Helge Simonnes

928

Prisen for å få flest mulig til kirkens valgurner.

Skal de som har et distansert forhold til kirken bestemme like mye som de mest aktive?

Publisert: 29. aug 2015

Skepsisen lyste ut av ansiktet­ hennes da hun betraktet valgkortet som hun hadde fått tilsendt fra Den norske kirke.

– Jeg har jo tenkt å melde meg ut, sa hun, men hadde knapt fullført setningen før hun la til: – Men før jeg gjør det, skal jeg i hvert fall benytte anledningen til å stemme på dem som vil gjøre kirken mer liberal.

Det var ikke min mening å innlede til noen stor diskusjon, men jeg kunne ikke dy meg: – Er det ikke litt unfair å bestemme over en kirke som du har til så klar hensikt å forlate?

Vi kunne sikkert ha diskutert i mange timer, men tiden tillot det ikke. 14 dager før kirkevalget 2015 er det en mengde spørsmål som ikke synes å være debattert godt nok. Jeg hører mange snakke om de vanskelige, tekniske sidene ved kirkevalget. Velgerne forstår ikke listesystemet, de skjønner ikke at noen er nominert og at andre grupperinger har gått sammen for å etablere konkurrerende lister. Valget er godt planlagt fra Kirkerådets side, men likevel fremstår mye som uklart og rotete.

Tanken med denne kommentaren er ikke å dvele ved teknikk, men å stille noen mer grunnleggende spørsmål til en kirke som åpenbart sliter med å finne sin demokratiske form.

Hvorfor er det så viktig for kirken å oppnå høy valgdeltakelse? Bør det være et sentralt mål å dra dem til urnene som så klart signaliserer at kirken ikke er noe for dem? Er det godt for en kirke­ at én bestemt sak får så voldsom tyngde og oppmerksomhet i et valg som også handler om en mengde andre saker? Hvor demokratisk er det at alle skal ha samme rett til å bestemme over kirken uansett hvor distansert forholdet er?

Rettigheter. Jeg vet hvordan mange svarer. Er man medlem, så er man medlem. Så lenge det ikke er gjort noe som avkrefter dåpshandlingen som skjedde for 20, 30 eller 50 år siden, er det demokratiske rettigheter som gjelder.

Det er prinsipiell luthersk tenkning, teologisk formulert og bundet av en praksis som har fungert i mange hundre år.

Men holder prinsippene i møte med en ny religiøs- og samfunns- og organisasjonsmessige virkelighet? Er passivitet og likegyldighet til et kirkemedlemskap et godt mål for retten til innflytelse? Eller har den kirkegjenger som trofast møter opp til gudstjeneste hver bidige søndag en større rett til å påvirke enn den som har valgt en helt uforpliktende tilknytning?

Artisten Bjørn Eidsvåg er en av flere artister som aktivt støtter Åpen folkekirke. Jeg kjenner ikke Eidsvåg og vet ikke hvor aktiv­ han er i Den norske kirke. Jeg vet at han er utdannet teolog og har jobbet som sykehusprest. I mange­ intervjuer kommer han med uttalelser som tyder på at han sliter med troen og at han har distansert seg fra kirken.

Det er en situasjon som mange er i. Tvilen er en vesentlig del av trosbildet. Jeg synes det er helt ok at folk utbasunerer sin tvil. Jeg har heller ikke problemer med at erklærte ateister eller human-etikere begrunner de valgene de har tatt.

Men jeg sliter med alle dem som velger pose og sekk som strategi. De som i det ene øyeblikket kommuniserer at kirken ikke er stedet for dem, men som når det passer seg bruker sitt kjente navn til å få oppmerksomhet for saken de brenner for. Jeg har trukket fram Bjørn Eidsvåg fordi mange heier på ham etter at han gikk knallhardt ut mot biskop Per Arne Dahls uttalelser da han valgte å ordinere Hanne Marie Iaursulëel Frostlid til prest. Biskopen uttalte samtidig at han stod for kirkens tradisjonelle syn på ekteskapet mellom mann og kvinne.

Dette gjorde at Eidsvåg tok fram de sterkeste ordene i et innlegg på Facebook. Hadde folk fra konservativ side valgt samme karakteriserende språkbruk om «kalkede graver», ville han eller hun fått så ørene flagret og blitt benevnt som nettroll. Den folke-
lige reaksjonen på Eidsvågs utfall er interessant og kan oppsummeres i følgende. «Når det er så ille i kirken, må vi i hvert fall oppdra den». Det er ikke «vi i kirken», det er «dem i kirken». Da kan det ikke være galt å spørre­: Hvem er det Eidsvåg mobiliserer til kirkevalget?

Mange sliter med sorg over at folkekirken ikke er den som var. Kirkens ledere virker redde for å miste den. Når engstelsen tar overhånd, kan det være lett å tape både retning og stedsans.

Det behøves en debatt om hva medlemskap i folkekirken handler om. Når følelsene er så sterke som de er nå, er det vanskelig å finne gehør for et slikt initiativ. Det utlegges raskt som forsøk på å ta kontroll over kirken, men redselen for å bli misforstått må ikke stenge for samtaler om hva som er et godt og slitesterkt kirkedemokrati­.

Et av spørsmålene som umiddelbart melder seg, er om staten skal fortsette å finansiere Den norske kirke på samme måte som nå. Hvordan hadde utviklingen vært om Den norske kirke fikk støtte som alle andre trossamfunn, og at de som ville være medlemmer måtte stille opp med noen kroner til medlemskapet?

Et klart uttrykk for forpliktelse og tilhørighet.

Folkekirkens sterkeste talsmenn fnyser ved tanken. Hvorfor gjør de det?

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Oddbjørn Johannessen

191 innlegg  13478 kommentarer

Relevante spørsmål

Publisert over 4 år siden
Helge Simonnes. Gå til den siterte teksten.
Et av spørsmålene som umiddelbart melder seg, er om staten skal fortsette å finansiere Den norske kirke på samme måte som nå. Hvordan hadde utviklingen vært om Den norske kirke fikk støtte som alle andre trossamfunn, og at de som ville være medlemmer måtte stille opp med noen kroner til medlemskapet?

Et klart uttrykk for forpliktelse og tilhørighet.

Folkekirkens sterkeste talsmenn fnyser ved tanken. Hvorfor gjør de det?

Og i den grad det er korrekt at folkekirkens sterkeste talsmenn fnyser ved en slik tanke, så lurer også jeg på hvorfor de gjør det.

Kommentar #2

Karl Øyvind Jordell

170 innlegg  115 kommentarer

Sjefsredaktøren bløffer og tøver om kirkevalget

Publisert over 4 år siden

(Jeg la denne kommentaren til Simonnes’ innlegg ut på Verdidebatt , som et eget innlegg, før hans innlegg ble lagt ut. Det blir vel ryddigre når det nå kommer som en kommentar.)

Med en snodig anekdotisk tilnærming til spørsmålet om valgdeltagelse, en bløff (eller slurv) om forberedelsen av valget, og åpenbart tøv om problemene ved valget, yter Vårt Lands sjefsredaktør 29. august et særdeles tvilsomt bidrag til debatten om kirkevalget.

Valgdeltagelsen. For å ta valgdeltagelsen først: Den har så langt ligget på ca 13 %. Det foreligger undersøkelser som indikerer at den kan bli 30 %. Det blir den vel neppe, men si nå at den blir 20-25 %. Ville det være en ulykke, selv om det skulle innebære at redaktørens ‘kvinne med valgkort’ og Bjørn Eidsvåg skulle stemme? Jeg vil håpe og anta at ca 20 % av kirkemedlemmene har noenlunde jevnlig kontakt med kirken i løpet av et år, og at de derfor kan finne det naturlig å benytte sin stemmerett. Man søker å skape et bilde av at horder av uinteresserte, som riktignok er døpte, vil strømme til valglokalene. Det vil de ikke.

Forberedelsen av valget. Om selve valget skriver redaktøren at det er «… godt planlagt fra Kirkerådets side …». Det er en bløff; alternativt er det slurv, som følge av at redaktøren ikke har satt seg inn i saken. Kirkerådet utredet nemlig aldri problemer knyttet til forholdstallsvalg. Det er hovedgrunnen til at vi nå har fått en valgordning der velgerne kan bli lurt (se nedenfor).

En modell for forholdstallsvalg. Det hadde vært en enkel sak for Kirkerådet å vurdere og finstille f eks følgende prosess:

1.      Innen en tidlig frist må grupper melde om de har til hensikt å stille liste.

2.     Hvis det innen fristen foreligger minst to intensjonserklæringer, slapper man av.

3.     Hvis det bare foreligger én erklæring, oppnevner man nominasjonskomiteer, i fall det skulle vise seg ønskelig eller nødvendig å stable på beina en alternativ liste.

4.     Hvis de ikke foreligger noen erklæringer, gjør man som i pkt 3.

5.      Hvis det innen en senere frist faktisk foreligger to eller flere lister, slapper også av.

6.     Hvis de da bare foreligger én liste, konsulterer man evt grupper som kunne tenkes å stille liste.

7.     Hvis slike grupper ikke vil stille liste, må man vurdere å aktivere nominasjonskomiteen, eller slappe av – gidder ikke andre å stille, er det ikke sikkert at Kirkerådet/bispedømmerådene skal gidde, de heller.

Kirkerådet ville ikke ha forholdstallsvalg. Slike modeller ble aldri presentert og drøftet. Det Kirkerådet gjorde forut for Kirkemøtet i 2013, var å fremme en valgordning for bispedømmerådsvalg som var mindre demokratisk enn ordningen for menighetsrådsvalg, hvor man i overskuelig fortid har kunnet stille alternative lister. Grunnen var at man absolutt ikke ville ha forholdstallsvalg.

Kirkerådets forslag. Jeg er nå kommet i den situasjon at jeg kan gjøre som Vinje, og si ‘som eg då skreiv’. Slik skreiv eg i april 2013, under overskriften ‘Kirkerådet avlyser demokratireformen’:

«I et par avisinnlegg ved juletider, bl a i Aftenposten Aften, pekte jeg på at Kirkerådet åpenbart ikke ønsket forholdstallsvalg med flere lister til bispedømmeråd, fordi man i et høringsnotat stilte urimelig høye krav til hvor mange underskrifter som trengtes for å stille liste. I det forslag til valgordning som nå fremmes for Kirkemøtet, er dette blitt bekreftet: Forholdstallsvalg skal i beste fall være en mulighet fra 2019. Dette innebærer at man for de viktige valg i kirken går bort fra en ordning som man lenge har hatt ved de langt mindre viktige menighetsrådsvalg. Klarere kan man ikke gå fram hvis man vil avlyse en demokratireform, uten eksplisitt å gjøre det.

Det man vil ha i stedet, er flertallsvalg med en enkelt liste, der opptellingsmåten i utgangspunktet skal være som ved menighetsrådsvalget i 2011. For å forstå hvor rart dette blir, må man ha i mente at begge kirkevalgene vil finne sted samtidig med kommunevalget. Ved dette valget vet velgerne at dersom de leverer en liste, uten å ta bryet med å gi tilleggstemmer ved å sette kryss ved noen kandidater, har de likevel klar innflytelse på resultatet. Ikke så ved kirkevalgene. Med en opptellingsmåte som innebærer at alle som står på listen, får en stemme, vil en urettet stemme i realiteten være en blank stemme, som ikke har betydning for resultatet. Man har gått bort fra såkalt preferansevalg; det medførte at mange stemmer ble forkastet fordi velgerne ikke anga noen preferanse. Ved den foreslåtte ordning vil stemmer uten kryss ikke bli forkastet, men de vil ikke ha betydning.

Valget vil bli avgjort av de velgere som krysser av for en eller flere kandidater. I forhold til reglene fra 2011 vil man imidlertid begrense mulighetene, ”… til å gi det antall tilleggstemmer som tilsvarer maksimalt 50 % av antallet faste plasser som det skal velges til”. Ved valg til bispedømmeråd vil antall slike plasser være mellom fire og syv, slik at velgeren kan gi to eller tre tilleggstemmer. Anledningen til å stryke faller bort.

