Abortsaken skjerper frontene

I en tid der forholdet mellom religion og politikk stadig  debatteres, er det viktig å forstå  konservative kristnes nyvunne rolle i samfunnsdebatten.  Hva nytt representerer det, og hva gjør det med politikken? For å få svar på det, må vi skjønne hva som kjennetegner den nye offensiven

Etter et par tiår i relativ taushet, har kristenkonservative igjen kommet på banen. Bare i løpet av de siste årene er det etablert to kristne tenketanker, Oslo Symposium ble arrangert for tredje gang i mars og den kristenkonservative avisa Norge i Dag opplever økende opplag år for år. I tillegg stiller partiet De Kristne i år med 69 lister, mot én i forrige kommunevalg.

Selv ble jeg oppmerksom på en rekke nye kristnekonservative stemmer mot slutten av den rødgrønne regjeringens styringsperiode. Det gikk mot valg, og konservative politiske strømninger preget debattene – ikke minst i spørsmål som likestilling og familie. Som religionshistoriker var det særlig de kristne aktørene som fanget min nysgjerrighet. Vinteren 2013 begynte jeg derfor arbeidet med å intervjue kristenkonservative som hadde markert seg i samfunnsdebatten.

Kristenkonservative utgjør langt fra én gruppering, men favner alt fra den kommunikasjonsbevisste, ny-haugianske gjengen bak tankesmia Skaperkraft med røtter i norsk lekmannsbevegelse til det amerika-og høyreorienterte miljøet rundt Oslo Symposium. De kan ha motsetningsfullesynspunkter på saker som Israel, innvandring, fordeling og klima. Men på spørsmål om familie og likestilling er de fleste omforent i et restriktivt syn. Blant de yngste er det flere med et noe mildere syn på ekteskapssaken og homorettigheter, men på abortsaken strammer neste generasjon av kristenkonservative grepet.

Felles for mange av disse aktørene er et tydelig ønske om å være med og bli sett – også utenfor den kristne sfæren.De fleste errelativt unge som for lengst har erkjent at man må sloss med andre midler enn foreldregenerasjonen. De lar seg inspirere av kristenkonservative tenketanker og ressursmiljøer i utlandet, både fra USA og Europa. Og kommunikasjon er stikkordet. Slagferdige budskap formes i sekulær språkdrakt og gjennom nye sosiale medier - og målgruppen er den store offentligheten.

Samtidig gir mange uttrykk for en frykt for å bli misforstått og redusert i debatten. Det er ikke vanskelig å anerkjenne at det eksisterer fordommer mot kristenkonservative i norsk offentlighet. Men underveis i feltarbeidet opplevde jeg ofte at fordommene gikk motsatt vei. Samtalene viste at forestillingene om hva som foregår utenfor den kristne sfæren ofte baserte seg på frykt og fordommer, snarere enn konkrete erfaringer. Folk som har trukket seg ut av miljøene understøtter dette når de beskriver en oppvekst med sterk sosial kontroll der foreldre og menighet søkte å begrense barnas sosiale nettverk til det som var innenfor kristenboblen. Denne tilbaketrekningen fra storsamfunnet fører til at mange barn og unge vokser opp uten nærhet til annerledes troende og tenkende.

Den kristenkonservative mobiliseringen gjør at jeg er bekymret for at denne avstanden bare vil øke i årene framover. I dag vokser antallet kristne privatskoler. Vi ser også en offensiv kristen høgskolesektor som gjør det mulig for flere å gjennomføre hele utdanningsløpet – fra barnehage til høgskole – innenfor den kristne sfæren. I forlengelse av det opplever jeg at mange kristenkonservative miljøer mangler kultur for kritisk tenkning. Det skyldes ikke minst at mange av synspunktene er forankret i et bestemt bibelsyn og tolkningen av det hellige ordet er ikke oppe til debatt. I kirkerommet eller i den personlige trosforestillingen er dette legitimt, men når man vil omsette det til politikk – slik mange av de jeg har møtt vil - blir det straks verre.

Det kommer ikke minst fram i abortspørsmålet som er en viktig sak for mange kristne.  Kampen mot selvbestemt abort er trolig gjort med gode hensikter; viljen til å bevare liv. Men det er også her vi finner de mest slående eksemplene på import av retorikk og argumentasjon, særlig fra USA hvor abortmotstandere er kjent for sin tendensiøse retorikk og harde metoder.  Det til tross for at evidensgrunnlaget er overveldende[b1]  når det gjelder sammenhengen mellom aborttall og abortlovgivning som også bekreftes gjennom data fra land over hele verden: Streng abortlovgivning bidrar ikke til færre aborter, men til mer død og komplikasjoner gjennom usikre aborter. Det som virker er kunnskap, veiledning og tilgang på prevensjon. Det vet vi også fra Norge hvor aborttallene for de yngste kvinnene går ned år for år. Abortsaken viser dermed tydelig hvorfor religiøse dogmer aldri må være styrende i politikk fordi løsninger på samfunnsnivå må bygge på kunnskap, ikke på én bestemt lesning av bibelen.

Det er kanskje denne innsikten som har fått sentrale KrF-politikere som Olaug Bollestad til å åpne opp for en ny debatt om partiets abortstandpunkt, slik vi kunne lese i Vårt Land 8. mars 2014. Men gitt det sterke engasjementet blant nettopp den yngre generasjonen, er jeg sterkt i tvil om Bollestad vil nå fram. Tvert i mot tror jeg at abortsaken vil prege verdidebattene i enda sterkere grad i årene framover og være en sentral markør mellom kristenkonservative på den ene siden, og liberale kristne og sekulære på den andre.

Jeg mener vi må slutte å se på kristenkonservative som en ufarlig minoritet som holder på med sitt. Snarere tror jeg vi er i starten på en utvikling der flere fra disse miljøene vil markere seg i verdidebattene. Den mest positive siden ved at kristnekonservative melder seg på i den store felles samtalen, er meningsbrytningen som oppstår. Det er også viktig for å unngå amerikanske tilstander der meningsfragmentering hindrer utveksling av kunnskap og debatt og dialog på tvers av verdisyn.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 20.8.2015