Nå gir jeg opp

Min mann Odd Halvard Holmgren (75) er syk. Han har blant ­annet Parkinson. Som omsorgs­person ble jeg tilbudt avlastning.Min mann skulle få jevnlige opphold på et sykehjem og jeg tid til egne gjøre­mål. Det lød bra. Etter ett års argumentering for et tilpasset avlastningsopplegg for en syk mann, gir jeg opp.

Neste gang politikere foran TV-kameraet lover at «det skal skinne av eldreomsorgen», bør de se ned, og ikke inn i stua mi. De mørke fortellingene er det mange av. De pårørende gir opp, og fortellingene dør ut med de gamle.

Her er noen spørsmål til de helseansvarlige i disse valgtider:

Ignoreres. Hvorfor tilby ­avlastning når pasientens ­behov ignoreres? På avlastning skal du i ­utgangspunktet bo på dobbeltrom, dele bad og du har ingen rett til aktivitetstilbud. Det er en slags oppbevaring, avlastning for omsorgspersonen. Alle behandles likt, samme hva som feiler deg, samme hvilke legeattester og diagnoser du stiller med, og samme hvilke behov du har. Er det avlastning å få ektefellen din hjem sykere enn da han/hun dro?

Hvorfor gi ham dobbeltrom? Hvorfor skal hjemmeboende gamle og omsorgspersoner gis et annenrangs tilbud når de trenger hjelp? Jeg fikk hjem en meget medtatt mann fra første avlastningsopphold. Han hadde opplevd natt etter natt uten søvn, på dobbeltrom med en døende, der den ene forstyrret den andre. Prøv det sjøl, i to uker.

Familie, lege og dagsenter lurte på hva som hadde skjedd. Mannen var utslitt og fortvilet. ­Diverse soppsalver var det første jeg investerte i da han kom hjem. Etter klagebrev fikk vi vedtak på enerom.

Rent bad? Hvorfor ikke rent bad? Rent bad ved ankomst var ingen selvfølge, det var rett og slett ikke prioritert, kunne pleier fortelle.

Jeg vasket badet selv, første gangen, ryddet og leverte esker med ferdigdosert medisin for 12 dager. Personalet signaliserte at de hadde dårlig med tid, så vi gled stille inn og ut. Badet ble etter nye skriv vasket før vi kom.

Hva med aktivitetstilbud? Hvis du rammes av parkinsonisme, er hjelp til fysisk aktivitet vesentlig. Hjemme må vi trene hver dag, og på dagsenteret ­bidrar de, med dagens trim. Bevegelighet er ­avgjørende for å kunne­ bo hjemme. Tolv dager uten ­aktivitetstilbud river ned det som andre strever for å vedlikeholde.

Alle mennesker profiterer på bevegelse, på sitt nivå. Hvor ble det av fysioterapien og den daglige trim på sykehjem?

Nye klageskriv ga også aktivitetsmulighet. Stakkars den som ikke har noen som roper for seg.
Mat. Er heller ikke mat og tilsyn inkludert? Siste rullerende avlastning i juni avsluttet vi halvveis! Etter en uke var jeg innom sykehjemmet. Min mann satt da på rommet bak lukket dør, i dyp søvn.

Han hadde fått medisiner klokken 8.00, kunne daglig ­leder bekrefte, også diabetesmedisin, men ingen frokost. Klokken var 10.30, det var 16 timer siden siste måltid. Jeg ristet ham våken og tok han med meg ut på oppholdsrommet, der ingen av de som er kledd i blått, ante at han ikke hadde fått frokost. I mitt påhør lurer de på om «hu derre» heller ikke har spist.

Forventes det at en mann som har Parkinson med stadig synkende blodsukker skal komme løpende og be om mat? Ingen savnet ham, ingen visste at han ikke hadde spist, tre timer ­etter medisinering, 16 timer etter siste måltid.

Kort tid. Jeg tok selvsagt mannen min med meg hjem samme dag og avlyste alle egne planer. Han skal ikke på avlastning på det sykehjemmet, så lenge jeg kan krype og gå.
Kommunalsjef for helse er enig i at pasienter skal ha rent bad, men hevder korttidsavdelingen har for kort tid på seg til å få vasket badet. De har 24 timer. – Fylkes­legen kan ikke velge sykehjem for meg, svarer hans kontor. Nei, det kan heller ikke jeg.

Systemet bestemmer sykehjem, svarer Bestillerkontoret. Protesterer jeg, og antyder at systemer av og til bør vike for mennesker, sier de at jeg ikke forstår, og det er helt sant. Jeg forstår ikke.

Jeg forstår bare det at jeg ikke på noen måte kan ta ferie og samtidig være redd for at mannen min dør av mangel på mat og omsorg – i en lenestol på et sykehjem i Oppegård.
Skinner det av eldreomsorgen i dette landet?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 21.8.2015