Det viser hvilken betydning USA tillegger gjenåpningen av ambassaden, 54 år etter at de diplomatiske forbindelsene mellom USA og Cuba ble brutt.
Noe av det mest spennende med hendelsen er hva dette kan bety for menneskerettighetene på Cuba. Mange frykter – som de 90 aktivistene som ble pågrepet søndag under en protest i Havanna – at Cubas regjering skal utnytte tøværet til å påtvinge befolkningen strengere kontroll. Men enda flere håper at når forbindelsene mellom USA og Cuba beveger seg i retning av en normalisering, så vil større frihet komme som en naturlig følge av utvidet kontakt på alle plan mellom landene.
President Barack Obama er seg bevisst at det gjenstår en rekke utfordringer i normaliseringsprosessen som har pågått ett års tid. Den cubanske regjering ønsker naturlig nok å få fjernet handelsrestriksjonene snarest mulig, det lutfattige Cuba trenger sårt at handelsblokaden oppheves. De økonomiske interessene veier tungt også for amerikanerne – men de må bevise at de i denne prosessen ikke vil nedskrive verdien av reell frihet for Cubas innbyggere.
John Kerrys vandring i Havannas gater og hans møter med opposisjonen på Cuba etter flaggheisingen, viser at Obama-administrasjonen tross alt går forsiktig fram. Slik møter Obama kritikken fra sin hjemlige opposisjon der mange er negative til tøværet. Men slik kan også Cubas befolkning og dissidenter bli styrket i sitt håp om at normaliseringen vil tjene menneskerettighetene, ikke bare økonomien. Opposisjonen blir hørt på en ny måte.
En annen sak er det at i bunnen av den cubanske revolusjonen ligger nasjonalisme, ikke kommunisme. Cubanerne er stolte mennesker som ikke ønsker en ny undertrykkelse utenfra, slik de opplevde i flere hundre år. Amerikanere og europeere har en lite ærerik historie på denne øya, som var spansk koloni fram til 1898 og som deretter ble okkupert av USA til 1902. Cuba fikk da sin selvstendighet, men den var på mange måter illusorisk på grunn av sterk amerikansk dominans. Normaliseringen nå må ikke åpne for noe slikt.