Karl Øyvind Jordell

167

Kirkevalget: Valgordningsrot er verre enn medlemsrot

På valgkortene i de bispepedømmene hvor det stilles to lister, burde det stått: «Hvis du benytter nominasjonskomiteens liste, er det mulig at din stemme bidrar til at kandidater som har andre standpunkter enn de du ønsker å støtte, blir valgt.»

Publisert: 14. aug 2015

I det siste har det såkalte medlemsrotet i Den norske kirke fått en viss oppmerksomhet. Det er forståelig, siden det må være irriterende å få et valgkort med offisiell meddelelse om at man er medlem av kirken, når man ikke er det. 

Innholdet på valgkortet har ikke fått oppmerksomhet. Og viktigst er det som der ikke står der.

Angående menighetsrådsvalget omtaler man en besynderlighet: «Velger du å levere stemmeseddelen uten endringer, får alle kandidatene på listen én stemme hver.» Det hadde vært klarere om man hadde skrevet: «Velger du å levere en liste uten endringer, får du ingen innvirkning på valgresultatet.» Det er den faktiske konsekvens av ikke å endre på listen.

Om bispedømmerådsvalget står det i ni bispedømmer at man har to lister å velge mellom, og ordninger for kumulering og overføring av kandidater forklares. Den ene listen er fra bispedømmets egen nominasjonskomite, hvor kandidatene har ulike standpunkter; den andre fra partiet Åpen folkekirke, som arbeider for at likekjønnede skal kunne vies i kirken. Den ene er bredt sammensatt, den andre representerer ett syn. Det er i denne forstand at listene er av ulike typer.

Om valget i disse bispedømmene burde det stått: «Hvis du benytter nominasjonskomiteens liste, er det mulig at din stemme bidrar til at kandidater som har andre standpunkter enn de du ønsker å støtte, blir valgt.»

Et slikt resultat er mulig på grunn valgordningen. Mandatene fordeles forholdsmessig mellom listene omtrent som ved stortingsvalg, slik at jo flere som benytter en liste, jo flere mandater får den. Men innen listene blir de kandidater valgt som får flest kumuleringer. Dette har avgjørende betydning for dem som bruker nominasjonskomiteenes lister (men liten betydning for dem som bruker lister fra Åpen folkekirke, fordi alle på den listen står for det samme).

På nominasjonskomiteens lister er det nemlig to hovedgrupper av kandidater: De som anbefales av partiet Levende folkekirke, som er mot vigsling av likekjønnede, og som ikke stiller egne lister, og andre. Noen av disse ‘andre’ har standpunkter som ligger nær eller er identiske med standpunktene til kandidatene på listen til Åpen folkekirke.

Dermed vil nominasjonskomiteenes lister få tilslutning, ikke bare fra konservative velgere som vil stemme på kandidater som er anbefalt av Levende folkekirke, men også fra liberale velgere som har det stikk motsatte standpunkt, og stemmer på kandidater som har tilkjennegitt at de er for vigsel av likekjønnede. Ved de avgjørende kumuleringene innen listen vil imidlertid de sistnevnte ha små muligheter for å nå fram. For det første vil det ikke være så mange som kumulerer liberale kandidater, siden mange liberale velgere vil bruke listen fra Åpen folkekirke. Og for den annet vil kandidater som anbefales av Levende folkekirke, bli kumulert av mange. Disse kandidatene støttes av de mektige organisasjonene og deres ledere, og organisasjonsfolket følger sine høvdinger når kampropet lyder.

De liberale velgere som likevel benytter nominasjonskomiteenes lister, vil imidlertid bidra til at disse listene får flere mandater. Slik vil det være fordi alle velgere som benytter denne listen, vil bidra til å øke det antall mandater denne listen får.

Resultatet vil i mange bispedømmer med stor sannsynlighet bli at det er bare de som er anbefalt av Levende folkekirke, som blir valgt fra nominasjonskomiteenes lister. Dette er i seg selv ikke problematisk. Det problematiske består i at disse listene vil øke sitt mandattall som følge av at velgere som ikke er enige med Levende folkekirke, har benyttet denne listen.

Dermed har kirken fått en valgordning der velgere risikerer at deres stemme får stikk motsatt effekt av det de ønsker: På grunn av valgordningen risikerer en velger å øke mandattallet til en gruppe han eller hun ikke ønsker å støtte. Dette gjelder bare liberale velgere, som har to muligheter. Konservative velgere har bare en liste de kan benytte for å fremme sine standpunkter, nemlig nominasjonskomiteenes.

Et stilisert regneeksempel kan illustrere dette: I et bispedømme får nominasjonskomiteens liste 30000 stemmer. Siden temaet vigsel av likekjønnede er viktig, er det mange som kumulerer. Fire kandidater som anbefales av Levende folkekirke, får henholdsvis 20008, 20006, 20004 og 20002 stemmer (litt over 10000 stemmer på hver av dem, og ved kumulering dobles deres stemmetall). Fire liberale kandidater får henholdsvis 19998, 19996, 19994 og 19992 (litt under 10000 stemmer på hver av dem). Men alle mandatene som listen får, går til de som er anbefalt av Levende folkekirke. Og hovedpoenget er: Paritet får flere mandater enn det ville ha fått, fordi ca 10000 velgere som ikke støtter dem, har benyttet listen; dermed øker Levende folkekirke sitt mandattall ved hjelp av velgere som ikke er enige med dem.

Dette er blitt slik fordi Kirkerådet aldri utredet hvordan forholdstallsvalg med flere lister skulle utformes, slik at valgordningen ble til som et kompromiss i sene nattetimer på Kirkemøtet i 2013. Valgordningen avløser en ordning med såkalte preferansevalg, der 10 % av stemmene måtte forkastes, fordi velgere ikke skjønte at de med den valgordningen ikke kunne levere en urettet liste. Det var ikke bra når et hovedmotiv for å innføre offentlige valg var å øke valgdeltakelsen.

Nå er kirkevalget gått fra vondt til verre. For å forstå hvor alvorlig situasjonen er, kan det være tjenlig med en omvei: Ved stortingsvalg finnes det ikke lenger særlig mange ‘bortkastede’ stemmer, fordi man har innført utjevningsmandater. Ved kommunevalg kan man vel fortsatt kaste bort sin stemme, ved å stemme på svært små partier. I kirken har man fått en valgordning der en stemme kan bidra til høyere mandattall for et parti man ikke ønsker å støtte.

Hvis de Åpne ikke hadde stilt liste, eller de Levende hadde gjort det, hadde ikke denne situasjonen oppstått. Men at den ene gruppe stiller liste, og den andre gjør det, er helt legalt innen den ramme som er gitt. Det er rammen som åpner for meget uheldige resultater.

I et demokrati er respekten for at velgernes standpunkter gjenspeiles i valgresultatet, svært viktig. I den situasjon som er oppstått, med en valgordning der mange velgere ikke vil overskue konsekvensene av sin stemmegiving, bør derfor kandidater på nominasjonskomiteenes lister som har standpunkter som ligger nær det Åpen folkekirke står for, klargjøre for sine velgere at de ved å stemme på dem, kan komme til å sikre mandater for et parti de ikke ønsker å støtte. Det ryddigste vil derfor være at de anbefaler velgerne å bruke Åpen folkekirkes lister.

De instanser som har ansvar for valget, må også informere om at valgordningen kan gi slike utslag jeg har beskrevet. Ellers vil velgere føle seg ført bak lyset.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
20 dager siden / 2105 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
18 dager siden / 1767 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
6 måneder siden / 1765 visninger
Fleksibel og sliten
av
Merete Thomassen
6 dager siden / 1260 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
11 dager siden / 1096 visninger
Respektløshet og bedrag i Jesu navn
av
Pål Georg Nyhagen
21 dager siden / 1018 visninger
Klima er viktigst!
av
Arne Danielsen
26 dager siden / 973 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
14 dager siden / 903 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere