Verdidebatt

Jonas tegn.

Noen vil ha «bevis», og noen krever «tegn»….

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jesus svarte fariseerne som krevet tegn av ham: «En ond og utro slekt krever tegn, og tegn skal ikke gis den, uten Profeten Jonas tegn…..»

Det var ikke et nytt tegn Jesus ga oss, men et av skriftene i Bibelen som alle kjente godt, den gangen.

Jonas bok i GT er en kort fortelling, fire korte kapitler, så jeg anbefaler å lese den i sin helhet. Her vil jeg sitere litt fra den og si noe om hva jeg ser av dette tegnet.

Jonas var den første profeten i Israel som ble sendt til hedningene.

Gud sa: » Stå opp, gå til Ninive, den store stad, og tal for den! For deres ondskap er steget opp og er kommet for mitt åsyn.»

Ninive var en stor by ved elven Tigris, en hovedstad i Assur, etter tradisjonen anlagt av Nimrod, sønnesønn av Kam.

Nimrod var den første som skaffet seg «stort velde» på jorden, og Ninive skulle være «nin»(sønn)- neveh(bosted)»=> «etterkommernes bosted».

Jonas hadde ikke lyst til å gjøre dette, så han ville flykte bort fra Herrens åsyn. Han fant et skip i Joppe som skulle til Tarsis, og gikk ombord.

v.4 …..»Men Herren sendte en sterk vind ut over havet, og det ble en stor storm på havet, og skipet var iferd med å knuses. (v.5) Da ble skipsfolkene redde og ropte hver til sin gud, og de kastet de ting som var i skipet, ut i havet for å lette skipet. Men Jonas var steget ned i skipets nederste rom og lå i fast søvn. Skipsføreren gikk da til ham og sa: Hvorledes kan du sove så fast? Stå opp og rop til din Gud! Kanskje den gud vil tenke på råd for oss, så vi ikke går under….»

Vi gjenkjenner, i disse to versene, fortellingen om Jesus som stiller stormen. Da var Jesus og disiplene ute på Genesaretsjøen, det blåste opp til storm og disiplene ble redde, men Jesus sov bak i båten. Da gikk de til ham og vekket ham. Jesus stillet stormen og disiplene ble grepet av frykt for ham som hadde makt over vind og hav.

I Jonas bok stilles også stormen:

Ombord på skipet sier sjøfolkene til hverandre: «Kom la oss kaste lodd, så vi kan få vite hvem som er skyld i at denne ulykke har hendt oss! Så kastet de lodd, og loddet falt på Jonas………og de sa til ham: Hva skal vi gjøre med deg, forat havet kan legge seg for oss?…»  Jonas svarte: «Ta meg og kast meg i havet! Så vil havet legge seg for dere; for jeg vet at det er for min skyld denne store storm er kommet over dere.» …… så tok de Jonas og kastet ham i havet; da holdt havet opp å rase. Og mennene ble grepet av stor frykt for Herren….»

Navnet Jonas betyr «due». Duen er et viktig symbol i kirken, som bilde på Ånden.

Da Jesus ble døpt av Johannes skjedde det da han steg opp av vannet : …»og se, himmelen åpnet seg for ham, og han så Guds Ånd fare ned som en due og komme over ham….»

Dette vitner alle fire evangelistene om.  Guds Ånd kom ned fra himmelen i en dues skikkelse, og ble over Jesus.

Første gangen vi møter duen, «jonah», er i fortellingen om Noah.

Da dommen var over, og domsvannet sank, sendte Noah ut en due, og hver gang den kom tilbake forsto han at vannet ikke var helt borte fra jorden.

Jeg merker meg at duen(jonah) «kom tilbake» til arken, inntil domsvannet var borte, og at den kom over Jesus da Jesus gikk opp av dåpsvannet.

Kirken bruker også bildet av duen som bygger sitt rede i klippen, et kjent motiv i GT, men i kirken som en allegori hvor klippen er Kristus.

Der, i klippen, i Kristus, ønsker den trette å hvile og den forfulgte å skjule seg, og der i klippene og fjellhulene skjulte kong David seg under striden med kong Saul.

Klippeduen har også den egenskapen at den «vender tilbake», en egenskap som har gjort den kjent som «brevdue».

Profeten Esaias (kap.60) forteller om en tid når «Herren bor på Sion og Israel vender tilbake»: …»Løft dine øyne og se…. de samler seg alle sammen, de kommer til deg; dine sønner skal komme fra det fjerne, og dine døtre skal bæres på armen. Du skal se det og stråle av glede, og ditt hjerte skal banke og utvide seg; for havets rikdom skal vende seg til deg………. Hvem er disse som kommer flyvende som skyer, som duer til sine dueslag?……fremst seiler Tarsis-skipene og fører dine barn hit fra det fjerne….»

Gjennom loven og profetlitteraturen er «dommen» at Israel spres blant folkene, og «frelsen» at Israel samles i det lovede land, og duen er et av bildene som brukes på at Israel «vender tilbake».

Duen er også smertens og lidelsens bilde.

Bønneropet om Guds hjelp i sykdom, trengsel, forfølgelse og nød nevnes som kurringen fra en due.  Det er Israels lidelse, de som elsker Guds lov og stadig bryter den. Det er Kristi lidelse, påskens mysterier.

De vakreste bildene av duen er kanskje skildret i Høysangen, hvor duen er kallenavnet  «Salomo og hans brud» bruker på hverandre, slik vi ville kalle «turtelduer».

Jonas, duen, sendes altså til hedningene, men er i mellomtiden på et skip….

Blir vi nå i bildet av duen, ser vi at når Jonas kastes i havet, kastes Guds Ånd, Israel og Kristus i «havet»……og stormen stilner.

Vi kjenner begrepet menneskehavet, og vet at Israel ble spredt i menneskehavet, men Kristus, ble han også det?

Vi vet at han sa » Jeg er ikke utsendt til andre enn Israels hus…», men ved misjonsbefalingen han ga disiplene, ble det disiplenes tjeneste å bringe Ånden til alle folkeslag, ætter og tunger.

Den første som fikk se dette skje var Peter,Jonahssønn, da han døpte Kornelius hus. Da kom Ånden på dem, slik den hadde kommet til disiplene på pinsedag.

Vi kaller ofte pinsen, Åndens komme, for kirkens fødselsdag.

Kirken er i dette bildet «Kristus i folkehavet». Kirkebygningen har også «kirkeskipet» som sitt symbol.

Skriftet om apostlenes gjerninger avsluttes med at skipet Paulus er på forliser, og alle må ut i havet, men ved Paulus’ ledelse reddes alle.

Fortellingen om Jonas, duen, som kastes i havet fortsetter slik i kap 2.:

«Men Herren lot en stor fisk komme og sluke Jonas, og Jonas var i fiskens buk tre dager og tre netter. Og Jonas ba til Herren sin Gud fra fiskens buk og sa: Jeg kalte på Herren i min nød, og han svarte meg; fra dødsrikets skjød ropte jeg, og du hørte min røst. Du kastet meg i dypet, midt i havet, og vannstrømmer omgav meg…….Jeg tenkte: Jeg er støtt bort fra dine øine………men du førte mitt liv opp av graven…»

Igjen er det Jesu ord vi først tenker på:

Matt. 12.40: ..»..likesom Jonas var tre dager og tre netter i fiskens buk, således skal Menneskesønnen være tre dager og tre netter i jordens skjød.»

Slik sier Jesus at han er det tegn Jonas er et forbilde på. Her er «fiskens buk» et bilde på «jordens skjød».

Og herfra påkaller Jonas Gud.

Vi gjenkjenner bønnen om hjelp. Den er et hovedtema i Bibelens bøker, i Israels historie, i Jesu lidelse, i kirkens tjeneste og i  menneskes liv.

Det er Åndens rop til Gud, en klage, en bønn om hjelp…..som «en dues kurring»….

De første kristne brukte «fisken» som symbol for Jesus, og «fisken» ble derfor også et symbol for dem som fulgte ham, de kristne og kirken.

Å være Jesu etterfølger var å «være i bønn i fiskens buk».

Jesus gjorde fiskere til sine disipler, han gjorde undere hvor de fikk store mengder fisk, han mettet dem alle med brød og fisk og han kalte dem til å være «menneskefiskere».

Biskopens tittel og hans fiskehatt  symboliserer denne tiden hvor «Ånden er i Fiskens buk».

Den tiden hvor duen, Guds Ånd, ved Israel og kirken, har vært i menneskehavet, er nå ca 2000 år, og bærer navnet «Fiskenes» tid.

Dette stjernetegnet i Zoodiaken lengtet de andre folkene etter, de tegnet tiden som en mann med fiskeskikkelse, Oannes og Dagon er de «Fiskegudene» vi kjenner best .

Denne tiden kom etter «Værens tid», hvor ofringen av væren var en hovedsak.  Kristi offer avsluttet den tiden.

Noen religioner avbilder overgangen mellom «Fiskenes tid» og «Vannmannens tid» med «mann med fiskehale».

Mytologien om denne tiden er rik, og religionene har sine astrologiske bilder, men det var Jonas tegn Jesus ga oss, og bare det.

Guds ånds underlige vei i folkehavet og i «Fiskens buk»…. her er Jonas, og her er «mer enn Jonas»! Israel, kirken, alle de som hører Guds ord! I Kristus er vi der alle sammen.

Det er lidelsens tid hvor man roper til Herren om hjelp.  Det er mørkets og dødsrikets tid hvor påskens offer fullbyrdes og man venter på oppstandelsen.

Jon 2.11: ..» Så spydde fisken på Herrens bud Jonas ut på det tørre land….»

Dødsriket ga ham tilbake til livet,   duen vender tilbake….

Den tiden Jonas var i fiskens buk var tre dager og tre netter. Det er samme tiden som angis for Ninives størrelse : ..»Ninive var en stor stad for Gud, tre dagsreiser lang..»

Ninive er tiden for «etterkommerene»(nin ); det omfatter hele slekten, den kontinuerlige kjede av generasjoner, alt og alle til evig tid.

Og Herrens ord kom annen gang til Jonas, og det lød så: Stå opp, gå til Ninive, den store stad, og rop ut i den de ord som jeg vil tale til deg! Og Jonas sto opp og gikk til Ninive etter Herrens ord…….Og Jonas gikkendagsreise inn i byen og ropte: Om førti dager skal Ninive bli omstyrtet. Da trodde mennene i Ninive på Gud, og de ropte ut en faste og kledde seg i sekk, både store og små…. og kongen i Ninive sa: «…de skal rope til Gud med kraft og vende om fra sin onde vei …og hvem vet? Gud kunne da vende om og angre det…så vi ikke forgår.»

Da sparte Gud Ninive og ødela den ikke:  «Skulle ikke jeg ynkes over Ninive, den store stad, hvor det er mere enn tolv ganger ti tusen mennesker som ikke kjenner forskjell mellom høyre og venstre, og en mengde dyr!»

Dette tegn ga Jesus oss, Jonas tegn!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt