Forbud stopper hjelpen, ikke hasjen

Av Thomas Kjøsnes og Arild Knutsen, Foreningen for human narkotikapolitikk

Cannabisens betydning for samfunnet er nærmest ignorert av helsevesenet,

likevel demonisert av justissektoren. Det eksisterer kun få, oftest tvangspregede, tiltak der man kan få hjelp for avhengighet eller andre bruksrelaterte problemer.

Hjelpeapparatet synes tilrettelagt for de yngste som blir tatt av politiet. Da oftest i form av tvungne ruskontrakter. Uten at den unge nødvendigvis har et rusproblem, ihvertfall på forhånd.

Cannabis er det desidert mest brukte illegale rusmiddel. Mellom 30 og 50% av de unge voksne i Norge har brukt cannabis og statistisk skal opp mot ti prosent av brukerne kunne risikere å utvikle problematisk bruk.

Alvorligheten er ikke i nærheten av alkohol, amfetamin eller heroinavhengighet, men bruken kan likevel bli så tvangsmessig at den går utover daglige gjøremål eller relasjoner. Noen kan trenge støtte til å endre bruksmønster eller slutte.

En av oss, Arild, har søkt helsevesenet om cannabisavvenningshjelp i en alder av over førti. Betegnende nok kom aldri noe svar. Trolig fordi cannabisavvenningsprogrammene, der de eksisterer, er forbeholdt de som er tvunget dit uten nødvendigvis å ha samme behov for hjelp.

Den manglende sosialfaglige og helsefaglige hjelpen bærer preg av at cannabisbruk holdes skjult i samfunnet. Til gjengjeld er politikontrollen intens: Med bøter, arrestasjoner, trakassering, inndragelse av førerkort, begrensning av samvær med barn, urinprøver og annen tvang. I frykt unnlater mange derfor å søke hjelp. Det blir således vanskeligere å vedgå for seg selv, dersom cannabisbruken utvikles til et problem.

Nils Petter Lyngsnes sier til Adresseavisen at han har vært rusavhengig i mer enn 30 år og at han ser en økning i antallet som bruker cannabis, særlig blant yngre. Det er ingen overraskelse når samfunnet gjennom forbud har snudd ryggen til cannabis og overlatt markedet til kriminelle. Et uregulert marked uten aldersgrenser bidrar ikke til å bremse rekrutteringen av mindreårige.

Lyngsnes beskriver i likhet med mange som har hatt tunge rusproblemer, at cannabis gir ham ro, gjør ham mer sikker og hjelper mot angst. Likevel er det forståelig at han angrer på at han begynte, etter et liv med mangeårig avhengighet. Sammenhengen blir derimot mindre klar når han ramser opp forbudskonsekvenser for så å konkludere imot legal regulering.

Det finnes ingen forskningsrapporter eller evalueringer som viser at kriminalisering har heldige konsekvenser. Derimot skaper det utenforskap, uheldige miljøtilknytninger og større risiko for skade og død. Lyngsnes gir likevel gode beskrivelser av konsekvenser som han har opplevd under dagens lovgivning.

Det går verre når overlege Pål Sandvik ved avdeling Østmarka på St. Olavs Hospital, i samme artikkel framstiller cannabis som så veldig psykosefremkallende. De fleste rusmidler er assosiert med psykoselidelser; cannabis er ikke et unntak. Mennesker som er disponert for psykoselidelser tyr oftere til rusmidler. Men å overdrive cannabisens betydning sett i forhold til andre rusmidler og andre risikofaktorer, bidrar bare til urimelig demonisering.

Nyere forskning gir ikke grunnlag for å si at cannabisbruk øker forekomsten av psykoser i samfunnet. Til tross for mangedobling i bruk av cannabis flere steder, ser man at forekomsten av psykoser forblir helt uendret.

Forklaringen på uttalelsen kommer kanskje når Sandvik hevder at “ruseffekten sammen med en tendens til å bagatellisere skadevirkningene” gjør det vanskelig å motivere pasientene til å slutte. Betyr det at skremsler om psykoser motiverer?

Ideologiske standpunkter, preget av indignasjon, har lenge hindret helsefaglig utvikling og gjort adekvat helsehjelp lite tilgjengelig for de med problematisk cannabisbruk. Ellers blir både medisinsk bruk og uproblematisk fritidsbruk mistenkeliggjort, sykeliggjort og konstant omtalt som misbruk.

Dersom forbruket har negativ innflytelse på livet er det tilstrekkelig for at en person vil søke bistand; og det bør være tilstrekkelig for at myndighetene bygger et relevant apparat for å ønske de bistandstrengende hjertelig velkommen.

Det burde være unødvendig at tapre mennesker som Nils Petter Lyngsnes skal frykte straff dersom han stadig sliter med rusproblemer. Det er vårt inderlige håp at hans åpenhet om fortsatt cannabisbruk snarere bidrar til at han får mange påminnelser om at det finnes bistand som han kan få, når han endelig er klar.