Knut Arild Hareide

33

Kan Erna eller Jonas synge som Obama?

Da Jon Lilletun som statsråd sang bordverset, forsto jeg hva et livssynsåpent samfunn er.

Publisert: 14. jul 2015

Det var et sjeldent sterkt øyeblikk da Barack Obama brøt ut i en improvisert versjon av «Amazing Grace» under forrige lørdags minnetale til de sørgende etter kirkemassakren i Charleston i Sør-Carolina.Ni mennesker var nylig blitt drept i kirken sin under en gudstjeneste, og for å minnes dem stod selveste presidenten i USA og sang en sterk tekst til de som satt der uten sine kjære: «Amazing grace, how sweet the sound that saved a wreck like me.» Et historisk øyeblikk, men likevel ingen sensasjon i et livssynsåpent samfunn som USA.

For Barack Obama nøyde seg ikke bare med å synge «Amazing Grace», men i sin tale til de sørgende etter kirkemassakren i Charleston var han også tydelig på hvilken rolle religion og tro spiller i mange menneskers liv. Han sa blant annet at «Kirken er og vil alltid være sentrum av det afroamerikanske liv». Om pastor Clementa Pinckney, et av ofrene som Obama kjente personlig, sa han at «vi er alle her for å minnes et menneske av Gud som levde for troen, et menneske som trodde på ting vi ikke kan se».

I Norge er det vanlige at politikere som har en personlig tro, ikke fronter denne når de opptrer på vegne av partiet eller i offentlige sammenhenger. Oppfatningen har vært – jeg vil hevde at denne oppfatningen er feil – at det er problematisk å både fronte partiets politiske profil og sin egen religiøse tro eller livssyn. Det rådende syn i mange partier har vært at det skal være motsetninger mellom disse.

Vi husker da tidligere kommentator i Dagbladet, Sissel Benneche Osvold, i fjor skrev på Twitter at «Kristen-Jonas må stoppes». Hun opplevde at Arbeiderpartiets da nyvalgte partileder var for tydelig om sitt religiøse ståsted. Politikere som er åpne om sin tro får den ofte brukt mot seg når andre er uenige med dem i sak. Det ligger nesten straks en mistanke om at en kristen eller muslimsk politiker automatisk vil misbruke religionen i politikken.

I alle partier, og i hele den norske offentligheten, bør det være uhørt å mistenkeliggjøre noens politiske motiver med bakgrunn i deres tro. Da skaper vi et smalt og livssynslukket samfunn som de færreste av oss ønsker.

Vi så det da Hadia Tajik ble utnevnt til kulturminister i 2012, da enkelte sa de fryktet for utviklingen dersom mennesker med muslimsk tro skal få fremtredende posisjoner i Norge. Tajik var den første muslimen som ble utnevnt til statsråd her til lands. Som barn pugget hun koranvers, men hun sang også norske salmer i en av Norsk Luthersk Misjonssamband sine barnehager i Rogaland. Hun er en av de politikerne som har vært tydeligst på at ingen mennesker har en «av og på»-knapp når det gjelder hva de tror på eller hvilken religion de har.

Tajik sa en gang følgende: «Når jeg forteller folk at jeg er muslim, får jeg gjerne til svar: Det er helt greit at folk er religiøse, bare de ikke dytter religionen på meg.» I slike tilfeller pleier hun å svare: «Det er helt greit at folk er sekulære, bare de ikke dytter sekulariteten på meg.» Jeg tror hun er inne på noe sentralt her.

 Jeg er ikke redd for at mange muslimer skal få fremtredende posisjoner i Norge, men tvert imot at religion skal feies bort fra det offentlige rom. Da taper vi som samfunn, nasjon og som mennesker. Det at vi får flere kulturer, flere religioner og livssyn bør ikke bety at disse skal gjemmes bort. De må løftes frem, og folk må oppmuntres til å være seg selv med akkurat de religionene og livssynene de har.

Jeg husker godt da jeg var rådgiver for daværende Kirke- og utdanningsminister Jon Lilletun, og vi var på besøk i Sør-Afrika – et nydelig multikulturelt samfunn på slutten av 90-tallet. Vi besøkte et klasserom der vi fikk vite at det var både muslimer og kristne i klassen, og da vi skulle spise måtte det synges og bes for maten. Først reiste en liten gutt seg opp og ba en muslimsk bønn, før en jente ba en kristen bønn. Deretter sang Jon, med sin vossadialekt, «Gud signe maten».

Det var et øyeblikk som for meg tydeliggjorde hva et livssynsåpent samfunn er, og som viste meg at det å leve sammen med forskjellige religioner og trosretninger kan være en styrke for et land.

Men da må vi ikke late som om de ikke fins. Da må vi løfte dem frem, og la folk løfte frem hva de tror på i det offentlige rom. Akkurat slik Barack Obama løftet frem sitt kristne livssyn under minneseremonien i Charleston forrige uke.

Får vi se Jonas Gahr Støre eller Erna Solberg synge «Amazing Grace» i en lignende norsk sammenheng i fremtiden? Jeg håper virkelig det.

INNLEGGET HAR OPPRINNELIG VÆRT PUBLISERT PÅ NRK.YTRING

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Trygve W. Jordheim

108 innlegg  136 kommentarer

Hareides amerikanske drøm

Publisert over 4 år siden

Salmesyngende toppolitikere kan ikke være lakmustesten på et livssyns-åpent Norge.

«Jeg (...) er åpen på at jeg er personlig kristen.» (Siv Jensen i Vårt Land, 31. august 2013)

«... jeg oppfatter meg som kristen...» (Høyre-leder Erna Solberg, Vårt Land 31. august 2013)

«Jeg forstår ikke alltid Gud, jeg. For noen år tilbake var jeg veldig opptatt av å forstå, men nå hviler jeg mer og mer i at jeg ikke kommer til å forstå.» (Nåværende Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum, Vårt Land 7. juli 2012)

«... ser ikke på ‘Kristen-Jonas’ som et skjellsord. Det er greit for meg.» (Ap-leder Jonas Gahr Støre, Vårt Land 1. desember 2014)

«Selvfølgelig er han det.» (Venstre-leder Trine Skei Grande på spørsmål om Jesus er frelseren hennes, Vårt Land 24. januar 2015)

KrFs Knut Arild Hareide har selv levert en lang rekke frimodige Jesus-sitater. Altså er det kun SVs Audun Lysbakken av partilederne på Stortinget som ikke har bekjent kristen tro offentlig.

«Berøringsangst». Med dette bakteppet er det rart å lese KrF-lederens innlegg på NRK Ytring der han hevder at norske politikere har «en nesten parodisk berøringsangst ovenfor religion» – i motsetning til Barack Obama, som avsluttet med salmesang under sin minnetale etter kirkemassakren i Charleston.

«Får vi se Jonas Gahr Støre ­eller Erna Solberg synge ‘Amazing Grace’ i en lignende norsk sammenheng i fremtiden?» spør Hareide, som er redd for «at ­religion skal feies bort fra det offentlige rom».

«Politikere som er åpne om sin tro får den ofte brukt mot seg når andre er uenige med dem i sak. Det ligger nesten straks en mistanke om at en kristen eller muslimsk politiker automatisk vil misbruke religionen i politikken», skriver KrF-lederen.

Mangler eksempler. Imidlertid sliter både han og KrFU-leder Emil André Erstad (som debatterte saken i Dagsnytt Atten på tirsdag) med å komme opp med eksempler på troens trange kår i det politiske Norge. I tillegg til den generelle påstanden koker det ned til følgende:

• Sissel Benneche Osvolds tvitring om å stoppe «Kristen-Jonas» da Ap-lederen flørtet med KrF ved å tenke høyt om kontantstøtten i fjor.

• At Hadia Tajik fikk motstand i nettavisenes kommentarfelt da hun ble utnevnt til kulturminister.

• Per Sandbergs kronikk i mars, der han tok til orde mot Tajiks forslag om å «gi ungdommen en koran før islamismen tar dem» og der han samtidig benyttet anledningen til å snakke nedsettende om Koranen og Bibelen.

Ikke-troende statsminister. Norge er ikke USA. Her hjemme er vi kulturelt belastet med en ­religiøs sjenanse som for eksempel gjør at statsminister, nattverdsgjenger og tidligere speiderleder (og dermed andaktsholder) Erna Solberg ikke er mer frimodig enn at hun «oppfatter [seg] som kristen».

Men at religion i så stor grad regnes som en privatsak, er også en fordel i politikken. I Norge kan en ikke-troende mann som Jens Stoltenberg være stats-
minister med tillit på tvers av trostilhørighet og partipreferanser. I USA hadde han neppe nådd langt dersom han hadde fortalt at han ikke tror på den Gud som dollarsedlene forkynner at «vi» stoler på.

Når Hareide omtaler Obamas salmesang som «Et historisk øyeblikk, men likevel ingen sensasjon i et livssynsåpent samfunn som USA», kan man nesten forledes til å tro at presidenten brøt ut i et kristent vitnesbyrd midt i en politisk tale. Det ville han – i likhet med Hareide, Solberg og Støre – ikke gjort.

Sarons dal. Hareides ønske om å høre Solberg og Støre lede an i salmesang, fremstår som et skudd fra hofta i forsøket på å fylle ferietomme spalter og sende-
flater. Det kan også tolkes som et hint til Støre, som førstkommende torsdag kommer til sommerstevnet i Sarons dal.

Sammen med Hareide skal Ap-lederen snakke «om hva troen betyr». Dersom de to stemmer i «Navnet Jesus», kommer misjonsfolkets applaus til å høres helt til Flekkefjord, samtidig som Støre vil støte fra seg store velgermasser fra andre segmenter.

Både han og Hareide vet at man ikke bygger tillit blant nordmenn flest ved å dele private, 
religiøse opplevelser. Det er ikke det samme som at det ikke er rom for å snakke om religion eller være religiøs i norsk politikk.

Kommentar #2

Knut Arild Hareide

33 innlegg  12 kommentarer

Mer åpenhet om religion

Publisert over 4 år siden

Jeg mener at vi bør etterstrebe et mer livssynsåpent samfunn i Norge. Forrige uke påpekte­ Trygve Jordheim i en kronikk kontrasten mellom Barack Obama­ som frimodig kunne synge «Amazing Grace» etter kirkemassakren i Charleston, og at noe slikt sannsynligvis ikke ville skjedd i norsk politikk. Skyldes det kanskje en berøringsangst for religion? Jeg tror det, men Vårt Lands kommentator Trygve Jordheim er tydeligvis­ ikke enig.

At Human-Etisk Forbund ivrer for mindre religion i offentlig-heten overrasker ingen. Derfor er det helt som forventet når styre-
leder i forbundet, Tom Hedalen­, skriver som en reaksjon på min kronikk at tro bør være en privatsak­. Det er mye mer overraskende når Trygve Jordheim, redaktør for tro og kirke i Vårt Land, skriver at «det er en fordel at religion regnes som en privatsak i Norge».

Samtidig etterlyser Jordheim flere eksempler­ som underbygger troens trange kår i det politiske­ Norge, og mener på sin side at det ikke er noen grunn til å etterlyse­ mer åpenhet om religion i norsk politikk. Som ivrig leser av avisen­ Jordheim er redaktør i, opplever jeg at avisen formidler­ en annen virkelighetsopp-
fatning. Her er noen kjappe eksempler­:

– Vårt Land på lederplass i 2012 om daværende kultur-
minister Hadia Tajik som utfordret folk og politikere til ikke å und-
ervurdere religionens plass i folks liv. Da hun attpåtil hevdet at dette­ kunne føre til nettopp berøringsangst for religion, skrev avisen at den håpet «ordene til Tajik runget i Stortingskorridorene».

– I samme lederartikkel bruker avisen ord som «trosfobi» og nevner at daværende statsminister­ Jens Stoltenberg gjerne var en av dem som lusket­ litt unna når religion og genuin tro kom på banen.

– Da Arbeiderpartiet i fjor fikk ny ledelse, skrev også Vårt Land på lederplass om endringene «at partiet som lenge har hatt en berøringsangst­ for religion­ nå fikk inn folk med en mer fremtidsrettet­ og positiv tilnærming­».

– 13. oktober omtalte Vårt Land over to sider en KIFO-undersøkelse­, som viste at skepsisen for religiøse uttrykk i det offentlige rom, har økt.

Jeg er enig med Jordheim i at Norge ikke er USA. Det har jeg heller aldri hevdet. Derimot pekte jeg i min kronikk på at amerikanere har en litt mer avslappet og mer åpen holdning til religion i det offentlige rom. Jeg ønsker meg overhodet ikke et amerikansk system der man nærmest har en uformell «bekjennelsesparagraf» for å bli president. Likevel synes jeg det er befriende at en amerikansk president kan synge en religiøs salme i et minnesamvær, og at man kan snakke mer åpent om religion.

Det er nok flere enn meg som har lagt merke til at den offentlige samtalen i Norge om tro, religion­ og livssyn er ganske smal.

Vi har sett dette i debattene om rituell omskjæring av guttebarn­, bruk av hijab, skoleelevers ønske­ om livssynsaktivitet i skoletiden og noen få fastlegers religiøse overbevisning om selve livet. Felles for disse debattene har vært at når politikerne dras i gang, skjer det ofte på et svært overfladisk grunnlag, der man ikke anerkjenner hva troen betyr for enkeltmenneskers liv.

Vi så et eksempel på hvor sterk berøringsangsten for religion er da Siv Kristin Sællmann ble nektet å bære et kors som nyhetsoppleser i NRK. Ropet fra alle dem som hevdet at folk som formidlet nyheter måtte gjøre dette­ på en livssynsnøytral måte. Det er visst mange som tror at religionen­ eller troen kan slås av eller­ på ettersom man trer inn og ut av det offentlige rom.

Hadia Tajik sa en gang følgende: «Når jeg forteller folk at jeg er muslim, får jeg gjerne til svar: Det er helt greit at folk er religiøse, bare de ikke dytter religionen på meg.» I slike tilfeller pleier hun å svare: «Det er helt greit at folk er sekulære, bare de ikke dytter sekulariteten på meg.» Jeg tror hun er inne på noe sentralt her.

Det livssynsåpne samfunnet kommer ikke av seg selv. Politikerne som bidrar til å skape dette samfunnet, kan med fordel bli mer åpne på hva de tror på og hvorfor.

Kommentar #3

Petter Olsen

55 innlegg  144 kommentarer

Politikk som står til troende

Publisert over 4 år siden

I en kronikk på NRK Ytring 5. juli viser KrF-leder Knut Arild Hareide til at Obama sang "Amazing Grace" på slutten av minnetalen for de ni som ble drept i en kirke i Charleston 17. juni. "Han var også tydelig på hvilken rolle religion og tro spiller i mange menneskers liv", skriver Hareide og fortsetter: "I Norge er det vanlige at politikere som har en personlig tro, ikke fronter denne når de opptrer på vegne av partiet eller i offentlige sammenhenger."

Tro & kirke-redaktør Trygve W. Jordheim i Vårt Land tar Hareide i skole i en kommentar 10. juli: "man (kan) nesten forledes til å tro at presidenten brøt ut i et kristent vitnesbyrd midt i en politisk tale. Det ville han – i likhet med (Knut Arild) Hareide, (Erna) Solberg og (Jonas Gahr) Støre ikke gjort", erklærer Jordheim. Redaktøren mener det er en fordel at tro i stor grad regnes som en privatsak, fordi man da kan ha troverdighet også hos ikke-troende.

Dersom Jordheim mener han har Obama med seg i dette, har han imidlertid forregnet seg. 26. juni 2006 talte daværende senator Barack Obama til den kristen-politiske bevegelsen Call to renewal (fritt oversatt: Oppfordring til fornyelse). Arrangementett som talen var en del av, var knyttet opp til et politisk dokument som bevegelsen hadde lansert. Her gjør Obama det klinkende klart at hans (kristne) tro har betydning for verdiene og tankesettet hans, og at han mener det er et feiltrinn ikke å anerkjenne "kraften som troen utgjør i folks liv". Han framholder at det er på tide med en "seriøs debatt om hvordan man kan forsone troen med vårt moderne, pluralistiske demokrati".

Dette siste er vel nærmest det stikk motsatte av hva som er den rådende holdningen i Norge, slik også Hareide antyder i sitt innlegg. Jordheim trenger ikke å gå lenger enn til sin egens avis´ Verdidebatt for å finne eksempler på det. I den helt klart politiske talen fra 2006 går Obama deretter nettopp over i et detaljert personlig vitnesbyrd om egen troshistorie, en historie han mener han har til felles med millioner av andre amerikanere. «Troen er ikke noe de skiller fra de verdiene og tankesettet de har, men noe som tvertimot ofte driver verdiene og tankesettet deres. Derfor kan ikke vi som politikere unngå å snakke om disse temaene», sier den daværende senatoren.

Barack Obama avviser totalt tanken fra "sekularistene" om at troende bør legge troen igjen hjemme når de står fram i offentligheten. Å si at menn og kvinner ikke skal ta med seg sine personlige tanker om moral inn i politisk debatt, er absurd, fastslår Obama og minner om hvor mye av lovverket som er grunnlagt i den judeokristne arven. Som Vårt Land selv påpekte 16. januar 2009, omtalte flere kommentatorer talen som den viktigste talen om tro og politikk som noen demokrat har holdt siden John F. Kennedy snakket om sin katolske tro i 1960.

For å gjøre det klinkende klart: verken Obama eller jeg tar til orde for et teokrati, et religiøst styresett slik man for eksempel holder seg med i Iran. Den lutherske toregimentslæren representerer et fornuftig og nødvendig alternativ. Poenget er at troen preger personligheten og former tankesettet. Som Obama påpekte i talen sin, vil det også gjelde i en diskusjon om eksempelvis eiendomsskatt, altså i saker som i utgangspunktet ikke er "religiøse".

Trygve W. Jordheim later til å tro at det er politikeres vitnesbyrd om hvorvidt de regner seg som troende eller ikke, Knut Arild Hareide savner rom for i offentligheten. Men jeg tror KrF-lederen tenker på det samme som Obama - at det både er ønskelig og nødvendig for troende politikere å gi uttrykk for at troen også spiller inn i politikkutformingen. Som Ap-leder Jonas Gahr Støre uttalte til Vårt Land 23. september i fjor: "mange går for langt i å ikke skulle vektlegge religion".

Kommentar #4

Olav Nisi

145 innlegg  4829 kommentarer

Mot kristendom og islamisme

Publisert over 4 år siden

"Mer åpenhet om religion".   Er det noe som ligger i tiden, en slags ny vekkelse som går over landet, eller er det konkurransen fra islam som gjør at det etterhvert  har blitt mere åpenhet om den enkeltes forhold til religion, også fra de som i utgangspunktet ikke er interesserte ?  Men  for en som har fulgt med på VD debatt gjennom noen år synes mange   å  bruke denne herværende ganske så takhøye muligheten til både imøtegå og angripe vår tradisjonelle religion.  Vel, en debattside er til debatt, men det forundrer meg at  islam og den kultur som følger slipper billig unna.  Det skal liksom mere til før det settes spøsmål ved sider av den religionen.  Islamisme derimot, er selvfølgelig ingen normale mennesker glade i.

Kommentar #5

Trygve W. Jordheim

108 innlegg  136 kommentarer

Kritikk er ikke det samme som berøringsangst

Publisert over 4 år siden

Hvordan kan et samfunn med heftig religionsdebatt samtidig ha berøringsangst for religion?

KrF-leder Knut Arild Hareide tar meg til inntekt for et samfunn der livssyn ikke skal snakkes høyt om. Indremisjonsforbundets medieleder Petter Olsen tolker min kommentar om «Hareides amerikanske drøm» dit hen at jeg ikke anerkjenner sammenhengen mellom tro og politikk. Jeg kjenner meg ikke igjen i noe av dette.

Det siste først: Jeg er enig med Olsen. Tro og livssyn er basis for et menneskes verdisyn, som igjen er grunnlaget for alle vedkommendes vurderinger – også de politiske. Det er imidlertid liten aksept i Norge for religiøst funderte argumenter i politikken. Heller ikke KrF snakker om det tredje bud i debatten om søndagsstengte dagligvarebutikker.

Politisk debatt. Mens Olsen konsentrerer seg om troen som grunnlag for politikk, noe jeg ikke var innom i min kommentar, er Hareide opptatt av hvordan religion og religionsutøvelse behandles i politisk debatt. Hareide mener at «den offentlige samtalen i Norge om tro, religion og livssyn er ganske smal». Han underbygger påstanden med å vise til debatter om blant annet omskjæring, hijab og livssynsaktivitet i skoletiden.

Dette skurrer for meg. En debatt om viktige temaer vil nødvendigvis bli preget av sterke følelser og skarpe fronter. Det blir meningsløst å sette likhetstegn mellom berøringsangst og høy debattemperatur. Vi har ofte heftig debatt om temaer med religiøse implikasjoner. Altså er det noen som våger å berøre slike tema.

Uenighet. Ett av de få eksemplene Hareide og KrFU-leder Emil André Erstad brakte til torgs i første runde, var at Per Sandberg (Frp) i en kronikk skrev nedsettende om Koranen og Bibelen. Her er det avgjørende å huske på hva anledningen var: Hadia Tajik (Ap) foreslo å «gi ungdommen en koran før islamismen tar dem». Hun spilte altså ut sin hellige bok i en politisk debatt. Å beskylde Sandberg for berøringsangst fordi han uttrykte uenighet med Tajiks forslag til løsning på problemet, faller på sin egen urimelighet. Berøringsangst ville det ha vært dersom han ikke våget å ta til motmæle fordi Koranen lå på bordet – og da hadde vi hatt et problem.

Hareide trekker i sitt andre innlegg fram den såkalte kors-nekten som nyhetsanker Siv Kristin Sællmann ble utsatt for. NRKs egen argumentasjon og Likestillingsombudets støtte til kanalens avgjørelse, viser tydelig at dette ikke har med berøringsangst å gjøre, men med en redaksjonell vurdering av hvordan et journalistisk budskap formidles mest mulig støyfritt.

Privatsak. Da jeg skrev «at religion i så stor grad regnes som en privatsak, er også en fordel i politikken», var det i en sammenligning mellom USA – der trosbekjennelse nærmest er en forutsetning for en politisk karriere – og Norge – der ikke-troende Jens Stoltenberg kunne bli en samlende statsminister. Formuleringen kunne godt vært mindre konstaterende, og den blir uheldig når den leses ute av sammenhengen.

For to og et halvt år siden kom det regjeringsoppnevnte Stålsett-utvalget med sin rapport «Det livssynsåpne samfunn». Rapporten ligger nå i en av skuff hos kulturminister Thorhild Widvey, men mange av forslagene er i ferd med å bli aktuell politikk, og hovedbudskapet – at alle må tåle å bli utsatt for religiøse uttrykk i det offentlige rom – har fått fotfeste i den offentlige debatten.

Kommentar #6

Arne Danielsen

327 innlegg  5691 kommentarer

God bless

Publisert over 4 år siden

Det er ikke vanskelig å være enig med Hareide i at Norge langt fra framstår som et livssynsåpent i politikken. Berøringsangst kan være dekkende. For egen del forventer jeg hverken andakt, bønn eller salmesang fra politikerne, men en større åpenhet, mer avslappethet i forhold til dette som for svært mange er viktig. For mange er det til og med en avgjørende faktor i livet, og dermed altså viktigere enn poltikk.

Nettopp fordi det er slik, rykket det i tastaturfingrene både hos den og den andre humanetiker og aviskommentator da Jonas Gahr Støre åpent fortalte om sin tro. Makan! Slikt skal vi ikke ha noe av! Punktum.

Det man skal ha noe av her til lands, er det Hadja Tajik ber om å bli forskånet for. Vi blir påprakket en sekularisme som en solid majoritet i befolkningen ikke kjenner seg igjen i. Men de toneangivende, de ved de mest hørbare tastaturene har bestemt at det skal være slik. Og da så. Da blir det gjerne slik. Og så får heller "Kristen-Jonas" leve sitt liv som dissident i et konformt samfunn som stadig mer er konstruert for ensretting og kjeisemd.

Videre er jeg enig med Hareide i at Vårt Lands kirkeredaktør overrasker. Hans kommentar til Hareides ønske om salmesang fra folk han kjenner, ble av undertegnede lest med hevede øyenbryn. Reaksjonen skyldes nok både overraskelse og en smule bekymring. Hva i all verden skal vi med ei kristen avis om den ikke i ny og ne tar et modig jump ut av konformiteten?

Dersom Jordheim mener at det ikke er naturlig for Erna og Jonas og synge salmer, kan jo det være riktig. Slik er det for mange av oss. Men dersom han mener at det er prinsipielt feil, ja, så forstår jeg slett ikke begrunnelsen. Under kronprinsparets vielse i 2001, siterte Jens Stoltenberg fra Bibelen – med innlevelse; 1.kor. 13.3. "Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst av alt er kjærligheten." Og dermed blir jo alt så mye greiere. Kan Jens, ja, så kan Jonas. Politikere har gjort langt verre ting, som bl.a. å kaste stresskofferter.

Men så var det mitt eget lille hjertesukk – og savn. Første nyttårsdag i 1998 gledet jeg meg faktisk til statsministerens tale. Jeg sa til de rundt meg at i kveld får vi trolig en annerledes nyttårstale. Slik alle amerikanske presidenter avslutter taler til nasjonen med et "God bless America," var jeg helt sikker på at den nye statsministeren, den troende KrF-lederen og presten Kjell Magne Bondevik skulle avslutte med et "Gud signe Norge." Men, nei. Selv er jeg nødvendigvis ikke veldig opptatt av dette i en slik sammenheng i religiøst perspektiv, men kulturelt og politisk ville det vært skjellsettende.

Var Bondevik feig? Lot han seg overmanne og styre av den påtrengende sekularismen som Hadja Tajik advarer imot? Vel, det kan se ut til at Bondevik der og da satte en standard? Frimodige trosytringer slår man ikke om seg med i beste sendetid selv ikke om man i utgangspunktet er prest. Og da er det kanskje ikke så rart at Erna og Jens ikke synger salmer på innfall – som partiledere?

Kommentar #7

Daniel Joachim Kleiven

34 innlegg  145 kommentarer

Publisert over 4 år siden
Trygve W. Jordheim. Gå til den siterte teksten.
Det er imidlertid liten aksept i Norge for religiøst funderte argumenter i politikken. Heller ikke KrF snakker om det tredje bud i debatten om søndagsstengte dagligvarebutikker.

Det var da en snever forståelse av "religiøst fundert argument"?

Når jeg skrev kronikken min i Vårt Land forrige uke, var det nettopp for å klargjøre at selv å henvise til noe som "menneskeverd" i en forstand kan anses som en del av et "religiøst fundert argument".

Kommentar #8

Oddbjørn Johannessen

190 innlegg  13478 kommentarer

Godt poeng

Publisert over 4 år siden
Trygve W. Jordheim. Gå til den siterte teksten.
Privatsak. Da jeg skrev «at religion i så stor grad regnes som en privatsak, er også en fordel i politikken», var det i en sammenligning mellom USA – der trosbekjennelse nærmest er en forutsetning for en politisk karriere – og Norge – der ikke-troende Jens Stoltenberg kunne bli en samlende statsminister.

Ja, dette er et godt og viktig poeng.  Jeg må innrømme at jeg har en del problemer med å forstå de til dels sterke reaksjonene på Jordheims kronikk.

Kommentar #9

Ole Petter Jenssen

0 innlegg  400 kommentarer

Vel og bra det, men.

Publisert over 4 år siden
Knut Arild Hareide. Gå til den siterte teksten.
Tajik sa en gang følgende: «Når jeg forteller folk at jeg er muslim, får jeg gjerne til svar: Det er helt greit at folk er religiøse, bare de ikke dytter religionen på meg.» I slike tilfeller pleier hun å svare: «Det er helt greit at folk er sekulære, bare de ikke dytter sekulariteten på meg.» Jeg tror hun er inne på noe sentralt her.

Tajik viser med dette at hun ikke forstår hva det vil si å være for en sekulær stat. Det handler om at vi ikke skal vedta lover og regler basert på religiøse dogmer. Det er ikke mulig å "dytte sekulariteten" på noen. Det Tajik egentlig sier, med det forbehold at hun har sagt det, er at jeg vil ikke snakke om religion, den er personlig for meg. All ære til henne for det.

Kommentar #10

Ole Petter Jenssen

0 innlegg  400 kommentarer

Javel, Hareide.

Publisert over 4 år siden
Knut Arild Hareide. Gå til den siterte teksten.
Jeg husker godt da jeg var rådgiver for daværende Kirke- og utdanningsminister Jon Lilletun, og vi var på besøk i Sør-Afrika – et nydelig multikulturelt samfunn på slutten av 90-tallet. Vi besøkte et klasserom der vi fikk vite at det var både muslimer og kristne i klassen, og da vi skulle spise måtte det synges og bes for maten. Først reiste en liten gutt seg opp og ba en muslimsk bønn, før en jente ba en kristen bønn. Deretter sang Jon, med sin vossadialekt, «Gud signe maten».

Med andre ord: Alt er greit så lenge du ikke er ateist.

Hva med å takke bonden? Det er han som har gjort jobben, ikke Jesus, ikke Allah.

Kommentar #11

Arild Kvangarsnes

2 innlegg  4155 kommentarer

Hareides feilkobling

Publisert over 4 år siden
Knut Arild Hareide. Gå til den siterte teksten.
Det var et sjeldent sterkt øyeblikk da Barack Obama brøt ut i en improvisert versjon av «Amazing Grace» under forrige lørdags minnetale til de sørgende etter kirkemassakren i Charleston i Sør-Carolina.Ni mennesker var nylig blitt drept i kirken sin under en gudstjeneste, og for å minnes dem stod selveste presidenten i USA og sang en sterk tekst til de som satt der uten sine kjære: «Amazing grace, how sweet the sound that saved a wreck like me.» Et historisk øyeblikk, men likevel ingen sensasjon i et livssynsåpent samfunn som USA.

For Barack Obama nøyde seg ikke bare med å synge «Amazing Grace», men i sin tale til de sørgende etter kirkemassakren i Charleston var han også tydelig på hvilken rolle religion og tro spiller i mange menneskers liv. Han sa blant annet at «Kirken er og vil alltid være sentrum av det afroamerikanske liv». Om pastor Clementa Pinckney, et av ofrene som Obama kjente personlig, sa han at «vi er alle her for å minnes et menneske av Gud som levde for troen, et menneske som trodde på ting vi ikke kan se».

"Styrken" i slike øyeblikk har selvsagt intet med religion eller religiøsistet å gjøre. Dette handler om helt grunnleggende menneskelige følelser, samhold, empati, omsorg og mennesket som sosialt vesen. At kirken lenge har hatt monopol på denne arenaen i vår del av verden, forteller oss ikke at den (i seg selv) er viktig - bare at slike arenaer synes å være betydningsfulle for oss mennesker.

Obamas sang er først og fremst et vitnesbyrd om dette, og ikke et hint om at politikeres fronting av sitt religiøse ståsted har noen form for verdi.

Kommentar #12

Knut Nygaard

487 innlegg  6965 kommentarer

Tja....

Publisert over 4 år siden
Arild Kvangarsnes. Gå til den siterte teksten.
Obamas sang er først og fremst et vitnesbyrd om dette, og ikke et hint om at politikeres fronting av sitt religiøse ståsted har noen form for verdi.

Det finnes en litt lengre snutt fra samme begravelse der vi møter en president som gjør noe mer enn å synge.

https://www.youtube.com/watch?v=IN05jVNBs64

Presidenter har tradisjon for å hedre artister "hjemme" og gi konserter som vi andre kan se langt etter - her en gospelkonsert der 73-årige Aretha Franklin er hovedartist hos Obama nå i 2015,  Her var det nok noen som ble usikker på hva som skjedde med og inne i den godeste Franklin, men på slutten ser vi en president som har de moves som vi gjerne ser i amerikanske fargede menigheter

https://www.youtube.com/watch?v=_ddYfaRuVGA

Disse "hjemmeaftene" har ofte et tema - og denne gangen tar Franklin oss med til sin ungdom som gospelsanger i en revival-era...

Dette er en tradisjon du kan sette igang Hareide - riktignok i den foreløpige sekulærnasjonen vår - hvis du noen gang inntar "sjefsstolen"...

Kommentar #13

Torill Born

296 innlegg  1335 kommentarer

Min drøm er mer KRISTEN-åpenhet i mediene

Publisert over 4 år siden
Knut Arild Hareide. Gå til den siterte teksten.
et livssynsåpne samfunnet kommer ikke av seg selv. Politikerne som bidrar til å skape dette samfunnet, kan med fordel bli mer åpne på hva de tror på og hvorfor.

Det er smått stell med f eks kristne aviser når det gjelder å finne slike på stativene foran alle kioskene i byen. ØVERST troner VG og Dagbladet - og slik har det vært i hundre år....

Er det ikke snart slutt på dette domenet. Mange sier at vi kristne ikke går mer ut med vårt budskap - men i rettferdighetens navn - de tabloide VENSTRE-mediene ser ut til å ha sterk ALLERGI mot å ta inn kristne artikler, reportasjer, kronikker oa. Det er nesten KJEMISK FRITT. For mange kristne er det slitsomt å føle de ikke får deltaltt i den almenne debatten. Det er fortsatt STERKT venstre-side-DOMINANS. Er det rart jeg skriver enkelte ord med store bokstaver. Det nytter jo ikke rope....

Jeg er LUT LEI - den dirigeringen som venstre-siden har holdt på med i mange år - den er verre enn den vonde hosten - man blir nesten ikke kvitt den....

Ellers alt godt til deg hr Hareide - og din familie - og GOD SOMMER. (unnskyld mitt sterke hjertesukk - men jammen er det på sin plass noen ganger....)

Kommentar #14

Arild Kvangarsnes

2 innlegg  4155 kommentarer

Publisert over 4 år siden
Knut Nygaard. Gå til den siterte teksten.
Det finnes en litt lengre snutt fra samme begravelse der vi møter en president som gjør noe mer enn å synge.

https://www.youtube.com/watch?v=IN05jVNBs64

Presidenter har tradisjon for å hedre artister "hjemme" og gi konserter som vi andre kan se langt etter - her en gospelkonsert der 73-årige Aretha Franklin er hovedartist hos Obama nå i 2015, Her var det nok noen som ble usikker på hva som skjedde med og inne i den godeste Franklin, men på slutten ser vi en president som har de moves som vi gjerne ser i amerikanske fargede menigheter

https://www.youtube.com/watch?v=_ddYfaRuVGA

Disse "hjemmeaftene" har ofte et tema - og denne gangen tar Franklin oss med til sin ungdom som gospelsanger i en revival-era...

Dette er en tradisjon du kan sette igang Hareide - riktignok i den foreløpige sekulærnasjonen vår - hvis du noen gang inntar "sjefsstolen"...

Dette skjønte jeg ikke noe av, dessverre.

Kommentar #15

Arne Danielsen

327 innlegg  5691 kommentarer

Takk til Jenssen og Kvangarsnes

Publisert over 4 år siden

Jenssens og Kvangarsnes sine kommentarer er utmerkede understrekninger av berettigelsen i det Knut Arild Hareide skriver – bortsett fra at "berøringsangst" i denne sammenheng kan synes å være et solid understatement. 

Panikken griper åpenbart om seg når de innbitte sekularistene skal imøtegå religiøse ytringer. Det kan virke som om de hyperventilerer mens de delvis harselerer og flåser og delvis forsøker å argumentere imot enhver form for religiøsitet i det offentlige rom. Selv det at religiøsitet skal være en privatsak, lyder hult. Da må det i så fall skje i strengt avlukkede rom der intet religiøst smuss og grums kan sive ut.

Sekularismen, slik den praktiseres og påprakkes i Norge, er mindretallets diktatur der det ikke er det minste rom imøtekommenhet – og endog ikke et fnugg av respekt for det som ellers er sekularistene steintavler, menneskerettighetenes bud om religionsfrihet.

For budene er så viselige innrettet at det ene budet slår i hjel det andre. Ingen skal heller krenkes av andres tro og religionspraksis, må vite. It’s a free pick. Sekularistene har derfor valgt seg ut krenkelsesbudet som det viktigste. Og så dæljer de løs med steintavlen sin mens de i egen fortreffelighet mener at de veileder folk med sunne humanistiske prinsipper, og ikke slik som de religiøse som ikke gjør annet enn å villede folk med avleggse dogmer. 

Den selvtilfredse pompøsiteten dominerer arenaen der det mest av alt hadde vært interessant og viktig med en sunn og saklig dialog om religionens naturlige plass i samfunnet. Det hadde vært noe, men det er mulig at det kan framstå som vel sivilisert?

Kommentar #16

Arild Kvangarsnes

2 innlegg  4155 kommentarer

Publisert over 4 år siden
Arne Danielsen. Gå til den siterte teksten.
Panikken griper åpenbart om seg når de innbitte sekularistene skal imøtegå religiøse ytringer.

Himmel og hav!

Panikk altså.. Hva var panisk i mitt innlegg?

For en absurd karakteristikk.

Kan for øvrig ikke se ett ord i din kommentar som berører noe av det jeg har sagt.

Kommentar #17

Arne Danielsen

327 innlegg  5691 kommentarer

Rett...

Publisert over 4 år siden

... skal være rett.

Jenssen og Kvangarsnes inspirerte til å skrive min forrige kommentarer. Det første avsnittet referer til deres bidrag på tråden. Ellers er det en oppsummering av hvordan disse debattene oppleves på utallige blogger og tråder.

Kommentar #18

Arild Holta

104 innlegg  3883 kommentarer

Sjeldent KrF'ere får "liker" fra kristne meg

Publisert over 4 år siden
Knut Arild Hareide. Gå til den siterte teksten.
pleier hun å svare: «Det er helt greit at folk er sekulære, bare de ikke dytter sekulariteten på meg.»

Det KrF'eren her virker si er at overbevisning/tro er overbevisning/tro være seg om det er sekularisme eller gudetro.

Det er også TRO om troen heter politikk.

Vi får kontinurlig tredd andres tro ned over hodet i form av lover og makt. Men DET tror jeg ikke KrF'eren vil moralisere over. Og DET er en trussel mot friheten.

Derfor er det med blandede følelser jeg trykker "liker".

Kommentar #19

Torvid Høiland

13 innlegg  636 kommentarer

Mer opplysthet, takk.

Publisert over 4 år siden

Politikere gjør det de tror er lurt i kampen om stemmene. Siden Norge ennå har mange overtroiske innbyggere, er det ikke lurt å bekjenne seg for klart til opplysthet og rasjonal tenkning. På den annen side, en politiker som snakker for mye om religion, vil bli ansett av de fleste velgere som en religiøs skrulling. (Dette gjelder naturligvis ikke for politikere i KrF eller i bittesmå, fanatisk religiøse partier som partiet "De kristne" - hvor jo religion er selve fundamentet.)

Norge er heldigvis et ganske opplyst land, hvor for megen religiøs fokusering i politikken straffer seg. Men det kan bli bedre. Landet vil være tjent med en ytterligere sekularisering. Vi lever tross alt i verdens beste land (ifølge FN). Selv ikke Erna har klart å ødelegge landet. Så hvorfor la religion gjøre det?

Kommentar #20

Torvid Høiland

13 innlegg  636 kommentarer

Eksempler, takk!

Publisert over 4 år siden
Arne Danielsen. Gå til den siterte teksten.
Vi blir påprakket en sekularisme som en solid majoritet i befolkningen ikke kjenner seg igjen i.

Kan du gi noen eksempler på slik sekularisme som en solid majoritet i befolkningen ikke kjenner seg igjen i, men som man likevel påprakkes?

Kommentar #21

Torvid Høiland

13 innlegg  636 kommentarer

Igjen må jeg be om eksempler.

Publisert over 4 år siden
Arne Danielsen. Gå til den siterte teksten.
Sekularismen, slik den praktiseres og påprakkes i Norge, er mindretallets diktatur der det ikke er det minste rom imøtekommenhet – og endog ikke et fnugg av respekt for det som ellers er sekularistene steintavler, menneskerettighetenes bud om religionsfrihet.

Kan du gi noen eksempler der sekularismen ikke respekterer religionsfriheten?

Kommentar #22

Kjell Haugen

6 innlegg  1547 kommentarer

De lange linjer...

Publisert over 4 år siden
Torvid Høiland. Gå til den siterte teksten.
Norge er heldigvis et ganske opplyst land, hvor for megen religiøs fokusering i politikken straffer seg. Men det kan bli bedre. Landet vil være tjent med en ytterligere sekularisering. Vi lever tross alt i verdens beste land (ifølge FN).

Hvilket sekularisert land fungerer bra idag ?

Har du noen eksempler på hvor du vil ?

Se på verdenshistorien.  I Asia med sine Budistiske, Hiduistiske tanke sett hvor religionen ikke lar deg bryte ut av livets sirkel eller vidreutvikle tankesettet.  De islamske teologiene som er prediker en sjebnebestemt religion uten oppmuntring til egenutvikling. Så har vi de Kristenortodokse og de Romersk katolske områdene hvor de store massene ikke har tilgang til egen tanke eller tilgang på Guds nåde uten gjennom den hellige kirke.   I disse områdene har religionen hemmet samfunnsutviklingen i lange tider. 

I Europa/Amerika siste 500 år har har kristendommen gjennom Luther og Calvin gitt oss frihet. Frihet til å selv designe vår tro.  Frihet til å utvikle vår egen tro - med eller uten en Guddom.   I Europa skapte  dette bondeopprørene på 1700 tallet i i Frankrike, England, Norge og Amerika. Bøndene ville ha medbestemmelse.  I Frankrike ble det en blodig revelusjon som skapte arbeiderklassen der.  I Norge og England ble det en fredelig revelursjon gjennom Haugianerne i Norge og Methodistene i England. I USA ble trosfriheten kjempet gjennom og en felles Konstitution ble dannet der på denne tiden.   Frihet , likhet og brorskap tankene ble tidlig på 1800 grunnlaget for arbeiderbevegelsene og det moderne demokrati.  Det ble dannet kristne universiteter for å fremme vitenskapsgrener i Europa og Amerika.  De fleste av disse har nå fullstendig gått bort fra sitt opprinnelige motto og målsetning, som de fleste steder var å spre det kristne verdigrunnlag i samfunnet til gode for hele "skapelsen"; Fra naturvitenskap til filosofi.

Det å fjerne religion helt fra politikken er vanskelig.  Det må erstattes med noen tilsvarende lange linjer som folk flest føler seg fortrolig med.

Den norske kirke hadde sin trosopplæroingen i skolen frem til 1968.  Da ble det kristne verdigrunnlaget , budene og fortalt til den oppvoksende slekten.  Etter 1968 har dette vært borte fra skolens undervisningsplan.  Idag vet ikke den oppvoksende slekten hva vårt lands verdigrunnlag er.  Alle de gamle jødiske budene er plukket fra hverandre og det å bryte dem i en eller annen form er definert som god TV underholding som vår felles statskanal sender ut daglig. 

Jeg har problemer med å se utviklingen vidre mot en sekularisering.   Hvor vil vi ?  Hva definerer et godt sekularisert samfunn ?  Finnes det der åpninger for å tenke bortenfor den målbare virkeligheten ? Finnes der muligheter å gå med  kvisten etter vann, ikke gå under stiger,  ha respekt for katter som går over veien, vil det være akseptert å drepe missdannede barn,  hvem skal bestemmer når et liv ikke lengre er vært å leve.     Her er det i vårt samfunn idag har flere meninger enn innbyggere om disse gamle spørsmålene fordi friheten som alle bøndene kjempet for på slutten av 1700 har blitt stå stor at vi ikke vet hvor vi kommer fra eller hvor vi vil.

All politikk er basert på et verdigrunnlag. Når starter et liv ? Ved unfangelsen, når hjerte slår, når hjernen reagerer på impulser, når navlestrengen klippes, når du selv er istand til å klare deg selv, eller når du er forplantningsdyktig, eller har bestått manndommsprøven.   Tilsvarende spørsmål og svar må vi stille om når døden inntreffer.  Avhenging av lokal kultur vil spørsmålene besvares lokalt.  Fordelene med å støtte seg til en religion er at da er mange av disse svarene gitt.

Idag har vi to lover i landet vårt som står over alle andre. Det er kardemommeloven og Janteloven.  Følger vi disse to lovene kan det være starten på et godt sekularisert samfunn. Disse har ennå ikke NRK turt å lage tøyseprogrammer om ennå.

Kommentar #23

Trygve W. Jordheim

108 innlegg  136 kommentarer

Svar til Kleiven

Publisert over 4 år siden

Hei! Ja, det var først og fremst (ser jeg nå) en klønete formulering. Jeg skriver jo forsåvidt at alle argumenter i bunn og grunn er forankret i det man tror på og holder for sant, og det er det jeg mener. Det jeg mente med «rellgiøst funderte argumenter» i den setningen du viser til, var argumenter som eksplisitt viser til et grunnlag som man vet at ikke alle deler - sånn som feks hva Moseloven sier om å holde hviledagen (som i den konteksten var lørdagen) hellig. Eller når Familie & Medier er skeptiske til tankeløse utbrudd av «Herreguuud!» i talentprogrammer på TV 2, reagerer de ikke med å vise til at du ikke skal misbruke Guds navn.

Kommentar #24

Arild Kvangarsnes

2 innlegg  4155 kommentarer

Publisert over 4 år siden
Arne Danielsen. Gå til den siterte teksten.
Jenssen og Kvangarsnes inspirerte til å skrive min forrige kommentarer. Det første avsnittet referer til deres bidrag på tråden. Ellers er det en oppsummering av hvordan disse debattene oppleves på utallige blogger og tråder.

Ja det må du gjerne utdype. 

Altså, hvorfor min kommentar

understreker berettigelsen i det Hareide skriver er et uttrykk for "berøringsangst"
Kommentar #25

Elisabeth Hoen

52 innlegg  2972 kommentarer

Hareide vet ikke hva han begir seg ut på

Publisert over 4 år siden
Knut Arild Hareide. Gå til den siterte teksten.
Det er nok flere enn meg som har lagt merke til at den offentlige samtalen i Norge om tro, religion

Mener Hareide at forståelsen for hva tro betyr for mennesker ikke er anerkjent og kommunisert og derfor så blir den offentlige samtalen `smal`? Når det gjelder omskjæring så har jeg forstått det slik at flertallet av politikerne var enige om at omskjæring må skje på en trygg måte og at dette var viktigste grunn til ny forskift på offentlige sykehus fra 1 jan. Å legge vekt på tro i denne sammenhengen er en `farlig` og potensiell konfliktfylt vei å gå fordi retten til å skifte tro er like viktig sett i lys av norsk lov og i MR som det å ha en tro. En kan ikke få tilbake sin forhud og skulle et individ endre tro i løpet av livet som ikke inkluderer omskjæring så får det individet et stort problem. Istedet har politikerne kommet fram til en pragmatisk løsning som skal sikre at ingen barn dør eller blir feil-omskjært. Politikerne står på trygg grunn her, men det ville de ikke gjort hvis de bare la vekt på `jøder/muslimers rett til omskjæring p.g.a. sin tro`.

Når det gjelder hijab og kors.

Nei, det er ikke mange som tror at religionen kan slås av eller på. Dette er en feilslutning fra Hareides side. Men det er mange i Norge som mener at en ikke trenger å synliggjøre sin religionstilhørighet med klær eller symboler for å `ha religionen med seg` i sammenhenger som ikke har med religion å gjøre. Hva med talemåter? Hvis jeg skulle ha som vane å si `hvis Gud vil`og jeg mente at dette er noe som jeg vil ha med meg og ønske å si i mange sammenhenger p.g.a. min tro (uansett jobb) - hadde det vært greit for Hareide? Eller er det kun religiøse symboler og klær som er ok?

"Hadia Tajik sa en gang følgende: «Når jeg forteller folk at jeg er muslim, får jeg gjerne til svar: Det er helt greit at folk er religiøse, bare de ikke dytter religionen på meg.» I slike tilfeller pleier hun å svare: «Det er helt greit at folk er sekulære, bare de ikke dytter sekulariteten på meg.» Jeg tror hun er inne på noe sentralt her" (Hareide)

Å, er hun? Som representant for myndighetene synes jeg det er det litt urovekkende at hun tar avstand fra sekularisme.

Kommentar #26

Torvid Høiland

13 innlegg  636 kommentarer

Sekularisering

Publisert over 4 år siden
Kjell Haugen. Gå til den siterte teksten.
Hvilket sekularisert land fungerer bra idag ?

Har du noen eksempler på hvor du vil ?

Intet samfunn i dag er fullstendig sekularisert. Så hvis du etterlyser eksempler på fullstendig sekulære samfunn, kan jeg selvsagt ikke gi slike. Men det norske samfunn (og mer generelt de nordiske samfunn) er blant de mest sekulære i verden, og de er også blant de beste land i verden å bo i. 

Du roter videre sammen likt og ulikt. Mange av dine problemstillinger er allmenne, og er noe man uansett må ta stilling til, enten samfunnet er sekularisert eller ikke. Men i et sekularisert samfunn slipper vi det religiøse jødehatet (som for eksempel Martin Luther var en sterk talsmann for), og vi slipper den irrasjonale trakasseringen og diskrimineringen av homofile, vi slipper hindringer for den medisinske forskningen og kan få de medisiner som det er mulig å utvikle, kvinner slipper å måtte bli værende i voldelige ekteskap - bare for å nevne noen eksempler.

Derfor hilser jeg fortsatt sekularisering av Norge velkommen.

Kommentar #27

Petter Olsen

55 innlegg  144 kommentarer

Av eget bryst?

Publisert over 4 år siden
Ole Petter Jenssen. Gå til den siterte teksten.
Det handler om at vi ikke skal vedta lover og regler basert på religiøse dogmer.

Hei, Ole Petter Jenssen!

Hva inspirerte lovgiverne på f.eks. 1700- og 1800-tallet? Sugde de alt fra eget bryst, eller vil du si at f.eks. Bibelens ti bud spilte en rolle? 

Kommentar #28

Arne Danielsen

327 innlegg  5691 kommentarer

Tidlig ute

Publisert over 4 år siden

Magnus Lagabøtes Landslov fra 1200-talllet var et imponerende verk.

Magnus var bibeltro. Og med utgangspunkt i Bibelens grunnleggende budskap om likeverd ble det overordnede prinsippet om at alle er lik for loven tatt inn i landsloven. Dette var sjelsettende. Den norske landsloven fra 1276 var den første lovsamlingen i Europa (eventuelt i verden?) som hadde dette viktige prinsippet nedfelt – og altså basert på Bibelens grunnleggende budskap om likeverd.

Kommentar #29

Petter Olsen

55 innlegg  144 kommentarer

Hva med Frankrike?

Publisert over 4 år siden
Torvid Høiland. Gå til den siterte teksten.
Landet vil være tjent med en ytterligere sekularisering

Hei, Torvid Høiland!

Frankrike, kjent for en særlig sekulær stat og skole, må vel da være et forbilde, slik du ser det. Men hva har skjedd der, og i land som har arvet franske skoleprinsipper? Og er ikke Frankrike et av de landene i Europa som rekrutterer flest krigere til IS?

Noen eksempler:

http://www.vl.no/nyhet/gudl%C3%B8s-skole-ga-radikalisering-1.370379 

http://www.uib.no/sampol/84958/fransk-politikk-er-kompromissl%C3%B8s-og-sekul%C3%A6r 

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/is/her-kommer-fremmedkrigerne-fra/a/23376931/ 

Kommentar #30

Arild Holta

104 innlegg  3883 kommentarer

Hvorfor kan ikke du gjøre det?

Publisert over 4 år siden
Torvid Høiland. Gå til den siterte teksten.
Kan du gi noen eksempler der sekularismen ikke respekterer religionsfriheten?

Hvordan i all verden skal et detaljstyre unngå å kollidere med andres idealer?

Kommentar #31

Torvid Høiland

13 innlegg  636 kommentarer

Frankrike?

Publisert over 4 år siden
Petter Olsen. Gå til den siterte teksten.
Frankrike, kjent for en særlig sekulær stat og skole, må vel da være et forbilde, slik du ser det.

Ja, Frankrike er relativt sekularisert. Men langt fra det mest sekulariserte landet i verden. I en undersøkelse fra Gallup World View i 2009 ble det undersøkt hvor viktig religion er for folk i de ulike land. De mest sekulariserte landene (dvs de land hvor religion anses som minst viktig) er Estland, Sverige, Danmark, Den tjekkiske republikk og Norge, hvor 16 - 20,5% av befolkningen anser religion som viktig, og 83 - 74,5% av befolkningen anser religion som uviktig.

Frankrike havnet et stykke ned på listen. 29,5% av franskmennene svarte at religion er viktig, og 69,5% svarte at religion er uviktig.

Så hvoror velger du Frankrike når du skal bruke et sekularisert land som eksempel?

Interessant er det at landene nederst på listen (altså de land hvor religion anses som viktigst) uten unntakelse er land vi ikke liker å sammenligne oss med. Et av dise landene er det kristne Rwanda (hvor 95% av befolkningen anser religion som viktig). Husker du hva som skjedde i Rwanda for 20 år siden? Hvis jeg skulle argumentere på samme måte som deg, ville jeg spørre om ikke Rwanda er et forbilde slik du ser det. 

Kommentar #32

Torvid Høiland

13 innlegg  636 kommentarer

Dette kan man generelt si

Publisert over 4 år siden
Arild Holta. Gå til den siterte teksten.
Hvordan i all verden skal et detaljstyre unngå å kollidere med andres idealer?

om ethvert styre, og spesielt styrene i teokratier som Iran.

Men jeg ba om konkrete eksempler. Det har jeg ennå ikke fått.

Kommentar #33

Arild Holta

104 innlegg  3883 kommentarer

Tull

Publisert over 4 år siden
Torvid Høiland. Gå til den siterte teksten.
Men i et sekularisert samfunn slipper vi det religiøse jødehatet (som for eksempel Martin Luther var en sterk talsmann for), og vi slipper den irrasjonale trakasseringen og diskrimineringen av homofile, vi slipper hindringer for den medisinske forskningen og kan få de medisiner som det er mulig å utvikle, kvinner slipper å måtte bli værende i voldelige ekteskap - bare for å nevne noen eksempler.

Jødehatet følger ikke kun religion. Om det var tilfellet ville det ikke vert voksende jødehat i Europa.

Homofile kan leve godt om den kristne liberalisme aksepteres.

Medisinsk forskning hindres systematisk gjennom monopoler, patenter og irrasjonell tro på legestanden.

I Bibelen finnes det grunnlag for skilsmisse fra voldelige. Jeg er vokst opp i de mest konservative deler av kristenheten, og der forsvarte man skilsmisse fra voldelige.

Du virker til å ha et temmelig innsnevret syn på politikk og religion.

Kommentar #34

Arild Holta

104 innlegg  3883 kommentarer

Dette kan man generelt si

Publisert over 4 år siden
Torvid Høiland. Gå til den siterte teksten.
om ethvert styre, og spesielt styrene i teokratier som Iran.

Men jeg ba om konkrete eksempler. Det har jeg ennå ikke fått.

Ja, da trenger du bare hive på eksempler.

Folk blir så sure når jeg snakker om det såkalte barnevernet. Så vi får ta noen andre eksempler...

Kommentar #35

Torvid Høiland

13 innlegg  636 kommentarer

Huff!

Publisert over 4 år siden
Arild Holta. Gå til den siterte teksten.
Jødehatet følger ikke kun religion. Om det var tilfellet ville det ikke vert voksende jødehat i Europa.

Homofile kan leve godt om den kristne liberalisme aksepteres.

Medisinsk forskning hindres systematisk gjennom monopoler, patenter og irrasjonell tro på legestanden.

I Bibelen finnes det grunnlag for skilsmisse fra voldelige. Jeg er vokst opp i de mest konservative deler av kristenheten, og der forsvarte man skilsmisse fra voldelige.

Du virker til å ha et temmelig innsnevret syn på politikk og religion.

Jeg skrev om det RELIGIØSE jødehatet. At det også har utviklet seg et sekulært jøehat, er riktig nok. Men det religiøse jødehatet er jødehatets opphav.

Ja, homofile kan leve godt blant liberale kristne, men ikke blant konservative.

Det er ikke tvil om at kristne har hemmet legevitenskapen gjennom bl.a. å motsette seg forskning på stamceller. At også andre aktorer hemmer forskningen er ingen unnskyldning.

Mitt syn på religion og politikk i den vestlige verden stammer i stor grad fra amerikansk politikk, det landet i den vestlige verden hvor de kristne har størst makt.

(Pga at deadline her på VD nærmer seg måtte jeg atte meg i korthet, og har ikke hatt tid til å lese korrektur.)

Kommentar #36

Daniel Joachim Kleiven

34 innlegg  145 kommentarer

Publisert over 4 år siden

@Trygve

Takk for avklaring. Det er godt å høre. :) 

Kommentar #37

Petter Olsen

55 innlegg  144 kommentarer

Derfor Frankrike

Publisert over 4 år siden
Torvid Høiland. Gå til den siterte teksten.
Så hvoror velger du Frankrike når du skal bruke et sekularisert land som eksempel?

Hei igjen, Torvid Høiland, og takk for ditt svar på min respons til deg!

Til tross for ditt råd om å velge Rwanda, holder jeg fast på Frankrike. Onsdag kveld ble det kjent at fire personer var pågrepet i landet på grunn av mistanke om å planlegge terror. Friskt i minnet har vi terroranslagene i januar og juni. Jeg synes det aktualiserer min påstand om at sekulariteten ikke har vært en velsignelse for Frankrike, der kirke og stat skilte lag allerede i 1905.

Selv om andre land kommer enda høyere opp på sekularitetsbarometeret, virker det på meg som om landet er utsatt for ekstremisme.

Så til lenkene i min første respons til deg. Førsteamanuensis Jan Oskar Engene gjengis indirekte i Fædrelansvennen på at "Frankrikes kompromissløse sekulære politikk kan ha vært en motiverende faktor for terroristene" (i januar).

Og regionaldirektør for Strømmestiftelsen i Vest-Afrika mener at det sekulære franskinspirerte skolesystemet er hovedårsaken til at radikal islam vinner fram i Niger.

Selv om du altså kan vise til at andre land - ifølge en indeks - er enda mer sekularisert, kan jeg ikke skjønne at det kan bortforklare hva som har skjedd i sekulære Frankrike. Jeg synes heller ikke at det uten videre er lett å sammenligne Frankrike med den todelte befolkningen i Rwanda. 

Kommentar #38

Ole Petter Jenssen

0 innlegg  400 kommentarer

Hei, Petter Olsen

Publisert over 4 år siden
Petter Olsen. Gå til den siterte teksten.
Hei, Ole Petter Jenssen!

Hva inspirerte lovgiverne på f.eks. 1700- og 1800-tallet? Sugde de alt fra eget bryst, eller vil du si at f.eks. Bibelens ti bud spilte en rolle?

Og hva tror du inspirerte bibelens forfattere, eller rettere sagt, tror du at menneskene i de mellom (grovt regnet) 100 000 og 200 000 år før bibelen, levde i samfunn uten regler?

Jeg er fullstendig klar over at våre lover, og vårt skolevesen, bygger på gudsfrykt, men det er mange eksempler på høyst siviliserte nasjoner som har andre utgangspunkt.

Kommentar #39

Torvid Høiland

13 innlegg  636 kommentarer

Som forventet.

Publisert over 4 år siden
Petter Olsen. Gå til den siterte teksten.
Jeg synes det aktualiserer min påstand om at sekulariteten ikke har vært en velsignelse for Frankrike, der kirke og stat skilte lag allerede i 1905.

Selv om andre land kommer enda høyere opp på sekularitetsbarometeret, virker det på meg som om landet er utsatt for ekstremisme.

Når jeg diskuterer med religiøse mennesker, møter jeg nesten alltid den samme dobbelstandarden: Uansett hvilket barbari som foregår i et kristent land, så har det intet med kristendommen å gjøre - neida, neida. Men kan man finne noe å sette fingeren på i et mer sekularisert land, ja da MÅ jo dette ha noe med sekulariserningen å gjøre.

Du vifter bort det faktum at de mest religiøse land i verden er land som Rwanda og Niger - land vi ikke liker å sammenligner oss med, og konsentrerer deg om Frankrike (som på ingen måte ligger i verdenstoppen i sekularisert befolkning), og hevder at det må være sekulariseringen som er årsaken til at der er såpass mange IS-krigere som kommer fra Frankrike. 

At SEKULARISERING har skylden for hva RELIGIØSE fanatikere foretar seg, er en merkelig påstand, og burde fått varsellampene til å blinke hos deg.

"Frankrikes kompromissløse sekulære politikk kan ha vært en motiverende faktor for terroristene", forteller altså en førsteamanuensis. Og hva så? Dette er like riktig som å si at Israels eksistens er en motiverende faktor for islamistenes terroraksjoner. Og jeg håper at vi kan være enige om at dette ikke er et holdbart argument i midtøsten-debatten.

La meg slå fast at det er voldsutøveren som har skylden, ikke hans offer. Det var mannen som skjøt på synagogen i Oslo som er forbryteren - man kan ikke gi jødene skylden, selv om det nok kan hevdes at jødenes og synagogens eksistens var en motiverende faktor for islamisten.

Når ekstreme religiøse mennesker begår ugjerninger, må man lete etter skylden i religionen, ikke i det sekulære.

Nå mener jeg forsåvidt ikke at man ikke skal lære om religion i skolen. Man har mangelfulle historiekunnskaper hvis man ikke lærer om Tor og Odin, Nøkken, Draugen, Huldra, Jahve, Fjøsnissen, Allah, astrologi, etc. Men i et opplyst og sannhetssøkende samfunn må dette presemteres som hva det virkelig er, nemlig overtro.

Man kan naturligvis hevde at hvis elevene lærer den moderate versjonen av hver religionen, vil det bli vanskeligere for den ekstreme versjonen å få fotfeste. Det kan tilsvarende hevdes at hvis man bare lærer elevene om hvordan man røker hasj, vil de ikke fullt så lett dras over i tyngre og farligere stoffer. Jeg tror vi sier at i begge tilfeller bør vi prøve å bli kvitt dritten helt og ikke lefle med de moderate versjoner av den.

Kommentar #40

Ole Petter Jenssen

0 innlegg  400 kommentarer

Takk selv, Danielsen.

Publisert over 4 år siden
Arne Danielsen. Gå til den siterte teksten.
Panikken griper åpenbart om seg når de innbitte sekularistene skal imøtegå religiøse ytringer. Det kan virke som om de hyperventilerer mens de delvis harselerer og flåser og delvis forsøker å argumentere imot enhver form for religiøsitet i det offentlige rom. Selv det at religiøsitet skal være en privatsak, lyder hult. Da må det i så fall skje i strengt avlukkede rom der intet religiøst smuss og grums kan sive ut.

Har du noengang tenkt over hvorfor de innbitt religiøse må ty til hersketeknikker som å kalle enhver kritikk av det religiøse for harselas og flåseri?

Jeg mener å huske at en jødisk vismann en gang skal ha sagt noe om å ikke slå seg på brystet, men gå i sitt lønnkammer. Det var vel direkte rettet mot politikere, eller har jeg misforstått?

Jada, jeg vet at den samme vismannen sa at man ikke skal sette sitt lys under en skjeppe, men det er ikke min skyld at vismannen ikker var konsekvent.

Da må vi jo velge selv. Er Obama en ærlig kristen som står for det han tror på, eller er han en politiker som vet at å synge med i kirken gir stemmer. Forøvrig er det et dårlig eksempel. Jeg synger også med hvis jeg deltar i en kristen minneseremoni. 

Kommentar #41

Arild Holta

104 innlegg  3883 kommentarer

For billige argument

Publisert over 4 år siden
Torvid Høiland. Gå til den siterte teksten.
Ja, homofile kan leve godt blant liberale kristne, men ikke blant konservative.

Det er ikke tvil om at kristne har hemmet legevitenskapen gjennom bl.a. å motsette seg forskning på stamceller.

Stamceller

Stamceller finner man overalt i kroppen. Kristne er ikke mot forskning på dette. Men noen kristne var mot forskning på fosters stamceller. Det siste er ikke mer enn en parantes i legevitenskapen.

Jeg skrev om liberalistiske konservative. Det er noe helt annet enn liberale kristne. Liberalistiske konservative eller andre med tro på liberalisme som kristent eller ikke-kristent blander seg ikke opp - med makt - i hva andre gjør frivillig. Men vår kultur har jo glemt opplysningstiden. Man synes det er et kjekt ord, og så får de som roper høyest bestemme begrepsinnhold.

Kommentar #42

Arild Holta

104 innlegg  3883 kommentarer

Enhver?

Publisert over 4 år siden
Ole Petter Jenssen. Gå til den siterte teksten.
Har du noengang tenkt over hvorfor de innbitt religiøse må ty til hersketeknikker som å kalle enhver kritikk av det religiøse for harselas og flåseri?

Det var jo voldsomt.

Harselas og flåseri er jo gjerne hersketeknikker, og sjeldent gode argument. Kanskje du bør lese deg litt opp på tankefeil?

Kommentar #43

Ole Petter Jenssen

0 innlegg  400 kommentarer

Jada.

Publisert over 4 år siden
Arild Holta. Gå til den siterte teksten.
Harselas og flåseri er jo gjerne hersketeknikker, og sjeldent gode argument. Kanskje du bør lese deg litt opp på tankefeil?

Så kan jo du lese deg opp på det som innen psykiatrien kalles projeksjon.

Hvilke argumenter er det du mener jeg har som ikke kan støtte min konklusjon?

Eller vent, jeg har jo ikke egentlig argumentert, jeg har vel bare påpekt at virkeligheten ser annerledes ut fra en annen vinkel enn den religiøse. Jeg har vel heller ikke konkludert.

Jeg spiller en påstand fra Danielsen tilbake til han. Jeg spør om han har tenkt over at det kanskje er de religiøse som er overdrevent hårsåre. Bruken av "enhver" er for å holde min harselas på samme nivå som Danielsens flåseri.

Skjønte du det nå? (sa han hoverende og arrogant)

Kommentar #44

Petter Olsen

55 innlegg  144 kommentarer

"Skrevet i deres hjerter"

Publisert over 4 år siden
Ole Petter Jenssen. Gå til den siterte teksten.
Og hva tror du inspirerte bibelens forfattere, eller rettere sagt, tror du at menneskene i de mellom (grovt regnet) 100 000 og 200 000 år før bibelen, levde i samfunn uten regler?

Hei igjen, Ole Petter Jenssen, og takk for ny respons!

Nei, jeg tror ikke det. Det vil kanskje overraske deg, men jeg tror at Bibelen faktisk omtaler en slik problemstilling, i Romerbrevet 2,14-15. Jeg har også skrevet en bloggpost om det, riktignok med et litt annet utgangspunkt enn det vi diskuterer her (en uttalelse fra sosiologiprofessor Sigurd Skirbekk om at "nordmenn er indrestyrte, av samvit og skuld"). Kanskje jeg skulle være så frimodig å be deg om å lese den og se om min utlegning av den nevnte bibelteksten gir mening for det du utfordrer meg på? Det vil i alle fall være mitt svar.     

Kommentar #45

Petter Olsen

55 innlegg  144 kommentarer

Mangel på religionsdebatt

Publisert over 4 år siden
Torvid Høiland. Gå til den siterte teksten.
At SEKULARISERING har skylden for hva RELIGIØSE fanatikere foretar seg, er en merkelig påstand, og burde fått varsellampene til å blinke hos deg.

Hei igjen, Torvid Høiland, og takk for ny respons!

Jeg synes nok at du denne gangen blir noe generaliserende, i alle fall i innledningen din.

La oss ta sammenhengen mellom det sekulære og det religiøse først. Jeg er enig i at det i utgangspunktet høres underlig ut at et sekulært samfunn fører til religiøs ekstremisme, men ikkedestomindre har vi altså bare i år sett flere alvorlige utslag av religiøs ekstremisme i Frankrike. Jeg er også enig i at skylden ligger hos dem som utøver volden, men jeg - og flere som har studert dette langt mer enn jeg - mener altså at det er en sammenheng. Når religion blir et ikketema i et samfunn, og Gud "erstattes" av republikken, som i Frankrike, blir ikke innbyggerne forberedt på og/eller innstilt på kritikk av religion. Jeg tror det er en hovedmekanisme bak terroranslagene i Frankrike.

Jeg er også enig med deg i at religion (les: islam) ikke kan frikjennes som motivator for vold, noe jeg også har skrevet om flere ganger, blant annet på bloggen min.

I likhet med deg tror også jeg at skolen spiller en rolle, spesielt når det gjelder å motvirke ekstreme og radikaliserende tolkninger, som kanskje også baserer seg på sviktende kunnskaper hos de som kommer med dem. Dette har jeg også skrevet om tidligere, som en respons til Lars Gule.

Kommentar #46

Ole Petter Jenssen

0 innlegg  400 kommentarer

Den gir nok mening for deg.

Publisert over 4 år siden
Petter Olsen. Gå til den siterte teksten.
om min utlegning av den nevnte bibelteksten gir mening for det du utfordrer meg på?

Den gir liten mening for meg. Det denne teksten sier er at verden uten gud, og verden med gud er identiske. Hva skal vi med en nedskrevet lov når den allerede er "skrevet i våre hjerter"? Hva med onde mennesker, har gud glemt å skrive i hjertene deres, eller har djevelen vært der og klusset over?

Kan det være slik at de gruppene med mennesker som har vært flinkest til å samhandle, har hatt bedre reproduksjon? Hvis du kan tenke deg et samfunn med steinalderpsykopater, hvor lenge tror du den gruppen er i stand til å reprodusere?

Kommentar #47

Arild Holta

104 innlegg  3883 kommentarer

Projeksjon er tankefeil

Publisert over 4 år siden
Ole Petter Jenssen. Gå til den siterte teksten.
Så kan jo du lese deg opp på det som innen psykiatrien kalles projeksjon.

Filosofien omtaler dette bedre enn psykiatrien. Uten filosofiens forståelse av logikk hadde vi ikke hatt vitenskap. Uten filosofien ville "alle" trodd "psykiatroen" var god vitenskap.

Men dette er et sidespor.

Det jeg mente meg påpeke kalles projeksjon. :-)

Men på deg "høres" det ut som jeg projekserer projeksjonen.

Siterer: Jeg spør om han har tenkt over at det kanskje er de religiøse som er overdrevent hårsåre.

Siden vi er inne på psykiatri: Religiøse lider ikke særlig oftere av paranoid personlighetsforstyrrelse enn andre, er min subjektive erfaring. Dessuten har kristne utrolig pent funnet seg i enorme mengder hån parallelt med avkristning og sekularisering. Muslimer ville aldri funnet seg i dette. Kristne er "snillister", så tamme det er mulig å bli. Faktisk over grensen til selvdestruktive.

Det er ikke vanskelig å lage et "kristensekulært" samfunn under kristen liberalisme. Men kristne forkastet liberalismen parallelt med sekulære sosialistiske strømninger som angrep liberalismen.

Og nå sitter vi igjen med et helt folk som har glemt hva opplysningstiden var. Selv om de "alle" er enige i at dette ukjente har opplyst oss.

Opplysningstiden var liberalismens ideer. Mot undertrykkelse, overformynderi, rett til egen tro, egne meninger, samvittighetsfrihet, osv. Men nå forbanner man liberalismen være seg om man er kristen eller ikke. Samtidig som man leker at man hyller friheten, og går i tog mot høyrekstreme som nærmest ikke finnes, mens man maler fanden på veggen. Men friheten har kun liberalismen fra det kristne opplysningstidens Europa gitt oss. Det er denne liberaliteten de sekulære forsøker stjele samtidig som de ikke har et livsyn i bunn som forsvarer friheten.

Det vil nødvendigvis gå galt, og går allerede galt. Politikk er makt (over andre mennesker), og makt er i seg selv et angrep på friheten og naturlige rettigheter.

Men nå er det jo "in" å prate skit om kristne, og argumenter er så deilige, så deilige. De overbeviser oss nemlig om det vi liker. I motsetning til objektive fakta, evidens, empiri og slikt.

Det skulle imidlertid vert opplysningstidens idealer det var deilig å lage argumenter for. Men i postopplysningstiden er det den subjektive informasjon betalt av makten som gjelder. Det er jo ikke makten selv som argumenterer alltid, men hordene med næringsvett i unødvendige jobber betalt av det offentlige, eller i det minste sponset.

Da er vi kommet til framtidens "frihet": Frihet for hordene med definisjonsmakt. Definisjonsmakt-massene skapt av makten.

Kommentar #48

Petter Kvinlaug

190 innlegg  5335 kommentarer

Veldig bra kommentar Holta!

Publisert over 4 år siden
Arild Holta. Gå til den siterte teksten.
Da er vi kommet til framtidens "frihet": Frihet for hordene med definisjonsmakt. Definisjonsmakt-massene skapt av makten.

Framtidens "frihet" blir et fengsel.

Kommentar #49

Ole Petter Jenssen

0 innlegg  400 kommentarer

Nei, tenkte meg vel det.

Publisert over 4 år siden
Arild Holta. Gå til den siterte teksten.
Filosofien omtaler dette bedre enn psykiatrien. Uten filosofiens forståelse av logikk hadde vi ikke hatt vitenskap. Uten filosofien ville "alle" trodd "psykiatroen" var god vitenskap.

Men dette er et sidespor.

Det jeg mente meg påpeke kalles projeksjon. :-)

Men på deg "høres" det ut som jeg projekserer projeksjonen.

Sorry, men jeg har ikke flere teskjeer igjen.

Men hvis du eller Danielsen kan gi noen eksempler på hyperventilerende "sekularister" med panikkangst, hadde det vært fint.

Det er ikke de sekulære som tror at verden går under hvis hvis homser får gifte seg med hverandre. (Bare et eksempel, så ikke heng deg for mye opp idet). Mener du forresten at muslimene er et forbilde? Vil du ut i gatene å skrike om død over de som fornærmer Jesus? Værsågod.

Kommentar #50

Arne Danielsen

327 innlegg  5691 kommentarer

Større insikt

Publisert over 4 år siden

Hadia Tajik har publisert en innsiktsfull kronikk i Aftenposten om det samme temaet som Knut Arild Hareide innleder med på denne tråden.

Hun peker på for sin del at det bør være et tydelig skille mellom politikk og religion når det kommer til utøvelse, men at det på ingen måte forhindrer at den enkelte politiker har et religiøst ståsted og åpent erkjenner eller flagger dette. Som hun skriver: "Selvsagt kan også politikere ha en religiøs overbevisning som en del av sin drivkraft for å gjøre verden til et bedre sted."

Men det som undertegnede la mest merke til i kronikken, er dette:

"Blair har i ettertid selv fortalt i en BBC-dokumentar at han unngikk å si noe om religion da han var statsminister: «Snakker du om det her i vårt [britiske, politiske] system og, ærlig talt, folk vil tro du er litt sprø. Jeg mener … de kan komme til å tro at du vil gå og sette deg i et hjørne ... og småprate med mannen i etasjen over og så komme tilbake og si ‘ja, nå har jeg blitt fortalt svaret og slik er det’».

Denne uroen er nok kulturelt betinget. I USA er det annerledes.

Det lot Blair seg en gang inspirere av. Han foreslo å avslutte en av sine egne taler med «Gud velsigne Storbritannia», inspirert av amerikanske presidenters «God bless America».

Da ble det oppstandelse blant rådgiverne. De frarådet det på det sterkeste. Det endte med at han bare takket for oppmerksomheten."

--------

I min kommentar #6 skriver jeg at jeg ble skuffet da Kjell Magne Bondevik ikke avsluttet sine nyttårstaler som statsminister med et "Gud signe Norge." Jeg innser nå at dette blir for snevert. Forstår at slikt (også) er kulturelt betinget.

På den annen side er det f.eks. kulturelt helt greit for president Obama å holde en skjellsettende TV-overført tale om nåde i en kirke og avslutte med å stemme i "Amazing Grace."

Det er nok slike vurderinger Bondevik også gjorde. Eller kanskje hadde han noen våkne rådgivere som grep inn?

Ok. Så har jeg fått større innsikt. Takk til Tajik, og takk til Hareide (som sammen gir et utfyllende bilde) – og til Bondevik også for den sakens skyld.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere