På riktig side av historien

(Trykket i Vårt Land, 14. august.)

BÅRD VEGAR SOLHJELL er kanskje min norske favorittpolitiker. Et par ganger har jeg nesten vært på nippet til å stemme SV, bare på grunn av ham. Det eneste jeg i grunn har hatt å utsette på Bård Vegar, er hvordan navnet hans formelig skriker etter et ekstra eksemplar av bokstaven d.

Derfor kjentes det litt som en avsluttet flørt da jeg plukket opp Klassekampen 5. august, der Solhjell ropte varsku fordi noe han vekselvis omtalte som «vitenskap», «opplysningstradisjon» og «sekularisme» angivelig er under press fra en størrelse han kalte «religion».

«Et av de farligste trekkene ved vår tid», advarte han.

Kanskje er det like mye intervjuerens ansvar, men ikke ett sted tok Solhjell seg bryet med å definere hva han mente med disse ordene. Resultatet var en serie avsnitt som tilsynelatende gir mening, men som kollapser ved nærmere ettersyn.

Når jeg likevel vender tilbake til dette intervjuet, er det fordi det kaster lys over en debatt som altfor ofte skjemmes av slumsete begrepsavklaring, historieløse deklamasjoner og kunstige dikotomier. Kanskje finnes det en lærdom her.

Solhjell kommer skjevt ut allerede fra begynnelsen: «(…) opplysningstradisjonen representerer det viktigste framskrittet Vesten har gjort noensinne – den har erstattet religion med vitenskap som fundamentet for hva vi tror på i vår tid.»

Eller for å parafrasere: Vesten så at lyset var godt, og skilte lyset fra mørket. Den solhjellske skapelsesberetning – der opplysningstiden representerer et byks ut av fortidens mørke – er utvilsomt en besnærende fortelling. Den er også tvers igjennom mytologisk. Om Solhjell vil vekk fra mytedyrkingen, har han sannelig funnet et rart sted å ta sats.

Dertil nevner Solhjell «hva vi tror på i vår tid». Dette må nødvendigvis dreie seg om et sett verdier; hvilke styringsprinsipper vi setter vår lit til. Dersom Solhjell vil bruke «vitenskap som fundament» for disse prinsippene, vil han fort oppdage at han ikke kommer av flekken. For verdier og idealer kan vitenskapen fortelle oss null, niks og nada om. Hører du, Solhjell? Absolutt ingenting. Vitenskapen spiller enkelt og greit på en helt annen banehalvdel.

Å snakke om et løst angitt tidspunkt der «Vesten» gjorde sitt «viktigste framskritt» og erstattet «religion» med «vitenskap», er derfor en helt meningsløs påstand. Like absurd som å si at dampmaskinen erstattet Salomos høysang.

Vitenskapen forteller oss hvordan verden er – ikke hvordan den bør innrettes. Noen eksempler: Bør mennesket stå fritt til å realisere seg selv? Bør vi være solidariske? Bør vi ta imot 10.000 syriske kvoteflyktninger? Dette er spørsmål som SVs partiprogram er fullt av gode svar på. Det de har til felles er at ingen av dem er vitenskapsbaserte.

Når Solhjell tror på frihet, likhet, kjærlighet, mangfold og toleranse, er det fordi han er på riktig side av historien. Disse verdiene er selvinnlysende først i retrospekt; de har ikke sitt utspring i vitenskapen eller i sosialistiske studiesirkler, men i historiske erkjennelser. De har vokst frem – i rykk og napp – langs Historiens kronglete sti.

I stedet for å beklage seg over at det er «blitt litt moderne, det å vise stor forståelse for at religion er viktig», kunne Solhjell heller reflektere over hvor idealene hans kommer fra.

Som den kjente filosofen, sosiologen – og ateisten – Jürgen Habermas uttaler: «Universell egalitarisme, som er opphavet til idealer om frihet, solidaritet, aktiv kontroll over eget liv, frigjøring, samvittighetsbasert moral, menneskerettigheter og demokrati, er en direkte arv etter den jødiske rettferdighetsetikken og den kristne kjærlighetsetikken. (…) Alt annet er bare postmoderne rør.»

[ («Time of Transitions», Polity Press, 2006, pp. 150-151.) ]