Torleiv Haus

76    3323

Den totalitære Rousseau

Jean-Jacques Roussseau er et navn det er vanskelig å komme utenom når det skal graves etter røttene til den moderne verden.

Publisert: 30. des 2010 / 64 visninger.

Rousseau er kalt for den moderne verdens fader, og for den som vil forstå moderne politisk historie er kanskje ”drømmeriene” til denne ”ensomme vandrer” selve nøkkelen som åpner forståelsen.

Hans navn ble tidlig knyttet til den franske revolusjon, og allerede i 1794 var tusenvis av mennesker samlet for å bivåne at hans for lengst avsjelede legeme ble ført i høytidelig prosesjon fra Ermenonville til Panthéon i Paris, hvor det fremdeles er plassert.

De fleste av de blodige ideologiene i det tjuende århundre har hentet inspirasjon fra Rousseau. Marx, Lenin, Mussolini, Hitler og Mao fant nyttig revolusjonært tankegods hos denne franske outsideren og opprøreren. Pol Pot, som fant det for godt å utrydde kvartdelen av befolkningen, blant dem alle bebrillede, i Kambodsja, hadde studert i Paris og kunne sin Rousseau. Castro på Cuba skal ha uttalt at han ”bekjempet Battista med et eksemplar av ”Om samfunnspakten” i lommen”.

Rousseaus tenkning tar utgangspunkt i en rent hypotetisk tilstand hvor mennesket forestilles som førsivilisatorisk. Det førsivilisatoriske menneske er ikke hemmet av noen sosiale relasjoner eller er normer, men tenkes å eksistere som et enslig, selvstendig og autonomt individ, hvis eneste mål er egenkjærlighet eller selvoppholdelsdrift.

For Rousseau var samfunnet å forstå som en motsetning til menneskets innerste vesen. Samfunnet er kunstig, begrensende og undertrykkende. Dette er bakgrunnen for Rousseaus berømte ord, som innleder ”Om samfunnspakten”, om at ”mennesket er født fritt, men overalt er det i lenker”.  Med mennesket i lenker tenker ikke Rousseau på et menneske i et undertrykkende og totalitært regime. Nei, for Rousseau er de virkelig undertrykkende relasjonene personlige, i ekteskap, familie og kirke og andre påtvungne grupperinger.

Denne forståelsen av de sosiale relasjonene representerer en radikalt ny og annerledes måte å tenke på om mennesket og samfunnet enn et tradisjonelt kristent samfunnssyn. Kristen sosial teori tar Guds treenhet som modell for det sosiale liv. Bibelen gir oss ikke et bilde av individer i Edens hage som vandrer rundt avskåret fra hverandre. Derimot gir den oss bildet av et par, en mann og en kvinne, som fra starten av er relatert til hverandre i ekteskapet som en fast ordning. Denne ordningen eller institusjonen er grunnlaget for alt sosial liv.

Implikasjonen av den bibelske læren om Guds treenhet er at sosiale relasjoner er like virkelige som enkeltindivider. Relasjoner er ikke noe som skapes av autonome individer, men de er en del av den skapte orden, og er derfor ontologisk reelle og gode. De moralske krav som disse relasjonene påfører oss er ikke begrensninger av vår frihet, men heller et uttrykk for vår sanne natur. Det er ved å delta i de oppdragende institusjonene familie, kirke og samfunn, hver med sitt eget ”felles gode”, vi oppfyller vår sosiale natur og utvikler de moralske dyder som forbereder oss for vår egentlige hensikt, som er å bli borgere i den himmelske by.

Rousseau bygde sin tenkning på den radikale tanke at individet er den grunnleggende sosiale enhet. Sivilisasjonen, med sine sosiale konvensjoner, fordømte han som kunstig og undertrykkende. Spørsmålet for Rousseau ble da hva som kunne frigjøre individet fra denne undertrykkelsen?  For Rousseau var svaret like enkelt som det var radikalt: Staten. Statens oppgave var å sørge for oppløsningen av alle sosiale bånd, og dermed frigjøre individet fra all annen lojalitet enn lojaliteten til sitt eget selv. Rousseau så for seg et samfunn hvor den enkelte borger vill være fullstendig uavhengig av alle andre mennesker, men absolutt avhengig av staten, og hvor staten kunne kreve absolutt lojalitet av det enkelte individ.

Om dette sier for eksempel Rousseau dette i ”Om samfunnspakten”: Staten eller bystatsamfunnet er bare en moralsk person, og den lever bare så lenge medlemmene står sammen. Da dens viktigste oppgave er å sørge for sin egen eksistens, må den ha en altomfattende og tvingende makt, så den kan påvirke og rå over hver enkelt del slik det passer for helheten. (Om samfunnspakten, side 31, Bokklubbenes kulturbibliotek, 2001). I det innledende essayet til Bokklubbenes utgave av ”Om samfunnspakten” skriver Ellen Marie Krefting følgende: Nettopp fordi samfunnstilstanden er så kompleks, kan menneskene nemlig bli drevet med av selvkjærligheten alene, de kan overse hva som dypest sett er i egen interesse, hva det er å handle fritt. Det er derfor Rousseau kan si at folk i enkelte tilfeller må ”tvinges til frihet”, tvinges til å følge allmennviljen. Fellesskapets allmennvilje har autoritet over den enkelte” (Side XXXIII

I disse forestillingene ligger det tankemessige grunnlaget for den totalitære stat, og det er ikke til å undre seg over at Rousseaus tanker har gitt inspirasjon til de ideologiene som legitimerte massemyrderiene i det tjuende århundre. Tendensene til at staten eller suverenen vet hva som er vårt eget beste, er heller ikke fremmed i det moderne Norge.

Forestillingen om en hypotetisk naturtilstand var ikke noe Rousseau var alene om. Thomas Hobbes og John Locke hadde vært inn på lignende tankeganger og forestilte seg naturtilstanden som bestående av isolerte individer, omtrent som frittsvevende atomer. De forsto at for å begrunne en ny politisk filosofi, var det nødvendig å gi en annen opphavsfortelling enn den kristne.

Men Rousseau gikk lenger enn Hobbes og Locke. I hans forestillingsverden var det første mennesket ikke bare uten sosiale bånd, men også uten en egen natur. Paradoksalt nok er det i følge ham menneskets natur ingen natur å ha. Det første mennesket er uformet, udefinert, dyrisk, fredelig og lykkelig. Mennesket er derfor for Rousseau fritt til å skape seg selv. Årsaken til at sosiale relasjoner er undertrykkende er nettopp fordi de griper inn i og hindrer menneskets frihet til å skape seg selv.

Denne forståelsen av den menneskelige natur gjør revolusjonen mulig. Revolusjon er da ikke bare forstått som et opprør mot et bestemt politisk regime, men som et forsøk på å bryte ned og ødelegge den eksisterende orden, for deretter å bygge opp fra grunnen og realisere en ny orden basert på bestemt samfunnsideal. Rousseau så for seg at statens oppgave var å gi lover som kunne endre den menneskelige natur. Ved å legge til grunn forestillingen om at mennesket kan formes fordi det ikke har en bestemt natur, gis i virkeligheten staten ubegrenset rom til å påtvinge individene sin egen definisjon av menneskenaturen.

I naturtilstanden er individene autonome selv uten andre sosiale relasjoner enn de de velger selv. Per definisjon blir da automatisk alle relasjoner som ikke er et resultat av et fritt valg, undertrykkende. Dette gjelder biologiske relasjoner i familien, åndelige bånd i kirken, moralske bånd i ekteskapet, og genetiske bånd i klaner, stammer og nasjoner.

De eneste relasjonene som ikke er undertrykkende er de som individet selv velger. Kontrakten mellom frie individ er ikke bestemt på forhånd av Gud, samfunnet eller moralske tradisjoner. I relasjoner basert på kontrakt kunne individet selv avgjøre betingelsene, og alene derfor var ikke slike relasjoner undertrykkende.

Tradisjonelt stod staten for makt, autoritet og tvang. Det radikalt nye Rousseau foreslår er at statens oppgave er å fungere som en frigjører av individene. Konsekvensen av dette er en form for ekstrem individualisme som forutsetter en radikal statisme. Staten inntar rollen som garantist av den enkeltes rett til å forme sin egen identitet, samtidig som staten forventer en absolutt lojalitet fra hvert enkelt individ. Isolerte og diskonnekterte individer blir et lett offer for totalitær kontroll fordi de ikke har andre lojaliteter til andre grupper som familie, menighet, skoler eller frivillige sammenslutninger. Sterke og uavhengige sosiale grupperinger, med forventning om lojalitet, begrenser statens muligheter for kontroll av alle livsområder, og å oppmuntre slike grupperinger er kanskje det beste vern mot en totalitær stat, gitt at hver gruppering ikke søker å gå ut over sitt eget myndighetsområde.

Det kan ikke være tvil om at Rousseau har hatt en enorm innflytelse på og vært med på å forme den moderne verden. Hans forkynnelse av at det onde ikke finnes i mennesket selv, men utelukkende i dets omgivelser har falt i god jord, og blir i dag tatt for en allmenngyldig sannhet. Tanken om at dersom bare samfunnet reformeres, så vil mennesket stå fram i all sin uskyldighet og godhet, blir tatt for gitt.

Det moderne mennesket setter egoet på tronen, og opphøyer følelsen, lysten og den naturlige tilbøyeligheten til den øverste dommer for hva som er akseptabelt eller ikke. Følelsen og lysten blir så å si det førende prinsipp for det rousseauske menneske. Fra denne ”tenkningen” utgår det en sterkt anti-intellektualistisk impuls som preger svært mye av den moderne kultur.

A.H. Winsnes skrev i 1957 en bok om den franske nythomisten Jacques Maritain. Her kommer han også inn på Maritains vurdering av Rousseau som tenker og reformator.

Maritain ser på Luther og Rousseau som to motpoler. Mens Luther ”proklamerte menneskenaturens totale fordervelse, proklamerer Rousseau menneskenaturens totale godhet. Menneskenaturen trenger ikke nåden, den eier den selv. Det onde liggeri ikke i menneskets selv, i dets tvedelte vilje. Det onde kommer fra de ytre forhold, av samfunnet og oppdragelsen. Hvis bare de reformeres, vil mennesket stå der i alle sin herlighet” (A.H.Winsnes: Jacques Maritain. En studie i kristen filosofi, side 194).

Videre skriver Winsnes: Med ham (Rousseau) når jeg-dyrkelsen i den antroposentriske humanismen sin kulminasjon. … Den antroposentriske humanismen hadde begynt med å proklamere menneskets autonomi. Den ender i det 20de århundre med å være parat til abdisere. En humanisme løsrevet fra idéen om mennesket som skapt i Guds billede og med en transcendental bestemmelse må ifølge menneskelivets egen dynamikk slå om i sin motsetning, en antihumanisitisk bevegelse. Mister mennesket sitt egentlige mål av sikte som ligger i den vertikale retning, den transcendentale bestemmelse, bestemmelsen for det evige, faller det som offer for sine egne frembringelser, teknikken, samfunnets og statens organisasjoner. (Side 195-196).

Den konfuse idéverden som ligger til grunn for Rousseaus skrifter forklarer antakelig de mange tolkninger av ham og de motstridende konsekvensene. Den franske revolusjon endte med vold og borgerkrigslignende tilstander. Tallet på offer under terrorveldet til Robespierre er kanskje 30000 tusen. Paradokset er fullkomment.

Rousseau representerer kulminasjonen av den antroposentriske humanismen i følge Maritain. Det autonome mennesket er i ferd med å abdisere. Den moderne kulturen er i ferd med å bli sin egen fiende. Land etter land i Europa er i ferd med å gå økonomisk bankerott fordi man ikke har satt tæring etter næring og levd over evne. Den moderne kulturens teknologiske framskritt har skapt et forbrukersamfunn som neppe har bærekraft særlig lenge gjennomført globalt. Miljøkrisen, som dagens dommedagsprofeter stadig advarer mot, bekrefter også påstanden om at det moderne mennesket er i ferd med å falle for sine egne frembringelser. Føyes til dette det multikulturelle prosjekt som gjennomføres i stor skala av de politiske og kulturelle elitene, som alle tilhører den globale sekularistiske kulturen som er en direkte arv etter blant andre Rousseau, er fremtidsutsiktene dystre. Konturene av det store kaos som kan utløse ropet etter den sterke mann avtegner seg dessverre med stadig større klarhet for mine øyne.

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Magnus Husøy

19 innlegg  4126 kommentarer

Bra innlegg

Publisert over 6 år siden
Torleiv Haus. Gå til den siterte teksten.

Tallet på offer under terrorveldet til Robespierre er kanskje 30000 tusen.

Dette var igjen et veldig godt innlegg av deg Torleiv. Jeg har imidlertid en kommentar til ovennevnte sitat. Selv om terrorveldet tok mange liv så tviler jeg på at det var så mange som 30 millioner. Det er kanskje 30 000 du tenker på? Mvh Magnus

Svar
Kommentar #2

Leif GuIIberg

71 innlegg  6296 kommentarer

Nyttig!

Publisert over 6 år siden

Svært nyttig innlegg, Torleiv, og takk. Det er interessant å lære om hva en tankerekke fra et enkelt menneske kan avstedkomme eller bidra til av historiske konsekvenser for store deler av menneskeheten.

 

Svar
Kommentar #3

Randi Johnsen

44 innlegg  890 kommentarer

Den totalitære Rousseau

Publisert over 6 år siden

Takk for et glimrende innlegg som også samtidig er en god kommentar til Morten Christiansens innlegg "Religion som kvinneundertrykkende kulturell faktor vs individets rett til frie valg". Det er også kjent at Rousseaus egne barn ble satt bort. Dette medførte stor lidelse for både dem og deres mor som Rousseau ikke hadde særlig stor omsorg for.

En liten bemerkning har jeg dog til ei setning der du skriver: "Det er ved å delta i de oppdragende institusjonene familie, kirke og samfunn, hver med sitt eget felles gode, vi oppfyller vår sosiale natur og utvikler de moralske dyder som forbereder oss for vår egentlige hensikt, som er å bli borgere i den himmelske by."

I kristen, moralsk tenkning er det også et formål i seg selv å leve moralsk i forhold til hverandre i de nevnte relasjonene, her og nå i dette livet. Utviklingen av moralske dyder har stor verdi i seg selv fordi vi mennesker er viktige for hverandre. Så det er også en "egentlig hensikt"  med vår moralske utvikling som mennesker, at den er betydningsfull for andre mennesker. John Donne har beskrevet dette fint i diktet nedenfor:

No man is an Island

 

No man is an island, entire of itself

every man is a piece of the continent, a part of the main

if a clod be washed away by the sea,

Europe is the less, as well as if a promontory were,

as well as if a manor of thy friends or of thine own were

any man`s death diminishes me, because i am involved in mankind

and therefore never send to know for whom the bell tolls

it tolls for thee.

Svar
Kommentar #4

Randi Johnsen

44 innlegg  890 kommentarer

Den totalitære Rousseau

Publisert over 6 år siden

Vil bare også legge til at min bemerkning til ditt innlegg var ment å tydeliggjøre at heller ikke en kristen etisk fundamentalistisk (eller ekstremistisk) ideologi i den hensikt å sikre seg selv borgerskap i "den himmelske by", kan legitimere overgrep mot medmennesker.

Svar
Kommentar #5

Torleiv Haus

76 innlegg  3323 kommentarer

Publisert over 6 år siden
Magnus Husøy. Gå til den siterte teksten.

Selv om terrorveldet tok mange liv så tviler jeg på at det var så mange som 30 millioner. Det er kanskje 30 000 du tenker på? Mvh Magnus

Selvfølgelig var tanken å skrive 30 tusen, men det ble dobbelt opp. Takk for at du rettet opp denne glippen!

Svar
Kommentar #6

Torleiv Haus

76 innlegg  3323 kommentarer

Publisert over 6 år siden
Randi Johnsen. Gå til den siterte teksten.

En liten bemerkning har jeg dog til ei setning der du skriver: "Det er ved å delta i de oppdragende institusjonene familie, kirke og samfunn, hver med sitt eget felles gode, vi oppfyller vår sosiale natur og utvikler de moralske dyder som forbereder oss for vår egentlige hensikt, som er å bli borgere i den himmelske by."

I kristen, moralsk tenkning er det også et formål i seg selv å leve moralsk i forhold til hverandre i de nevnte relasjonene, her og nå i dette livet. Utviklingen av moralske dyder har stor verdi i seg selv fordi vi mennesker er viktige for hverandre. Så det er også en "egentlig hensikt"  med vår moralske utvikling som mennesker, at den er betydningsfull for andre mennesker. John Donne har beskrevet dette fint i diktet nedenfor:

Takk for kommentar. Er enig i det du skriver her. Selfølgelig er det et mål å utvikle de moralske dyder i kristen moralsk tenkning. Mitt poeng er at disse dydene også har relasjonelle konsekvenser. Det er ved å delta i de nevnte fellesskap at mennesket har mulighet for å bli helt.

Svar
Kommentar #7

Per Steinar Runde

196 innlegg  2205 kommentarer

Svært bra!

Publisert over 6 år siden

Takk, Torleiv, for nok eit glimrande innlegg, som gjev sann innsikt i kva som kan skje når utgangspunktet er gale, nemleg at mennesket er grunnleggande godt, og at interpersonelle relasjonar berre er hemmande band.

Svar
Kommentar #8

Jan Bording

57 innlegg  2345 kommentarer

Rousseau og likestilling

Publisert over 6 år siden

Jeg har hørt at Rousseau egentlig bare tenkte på gutter og menn når det gjaldt personlig frihet. For jenter foreskrev han tvang, blant annet skulle man avbryte leken deres på uventede tidspunkt for å venne dem til å underkaste seg. Kan du bekrefte det?

(Veldig bra innlegg for resten:))

Svar
Kommentar #9

Torleiv Haus

76 innlegg  3323 kommentarer

Publisert over 6 år siden
Jan Bording. Gå til den siterte teksten.

Jeg har hørt at Rousseau egentlig bare tenkte på gutter og menn når det gjaldt personlig frihet. For jenter foreskrev han tvang, blant annet skulle man avbryte leken deres på uventede tidspunkt for å venne dem til å underkaste seg. Kan du bekrefte det?

(Veldig bra innlegg for resten:))

Nei, jeg kjenner på langt nær Rousseau godt nok til å kunne bekrefte eller avkrefte det. Men det ville ikke forundre meg om han tenkte i de baner.

Det er tankevekkende at en mann som satte sine barn bort på barnehjem, fordi han ikke kunne eller ville ta ansvar for dem, regnes som den moderne verdens fader.

Svar
Kommentar #10

Rune Tveit

40 innlegg  3994 kommentarer

Et spørsmål, Torleiv

Publisert over 6 år siden

Du skriver: Konturene av det store kaos som kan utløse ropet etter den sterke mann avtegner seg dessverre med stadig større klarhet for mine øyne.

-------------

Tenker du med dette på antikrist?

