nei.

Og svaret på det aller siste spørsmålet er også ganske åpenbart: Hvorfor fnyser folkekirkens 
talsmenn av at Den norske 
kirkes medlemmer skal selv måtte stille opp med direkte bidrag av medlemmene (slik som frikirkene alltid har hatt) fremfor som i dag over skatteseddelen? Fordi 
man frykter at det vil føre til 
en ­betydelig svekkelse av Den norske kirke, i alle fall kvan­titativt sett.

Mangfold. Tilbake til finansieringsspørsmålet, så henger dette sammen med den utviklingen som allerede er iverksatt, jamfør grunnlovsendringen anno 2012 om skillet mellom stat og kirke.

Viktigere enn det lovmessige er samfunnsendringene som disse er et uttrykk for. Vi ser et økende livssynsmangfold og en nedgang i Den norske kirkes medlemstall, så vel som tallet på barn som døpes. Disse endringene vil før eller siden resultere i at folkekirken må forholde seg til staten som en hvilken som helst annen frikirke — inkludert den økonomiske siden av en slik ­fristilling.

Denne utviklingen kommer ikke til å la seg stoppe av teo­logier om kirkemedlemskap 
eller fine fraser om statskirkens historiske betydning.

Uunngåelig. Selvsagt må det i denne prosessen tas høyde for den samfunnsrollen folkekirken reelt sett fortsatt har, og forhåpentligvis vil fortsette å ha. Men at det går mot en frikirkelig fremtid for folkekirken er ­uunngåelig.

Selvsagt kan folkekirkens ­forkjempere forsøke å bremse 
denne prosessen med alle ­tilgjengelige midler. Men det mest konstruktive de kan gjøre er å lære av mobiliseringen de nå driver med frem mot valget og fortsette i samme sporet også etter urnene har stengt.

I stedet for å sette seg på bakbena og tviholde på privilegier i forholdet til staten, bør folkekirken omfavne sin identitet som folkets kirke — fremfor kirken som er «understøttet av staten».

Mobilisere. Tenk om alle de sentrale skikkelsene som har stått frem og talt varmt om en åpen og inkluderende kirke, også vil bruke sin taletid til å mobilisere til bevisst eierskap, enten det er i form av kirkedemokrati eller medlemskontingent.

I stedet for å frykte medlemssvikt og svekket innflytelse, 
bør folkekirken jobbe med sin selvforståelse og formidling av denne, slik at den fremstår som relevant for folks liv og hverdag. Det er de samme folkene som 
nå mobiliseres til valg.

Dette innebærer utfordringer 
og muligheter som frikirkene 
har forholdt seg til de siste ­hundre årene, med varierende hell. Sannsynligvis vil også Den norske kirke erfare varierende hell i en slik overgangsfase.

Men det vil utvilsomt være bedre for folkekirkens helse at den går sin frikirkelige fremtid proaktivt i møte i stedet for å ­rygge motvillig inn i den.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 3.9.2015