Egentlig kan man da like godt la være å trykke stemmesedler, det ville være det beste, fordi velgerne da klart ville se hva demokratireformen hadde kokt ned til: Kandidatlisten kan slås opp, de som ikke ønsker å fremheve noen kandidat, kan levere et blankt ark, de ivrige kan føre inntil to/tre navn på arket. Velgernes innflytelse forvitrer ved at de bare får stemme på et fåtall kandidater.»

Den valgordning med forholdstall som vi nå har fått, ble ikke utredet eller planlagt av Kirkerådet, men ble til på Kirkemøtet i 2013, i sene nattetimer, en tid da de færreste tenker helt klart, selv om de sikkert prøvde.

Valgordningen lider ikke av tekniske problemer. At redaktøren omtaler dagens problemer som ‘vanskelige tekniske sider’ som han ‘ikke vil dvele ved’, er tøvete. Det dreier seg om en valgordning der helt grunnleggende aspekter ved et valg ikke er sikret – velgerne kan bli lurt, ved at de kan komme til å oppleve at deres stemme gir mandat til en gruppe de ikke ønsker å støtte. Slike utslag har man aldri hatt ved andre offentlige valg. Det er vel rett og slett en skam at kirken har kommet i en slik situasjon – pga gruppers motstand innen Kirkerådet.

Vårt Lands sjefredaktør bør beflitte seg på at avisen avslører slike svært kritikkverdige forhold, og ikke omtaler dem som relativt uskyldige valgtekniske problemer, samtidig som han fritar de ansvarlige for ansvar, ved å hevde at de har gjort en god planleggingsjobb.

Kommentar #3

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert over 4 år siden
Helge Simonnes. Gå til den siterte teksten.
Hvorfor er det så viktig for kirken å oppnå høy valgdeltakelse? Bør det være et sentralt mål å dra dem til urnene som så klart signaliserer at kirken ikke er noe for dem? Er det godt for en kirke­ at én bestemt sak får så voldsom tyngde og oppmerksomhet i et valg som også handler om en mengde andre saker? Hvor demokratisk er det at alle skal ha samme rett til å bestemme over kirken uansett hvor distansert forholdet er?

Fordi man ønsker en kirke som har en spesiell posisjon, politisk og som "folkekirke". Med de økonomiske og politiske fordeler det innebærer. Antall medlemmer "legitimerer" dette.

Så ja Helge Simonnes, når man utnytter folk så får man gi litt tilbake, slik som medbestemmelse.

Egentlig burde DNK fristilles helt fra staten, miste alle særfordeler, melde ut alle medlemmer og la de som ønsker melde seg inn aktivt.

Kommentar #4

Randi O. Solberg

1 innlegg  1 kommentarer

Vil Simonnes ha demokrati eller diktatur?

Publisert over 4 år siden
Jeg har med stor undring lest lederartikkelen til Simonnes om kirkevalget. Han stiller spørsmål ved om det er noe poeng å 'dra' kirkemedlemmer til valgurnene hvis de mener at kirken ikke egentlig er noe for dem. Det er noen spørsmål jeg lurer på om Simonnes har tenkt gjennom: 1. Kan det være at mange kirkemedlemmer opplever at kirken - slik den er i dag - ikke er noe for dem, men at kirken - slik den kan bli, nemlig en faktisk Åpen folkekirke - absolutt kan være noe for dem, og nettopp derfor vil de stemme denne gangen? Tross alt er vel dette første gang i historien at medlemmer av Kirken har et reelt valg når de avgir sin stemme? 2. Simonnes spør hvor demokratisk det egentlig er at medlemmer som ikke er like aktive i kirken faktisk skal ha like mye å si i valget av kirkeledelse som de som til nå har bestemt,- nemlig de 13 prosent som stemte ved forrige valg. Nøyaktig hvor aktiv mener Simonnes at jeg skal være for at det skal være demokratisk at jeg avgir min stemme? Er det antall gudstjenester jeg faktisk går på i kirken hvert år, eller teller det også om jeg hører søndagsgudstjenesten som overføres på radioen hjemme? Er det Simonnes som skal vurdere om jeg tror riktig og mye nok til at det er demokratisk at jeg stemmer? 3. Er Simonnes bare rett og slett redd for at det er feil folk som vil stemme, slik at valgresultatet blir et annet enn han ønsker? Det er jo ofte da man kan komme i tvil om nå demokrati er så ønskelig likevel, er det ikke? 4. Mener Simonnes at det bare er stortingspolitikere og folk som går på politiske møter som bør 'dras til stemmeurnene' ved stortingsvalg og kommunestyrevalg? For, hva slags demokrati får vi i Norge dersom den jevne borger skal ha like mye å si ved valget av landets ledelse som de nordmenn som er mest aktive i politikken? For meg høres det ut som at Simonnes ikke helt har bestemt seg for om han vil ha demokrati eller religiøst diktatur i kirken.
Kommentar #5

Kristian Kahrs

109 innlegg  2165 kommentarer

En samtale om kirkevalget

Publisert over 4 år siden
Helge Simonnes. Gå til den siterte teksten.
Folkekirkens sterkeste talsmenn fnyser ved tanken. Hvorfor gjør de det?

Takk til Simonnes for et godt innlegg. Det er mange gode spørsmål, og samtalen han hadde, ligner på den jeg overhørte og skrev om i mitt innlegg En samtale om kirkevalget.

Karl Øyvind Jordell viser også at han ikke forstår det viktigste i VL redaktørens innlegg: hvem har rett til å bestemme i Den norske kirke. Det er trist at liberale som ønsker å endre Dnks teologi bruker ateister som er medlemmer av kirken. Det er meget uheldig at Kirkevalget blandes med valg av våre politikere. Kirkevalget burde finne sted i forbindelse med gudstjenesten på en søndag formiddag, kombinert med en kirkekaffe.

Kommentar #6

Sølvi Sveen

32 innlegg  4497 kommentarer

Publisert over 4 år siden
Kristian Kahrs. Gå til den siterte teksten.
hvem har rett til å bestemme i Den norske kirke.

Alle som etter norsk lov har rett til å bestemme?
Alle som selv føler at de ønsker å være med å bestemme, fordi de er kristne og ønsker å tilhøre kirken?
Eller bare en utvalgt "gruppe" som selv står for å plukke ut seg selv som mest egnet? 

 

Kommentar #7

Sverre Avnskog

227 innlegg  7615 kommentarer

Skal de som ikke vet noe om politikk likevel få stemme ved stortings- og kommunevalg?

Publisert over 4 år siden

Dette spørsmålet er like relevant som å stille som Simonnes' spørsmål angående kirkevalget. Burde ikke samfunnet sikre at stemmegiveren har satt seg inn i de ulike partienes politikk, og burde vi kreve et visst engasjement for å kunne ha rett til å stemme?

Tidligere hadde ikke kvinner rett til å stemme, fordi mennene anså dem for å ha for lite greie på politikk.

Men den slags holdninger har vi for lengst forlatt. Alle nordmenn har rett til å stemme, uansett om de er fullstendig uvitende om partiene og samfunnet. Slik må det være i et ekte demokrati.

Og slik må det selvsagt være i et ekte demokrati i kirken. De som går inn for å stille visse krav til dem som skal få stemme, viser etter min mening en ganske tydelig angst for at folk uten det samme synet på kirken som dem selv, skal stemme frem en retning for kirken, som de selv ikke ønsker.

Ved å kreve f eks et visst antall kirkebesøk i året, eller andre lignende krav, oppnår man ganske sikkert at de som aller mest vil bevare kirken som nå, uten endringer, vil få flertall. Det er en ganske dårlig skjult agenda i mine øyne.

Men hvorfor så defensive? Hvorfor ikke se på enhver stemmegiver som en potensiell fremtidig kirkegjenger? Kanskje kirken kan BLI et fristende sted for mange av dem som i dag er mere perifere medlemmer?

Anser kirkefolk at de for all del må opprettholde kirken slik den er i dag, fordi de frykter å miste de få engasjerte de har igjen? Det kan virke sånn. Det å ha tro på at man kan skape en virkelig folkekirke hvor ALLE kan føle seg hjemme krever at man virkelig våger å ta ALLE på alvor - også dem som ønsker at kirken skal endre seg.

Men i stedet for å gå åpent inn for denne veien, leker kikrefolk heller med tanken på at de kanskje burde utestenge det store flertallet fra å kunne stemme.

En meget defensiv og litt feig innstilling, etter min mening. Folket endrer seg, men enkelte ønsker helt at folkekirken ikke skal følge folket, men heller bli en ørliten, ubetydelig minoritet.

Kirken er visst redd for å miste sin "jomfruelige dyd", for å bruke en av kirkens egne metaforer. De frykter visst hva som kan vente dem om de slipper "den gemene hop" løs på dogmene og på sine gamle læresetninger.

"Den eneste rette læren og sannheten" kunne kanskje komme til å måtte oppdateres og komme på linje med folkets erkjennelser og innsikt?

Mvh Sverre

Kommentar #8

Geir Arne Solum

3 innlegg  14 kommentarer

En demokratisk kirke eller Jesu Kristi kirke?

Publisert over 4 år siden

Ville bare takke Simonnes for å sette ord på noe som mange i kirken tenker på for tiden. Det er fint med demokrati, men om kirkens lære skal avgjøres gjennom demokratiske prosesser kan det bære galt av sted.

Selv om vi ikke snakker om A- og B-medlemmer i kirka, vet vi alle at svært mange av kirkens medlemmer ikke en gang tror på Gud (4 av 10 nordmenn tror på Gud og 8 av 10 er medlem av DnK...) Og enda verre blir det vel om vi begynner å snakke om hvor mange som tror på Jesus som Guds Sønn og Jesu oppstandelse fra de døde. For å sette det på spissen så kunne vi i hvert fall avskaffet troen på Jesu oppstandelse, og kanskje Gud også om vi skulle la demokratiet (alle medlemmene) i DnK bestemme.

Prisen for å få flest mulig til valgurnene kan derfor være at vi ender opp med en kirke som ikke lenger er en kirke.

Det må da være lov å tenke disse tankene uten å møte en sånn mur av motstand som Simonnes får i dagens VL.

Kommentar #9

Sverre Avnskog

227 innlegg  7615 kommentarer

Hva slags kirke, ikke hva slags tro den enkelte tilslutter seg

Publisert over 4 år siden
Geir Arne Solum. Gå til den siterte teksten.
Selv om vi ikke snakker om A- og B-medlemmer i kirka, vet vi alle at svært mange av kirkens medlemmer ikke en gang tror på Gud (4 av 10 nordmenn tror på Gud og 8 av 10 er medlem av DnK...) Og enda verre blir det vel om vi begynner å snakke om hvor mange som tror på Jesus som Guds Sønn og Jesu oppstandelse fra de døde. For å sette det på spissen så kunne vi i hvert fall avskaffet troen på Jesu oppstandelse, og kanskje Gud også om vi skulle la demokratiet (alle medlemmene) i DnK bestemme.

De færreste klarer å skille mellom det å ha en demokratisk avgjørelse av hva slag kirke vi ønsker å ha i Norge og ikke en demokratisk avgjørelse av hva den enkelte kan skal tro på.

Kirken har en lanmg tradisjon for å mene at det finnes kun EN ENESTE RIKTIG TRO, og for en del kirkefolk virker det som denne tradisjonen står over alt annet.

Om så ikke en eneste en av det norske folk kommer til kirken, så har det ingen betydning så lenge presten står og messer ut den eneste riktige læren som kan gi frelse og evig liv.

Jeg ser for meg et scenario der ingen lengre tror på denne læren, og således HELE FOLKET skal gå den evige fortapelsen i møte, mens hele prestestanden skal bli alene i himmelriket. Akk, hvilken vanvittig skuffelse for Gud. Tenk å måtte møte evigheten omgitt kun av de konforme, de rett-troende, de underdanige og opphøyde i egne øyne!

Var jeg Gud, ville jeg heller ønsket velkommen litt friske tanker, litt opposisjon, litt innvendinger og litt tøys og tull.

"Den eneste rette læren" hviler som en forbannelse over kirken - som en jomfruelig dyd som de ikke våger å gi slipp på. Hva venter kirken dersom de oppgir sitt trosmonopol og sin definisjonsmakt over hva man skal tro for å oppnå frelse og evig liv?

Mange uttrykker en åpenbar angst for det ukjente, for folkeviljen, for de moderne erkjennelsene og innsikten som mennesker har tilegnet seg i det 21. århundre.

-Akk, kan vi ikke få lov å bevare kirken uforanderlig, som det eneste i menneskverdenen som ikke tenger å fornyes og ta inn over seg at menneskeheten går fremover, hører jeg bak argumentene til dem som ønsker å utelukke "den gemene hop" fra å kunne stemme over hva slags kirke de vil ha.

Folket består til evig tid, men vil kirken det?

Kirken har kun EN overlevelsesmulighet i mine øyne: Å la folket få velge om det ønsker en kirke eller ikke.

Ellers ender kirken opp som en ørliten sekt - med "den rette tro", men uten menighet.

Mvh Sverre

 

Kommentar #10

Arne Lauvhjell

24 innlegg  40 kommentarer

Simonnes har rett

Publisert over 4 år siden

Karl Øyvind Jordell karakteriserer Simones`eksempel slik: “Med en snodig anekdotisk tilnærming til spørsmålet om valgdeltagelse”.

Men det eksemplet er typisk. I lokalavisa Aust-Agder Blad (Risør) skriver redaktøren i lederartikkelen 25. august: “Jeg har selv forsøkt å melde meg ut av Den norske kirke tre ganger. Ikke av religiøse årsaker, men av politiske. ... Ved forrige kirkevalg bestemte jeg meg derfor for en ny strategi: Å bruke stemmeretten min og være en motvekt til det jeg mener er konservative og usunne krefter.”

Kommentar #11

Sverre Avnskog

227 innlegg  7615 kommentarer

Ikke legitimt?

Publisert over 4 år siden
Arne Lauvhjell. Gå til den siterte teksten.
Ved forrige kirkevalg bestemte jeg meg derfor for en ny strategi: Å bruke stemmeretten min og være en motvekt til det jeg mener er konservative og usunne krefter."

Er det ikke legitimt i Lauvhjells øyne at et medlem av DNK har slike motiver som han henviser til?

Hvordan vil han eventuelt "sile ut" dette medlemmet fra de stemmeberettigede?

Mvh Sverre

Kommentar #12

Arne Lauvhjell

24 innlegg  40 kommentarer

Legitimt? Tja.

Publisert over 4 år siden

Legitimt i forhold til lovlig? Ja. I forhold til moralsk riktig? Nei.

Eg hugsar ein parallell i politikken frå den ekstra nominasjonen til Frp i Vest-Agder før stortingsvalet i 2001. Tilhengarane til den ekskluderte Vidar Kleppe stemte inn ein ukjent og uinteressert kandidat for Kleppe-fløyen, mot den innstilte Åse Schmidt (nå Michaelsen).  Kleppe-fløyen meldte seg ut av Frp etter noiminasjonsmøtet, og Frp tapte mandatet i Vest-Agder i 2001. Åse Michalesen  blei valt i 2005, og sitter på Stortinget nå. Vidar Kleppe har seinare vore ledar for partiet Demokratene.

Kommentar #13

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert over 4 år siden
Arne Lauvhjell. Gå til den siterte teksten.
a. I forhold til moralsk riktig? Nei

Det er jo moralen som ligger bak. En moral du er uenig i, men det betyr ikke umoralsk.

Mest leste siste måned

Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
19 dager siden / 1220 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
25 dager siden / 1210 visninger
Hjemmesentrert kirke
av
Joanna Bjerga
7 dager siden / 1142 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
11 dager siden / 853 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 2 måneder siden / 607 visninger
Humanismens hellige skrifter
av
Didrik Søderlind
nesten 2 år siden / 574 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere