Vandringen med Kristus

I mitt fñrste innlegg, så skrev jeg om frelsen, i mitt andre om hva Frelseren frelste/reddet oss fra, og det tredje, om hvorfor en kristen burde velsigne Israel pga. lydighet mot Guds Ord.

Nå vil jeg skrive om kanskje den vanskeligste akten med å vaere en kristen. Nemlig vandringen. Jesus fikk foelge av en stor flokk, mennesker som så undrene og miraklene og ble imponert, men en del av dem, hadde mistet taket på den roede tråden av det Jesus forsoekte å formidle til dem. Derfor snudde Han seg og kom med denne alvorlige formaning:

"«Om noen kommer til meg og ikke setter dette høyere enn far og mor, kone og barn, brødre og søstre, ja, høyere enn sitt eget liv, kan han ikke være min disippel.  Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel." Lukas 14:26-27.

Etter å ha v´rt frelst i mer enn 20 år, så er min erfaring at det er en pris og betale, noe som de fleste kristne ikke helt forstår.

Jeg glemmer ikke den dagen den 14 mai i 1988, hvor jeg bekjente Jesus som Herre. Noe skjedde merkbart på innsiden. Jesus flyttet inn, jeg ble foedt på ny. Guds fred flyttet inn. Jeg kom inn i Guds familie. Og trodde da at alt skulle bli bra. Vel, jeg skjoente ikke da at det nettopp var da kampen begynte.

Mitt foerste moete med familien ble ett sjokk. De merket med en gang at noe var skjedd, og vi ble plutselig fremmed for dem. Min beste venn, som hadde drevet med okkultisme i mange, mange år. Vel, min frelse skapte en merkelig strid mellom oss hver gang vi moettes. Enda idag kan vi ikke moetes. Fordi Lys går ikke sammen med moerke.

Nå tror ikke jeg at jeg ble ett bedre menneske enn andre, men jeg fikk en levende ånd på innsiden, og den Aand påvirker hvor jeg enn går . Så jeg gikk på bibelskole for å laere mer om min frelser. Jeg dro på små misjonsturer, og så hva Guds kraft kunne gjoere. Lamme gikk, kreft forsvant, ben vokste ut,  de syke ble helbredet, bein som var vridd i en grotesk stilling ble rettet tilbake. Guds kraft kom plutselig på ett ungdomsmoete, og alle ungdommen falt uten at vi gjorde noe som helst. En nabo som bodde 200 m. borte, kjente at Guds kraft falt også inn i hennes hus.

Vi mintes Apostlenes gjerninger og Jesu egne under, og som Jesus sa "For intet har dere fått det, for intet skal dere gi det." Matt. 10.8

Etter bibelskolen havnet jeg i mange ulykkelige episoder med menighets-ukultur, splittelse og mangel på hyrder som brydde seg mer om fårene enn sin egen posisjon. Jeg gikk virkelig ned i en bitter, vond periode. Og den lange peridoen kan minne meg om dette:

Selv om jeg går i dødsskyggens dal,
        frykter jeg ikke for noe vondt.
        For du er med meg.
        Din kjepp og din stav, de trøster meg." Salme 23

Det ble mange Selv om jeg går i dødsskyggens dal,

frykter jeg ikke for noe vondt.
        For du er med meg.
        Din kjepp og din stav, de trøster meg." Salme 23

Det ble mange år med en smertefull vandring. Og i den smerten, så kunne jeg gjoere som mange andre jeg visste om og kjente, de falt fra, enten i menigheten (hvor de fortsatt trodde de var frelst, men ble vissen på innsiden) eller de gikk ut i verden. Endel av de som falt hadde sett syner av engler, de hadde kastet ut onde ånder, helbredet syke, men likevel, når det ikke lenger var "inn" å vaere kristen forlot de Ham.

Men Jesus advarte for lenge siden at det vil kose å foelge Ham. Og jo mer du foelger Ham, så vil Han gjoere deg liten i deg selv. Ham ydmyker deg. Og verden vil få en enda stoerre anledning til å forakte deg.

Jeg valgte å ikke svikte min Frelser, selv om jeg ikke så noen utvei. I den perioden laerte jeg meg til å stole på Ham. Jeg stolte ikke lengre på alle som sa de tjente Gud, men laerte meg å skille, mellom klinten og hveten. Jeg laerte meg å leve i tro uten å stole på andre enn Gud selv.