Verdidebatt

Kristne må forsvare andres trosfrihet

Over tre fjerdedeler av verdens befolkning lever i land hvor tros-friheten er sterkt begrenset. Det kan vi som kristne ikke lukke øynene for.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Trosfrihet er under angrep. Flere og flere mennesker opplever diskriminering, undertrykkelse, vold og til og med død på grunn av sin tro – eller mangel på tro. Det skjer på alle kontinenter, og mennesker fra alle trosretninger rammes.

Kristne burde stå i frontlinjen i kampen for større trosfrihet for alle – både kristne og de som tror på noe annet eller ikke har noen tro.

Av og til får vi spørsmål om hvorfor vi som kristne også skal bry oss om trosfrihet for muslimer, hinduister og mennesker som tilhører andre religioner. Skal vi ikke bry oss om våre egne først?
Gjelder alle. Selvfølgelig trenger vi som kristne mer kjennskap til situasjonen for våre trossøsken og et større engasjement for deres sak. Ofte går deres store lidelser ubemerket forbi oss.

Det er ikke så ofte den vanlige kirkegjengeren er klar over at hindunasjonalister daglig ­angriper kristne i India; at pinse­venner i Eritrea sitter fengslet i containere ute i ørkenen; at over 400 kristne er blitt arrestert i Iran de siste fire årene. Altfor få klarer å ta inn over seg alvoret i situasjonen for kristne i Midt­østen. Naturligvis er det viktig og riktig av oss som kristne å reagere­ på dette.

Men vårt engasjement bør ­altså ikke stoppe ved våre egne. I tillegg til å lide med de lemmene i Kristi kropp som lider, er vi også kalt til å elske vår neste – uansett tro eller livssyn. Lignelsen om den gode samaritaner, illustrerer Jesus tanker om dette. Samaritaner var på Jesu tid det ytterste eksemplet på den religiøse og etniske «andre». Hatet mellom jøder og samaritaner var så sterkt at de kunne gå lange omveier for å unngå hverandre. Likevel bruker Jesus en samaritaner som helt når han skal illustrere hvordan vi skal elske de fremmede, utsatte og lidende, med en praktisk kjærlighet.

Skapt i Guds bilde. Selv om B­ibelen ikke argumenterer ut fra moderne menneskerettighetstenkning, er den full av oppford­ringer til å elske våre medmennesker og kjempe for rettferdighet for alle.

Når vi proklamerer Guds rike og forkynner evangeliet, må vi også ta alles menneskeverd på alvor. Ord må følges av handling. Profetene i Det gamle testamente­ sto modig på barrikadene for å tale makten imot når israels­folket og dets konger krenket de svake – eller taust aksepterte at det skjedde. Profetene understreket at det var ekstra viktig at Israel som gudsfolk tok vare på utsatte grupper som farløse, enker, fremmede og innflyttere. En fremmed er som oftest en som er annerledes enn deg og meg, kanskje til og med i tro og skikk.

Gud har skapt alle i sitt bilde og alle, uansett kjønn, rase, alder­ eller tro, har derfor et ukrenkelig­ menneskeverd. I ­diakoni og i nød- og utviklingshjelp for ­fattige og marginaliserte, tar kirken­ menneskeverdet på ­alvor og forskjellsbehandler ikke på grunn av tro. Den sultende får mat – uavhengig om personen er kristen, muslim eller buddhist. Det samme burde gjelde i arbeidet for menneskerettigheter og trosfrihet.

Forsvare, ikke akseptere. Der kristne lider, lider de sjelden­ alene. Myndigheter og ekstreme grupper som forfølger og diskriminerer på grunn av tro, er som regel ute etter alle som de definerer som «den religiøse andre». Noen ganger er andre grupper mer utsatte enn kristne.
I Iran er bahaiene per definisjon frafalne fra islam og er sterkt undertrykt på alle områder. Sommeren 2014 satt det ifølge FNs spesialrapportør tre ganger så mange bahaier fengslet som protestantiske kristne.

Rohingya-muslimer i Myanmar blir ofte kategorisert som verdens mest forfulgte folkegruppe. Dersom trosfriheten blir styrket og menneskerettigheter blir etterfulgt på disse stedene, vil det komme alle tros- og livssynsgrupper til gode – også kristne.

Kirken trenger å ta sitt kall til å kjempe for de svake og undertryktes rett på alvor, også når vi ikke deler deres tro. Alle som forfølges, trenger at noen tør å reise seg opp og forsvare deres sak. Når vi tør å lede an arbeidet for trosfrihet for alle, også for de som ikke tror det samme som oss, er det et av de sterkeste vitnesbyrdene om Guds kjærlighet vi kan gi verden.

Det betyr ikke at vi likestiller ulike religioner. Som Lausannebevegelsen slo fast i Cape Town i 2010: «Vi må skjelne mellom det å kjempe for rettighetene til mennesker med en annen tro, og det å godta sannheten i det de tror på. Vi kan forsvare andres frihet til å tro og praktisere sin religion uten å akseptere deres religion som sann.» Erklæringen avsluttes med: «Midt i alt vårt ­legitime arbeid for religiøs frihet for alle mennesker er det fremdeles våre hjerters dypeste lengsel at alle mennesker skal lære å kjenne Herren Jesus Kristus, fritt sette sin lit til Ham og bli frelst og komme inn i Guds rike.»

Viser Guds kjærlighet. Trosfrihet innebærer retten til å søke svar på de store spørsmålene, frihet til å tro på det du vil – eller­ å velge å ikke ha noen tro – og til å kunne utøve den troen fritt og uten frykt. Denne retten, sterkt beskyttet i internasjonal menneskerett, er et anliggende for alle.

Vi ønsker å oppfordre og utfordre norske menigheter til å stå sammen med oss i fronten for arbeidet for trosfrihet for alle – både våre trossøsken og de som har en tro som er forskjellig fra vår.

Vi er kalt til å tjene vår neste, uten forbehold om at de deler vår tro. Vår troverdighet som kristne er avhengig av at vi ikke overser lidelsen og forfølgelsen som andre medmennesker også blir utsatt for. Klarer vi det, er det et sterkt vitnesbyrd om Guds kjærlighet.

Først publisert som kronikk i Vårt Land 15. juni 2015

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt