Verdidebatt

Den røde pisken

Noen tanker om hva venstresiden gjør feil i Europa

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Vi kan leve uten pisken

Hva er galt med venstresiden i dag? På så å si ingen områder er de i framgang. I England viste engelskmennene og danskene i Danmark hvem de ønsker å betro landet ‘in the end of the day’. I disse dager øynes der også i Norge før kommunevalget en flukt fra det AP. Likevel vil man gjerne tro at den rødere fløy alltid er det tryggere valg. Det hører man også ganske ofte folk si og uttrykke. Det er jo ingen som har mistet jobben sin for å ønske å avskaffe nasjonen for å kun ha en stat til å tjene allverdens borgere som måtte ønske å komme hit, selv om det åpenbart ville vært en dirkete trussel mot riket; mens det allerede nå er flere som har måttet bøte med sin jobb for sine verdikonservative meninger. Mistilliten mot venstresiden må da være så stor at det fint glatter over alle beskyldninger som rettes mot Høyre og FrP. Som å være elitister, populister (en term journalister nærmest har gjort synonymt med FrP, som om de var politiske motstandere av partiet, derav begrepet Journalistisk venstreparti) og ikke minst fremmedfiendtlige og alt som hører dertil. Og fortsatt tror jeg de fleste nordmenn finner seg til rette i hverdagen i det varmeste røde hjørnet, men at det også ligger til grunn en mer instinktiv og dypere forståelse som slår inn når de skal bestemme hvem som skal stå styre dem selv.

Kanskje er det et signal på frihetstrang i det man kanskje forstår at det er bedre å ha noen i en maktposisjon partiet har som mål å begrense, og ikke noen som kun ser ære i hvor mye de evner å utvide sitt embede—å ekspandere AP-familien.

Men kanskje er det også en pervers sannhet at vi nordmenn liker servilitet. Men opp til et punkt. Den docile tilstand får en annen tone i det man føler pisken. Føler at det finnes mennesker der ute som gjerne skulle opprettet en kommisjon for å slå ned på rasisme, sexisme, individualitet i offentlige stillinger og mye annet jeg selv ikke kan forestille meg. Stadig flere forstår hva det betyr. De vet hva de kan og ikke kan like på Facebook for å sette i gang det godet hatet som velmenende nok skal redde deg fra å bli fortapt i å… mene noe annet enn det politisk korrekte. ('Hva mente duegentlig med å like det der?' er en typisk slik velmenende melding man kanskje har fått på Facebook.)

Mange legger ubevisst merke til at det finnes en rødglødende mob på twitter som slippes løs mot Siv Jensen hver gang hun uttaler seg på noen av sosialdemokratiets kanaler, som NRK, eller annet etermedium. Folk lurer så på 'hvorfor finnes det ingen høyrevridd twitterstorm hver gang Audun Lysbakken viser seg', som måtte gå av før han ble sparket for grov korrupsjon i Stortinget, og forteller om hvor lite de med penger gjør for samfunnet og gjaller i kor med Raymond Johannsen og Ghar Støre om hvilken mørkebrun grøft Norge faller utfor om vi ikke tar 'et tydeligere oppgjør med ABBs meningsfeller' (som politiet konkluderte med at ikke eksisterer). På høyresiden finnes det tydeligvis bar ikke nok mennesker som skal, vil og intenderer å hevne hvert dumme ord en meningsmotstander  lar falle. Det er kanskje fordi de som heller mot det liberale høyre forstår at, når de hører noe som høres kriminelt dumt ut, så er det ikke sånn for alle andre. Venstresiden derimot går Against Interpretation—som Susan Sontags bok het, og avviser ethvert forsøk på å se at andre hører det samme de hører på annen måte. I slike tankebaner fører det å lese Fjordman mekanisk til at man reiser seg opp, anskaffer automatvåpen og blir massemorder.

Det er i dag en redsel blant mange - spesielt i tilfellet Spania - at folk og ungdom spesielt skal miste troen på individets krefter for så å oppgi troen til ‘en høyere enhet’—kollektivet. Det er ingen unaturlig drift, med tanke på at mange ser at hele samfunnet er et krøll av frynsede strenger. Men det kan være like naturlig i dagens tøffere samfunn og mer globale konkurranse at en ser at det virkelig liv er mer enn god nok en læremester til at vi skulle trenge enda en til å svinge pisken for hva som er godt og ondt. Høyresiden tror tradisjonelt på livets skole. At systemet skal skapes av mennesker, og ikke at systemet skal skape menneskene. Hvis tilfellet er det siste kan vi spørre sokratisk: Hvem går du til hvis hammeren din er ødelagt? Smeden. Hvem går du til hvis det er noe galt i livet ditt? Noen andre, eller i meg selv. Hvem går du til hvis det er noe galt med republikken? «Who’s watching the watchmen?» Her feiler venstresidens opplysningsprosjekt. De kommer med det glade budskapet og forteller om den multikultiske og globale frelse, men noen reell frelse lar seg vente på. I stedet for å tvinge ned en catholicam, en pille for alle lidelser og så forvente at alt blir bra kunne man faktisk adressert lidelsene. Dette er ingen oppfordring til avskaffelse av lærebøker - for kunnskap er helt riktig viktig - men er aldri løsningen i seg selv. Encyklopedistene trodde slik at kunnskapen i seg selv skulle være (for)løsningen og frelsen, men så kom da 1793 og de fleste ble et hode kortere. Visstnok er det også slik at når man sier at det er én sannhet som frelser, så er det mye annet som også nødvendigvis må være feil. Derfor er det encyclopedistenes hjemland Frankrike, i dag har de strengeste ‘sekulære’ lover som forbyr spørreundersøkelser og folketellinger på bakgrunn av etnisitet eller religion.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt