Fra Vårt Lands spalter. Noen ord til Nyhagen og Moan

Nyhagens innlegg (I Nordevals bilde) og Moans innlegg (Norderval og Nabintu), sto begge på trykk i VL 13.07.15. Nordervals opprinnelige innlegg (07.07.15) ga Nyhagen og Moan anledning til å gjenta noen hovedpåstander fra Herlands polemikk mot Den norske kirke og dens ledere/in casu biskoper. Jeg har forsøkt å ta opp hansken fra Herland og vi har hatt en debatt her på VD og på redkasjonens initiativ overført til en brevveksling i papirutgaven.

Jeg vil nå gjerne utfordre Nyhagen og Moan, og jeg gjør det samlet vel vitende om at de ikke nødvendigvis er enige i hverandres synspunkter i alt og ett. For meg dreier det seg likevel om noen få sentrale temaer som jeg mener å kjenne igjen fra "brevvekslingen" med Herland.

1. Elendighetsbeskrivelsen av Den norske kirke og dens ledere synes å bygge på den forutsetning at vi (jeg inkluderer meg selv i dette lederskapet), ikke er opptatt av å forkynne evangeliet - de sentrale punktene i Bibelens budskap om Jesu død og oppstandelse om troen og håpet og liv i etterfølgelse og i håp om Jesus gjenkomst. Skulle vi ikke våge å snakke om disse sentrale temaene i den kristne tro? Gudstjenesten er jo full av dem. Tekstene som leses, bønnene som bes og ordene som deles. Hvor har dere det fra at vi ikke er opptatt av dette?

Disse sentrale punktene er sentrum i en hver gudstjeneste og jeg tør legge til i de aller fleste prekener. Kanskje forkynner vi ikke som de gjør på et bedehus eller i en pinsemenighet. Det teologiske språk og den åndelige kulturen kan variere, men ønsket om å bringe evangeliet til menneskene og menneskene til Kristus er selve fundamentet i Den norske kirkes eksistens og all dens virksomhet, fra dåpen til graven.

2. Dere synes å mene at de sakene vi er opptatt av på en slik måte at de vekker oppmerksomhet i det offentlige rom, viser at vi understøtter det som er "kulturelt og sosialt korrekt" (Nyhagen). Jeg holder nettopp på å rydde opp i mine papirer og mapper da jeg nærmer meg pensjonsalderen. De sakene som har vakt størst mediaoppmerksomhet er knyttet til miljø- og klima, til  grådighet og fattigdom/nasjonal og global rettferdighet, til aktiv kamp for flyktninger og troskonvertitter, til i religionsfrihetens navn å la lokale muslimer få etablere en moske i byen, og til forsøket på å tale for en human og rettferdig behandling av det palestinske folket og tilsvarende kritikk av de krefter som i dag dominerer det politiske spillet i Israel. Reaksjonene på disse sakene har kommet fra svært forskjellige kanter, så det er umulig å beskrive det som uttrykk for noe ønske om å tilpasse seg en "kulturell og sosial konsensus".

Alle disse saksområdene mener jeg springer ut av et bibelsk budskap om rettferdighet og nestekjærlighet som overskrider nasjonale og sosiale grenser, slik Jesus så sterkt understreker for eksempel i liknelsen om den barmhjertige samaritan. Hvor langt og konkret en skal gå inn i de praktiske utfordringene vi står overfor er selvsagt en vanskelig avveining. Her vil også veien våre ofte skilles fordi vi følger forskjellige praktiske resonnementsveier. Jesus for sin del var ikke redd for kritikk fordi han ble for konkret! - Så alvorlig som klimatrusselen er og så store sosiale forskjeller og så stor urett som "finanssystemene" våre skaper, mener jeg det er rett å våge å gå inn mot det konkrete.

På flere av disse punktene mener jeg å registrere at Herland og jeg kanskje ikke står så langt fra hverandre. Flere av hennes kilder til kritikk av samfunnet, kjenner jeg meg godt igjen i.

3. Så er det kanskje en sak hvor våre veger skilles. Det gjelder vår forståelse av de homofiles mulighet til å kunne leve åpent og redelig i samliv med en de ønsker å dele livet med innenfor det lovverket og de kategorier som brukes om slikt forpliktende samliv. Jeg skal ikke trette dere her med min vei i dette spørsmålet, men jeg kan vise til felre innlegg her på VD som viser at dette for meg IKKE dreier seg om å være "politisk korrekt", men å lytte til enkeltskjebners historie og gå til bake til Skriften med de spørsmål som vokser fram fra deres tros- og livserfaring.

Jeg forstår at ikke alle kan følge meg på den vegen jeg har gått gjennom snart 15 år i denne saken. Men mitt håp og min visjon er at vi som deler troen på Jesus Kristus hvor vi alle er avhengig av Guds nåde, kan vise velvilje overfor hverandre å anerkjenne at det finnes to syn blant kristne og tillate at noen ønsker å ta imot dem i menighetens fellesskap med glede og takk. Det er i alle fall min visjon for Den norske kirke - og mitt håp er at det kan bli en dimensjon i det økumeniske fellesskapet vi har også i den globale kirke.

Så lang nådde jeg denne vakre, nord-norske kveldsstunden.

IN TERRA PAX

+tor b