Verdidebatt

Tvilens nødvendighet og troens demoniske side

Den som tror at sannheten er hugget i stein, vil snart kaste sannheten som steiner på andre mennesker, og når sannheten blir stor nok står den i fare for å velte over oss som en stein som knuser tankens frihet og menneskets autonomi.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er fort gjort å tenke seg at tvilen står i motsetning til troen, som det som frarøver mennesker troen. Enhver som tar sin tro på alvor vil kunne kjenne igjen tvilen som noe som truer troens sikkerhet og overbevisning.

Men på tross av dette er tvilen noe som det er vanskelig å komme utenom, ja, den synes å være troens gjest, som er ubuden tilstede, enten vi liker det eller ikke.

Få ting er så provoserende som mennesker som hevder de er uten tvil og har funnet en absolutt sikkerhet i sin religiøse tro. Som regel vil det også være noe urovekkende i møte med slike mennesker, en skråsikkerhet og fanatisme som tviholder på troen som det absolutte fundament som livet bygges på.

I motsetning til slike mennesker står de som like arrogant og skråsikkert forkaster troen, ja, de som velger å være fullstendig kyniske i sin holdning til livet, som «ikke noe mer enn biologi, fysikk og kjemi» altså de som sverger til deterministisk materialisme.

Denne typen kynisme representerer i virkeligheten en nærmest religiøs holdning til tvilen, der en velger å innta en kynisk holdning av tvil til alt og alle i livet, bortsett fra det som fremstår som empirisk bevist og håndgripelig. Paradokset er likevel at en slik kynisk tvil også bærer i seg et element av tro.

Den som er kynisk, så å si tror på sin egen tvil, det vil si at vedkommende overgir seg til den kyniske tvilen som livsholdning. Men som all tro bærer også dette i seg en risiko, for den kyniske tvilen gir ingen hvile i seg selv, for hvis den er absolutt så innebærer den også en tvilende holdning til kynismen i seg selv og om dette er en vei som fører til et godt liv. Selv kynikeren vil i praksis velge et liv med relasjoner til venner og familie, for den som er kynisk i sin omgang med alle og enhver, også seg selv, ender i fortvilelse og håpløshet.

Mange forveksler den kyniske tvilen med en metodologisk tvil som preger vitenskapelig tankegang og metodikk. Men den metodologiske tvilen handler ikke om livssyn eller religion, det handler om en metodisk tvil til det som er objektet for et vitenskapelig arbeid.

Forskeren er nødt til å stille kritiske spørsmål til sitt forskningsobjekt, for det er slik forskeren kommer frem til sine resultater enten forskningen er naturvitenskaplig eller samfunnsvitenskapelig. Derfor kommer ikke troen i konflikt med forskningen, så lenge denne ikke blir en faktor i forskningen, en som forsker på den historiske Jesus må derfor være like kynisk i sin metodisk i sin tvil som den som forsker på fysikk eller kjemi, bare slik kan vi komme frem til troverdig viten.

Men det finnes også en tredje form for tvil som er langt mer nærgående enn både den kyniske og den metodisk tvilen. Dette er den eksistensielle tvilen, dvs. den tvilen som er nedlagt i mennesket og som hører med til dets grunnleggende livsbetingelser. Det er denne tvilen som trer frem i relasjon til troen, og som kan fremstå som truende, for det er denne tvilen som vekker i oss de eksistensielle spørsmålene som knytter seg til troen.

Den eksistensielle tvilen er knyttet til spørsmål som handler om mening på den ene siden og erfaringen av meningsløshet på den andre siden, og dette er noe som har preget mennesket siden opplysningstiden og modernismen. Når de absolutte ytre autoriteter blir truet og mister sin autoritet over våre liv, står individet igjen som et subjekt som må ta sine egne valg knyttet til liv og tro, og dette medfører en grunnleggende eksistensiell tvil. Dette er også noe som medfører angst.

En teolog som har skrevet om disse ulike formene for tvil er den tysk-amerikanske teologen Paul Tillich. Han lot seg forme av to verdenskriger, og skrev sin teologi i en verden der mennesket i økende grad kjempet med erfaringen av meningsløshet og at de ytre autoritetene mistet sin kraft.

Paul Tillich forstod seg selv som en apologet for det tvilende menneske;“Sometimes I think it is my mission to bring faith to the faithless, and doubt to the faithful.” Dette gjorde at han ble møtt med interesse fra mennesker som stod langt borte fra kirken og tradisjonell kristen teologi, samtidig som han ble møtt med skepsis og anklage fra kirken og sin teologiske kollegaer. Enkelte gikk så langt som å kalle ham "amerikas farligste teolog i det 20. århundre."

Tillich insistererte på at tvilen er en integrert del av troen;“Doubt isn't the opposite of faith; it is an element of faith.”Som mennesker forstår vi bare stykkevis og delt, vi ser som i et speil i en gåte, og derfor vil vi også erfare tvil i møte med den virkelighet som sprenger grensen for våre egne liv. Troen begrenses slik av vårt perspektiv og vår evne til erkjennelse, og slik spiller tvilen inn. Men dette er ikke noe som er ensidig negativt, tvilen står som en forsikring mot enhver form for religiøs absoluttisme.

Nazismen stod for Tillich som selve definisjonen på en demonisk ideologi som ikke hadde rom for tvil, og der tvil og svakhet systematisk ble undertrykt og rensket bort. Men den samme formen for ideologisk absolutisme finnes også i sin religiøse miljøer, der tvilen undertrykkes og fortrenges.

“In this respect fundamentalism has demonic traits. It destroys the humble honesty of the search for truth, it splits the conscience of its thoughtful adherents, and it makes them fanatical because they are forced to suppress elements of truth of which they are dimly aware”

Tillich så enhver form for religiøs fanatisme og fundamentalisme, som et resultat av undertrykket tvil, for den som har overgitt sin egen frihet til et absolutt sett med dogmer, vil reagerer med aggresjon hver gang han blir konfrontert med tvilen. Men aggresjonen kommer dypest sett av at han vet at tvilen er der i han selv.

Dette viser seg hver gang en fundamentalist utfordres på sin tro, og kanskje er det i dag mulig å forstå dette ikke bare på et individuelt plan, men også på et mer overordnet samfunnsmessig plan, i møte religiøs fundamentalisme og terror, enten det dreier seg om Islamsk fundamentalisme og terror, eller kristenfundamentalisme i dens ulike former.

Den som tror at sannheten er hugget i stein, vil snart kaste sannheten som steiner på andre mennesker, og når sannheten blir stor nok, står den i fare for å velte over oss som en stein som knuser tankens frihet og menneskets autonomi.

Paradokset er at den som tar tvilen på alvor, ved å gjøre den til en integrert del av troen, vil oppleve at tvilen selv trer i bakgrunnen, og lar troen få spillerom. Gud kan bare åpenbare seg for oss når vi lar våre fastlåste forestillinger om Gud falle, slik sett er tvilen det som gjør troen til noe dynamisk og levende. Tro handler derfor dypest sett om overgivelse, og ikke underkastelse av verken tanke eller frihet til dogmer og absolutter, men en radikal tillit til Livets Gud, den Gud som alltid er større enn våre tanker og forestillinger.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt