Spørsmålet om hvilken lære kirken skal framover ha om ekteskapet, står sentralt ved årets kirkevalg. Dette rammes inn av minst to større spørsmål. Den indrekirkelige debatten handler i stor grad om hva som skal til for å berge kirkelig enhet. Den eksterne debatten handler i større grad om hva det er å være folkekirke.
Når «Folkekirken» blir selve premisset for kirken, bør alle varsellamper lyse. Begrepet er et nyord som i stor grad er politisk og sosiologisk preget. Alle kirker skal være folkekirker etter sin hensikt. Kirkens oppdrag er å kalle folk til omvendelse, tro og etterfølgelse, og dette kallet skal nå til alle.
Kirken er derimot ikke folkekirke i den forstand at den skal følge folkets røst. Kirken mister seg selv hvis den i sitt strev etter å være «åpen, inkluderende, raus og tolerant» ikke lenger kaller mennesker til troens lydighet. Derimot er den sant åpen når den i pakt med sin bekjennelse av Jesu herredømme er misjonerende og tjenende.
Bryter. Dersom Den norske kirke innfører liturgier som gir tilslutning til en forståelse av ekteskapet som kjønnsnøytralt, gir den samtidig aksept for en lære som bryter med Guds ord slik den kristne kirke alltid og overalt har forkynt det. Konsekvensen av dette vil være en større splittelse og fare for stor avskalling av både ansatte og aktive lekfolk.
Denne utfordringen fjernes ikke ved en såkalt samlende løsning med bekreftende forbønn og velsignelseslignende liturgier. Kirken som troens fellesskap kan bare holdes sammen av troskap mot troens ord og lydighet mot kirkens Herre.
Skjebnesvanger. Biskop emeritus Andreas Aarflot slutter seg til biskop Per Arne Dahls måte å legge til rette for en løsning med institusjonalisert forbønn (Vårt Land 10. august). Som begrunnelse bruker han Kirkemøtets vedtak i 2007.
At vedtaket i 2007 bar i seg skjebnesvangre følger ved at det aktivt likestilte motstridende lære og praksis i kirken, ble påpekt av mange allerede da. Når tidligere preses nå bruker slike selvmotstridende vedtak som premiss for videre uthuling av kirkens lære om ekteskapet, viser det hvor galt det går når kirkepolitikken får trumfe Skriften som premissgiver for kirkens ordninger.
Alle kirkelige vedtak angående likekjønnet samliv før 2013, hadde dessuten registrert partnerskap mellom to voksne som forutsetning. Å anvende disse vedtakene på dagens debatt om ekteskap, barn og familie, er uholdbart og tilslørende og kan derfor virke manipulerende.
Umulig. Forbønnsliturgier for likekjønnede «ekteskap» kan umulig forankres i en bibelsk lære om ekteskapet. Men hva skal en forbønnshandling være godt for om den ikke skal stadfeste den forutgående borgerlige vigselshandling? Ja, hva skal det bes om? Kan noen støtte ideen om forbønn uten å klargjøre det?
Forslaget til likekjønnet vigselsliturgi fra Presteforeningen i Kristiansand tydeliggjør at en slik liturgi vil bære preg av festens glede og bekrefte det som er skjedd som rett og godt, og i samsvar med Guds vilje. De fleste forstår at en slik forbønnsliturgi bare blir en mellomlanding. Aksepterer kirken likekjønnede «ekteskap» som legitime og verd en kirkelig feiring, har den ikke argumenter som kan hindre full vigsel.
Frimodig. Skal kirken være tro mot sin identitet og sitt kall, må vi fylle dens organer med troende mennesker som frimodig vil forsvare ekteskapet som Guds ordning for én mann og ei kvinne.
Mer enn noen gang trengs det folk i kirken som ønsker å realisere kirkens kall med å nå folket med evangeliet.
FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 19.8.2015