Magne Lerø

Sjefredaktør i Dagens Perspektiv/Ukeavisen Ledelse
96

På krong
lete stier

Skal Den norske kirke klare å holde sammen, må flere opptre like inkonsekvent som biskop Per Arne Dahl.

Publisert: 3. aug 2015

Det hersker en nervøs stemning i Den norske kirke. Mer enn godt er står på spill. Sturla Stålsett, frontfigur for «Åpen folke-
kirke» og Egil Morland, en av lederne i «Levende folkekirke» kom ikke nærmere hverandre da de møttes til debatt under Olavsfestdagene i forrige uke.
Den tiden er forbi. De vil ikke lage kompromisser om de homofiles­ plass i kirken. Nå er det enten eller. Om vel seks uker vil kirkevalget avgjøre om Den norske kirke kommer til å vie homofile eller ikke.

Gi og ta. Kompromisser hører­ ikke hjemme i prinsippenes verden. Det er klarhet og konse-kvens som gjelder. Det er praktik-
erne, de som frykter splittelse­, som ligger våken om natten for å finne løsninger som sterke interessegrupper­ kan leve med, som lager kompromisser.

Kompromisser handler om å gi og ta, om å snekre sammen løsninger som begge parter er rimelig misfornøyd med. Kompromisser kan se fæle ut på papiret, de kan slaktes eller latterliggjøres. Men ofte fungerer de på et vis, i alle fall en tid.

Bare forbønn. Biskop Per Arne Dahl forsøker å bevege seg på kompromissets kronglete stier så lenge det er mulig. I sommer giftet Hanne Marie Pedersen-Eriksen seg med en annen kvinne. Hun vil bli prest og har henvendt seg til tunsbergbispen for å bli ordinert. Dahl er imot at kirken skal vie likekjønnede, men er pos-
itiv til at homofile kan komme til kirken for få forbønn. Nå sier han også ja til å ordinere Pedersen-Eriksen til prestetjeneste.

Per Arne Dahl, en mann som er vel kjent med hyllest, får nå kritikk så ørene flagrer fra alle kanter. Han blir beskyldt for å være inkonsekvent, lite prinsipiell og utydelig. Slik blir det når man søker kompromisser. Ingen heiser flagget for kompromisser med åpenbare svakheter. Det konsekvente er å si ja eller nei.

I praksis kommer mange til å følge Per Arne Dahl utydelige linje i ulike varianter framover. Mye kan være inkonsekvent, sett gjennom prinsipielle briller. Like-
vel kan det fungere i praksis.
Det hjelper lite at Kirkemøtet mener dette spørsmålet ikke er kirkesplittende. Det er det vitterlig, for de som ikke kan leve med nødvendige kompromisser, eller med at kirken ombestemmer seg i et spørsmål de mener er sentralt.

Melde seg ut. Alternativet til kompromisset er å melde seg ut. Misjonssambandet står klart med et nytt kirkesamfunn og i årene framover vil det dukke opp flere alternativer til menighetene i Den norske kirke. Flere steder fungerer dessuten frimenigheter et godt stykke på vei som en lokal folkekirke.

Kompromisser er ikke mer riktig­ eller høyverdig enn å melde­ seg ut og inn i en ny sammenheng­. Det dårligste alternativet­ er å bli værende, men fortsette kampen som om det ikke er fattet en avgjørelse. Det er bråk og evige omkamper som ødelegger organisasjoner. For eksempel bør prester som fordømmer sin egen biskop som en vranglærer, finne seg noe annet­ å gjøre.

Maktkamp. Det er flere saker der mye står på spill for Den norske kirke. Det pågår en maktkamp om hvordan kirken skal organiseres og hvem som skal ha arbeidsgiveransvaret for hvem. Kirkemøtet har vedtatt at alle ansatte­ skal ha felles arbeids-
giver. Prestene svarer med å nekte­ å bli ansatt i fellesrådene. De aksepterer kun å gå fra staten til bispedømmet.

Biskopene kjemper for ikke å bli satt på sidelinjen i kirkestrukturen. De vil ikke være vanlige sjefer slik de var før rådsstrukturen ble rullet ut, men de vil heller ikke være rådgivere uten nevne-
verdig beslutningsmyndighet.

Fellesrådene kjemper for å beholde­ den makten de har skaffet­ seg på bekostning av menighetsrådene­.

Det eneste som er sikkert er 
at Den norske kirke ikke kommer­ til å gå styrket ut av de brott-sjøene­ de er kastet inn i. Men om Den norske kirke svekkes og andre kirkesamfunn vokser, er ikke det nødvendigvis et tap 
for kristen tro og kultur samlet sett.

PUBLISERT I VÅRT LAND I SPALTEN PÅ EN MANDAG, 3.8.2015

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Lilli Spæren

172 innlegg  2066 kommentarer

Oppbruddets time er kommer

Publisert rundt 5 år siden
Magne Lerø. Gå til den siterte teksten.
Det dårligste alternativet­ er å bli værende, men fortsette kampen som om det ikke er fattet en avgjørelse. Det er bråk og evige omkamper som ødelegger organisasjoner. For eksempel bør prester som fordømmer sin egen biskop som en vranglærer, finne seg noe annet­ å gjøre.

Hva mere skal man vente på. Begeret er fullt.

Kommentar #2

Claes Tande

2 innlegg  8 kommentarer

"En utydelig linje ... som kan fungere i praksis."

Publisert rundt 5 år siden

Takk til Magne Lerø, som jeg tror jeg har forstått -- altså både det som er ironisering, og hva som er likefrem og skarp analyse.

For meg som katolsk sogneprest et sted i Vestfold med en smule økumenisk interesse i både arbeidstid og fritid, er det nokså frusterende at "min" biskop er såpass uutgrunnelig.

Man har jo et ønske, nær sagt et behov, for å se hvordan en slik kirkeleders standpunkter i viktige spørsmål kan være logisk ikke-kontradiktoriske innenfor hans eget logiske univers. Det har ikke så meget å gjøre med om men egen kirke og jeg selv skulle være enig eller uenig med standpunktene; det gjelder desto mer om man overhodet skal klare å forstå den tønsbergske lærestol.      

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere