Mennesker på flukt.

Mine barn vokste opp på en av øyene utenfor Kristiansund. De hadde en god oppvekst og har fått alle sjanser. Min barn har vært heldige. De hadde et hjem. Kort vei til skole og barnehage. Hver dag kom skolebussen og hentet dem. Det var bare skolebussen som kjørte forbi. Når man ellers skulle av sted syklet man ( 10 min til fergen) eller man fikk "sitte på" med noen. Det ordnet seg alltid.

Det er mange desperate mennesker som nå lengter etter et sted å være, et sted hvor barna kan vokse opp i trygghet. Jeg foreslo for flyktningkonsulenten i kommunen at flyktninger kunne bruke huset vårt. Jeg fikk til svar at det var for langt til kommunesenteret: -Flyktninger må på norskkurs. -Og det er for langt til butikken. Spør et menneske som er i ferd med å drukne om hvor langt det er til butikken!

Jeg ble veldig forvirret. Jeg bygget dette huset for å skape mening og rammer i mine barns oppvekst. Jeg tror jeg fikk det til – og jeg føler meg sikker på at stedet ville kunne gi tilsvarende muligheter for andre familier.

Den norske landsbygda er i ferd med dø ut. Vi ser ikke lenger løsninger og legger ned butikkene våre, bussrutene, skolene. Vi evner ikke lenger å se hva vi en gang hadde. Jeg tror det er livsviktig at vi gir plass til flyktninger. De vil  kunne få oss til å se nye løsninger. Mange av oss har mistet pågangsmot og endringsvilje. Har vi vært for trygge, for lenge?

For ikke lenge siden befant jeg meg i Diyarbakir. Der traff jeg en syrisk flykningefamilie. De ble veldig glade da de hørte at jeg kom kom fra Norge. De hadde hørt så mye godt om dette landet. Vi pratet litt og jeg tenkte at jeg skulle gitt mye for å få disse sympatiske menneskene til naboer. Det er mulig at det er veldig mange nødstedte der ute, men for min del ville det holde å redde noen familier - så får andre klare resten. Da ville det gå bra for oss alle sammen!