Gunnar Hansen

11

Når en veileder villeder

Dagens Stavanger Aftenblad vier misjonærbarnsaken oppmerksomhet. I denne anledning faller Nlm v/Ottosen igjen for fristelsen til å pynte på sannheten.

Publisert: 8. aug 2015
Jeg blir oppgitt og sint over svarene til Ottosen referert under. Dette kan ikke engang kalles halvsannheter, men blank løgn. Igjen trør Nlm på ofrene for en ordning som har ødelagt livet til så mange mennesker. Sitat: De aller fleste som har søkt om støtte, har fått innvilget dette, sier Ottosen. Hvem er disse? Jeg søkte på bakgrunn av seksuelle overgrep, men fikk avslag. Dette uten at de engang hadde satt seg inn i saken min. Sitat: Vi gir hjelp til bearbeiding gjennom å henvise til sjelesørgere og tilby samtaler og samlinger. Hvilke sjelesørgere og samlinger? Samlingene på Modum eksisterer ikke lenger. Ref. Nlm sine egne nettsider "Oppvekst og skolegang i utlandet." Jeg håper og ber om at grasrota kan stå opp for denne saken så den får en ende.
1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Lilli Spæren

172 innlegg  2066 kommentarer

Det er vanskelig å forstå...

Publisert rundt 5 år siden

- at det er så vanskelig å beklage og være empatisk mot de som har betalt en så høy pris for foreldrenes kall.

- at det er så vanskelig å tilby oppfølgingssamtaler og sjelesorg når det finnes så mange dugelige medarbeidere i organisasjonen.

Jeg vet om flere som har arbeidet i NLM og som har følt seg sviktet av organisasjonen når det har røynet på i livet. Du er dessverre ikke alene om en slik opplevelse.

Kanskje går det an å forstå det sånn at misjonsoppdraget har vært hele organisasjonens perspektiv og alt annet har vært nedprioritert. Mange misjonssanger har dessuten hatt et slikt budskap som "Se markene er hvite". Den lyder videre "de fleste frykter ofre og kallets bitre ve".

Det er trist at det er barna som har båret de tyngste ofrene og kjent på kallets bitre ve, for de hadde ikke noe valg. Nå tror jeg det er vanskelig for foreldrene å bli konfrontert med dette, da de var i god tro og institusjonalisering generelt var "in" i tiden den gangen.

Mest av alt er det allikevel overgriperne som bør stå til ansvar, be om tilgivelse og sone straffen for forbrytelsene de har gjort.

Det er vanskelig å være offer for overgrep uansett hvordan forsoningsarbeidet blir gjort. Det er utvilsomt et viktig arbeid å avslutte virkningene av overgrepene og dette arbeidet er det kanskje bare dere selv som kan gjøre ved å kutte båndene til overgriperne?

I min ungdom var jeg på en kristen ungdomsleir hvor Per Arne Dahl talte om tilgivelse. Han ba oss om å skrive våre nederlag på lapper og brette dem sammen, samtidig som han ledet den store ungdomsflokken ut i den mørke kvelden der vi samlet oss rundt et stort kors. Vi ble bedt om å feste lappene våre på korset, for så å oppleve at korset ble tent på og lappene våre brent opp.

Våre nederlag er ikke alltid vår skyld, men de har gjort noe med oss som er nedbrytende og som vi trenger å bli frigjort ifra. Det ble en sterk opplevelse for mange å henge sine nederlag på korset den gangen. Noen av oss glemmer det nok aldri.

1 liker  

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere