Petter Olsen

55

Biskopens spennende bedehusfolk

Konflikten mellom folkekirke og bedehus har virket sekulariserende, mener biskopen i Bjørgvin, og det er tydelig hvilken side han mener har skylden.

Publisert: 19. jun 2015

21. april slo avisen Vårt Land fast at «Sogn og Fjordane er folkekirkefylket». Dette ble begrunnet i at 85 prosent av befolkningen er medlemmer i Den norske kirke (Dnk), over 85 prosent av de nyfødte blir døpt i Dnk, og over 85 prosent av 15-åringene blir konfirmert i dette kirkesamfunnet. «Ingen andre fylker har like høy oppslutning om Den norske kirke», konkluderte avisen.

Sogn og Fjordane tilhører, sammen med Hordaland, Bjørgvin bispedømme. Hordaland plasserer seg midt på treet når det gjelder andel kirkemedlemmer, og biskop Halvor Nordhaug ble bedt om å kommentere forskjellen mellom de to fylkene.

– Den norske kirkes stilling er mindre kontroversiell i Sogn og Fjordane enn i Hordaland. I miljøer i Hordaland finnes et radikalt bedehusfolk som har skapt spenninger som ikke finnes i samme grad i Sogn og Fjordane, siteres Nordhaug på.

I en liten dialog mellom biskopen og meg på mikrobloggtjenesten Twitter utdyper Nordhaug det slik: «at konflikten mellom folkekirke og bedehus har virket sekulariserende, er utvilsomt».

Halvor Nordhaug er en av de biskopene jeg synes har noe å fare med, men her overrasker han meg.

Det som kunne vært et argument fra Nordhaugs side, er at indremisjonen historisk sett har hatt et problem med tanken om en folkekirke som skal samle både frelste og ufrelste. Man har i stedet ment at kirken – i betydningen den kristne forsamling – nettopp består av dem som lar seg frelse. På slutten av 1800- og starten av 1900-tallet var det sterke krefter i indremisjonen som dro i retning frikirke, men det ble ikke satt på spissen.

Men slik jeg forstår biskop Nordhaugs framstilling i Vårt Land, er det lekfolkets blotte nærvær i lokalsamfunnet som er det som skaper spenninger og verdsliggjøring. – Der troen knyttes til en bestemt bedehuskultur og livsførsel, vil ikke alle føle det naturlig å identifisere seg med denne, sier Nordhaug til avisen.

Hva kan så denne angivelig problematiske bedehuskulturen og livsførselen bestå av? Nordhaug utdyper det ikke. Man kunne fristes til å tro at biskopen misliker vekkelsesforkynnelse til frelse. Mange folkekirkeprester lar seg nok nøye med folks dåpsattest. Men i biskop Nordhaugs tilfelle har jeg grunn til å tro at det ikke er dette som er hovedproblemet.

Kanskje kan noe av dialogen i Vårt Land mellom biskop og tidligere generalsekretær i NMS, Tor B. Jørgensen, og religionshistoriker Hanne Nabintu Herland være relevant. I et innlegg 27. mai sier Jørgensen seg enig med Herland i at det tales lite i Dnk om «dommedag og omvendelse. Om hellige liv i etterfølgelse». Jørgensen mener dommedagsforkynnelse har ført mennesker bort fra Jesus, og at «omvendelsesforkynnelsen og et strengt normert liv blir fort misforstått». – Det har slått meg, skriver Jørgensen, hvor mye sterk gudstro det finnes «utenfor de troendes forsamling».

Dersom det er formmessige og/eller kulturelle krav de nevnte biskopene tenker på, gir holdningen deres en slags mening. Men det er ikke slike ting som preger bedehusbevegelsen som sådan. I klippspalten i mainummeret siterte jeg generalsekretær Anne Birgitta Langmoen Kvelland i bedehusorganisasjonen Normisjon: «Gjøre godt for mennesker. La dem få tilhøre et fellesskap. Så kan de kanskje komme til troen på Jesus. Deretter kan vi snakke om kristen livsførsel». Jeg tror det er beskrivende for hvordan mange tenker om å nå nye mennesker med evangeliet – uten at man av den grunn legger mindre vekt på forkynnelsen.

Hva er det så med Sogn og Fjordane? Onsdag 13. mai fortalte avisen Dagen om den nyetablerte organisasjonen «Bibelen til alle – Sogn og Fjordane». Her kommer det fram at en av fire i fylket ikke har noen bibel. Ifølge en undersøkelse gjort av Infact i fylket, har 27 prosent i aldersgruppen 18-29 år aldri lest i Bibelen, 51 prosent sier at det er flere år siden de leste i den sist, 20 prosent sier at Bibelen ikke har noen betydning for deres liv, og 40 prosent svarer at Bibelen har liten og mindre betydning.

– Det betyr at det er et stort potensial for bevisstgjøring, konkluderer prost i Sogn, Kjetil Netland, overfor avisen.

«Bevisstgjøring», ja. Kanskje en blir mer «radikal» også, da, biskop Nordhaug?

Dersom det er slik som de ovennevnte tallene antyder, har kanskje ikke Den norske kirke hatt så stor innflytelse i Sogn og Fjordane, til tross for sin tilsynelatende sterke posisjon.

Framveksten av et organisert indremisjonsarbeid i dette flotte fylket er spesiell. Flere som hadde flyttet til Bergen i jobbsammenheng, stiftet i 1870- og 1880-årene støtteforeninger i byen for hjembygdene sine, for å få sendt emissærer – særlig fra Bergens Indremisjon – innover til fjordfylket. I mange av bygdene var kristenlivet praktisk talt dødt. Det har vel også litt radikalitet over seg. I dag er det flere eksempler på samarbeid mellom Dnk og Sogn og Fjordane Indremisjon, bl.a. det årlige Tungestølstemnet.

Biskopen i Bjørgvin bør se litt nærmere på bedehuset og folket der – i begge sine fylker. Kanskje det faktisk er behov for «et radikalt bedehusfolk»?

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Leif Lysvik

43 innlegg  706 kommentarer

Bedehusfolket - en homogen gruppering ?

Publisert over 4 år siden
Du framstiller det du kaller bedehusfoket som en homogen og teologisk samstemt menighet, det er vel å ta hardt i. Det blir mye mer komplekst og komplisert om en går bak deres forkynnelse og teologi. Ikke sant?
Kommentar #2

Petter Olsen

55 innlegg  144 kommentarer

Variasjon

Publisert over 4 år siden
Leif Lysvik. Gå til den siterte teksten.
Det blir mye mer komplekst og komplisert om en går bak deres forkynnelse og teologi. Ikke sant?

Hei, Leif Lysvik, og takk for respons!

Jeg skal også være kort: Helt klart - akkurat som innen Den norske kirkes menigheter, vil jeg tro.

Kommentar #3

Petter Olsen

55 innlegg  144 kommentarer

Sambåndet

Publisert over 4 år siden

Artikkelen er for øvrig først publisert i juninummeret av bladet Sambåndet og på nettstedet sambåndet.no

Kommentar #4

Halvor Nordhaug

35 innlegg  21 kommentarer

Et svar fra biskopen

Publisert over 4 år siden

Petter Olsens kommentar påkaller et svar fra min side. Foranledningen for hans artikkel er en reportasje i avisen Vårt Land om kirkens sterke stilling i Sogn og Fjordane, målt etter oppslutningen om gudstjenestene og kirkelige handlinger. Oppslutningen er sterkere i dette fylket enn i Hordaland. Avisen utba seg en kommentar fra meg til dette, og jeg svarte da følgende: «Den norske kirkes stilling er mindre kontroversiell i Sogn og Fjordane enn i Hordaland. I miljøer i Hordaland finnes et radikalt bedehusfolk som har skapt spenninger som ikke finnes i samme grad i Sogn og Fjordane.»
Olsen lurer på hva jeg mener med dette, og jeg kan godt fylle ut bildet en smule. Mitt perspektiv er historisk, mer enn aktuelt. I dag opplever jeg gjennomgående at bedehuset utfordrer til tro og etterfølgelse på en god og evangelisk måte. Dette er jeg takknemlig for, og jeg fremhever ofte i mine visitasforedrag det samme synspunkt som tidligere sekretær i Indremisjonssamskipnaden Bjarne Eide formulerte slik: «Der kirke og bedehus går hånd i hånd i bygdene våre, der når Guds rike lengst».
Men det er etter min vurdering vanskelig å komme utenom at bedehuset til tider har gjort den smale veien smalere enn nødvendig ved å stille opp særskilte krav til hvordan en kristen bør føre sitt liv i verden. Det har handlet om kortspill, dans, alkohol, kino osv. Dette har for mange har gjort det vanskeligere å bekjenne seg som kristne. Slik har det blitt skapt polarisering og spenninger i mange bygder som ikke har hatt sin grunn i evangeliets nødvendige anstøt, men derimot i et knippe kulturbetingede og unødvendig strenge kjøreregler. Dette har for manges vedkommende ført til en avstandtagen til troen, noe som i sin tur har bidratt til sekularisering. Jeg tror det er dekning for å si at en slik utvikling i større grad har skjedd i Hordaland enn i Sogn og Fjordane.
Som sagt ovenfor mener jeg en slik uheldig kultur i liten grad er treffende for bedehusfolket i dag, men den har historisk sett spilt en rolle. Det hører imidlertid med i bildet at kirken på sin side mange steder har vært altfor tilbakeholden med å snakke om disippellivet og hva det koster å følge Jesus. Slik kan kirken ha bidratt til en forståelig motbevegelse fra bedehusets side. Historiske årsaksforhold er sammensatte og blir gjerne forenklet i en kort aviskommentar. Jeg er derfor glad for denne anledningen til å tegne et mer nyansert bilde.

Halvor Nordhaug
Biskop i Bjørgvin

Kommentar #5

Lilli Spæren

172 innlegg  2067 kommentarer

Publisert over 4 år siden
Halvor Nordhaug. Gå til den siterte teksten.
Det hører imidlertid med i bildet at kirken på sin side mange steder har vært altfor tilbakeholden med å snakke om disippellivet og hva det koster å følge Jesus. Slik kan kirken ha bidratt til en forståelig motbevegelse fra bedehusets side

Det er vel igrunnen litt spesielt at vi her i Norden har en så sterk lekmannsbevegelse. Og det er virkelig en grunn til å stille spørsmål om hvorfor det er sånn.

Selv tror jeg det har noe med at kirken er styrt og finansiert av staten og dermed er en ufri kirke. Ufriheten gjør den mindre egnet som trossamfunn og derfor har lekmannsbevegelsen tvunget seg fram, omtrent som løvetannen tvinger seg fram under asfalten.

Kommentar #6

Rune Holt

11 innlegg  11104 kommentarer

Hvorfor ?

Publisert over 4 år siden
Lilli Spæren. Gå til den siterte teksten.
Det er vel igrunnen litt spesielt at vi her i Norden har en så sterk lekmannsbevegelse. Og det er virkelig en grunn til å stille spørsmål om hvorfor det er sånn.

Selv tror jeg det har noe med at kirken er styrt og finansiert av staten og dermed er en ufri kirke. Ufriheten gjør den mindre egnet som trossamfunn og derfor har lekmannsbevegelsen tvunget seg fram, omtrent som løvetannen tvinger seg fram under asfalten.

Hans Nielsen Hauge er et studium i den største grunnen til at helt vanlige lekmenn som virkelig ville følge Jesus MÅTTE komme seg ut av kirkens klamme grep.Dette var noe som hang igjen fra katolisismen.

Hele presteordningen med kjoler og staffasje er en etterkommer av nettopp dette,og har ingen ting med åndelighet å gjøre.

Hauge var bonde og grunder,og hadde ikke lært noe av det han visste om Gud på en læringsanstalt.

Men Den Hellige Ånd kom over ham og ga ham visdom og utrustning til å preke både om tro og industribygging.

Hauge ble sett på som kriminell i sin troskap mot Gud...Men kirken og staten hadde ikke begrep om Guds rike selv om datidens geistlige TRODDE de gjorde Gud en tjeneste ved å fengsle Hauge.

 

Kommentar #7

Petter Olsen

55 innlegg  144 kommentarer

Et historisk perspektiv

Publisert over 4 år siden
Halvor Nordhaug. Gå til den siterte teksten.
Mitt perspektiv er historisk, mer enn aktuelt.

Jeg takker Halvor Nordhaug for svaret. Jeg registrerer at han nå også åpner for at kirken kan ha medvirket til den konflikten han beskriver. Svaret hans åpner likevel for en kommentar:

«Mitt perspektiv er historisk, mer enn aktuelt», skriver biskopen. Før jeg kommenterer Nordhaugs videre resonnement, er det derfor viktig å se litt nettopp på historien.

Med Hans Nielsen Hauge (1771-1824) fikk Norge et fritt lekmannsarbeid, uavhengig av det offentlige embetet i Den norske kirke (Dnk). Dermed startet et nytt kapittel i norsk kristenliv og historie. Hva lå til grunn for dette?

Pietismen

Fra slutten av 1600-tallet brøt pietismen fram i europeisk kirkeliv. Philipp Jacob Spener (1635-1705) blir kalt pietismens far. I 1675 skrev han et langt forord, «Pia desideria» (fromme ønsker), til boken «Den sanne kristendom» (av Johan Arndt).

Predikanten, presten og universitetslæreren Spener samlet de troende i mindre grupper («collegia pietatis»: fromme foreninger) rundt om i hjemmene til bibellesing. Dette er opphavet til ordet «pietisme».

Ønsket med pietismen var et mer personlig kristenliv. 1600-tallet var preget av ortodoksi eller rettlæretid, en streng utforming av lutherdommen som hadde som sin svake side at kristenlivet lett ble en teoretisk sak.

Hovedpunkter fra pietismen

Fire punkt fra Speners omtalte forord fikk varig innvirkning på kristenlivet i Norge:

– Den enkeltes personlige liv med Gud er hovedsaken. Hver enkelt må bli frelst, og troen må prege liv og tjeneste.
– Guds ord er pålitelig og virkekraftig. Hovedvekten må derfor legges på en jordnær forkynnelse som er rettet mot den enkeltes trosliv.
– Guds folk må komme sammen til forkynnelse, bønn og vitnesbyrd. Utfra dette vokser det misjon og diakonalt arbeid.
– Siden hovedvekten er å bli frelst, må dette prege vår livsførsel, slik at vi sier nei til alt som kan skade det personlige gudslivet og hindre misjonstjeneste.

Dette forordet ble starten på en stor vekkelsesbølge over Europa. Kristentroen fikk et nytt personlig preg, og det ble skapt et personlig engasjement. Det resulterte i arbeid for indre-, ytre- og israelsmisjon, og pietismen influerte også samfunnsliv og statsstyrelse.

Indremisjonens far internasjonalt, Johann Hinrich Wichern (1808-81), startet et organisert indremisjonsarbeid i Tyskland i 1833 som spredde seg langt ut over landets grenser. Også norsk indremisjonsarbeid har sine impulser fra Wichern.

Konventikkelplakaten

Til Norge kom pietismen først og fremst gjennom statspietismen. Skolelovgivning i 1739 og konfirmasjonen i 1736 var gode frukter, men Konventikkelplakaten («konventikkel» = mindre forsamling) av 1741 var den dårlige. Plakaten satte forbud mot at lekmenn kunne forkynne offentlig uten prestens tilsyn (også Sverige hadde noe tilsvarende). Hensikten var å hindre «svermerisk forkynnelse» og verne om en evangelisk luthersk kristendomsforståelse, men plakaten ble et hinder for forkynnelsen, nådegavene og Speners «fromme ønsker».

Men åndslivet som pietismen førte med seg, kunne ikke stoppes av denne lovgivningen. Heller ikke Hans Nielsen Hauge lot seg skremme, og lekmannsforkynnelse uten prestens godkjennelse og tilsyn ble mer og mer vanlig i de haugianske vennesamfunnene. I 1842 opphevet Stortinget (da med mange innvalgte haugianere) Konventikkelplakaten (se Sangboken nr. 560!) – med motstand fra kirkelig hold. Forsamlingsfriheten var sikret.

Haugianismen

Om haugianismen som sådan kan det sies mye positivt, men det finnes også mindre positive elementer. Her må vi konsentrere oss om det som kan belyse forholdet mellom lekmannsbevegelsen og Dnk.

Følgende karakteristiske trekk ved haugianismen ble ført videre i lekmannsarbeidet utover på 1800-tallet (jevnfør med det som er sagt om pietismen ovenfor):

– Sterk forkynnelse til omvendelse og nytt liv
– Det allmenne prestedømmet
– Vennesamfunnet (frie samlinger om Guds ord, bønn, vitnesbyrd og samtale)
– Åndelig lederskap.

Haugianerne møtte stor motstand for dette fra mektige embetsmenn i form av biskoper og prester, men haugianismen lot seg ikke nedkjempe. Et omfattende indre- og ytremisjonsarbeid brøt fram i Norge, og bedehuset ble samlingsstedet. Flere vekkelser fulgte, og misjonsarbeidet ble organisert fra ca. 1830 og utover.

Grunnlaget for konflikten

Noen prester (f.eks. Thomas von Westen (1682-1727) i Romsdal) ble påvirket av åndskraften i pietismen og samlet seg til misjonsinnsats, og noen forkynte til vekkelse. Men vi ser altså at kirkens menn langt oftere var motstandere av den praktisering av pietismen som pionerene i lekmannsbevegelsen i Norge sto for. Her ligger det naturlige grunnlaget for den konflikten mellom «folkekirke og bedehus» som biskopen er opptatt av. Enhver får gjøre seg opp en mening om hvorvidt den var nødvendig eller ikke.

Teologisk strid

Fra 1870-tallet kom det skillelinjer innen teologien – og mellom kristendommen og kulturlivet. Den såkalte positivismen, med kritikk av, og fiendskap til, kirke og kristendom, fikk sete ved Universitetet i Oslo (prof. Ernst Sars i 1874). I 1880 skapte et foredrag av prof. Fredrik Petersen bølger. Han ville ikke ta til motmæle mot det nye, men være en brobygger. Den liberale teologien kom inn i bildet, og det ble en indrekirkelig kamp. Det handlet i stor grad om bibelsynet, særlig om inspirasjonen, men utviklet seg til å omfatte de fleste teologiske lærepunkter.

Biskop J.C. Heuch (1838-1901) ledet an i et oppgjør mot nyorienteringen, blant annet i form av flere bøker. Heuch fikk støtten sin fra lekfolket og gjorde den erfaring at et oppgjør med den liberale teologien knapt ville komme fra presteskapet. Biskop Heuch, som også hadde motarbeidet lekmannsforkynnelse, fant nå sin plass blant det radikale vekkelsesfolket.

«Særskilte krav»

Da er vi etter hvert framme ved biskop Halvor Nordhaugs ovenstående kommentar til mitt opprinnelige innlegg. Her skriver han altså at «bedehuset til tider har gjort den smale veien smalere enn nødvendig ved å stille opp særskilte krav til hvordan en kristen bør føre sitt liv i verden». Han nevner kortspill, dans, alkohol og kino som eksempler. Dette skal «for mange ha gjort det vanskeligere å bekjenne seg som kristne».

Anklager mot pietismen og kristne på Vestlandet

Dette er (heller ikke) noen ny diskusjon. Teologen og skolemannen Christopher Bruun (1839-1920) sto fram som den store kritikeren av pietismen, og dermed av det vestlandske kristenfolket.

Bruun ville rense pietismen. Han mente forkynnelsen på Vestlandet var ensidig, ikke minst på moralens område, og at dette hindret kristen erkjennelse og vekst.

Det Vestlandske Indremisjonsforbunds første generalsekretær, Andreas Lavik (1854-1918), tok til motmæle. Dersom forkynnelsen var så dårlig som dette, ville indremisjonsarbeidet ha svunnet hen, mens det motsatte var tilfelle, påpekte Lavik.

Dans

Bruun hevdet at det store budet på Vestlandet var «du skal ikke danse». Dersom det var slik, ville det ha vært «en forfærdelig kristendom», en «djævelsk fariseisme», svarte Lavik. På Vestlandet, som ellers, var «Jesus Kristus græbet i troen» hjertet i kristendommen, framholdt han.

Det var rett at de pietistiske kristne stort sett holdt seg borte fra dansegulvet. De anså at dansen i seg selv inneholdt fristelser, ifølge Lavik fordi «verdensaanden» rådde i danselagene. Når kristne deltok i danselag, ville de derfor bli tappet tappet for åndsmakt, og vitnetjenesten ville bli svekket.

Fariseisme

Bruuns hovedanklage mot kristenfolket på Vestlandet var at de var preget av fariseisme. De var opptatt med menneskebud framfor Guds bud.

Var dette riktig, var det alvorlig, og indremisjonsfolket måtte prøve seg overfor slike anklager, mente Lavik. DVI-sekretæren konkluderte imidlertid med at anklagen var falsk. «Fariseismen har et hovedmerke. Den fører bort fra det centrale, det grunnlæggende og opbyggende til udvorteshed og gjerningsvæsen», skrev Lavik i en artikkelserie.

Og også Bruun hadde vedgått at «Vestlandets kristne netop har sin styrke i at have grebet det centrale, frelsens store hovedsannheder, ordet om synd og naade, om omvendelse og tro». Dette var også utgangspunktet for en god evangelisk forkynnelse til helliggjørelse, ellers blir det moralsnakk, påpekte Lavik.

«Gjøre smalere»

Heller enn å «gjøre den smale vei smalere», som Halvor Nordhaug hevder, mener jeg at motstanden mot å delta i ulike sysler, var begrunnet i viktigheten av å ta til seg av det som var sunt og ikke skade sitt eget gudsliv, men stelle seg slik at man kunne være et vitne for andre. Dette var, som vi har sett, dypt grunnfestet i pietismen og haugianismen.

Jeg vil også tro at biskop Nordhaug er kjent med de alvorlige personlige konsekvenser som kortspill hadde for enkelte – man spilte seg fra gård og grunn.

Og at kristen motstand mot alkohol skulle være av det negative, vil det forundre meg om Nordhaug mener.

Samfunnsutvikling

Man skal ikke mange tiår tilbake for å finne et helt annet samfunn på Vestlandet enn det vi ser i dag. Et todelt samfunn, der man enten gikk på idrettshuset på dans, eller så gikk man på bedehuset på møte.

I min oppvekst på Åkra på Karmøy på 1970-tallet valgte kristne ungdommer kiosken «nass Kanutta» framfor gatekjøkkenet til «an Ludolf» når vi skulle kjøpe «ei godt stekte» (pølse i brød) eller «varme chips» (pommes frites). Slik var det, og slik var forventningene i «begge leirene». Man kan beklage at det var slik, men ikke benekte det.

I dag er det helt annerledes; et samfunn med mange flere møtesteder, andre forventninger og dermed også mindre tydeligere oppdeling.

Mer enn at bedehuset stilte opp «særskilte krav til livsførsel», tror jeg altså at det var samfunnets innretning som skapte en todeling. Så seint som på slutten av 1980-tallet fikk jeg eksempelvis følgende kommentar fra en studiekamerat. Vi satt sammen med flere andre rundt et bord, og det var bare jeg som ikke hadde alkoholholdig drikke i glasset: «Jeg hadde blitt skuffet om du nå tok deg en øl», sa vedkommende.

Spenning og splittelse

Sambåndet har nettopp avsluttet en artikkelserie basert på et foredrag av prof. Knut Alfsvåg ved Misjonshøgskolen. Det har tittel «Kirken og kirkene – om enhet, mangfold og splittelse». I del 2 (aprilnummeret) mener Alfsvåg det ikke er noen tvil om at det han kaller «’den pietistiske livsstilskristendommen’ har fungert splittende innen deler av norsk kristenliv». Det splittende effekten er å hevde at «en trosbekjennelse forankret i evangeliets løfter ikke er nok; her kreves det noe mer i tillegg.» Professoren eksemplifiserer med bestemte ting som skal gjøres eller ikke skal gjøres (ofte knyttet til søndagen). Alfsvåg legger til at dette er en problemstilling som «primært tilhører forrige generasjon og kanskje enda lenger tilbake».

Samlivsetikken

Men Knut Alfsvåg trekker også fram et annet tilleggskrav som i høyeste grad er aktuelt i dag, og som i langt større grad treffer den kirken Halvor Nordhaug er med på å lede (om enn mindre ham selv enn flertallsbiskopene), enn bedehuset. Det er det som Knut Alfsvåg kaller den nye samlivsetikken.

Tilleggskravet her, ifølge Alfsvåg, er at vi må forstå at Jesu og Pauli ord om ekteskapet likevel ikke var alvorlig ment. Troen på at Jesus mener det han sier, er altså ikke tilstrekkelig, vi må forstå at i vår tid og i lys av nyere innsikt må ekteskapsbegrepet utvides, og forstår vi ikke det, er det en alvorlig mangel ved vår tro.

Forrige generasjoners skepsis mot dans og kino må forstås både i lys av samtiden og – ikke minst – i lys av bakgrunn i pietismen. Hensikten var god, nemlig å bli bevart hos Jesus, ikke skikke seg lik denne verden og la livet være preget av det en trodde på.

Jeg er mindre sikker på om det er slike ting som ligger til grunn for den glideflukten bort fra Guds ord som Den norske kirke i dag er inne, særlig når det gjelder samlivsetikken. Og jeg tror spenningene som dette skaper, er langt mer alvorlige enn å være skeptisk til dans.

(Kilde for historiske opplysninger: «Ordets folk», Sambåndet Forlag, 1998)

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere