Verdidebatt

Mindfulness - misforstått om ånder

Årstein Justnes misforstår hva det er «å skjelne ånder». Jeg prøver å skille mellom det gode 
og det mindre gode i mindfulness.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Årstein Justnes, første­amanuensis i bibelvite­nskap ved Universitet i Agder, har utgitt en bok om mindfulness og den kristne tro (2015?). Han kritiserer meg (Vårt Land 20. juni) og i boken for det jeg skrev i tidsskriftet for kristen spiritualitet og åndelige veiledning, Over Alt.

Takk for Justnes sin fortelling om hvordan mindfulness har hjulpet ham i møte med angst, stress, vanskelige tanker og ­depresjon. Jeg gleder meg med ham over det, og jeg har selv ­beskrevet gode terapeutiske ­muligheter i mindfulness.

Paulus oppfordrer oss: «Prøv alt og hold fast ved det gode. Hold dere borte fra ondskap av all slag.» (1. Tes 5,21f) Ifølge vår tro er det Den hellige ånd som også skjelner. Slik har kirken helt fra begynnelsen av møtt andre ­religioner og samfunnets filosofier og ideologier. Det gjelder også mindfulness med sine røtter­ i buddhismen og dens meditasjon.­

Ubegrunnet. Ordet Det nye testamente bruker for å skjelne, kan også oversettes med «å kritisere». I vårt norske samfunn blir det å kritisere satt meget raskt under bastant kritikk. Jeg tror derimot at sann kritikk fremmer­ mangfold og raushet og bør ikke diskvalifiseres av insinuasjoner. Ikke alt er kun godt fordi noen har opplevd det som godt.Derfor­ – for å kunne holde fast ved det gode i mindfulness, må vi skjelne. Justnes misforstår hva det er «å skjelne ånder». Det er dessverre en glemt, gammel «fagdisiplin» innen teologi som i dag blir særlig brukt i åndelig veiledning. Han bebreider meg derfor med en ubegrunnet påstand, nemlig at jeg mener man «lefler med fremmede åndsmakter». Det jeg i virkeligheten gjør er å skjelne ved å differensiere mellom det gode og det som ikke er så godt i mindfulness.

Jeg har omtalt mindfulness som en «delvis sekularisert form for buddhistisk meditasjonspraksis.» Sekularisert betyr her som ellers at den blir frigjort fra sin religiøse kontekst og brukes da til for eksempel helsebringende­ formål, som Just­nes forteller om. Men jeg tror ikke på at alt mindfulness er og tilbyr er fri fra buddhisme og bare godt.

Buddhistisk rest. Særlig finner man en buddhistisk rest igjen i det at alle tanker skal aksepteres ved bare å la dem gli forbi for å blokkere hjernens evne til å skille mellom godt og ondt.

Kristen åndelig veiledning har en mangfoldig måte å omgå tanker på, deriblant også ved å la dem likegyldig gli forbi. Men J­esus viser oss slett ikke en ­«åndelig likegyldighet» i møte med for eksempel det onde som andre – eller vi selv – har gjort mot oss og eller gjør mot, slik dette kommer opp i våre tanker i vårt stille meditative sinn. Da taler Jesus om å rense hjertene, noe som skjer også ved å helbredes fra de sår og krefter ­
som ligger under tankene.

Et annet moment som viser buddhismens problematiske nærvær er hvordan ordet mindfulness brukes internasjonalt. Vi trenger bare å google ordet for eksempelvis å finne Thich Nhat Hank, som blant annet er læreren­ til Jon Kabat-Zinn. Han er legen som kanskje har bidratt mest til terapeutisk bruk av mindfulness.

Hos Hank finner vi mindfulness som en religiøs ideologi – den er total og gjelder på alle ­livets områder. Dersom man vil påstå at mindfulness som begrep ikke er buddhistisk forankret, må man samtidig bestride hvordan dets kanskje mest kjente­ ­lærer bruker begrepet.

Men Hank er ikke bare buddhist,­ han identifiserer også mindfulness med kristne kjernesannheter. Han sier for eksempel at mindfulness «leder deg meget raskt inn i Guds rike (...)» og at mindfulness «er det som kristne­ kaller Hellig ånd.» Hank bruker­ sågar frelsesbegrepet. Kan en teolog vedkjenne seg Hanks buddhistiske selvforståelse­ eller­ påstå at mindfulness er fullt ut sekularisert og fri fra buddhisme?­

Men hvordan kan jeg samtidig ved å være kritisk, hilse velkommen mindfulness sin gode terapeutiske bruk? Fordi jeg ikke vil avsanne noe av det gode. Derfor mener jeg at mindfulness forstått og praktisert som «nærværstrening» er bra.

Avklaring. Men mindfulness trenger en kritisk avklaring av omgang med tankene våre. Da kunne metoden kanskje bli fri fra buddhistiske rester? I alle fall kan kristne som har fått hjelp gjennom mindfulness som nærværstrening, gå videre på en annen vei – de kan gi inn i den kristne meditasjonen, og når tiden­ er inne, i den praktiske, kontemplative bønn.

Justnes misliker at kristen meditasjon og kontemplasjon skal inneholde det viktigste som mindfulness formidler, bortsett fra en annen omgang med tankene. Men det kan jeg ikke fortie, det har jeg lært gjennom 40 års egen erfaring med meditasjon og retreat, og som åndelig veileder i møte med andres erfaring. Det bekreftes også av kirkens kontemplative teologi.

Glemt. Men denne gamle bønne­praksisen mot den uavlatelige bønnen er blitt glemt ­eller forkastet med klostrene i store deler av vårt protestantiske kirke­liv. Dermed har det oppstått et meditativt tomrom hos oss, og det anser jeg som en av årsakene til at mindfulness har fylt dette rommet så fort her i Norge.

Faktisk mener jeg at det er bra at mindfulness nå hjelper mange­ inn i stillhet og nærvær som kan føre dem videre mot Kristus. Men troende bør, etter det jeg kan se, bruke mindfulness bare som «nærværstrening» og prøve ut en annen omgang med tankene. For mange vil det bli naturlig å gå videre med kristen meditasjon. Da vil alt også falle på plass i vårt forhold til Jesus Kristus. Det er det jeg kaller «å døpe» – når Han blir sentrum for vår meditasjon.

Det er ikke minst avgjørende med tanke på hvor mye tid vi er villige til å bruke – enten til mindfulness eller bønn. Hvem har tid til å gå dypere i bønn og samtidig avsette så mye tid til mindfulness som det kreves? Mitt anliggende er at Jesus Kristus bør få det meste av vår tid.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 27.06.2015

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt