Er «araber» et skjellsord?

For et par år siden deltok jeg på en konferanse i Amman i Jordan. Vi som var der var invitert av det jordanske kongehus.

Saken gjaldt kristne i den arabiske verden. Prins Ghazi, en ­ledende muslimsk intellektuell, innledet med å si at de kristne «var her før oss». Da snakket han ikke om de kristne som folkegruppe, men som kirke.

Prins Ghazi og det jordanske kongehus sitt anliggende var å drøfte hvordan myndighetene i de arabiske landene kan legge til rette for at kristne skal bli og ikke emigrere, og hvordan kirkene kan få gode livsvilkår.

Til denne anledning hadde de invitert representanter for alle de store kirkesamfunn i den arabiske verden, og noen av oss andre – fra Norden, USA, Tyskland, Storbritannia – og andre. For prins Ghazi, og for eksempel den libanesiske advokaten Mohammed Sammak, er de kristnes nærvær viktig for å bevare mangfoldet i det arabiske, noe som igjen er en forutsetning for at demokratiet kan få livsvilkår.

Magre kår. Akkurat nå har både mangfold og demokrati magre livsvilkår. Dag for dag blir det verre. Men nettopp av denne­ grunn er det viktig å støtte­ dem som lokalt vil gjøre noe med dette.

På denne bakgrunn er det ­underlig å lese hva Hans Aage Gravaas i Stefanusalliansen og Stig Magne Heitmann i Åpne ­Dører skriver (Vårt Land 6. ­august) som svar på mitt innlegg (Vårt Land 5. august).

[ Les også Stig Magne Heitmann: Trossøsken ikke glemt ]

De har helt rett i at det finnes kristne med bakgrunn i urbefolkningsgrupper. De omtaler ikke seg selv som arabere. Det er viktig å støtte disse, både som urbefolkning og som kristne.
Mer tvilsomt. Om de koptiske­ kristne skal regnes til denne gruppen, er mer tvilsomt. Mens assyrerne fremdeles har assyrisk som dagligspråk, har kopterne arabisk som dagligspråk. Og jeg tror ikke general Sisi og Kopternes patriark Tawadros vil si de tilhører ulike etniske grupper.

Viktigere er det imidlertid å spørre hvorfor Gravaas og Heitmann bruker araber og muslim nærmest som synonymer. ­Jordanske gresk-ortodokse, ­palestinske baptister, libanesiske maronitter, irakiske katolikker, eller hva med de kristne beduinstammene i Jordan – hva er de, om de ikke også er arabere?

Slik vil de i alle fall omtale seg selv – samtidig som de omtaler seg som jordanere, palestinere, libanesere eller irakere.

Båret fram. Og jeg antar at hvis Gravaas og Heitmann graver litt i sine historiske kunnskaper, vil de minnes at «pan-arabismen» som oppsto som en reaksjon på europeiske kolonimakter, i stor grad var båret og drevet frem av kristne – arabere!

Gravaas og Heitmann gjør kristne i den arabiske verden en bjørnetjeneste hvis de vil bruke etnisitet i et forsøk på å gjøre dem til noe annet enn sine landskvinner og landsmenn. Kristne var en gang et flertall i den arabiske­ verden. Det er de ikke lenger, men de er fremdeles arabere.

Støtte. Det er stort behov for at vi støtter dem på en slik måte at de nettopp som kristne arabere, forblir en viktig del av den arabiske verden. Ved å gjøre det, kan også de organisasjoner ­Gravaas og Heitmann leder, ha stor ­betydning.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 6.8.2015