(Alltid spennende og lærerikt å lese det du skriver)

Svar
Kommentar #11

Ole Jørgen Anfindsen

168 innlegg  2026 kommentarer

Tankevekkende

Publisert over 6 år siden

Mange takk for et tankevekkende og interessant innlegg. Jeg har laget et oppslag om det på HonestThinking.

Svar
Kommentar #12

Torleiv Haus

76 innlegg  3323 kommentarer

Publisert over 6 år siden
Rune Tveit. Gå til den siterte teksten.

Du skriver: Konturene av det store kaos som kan utløse ropet etter den sterke mann avtegner seg dessverre med stadig større klarhet for mine øyne.

-------------

Tenker du med dette på antikrist?

Er forsiktig med å rope om antikrist i tide og utide. Tenker vel i første omgang på de kaostilstander som var en forutsetning for at både Napoleon og Hitler kom til makten, men vil heller ikke utelukke apokalyptiske perspektiver.

Svar
Kommentar #13

Olav Rune Ekeland Bastrup

91 innlegg  2603 kommentarer

Menneskesynet

Publisert over 6 år siden

Et godt og reflektert innlegg. Og jeg tror din kritikk av sekularismen i øvrige innlegg du har skrevet, hadde stått seg på å ta utgangspunkt i det som er et hovedpoeng for deg her, nemlig den kristne antropologien kontra den sekulære. Å diskutere Guds eksistens med sekularister for hvem Gud ikke eksisterer som referanseramme, står for meg som uproduktivt i de fleste tilfeller. Antropologien er derimot en felles referanseramme enten vi er troende eller ikke. Misforstå meg rett, men for meg er det filosofiske spørsmålet om Guds eksistens ikke særlig interessant. En jødisk filosof som jeg ikke husker referansen til, skriver et sted at "enhver tale om Gud, er samtidig også en tale om mennesket." Et annet sted formulerer han det samme slik: "Religionen stiller ikke så mye spørsmålet om hvem Gud er, som om hva mennesket er." Og et annet sted: "Teologi er ikke så mye en lære om Gud som det er en lære om mennesket."

Kristendommen er slik jeg forstår den en antroposentrisk religion. Gudstro og søken etter Gud er ikke så mye en søken etter Gud som et utenforliggende objekt man ender opp med enten å tro eller ikke tro på (den første årsak, den første beveger etc) - da gjør man religionen om til filosofisk abstraksjon. Kristendommens perspektiv er materielt og horisontalt idet den uttrykker menneskets søken etter å forstå seg selv i den av Gud gitte og skapte virkelighet.  Kristendommens svar er at mennesket ikke lever for seg selv, men i en høyst konkret og materiell relasjon til Gud og våre medmennesker som vi bare kan erkjenne i og gjennom ham som er avbildet av Guds vesen, Jesus, sann Gud og sant menneske.

Du refererer til Jaques Maritain, som hevder at Rosseau og Luther er de absolutte motpoler. Ja - i den forstand at Luther sterkere enn noen understreket menneskets totale avmakt og prisgitthet til Gud. Men motpoler kan også tenkes som to punkter som ligger tett opp til hverandre på en sirkel. Avstanden mellom punktene kan være stor eller liten alt etter hvilken vei man måler avstanden fra. Rosseau og Luther har til en felles en reduksjonisme, der menneskesynet hos den ene kommer ut som "bare godt", og hos den andre som "bare ondt". Etter min mening er det ene like galt som det andre. Jeg skulle gjerne ha utdypet dette, men det vil kreve en lengre diskurs som jeg ikke tar meg tid til her og nå. Men satt på spissen tror jeg faktisk at Luthers bidrag til sekularismen i så måte har vært like sterkt, om ikke sterkere, enn Rosseaus.

Svar
Kommentar #14

Jan Bording

57 innlegg  2345 kommentarer

Publisert over 6 år siden
Olav Rune Ekeland Bastrup. Gå til den siterte teksten.

Kristendommen er slik jeg forstår den en antroposentrisk religion. Gudstro og søken etter Gud er ikke så mye en søken etter Gud som et utenforliggende objekt man ender opp med enten å tro eller ikke tro på (den første årsak, den første beveger etc) - da gjør man religionen om til filosofisk abstraksjon.

Mulig dette blir litt på siden av tema, men er ikke dette en vinkling man lett kan bestride. Jeg tenker på Johannes evangeliet som vel hovedsakelig handler om hvem Jesus er. Det finnes bare et par steder som handler om hvordan mennesker skal oppføre seg. Man kan også ta liknelser som vingårdsmannen som betalte alle arbeidere likt, uavhengig av hvor lenge de hadde arbeidet, eller liknelsen om brudepikene. Hvis disse liknelsene brukes som eksempel på hvordan vi skal være mot hverandre, vil det få underlige resultater, de må jo tolkes som bilder på forholdet mellom Gud og mennesker.

Jeg ville si at Islam og Buddhismen er bedre eksempler på antroposentriske religioner, mens kristendommen handler mye om det nye riket, Guds rike, som er forskjellig fra noe annet vi kjenner og der vi må vite hvem Gud er for å forstå.

Selvfølgelig inneholder Bibelen masse om hvordan mennesker skal leve og forholde seg til hverandre. Men veldig mye av det som står i Bibelen handler om at Gud og mennesker er forskjellige, uavhengige vesen.

Svar
Kommentar #15

Olav Rune Ekeland Bastrup

91 innlegg  2603 kommentarer

@ Bording

Publisert over 6 år siden

Jeg tror vi snakker forbi hverandre her, og forstår begrepet antroposentrisk noe forskjellig. Det antroposentriske i kristendommen er jo nettopp kristologien, dvs. spørsmålet hvem Jesus er, at Gud er blitt menneske, og at vår kjennskap til Gud ikke kan skje uavhengig av at han er inkarnert i kjøtt og blod. Det motsatte - teosentrisk - innebærer at vi kan ha en selvstendig erkjennelse av Gud uavhengig av Jesus, og det kan vi i følge kristen lære ikke ha. Bare gjennom Jesus kjenner vi og kan vi erkjenne Gud, bare gjennom Jesus har vi en relasjon til Gud, og bare gjennom Jesus kan vi se og erkjenne oss selv.

Svar
Kommentar #16

Torleiv Haus

76 innlegg  3323 kommentarer

Publisert over 6 år siden
Olav Rune Ekeland Bastrup. Gå til den siterte teksten.

Du refererer til Jaques Maritain, som hevder at Rosseau og Luther er de absolutte motpoler. Ja - i den forstand at Luther sterkere enn noen understreket menneskets totale avmakt og prisgitthet til Gud. Men motpoler kan også tenkes som to punkter som ligger tett opp til hverandre på en sirkel. Avstanden mellom punktene kan være stor eller liten alt etter hvilken vei man måler avstanden fra. Rosseau og Luther har til en felles en reduksjonisme, der menneskesynet hos den ene kommer ut som "bare godt", og hos den andre som "bare ondt". Etter min mening er det ene like galt som det andre. Jeg skulle gjerne ha utdypet dette, men det vil kreve en lengre diskurs som jeg ikke tar meg tid til her og nå. Men satt på spissen tror jeg faktisk at Luthers bidrag til sekularismen i så måte har vært like sterkt, om ikke sterkere, enn Rosseaus.

Takk for en fyldig og anerkjennende kommentar. Jeg er langt på vei enig med det meste av det du skriver her.  I hvilken grad det er produktivt å debattere en første årsak med sekularister har jeg selvsagt reflektert over.  Å ta utgangspunkt i antropologien kan nok være enda mer fruktbart, og jeg har tanker, om tid og krefter strekker til, å komme tilbake med noen innlegg med dette som utgangspunkt.

Når det gjelder Rousseau og Luther som motpoler, er jeg også tilbøyelig til å være enig, særlig det du skriver om mennesket som bare godt eller bare ondt.  Jeg er overbevist om at et kristent menneskesyn, vel formulert og begrunnet, er det tenkbart mest realistiske menneskesynet , som kan forklare både menneskets storhet og menneskets nedrighet. Mye skade er gjort for den kristne virkelighets- og menneskeoppfatning på grunn av ensidighet og tankeløshet her.

Det grunnleggende problem med både Luther og Rousseau, er jeg tilbøyelig til å tenke, uten å være i stand til å begrunne det på stående fot, er dikotomien mellom tro og fornuft. Denne dikotomien tror jeg det er mulig å følge tilbake til dikotomien mellom natur og nåde hos Thomas. Her finnes noen lange linjer som det er nødvendig å få tak i for å kunne forstå dagens sekularisme.

Hvordan nå enn dette er, kan det ikke være tvil om at sekularismen har dype røtter i inkonsistenser i den kristne tenkning i middelalderen.  Jeg mener det i dag er et skrikende behov i Norge etter kristne tenkere som kan bidra til å gjenreise en kristen helhetsforståelse som plausibelt i det offentlige rom. Dessverre er jeg ikke i stand til å peke på noen som gjør dette konsistent i dagens Norge, men det kan selvfølgelig skyldes at jeg ikke følger godt nok med.

 

Svar
Kommentar #17

Olav Rune Ekeland Bastrup

91 innlegg  2603 kommentarer

Helhetstenkning

Publisert over 6 år siden
Torleiv Haus. Gå til den siterte teksten.

Hvordan nå enn dette er, kan det ikke være tvil om at sekularismen har dype røtter i inkonsistenser i den kristne tenkning i middelalderen.  Jeg mener det i dag er et skrikende behov i Norge etter kristne tenkere som kan bidra til å gjenreise en kristen helhetsforståelse som plausibelt i det offentlige rom. Dessverre er jeg ikke i stand til å peke på noen som gjør dette konsistent i dagens Norge, men det kan selvfølgelig skyldes at jeg ikke følger godt nok med.

Jeg vil vel heller si at sekularismens røtter ligger i sammenbruddet av den holistiske tenkning som preger middelalderteologien til og med Thomas av Aquinas, og med nominalismens oppsplitting av enheten mellom begrepet og det begrepet benevner. En virkelig døråpner til disse problemstillingene for meg var den verdensberømte romanen "Rosens navn" av Umberto Eco, som er en av de største kassasuksesser i moderne forlagshistorie. Middelalderens universaliestrid er i det hele tatt vanskelig å komme utenom om vi skal forstå hva som skjedde fra senmidelalderen av med lange linjer gjennom hele Vestens historie frem til i dag. Nominalismen byr i siste instans på to ytterligeter - mystikk eller naturalisme. Umberto Eco beskriver det som enten å dra stigen med opp etter seg (mystikk) eller det motsatte, som er å ikke stille opp stigen i det hele tatt (naturalisme). Men for meg er kristendom begge deler - den er enheten av de to, en mystisk naturalisme om du vil, det guddommelige i det kjødelige. For meg har det vært fruktgivende å studere denne problemstillingen kunsthistorisk - i utviklingen av den kristne ikonografi. Den ortodokse tradisjons insistering på det endimensjonale bildet er en understreking av det holistiske perspektivet, sammensmeltningen av guddommelig og menneskelig i "det ene". Som religiøs individualist og som tenker med sin genuine gudserfaring, har jeg den største respekt for Luther. Som mønsterdannende for en hel teologi om hva kristendom er, anser jeg ham imidlertid for å være et feilspor.

Svar
Kommentar #18

Bjørn David Bratlie

13 innlegg  4869 kommentarer

Bra innlegg

Publisert over 6 år siden
Torleiv Haus. Gå til den siterte teksten.

Føyes til dette det multikulturelle prosjekt som gjennomføres i stor skala av de politiske og kulturelle elitene, som alle tilhører den globale sekularistiske kulturen som er en direkte arv etter blant andre Rousseau, er fremtidsutsiktene dystre. Konturene av det store kaos som kan utløse ropet etter den sterke mann avtegner seg dessverre med stadig større klarhet for mine øyne.

Takk for et interessant innlegg.  Din bekymring i ovenstående sitat kan jeg nok dele på mange områder. På den annen side er kaos i Europa  relativt normalt.   Vesteuropa har i etterkrigstiden stått mer eller mindre under "administrasjon" av USA. Nå er den kalde krigen sannsynligvis slutt, USA har annet å tenke på og Europa går tilbake til normalen.  De frustrende er imidlertid sekulærister som later som ingenting har skjedd, fortsatt forakter og latterliggjør kristne og ikke enser de storskaleforsøk vi har vært vitne til av sekulær politisk galskap.

Svar
Kommentar #19

Svein Ole Hansen

93 innlegg  1536 kommentarer

Velment råd

Publisert over 6 år siden
Torleiv Haus. Gå til den siterte teksten.

I hvilken grad det er produktivt å debattere en første årsak med sekularister har jeg selvsagt reflektert over.  Å ta utgangspunkt i antropologien kan nok være enda mer fruktbart, og jeg har tanker, om tid og krefter strekker til, å komme tilbake med noen innlegg med dette som utgangspunkt.

Torleif Haus!

Jeg har lest mange av dine innlegg og kommentarer og er ikke uberørt av den oppriktighet du synes å vise når du gjør kjent dine synspunkt – spesielt har jeg i tankene de mange bidrag du har gitt i ordvekslinger om eksistensens kausalitet. Imidlertid er det mitt inntrykk at mange av dine meningsmotstandere i altfor stor grad har latt sin oppmerksomhet dvele rundt fortreffeligheten ved sin egen posisjon og i forsvinnende liten grad har viet oppmerksomhet hvordan de er kommet dit. Dette er som nevnt slik jeg opplever det.

At du begir deg inn i slike ordvekslinger sier meg at du er oppriktig interessert i å eliminere ”gapet” der kausalitetsforståelsen er som gjengitt i mange tråder her inne. Mange av dine meningsmotstandere synes for meg å være havnet i respektive posisjoner fordi de mener - av rasjonelle grunner – å ha beveget seg vekk fra teistens ståsted – derav ateist. Om du skal kunne opplyse den hittil tilsynelatende mørklagte tilbakeveien for ateistene med argumentasjon som tiltaler ateistens rasjonelle krav, bør du vel i mindre grad benytte deg av vitenskapelig begrunnelse alene som jo også ateistene søker til all den stund posisjonene er så polarisert som mellom en ateist og en teist.

Mitt velmente råd er at du heller tar utgangspunkt i din posisjon og begrunner rasjonelt for ateistene hvordan du som teist kan mene at eksistensens årsak som for oss mennesker i sin evig Opphøyde Hellighet – som i alt det skapte har tilkjennegitt sin signatur i det minste (enhetlige) atom – skulle ved treenighet kunne ta steget ned og ikle seg menneskelig skikkelse og likevel være såpass utilnærmelig for oppklaring av mysteriet som tilfellet synes å være all den tid både ateister og teister synes å søke vitenskapen fremfor årsaken selv som vitterlig etter din tro har vandret rundt som menneske (i kjøtt og blod) her på jorden.

Jeg skriver ikke dette for at vi to skal starte noen diskusjon nå da det nokså fort kunne føre oss vekk fra trådens tema. Det er vel også slik at vi to ikke synes å være motpoler – i alle fall ikke mht Guds eksistens. Det jeg har skrevet er nå likevel mitt råd til deg samtidig som jeg virkelig håper du har tid og krefter til å fortsette din deltakelse her på forumet.

Med vennlig hilsen Svein-Ole

Svar
Kommentar #20

Torleiv Haus

76 innlegg  3323 kommentarer

Publisert over 6 år siden
Olav Rune Ekeland Bastrup. Gå til den siterte teksten.

Jeg vil vel heller si at sekularismens røtter ligger i sammenbruddet av den holistiske tenkning som preger middelalderteologien til og med Thomas av Aquinas, og med nominalismens oppsplitting av enheten mellom begrepet og det begrepet benevner. En virkelig døråpner til disse problemstillingene for meg var den verdensberømte romanen "Rosens navn" av Umberto Eco, som er en av de største kassasuksesser i moderne forlagshistorie. Middelalderens universaliestrid er i det hele tatt vanskelig å komme utenom om vi skal forstå hva som skjedde fra senmidelalderen av med lange linjer gjennom hele Vestens historie frem til i dag. Nominalismen byr i siste instans på to ytterligeter - mystikk eller naturalisme. Umberto Eco beskriver det som enten å dra stigen med opp etter seg (mystikk) eller det motsatte, som er å ikke stille opp stigen i det hele tatt (naturalisme). Men for meg er kristendom begge deler - den er enheten av de to, en mystisk naturalisme om du vil, det guddommelige i det kjødelige. For meg har det vært fruktgivende å studere denne problemstillingen kunsthistorisk - i utviklingen av den kristne ikonografi. Den ortodokse tradisjons insistering på det endimensjonale bildet er en understreking av det holistiske perspektivet, sammensmeltningen av guddommelig og menneskelig i "det ene". Som religiøs individualist og som tenker med sin genuine gudserfaring, har jeg den største respekt for Luther. Som mønsterdannende for en hel teologi om hva kristendom er, anser jeg ham imidlertid for å være et feilspor.

Jeg er sterkt tilbøyelig til å være enig i det du her skriver. Samtidig må jeg beklageligvis innrømme at mitt kjennskap til denne perioden er altfor mangelfull, og jeg har ikke forutsetninger for å mene noe veldig kvalifisert om spørsmålene. Selv er jeg realist, og tror på eksistensen av universalier. Den moderne vitenskap forutsetter vel at vi bare kan ha kunnskap om det partikulære, og at universaliene ikke eksisterer. Av dette følger sekularismen med logisk nødvendighet.

Min mistanke, som jeg ikke har forutsetinger for å begrunne nærmere, er at Thomas av Aquinas' sondring mellom natur og nåde rommer i seg kimen til den senere oppsplitting mellom fornuft og tro som har preget tenkningen siden senmiddelalderen. Fornuften svarer da til naturen, og troen til nåden. Denne oppsplittingen får da som nødvendig konsekvens nominalismen, som du antyder.

Det kan se ut til at protestantisk teologi bygger på nominalistisk tankegods, og at nominalismen har hatt en fatal virkning på vår kultur. Fant denne artikkelen om nominalismen på Internett, og den kan muligens være av interesse for flere.

 

Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Asbjørn E. Lund kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
14 minutter siden / 5958 visninger
Rune Holt kommenterte på
Hvorfor kirken må forkynne hele Guds Ord
22 minutter siden / 3921 visninger
Anders Helge Myhren kommenterte på
Det evige livet og fortapelsen
38 minutter siden / 706 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Hvorfor kirken må forkynne hele Guds Ord
rundt 1 time siden / 3921 visninger
Pål Georg Nyhagen kommenterte på
Den uutryddelige synden
rundt 3 timer siden / 609 visninger
Rune Holt kommenterte på
Hvorfor kirken må forkynne hele Guds Ord
rundt 3 timer siden / 3921 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
rundt 3 timer siden / 5958 visninger
Roald Øye kommenterte på
Det er makt i de foldede hender.
rundt 4 timer siden / 1251 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Hvorfor kirken må forkynne hele Guds Ord
rundt 4 timer siden / 3921 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Hvorfor kirken må forkynne hele Guds Ord
rundt 4 timer siden / 3921 visninger
Rune Holt kommenterte på
Tjukke i huet som makrell
rundt 5 timer siden / 436 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Forsone seg med 22. juli
rundt 5 timer siden / 285 visninger
Les flere