Lever antikatolisismen videre?

Øyvind Strømmens kronikk 10. 06.om antikatolisismens historie i Norge har stor overføringsverdi til dagsaktuelle forhold. I går var det jøder og katolikker. I dag har islam kommet imellom og må ta støyten. Uflaks for muslimene.

Likevel er det en forskjell: Vrangforestillingene om katolikkene rakk mye lenger. De strakte seg langt inn i de mest opplyste miljøer, i departementer og storting og opp på professornivå ved de teologiske fakulteter. Liberale som konservative i kirkelivet var om ikke annet forenet i sitt fiendskap mot katolikkene.

I flere innlegg på Verdidebatt (1, 2 og 3) samt i papiravisen 03.06.går jeg langt i å antyde at Vårt Lands dekning av medlemsrotet i Oslo katolske bispedømme (OKB) har hatt en antikatolsk slagside. Jeg trenger å utdype dette. Når Vårt Land retter et kritisk blikk på forhold i en minoritetskirke, gjør den det med trygt ståsted i protestantisk majoritet. Dette er en krevende posisjon. Når en majoritet skal beskrive en minoritet, er snubletrådene mange. Det krever aktsomhet og evne til å se kritisk på ens egen posisjon. Den som representerer majoriteten, vil sjelden være seg bevisst at han også sitter med det definisjonsmessige overtak. Minoriteten, som opplever virkeligheten fra sitt ståsted, erfarer seg selv beskrevet av en utenforstående på måter man ikke klarer å kjenne seg igjen i. Spesielt ille blir det om majoriteten mangler kunnskap om den andre part, men uten å være bevisst sin kunnskapsløshet. Minoriteten sitter da igjen med en stigende følelse av uopprettelig avstand og at det ikke nytter å ta til motmæle. Det blir likevel ikke forstått.

Vårt Lands dekning av medlemsrotet i OKB har reaktivert mange katolikkers følelse av avstand og av å bli sett på med mistenksomt blikk. At avisen har gitt saken full nyhetsdekning, har alle forståelse for. Men særlig kommentarjournalistikken har hatt en brodd som minner om retorikk fra en tid man trodde seg ferdig med. Vårt Lands ståsted i majoriteten har for eksempel sløret blikket for de vesentlige likheter mellom den pågående saken i OKB og medlemsrotet i Den norske kirke for noen år siden. Men det er den katolske biskopen som dras til skafottet med en bedragerianklage mot seg. Vårt Land har ikke argumentert overbevisende for at det er vesentlige forskjeller i de to sakene eller forsøkt å få frem et bakgrunnsbilde som forklarer hvordan begge kirkesamfunn kunne havne i tilnærmet samme uføre. Er det lovverket som skaper problemer? Hva med fylkesmannens rolle? Fraværet av andre kritiske perspektiver gjør at mange opplever den ensidige fokuseringen på den katolske kirke som dypt urettferdig og utslag av gammel fiendtlighet. Mer rimelig er det å se det som utslag av en dynamikk der makt- og tyngdeforhold fører til en automatisk favorisering av den sterke part og som gjør en minoritet desto mer sårbar. Hadde Vårt Land kontekstualisert forhold som de nevnte på en troverdig måte, hadde min kritikk også falt på timen.

Jeg skal nevne et annet og isolert sett uskyldig eksempel på hvordan kunnskapshull er med på å utdype og øke avstand. I sin ellers utmerkede reportasje fra St. Johannes kirke i Groruddalen 11. 06.beskriver journalistene Blystad og Myklebust katolikker som kneller og ber til Maria «på rams». En katolikk som leser dette, sukker og tenker at de har ennå ikke lært: Katolikker ber ikke til Maria. De ber om at Maria må be for dem. Bønnens objekt er og kan aldri være annet enn Gud. For lutheranere som for katolikker. Uttrykksmåten «å be på rams» har en ubehagelig undertone.

Et uskyldig eksempel, men med en hale: Når ellers godt opplyste mennesker kan spørre hvorfor katolikker tror på Maria og ikke på Gud, ligger grunnlaget for dumheter som dette i at slike kunnskapshull aldri blir fylt igjen. Summen av mange slike forestillinger fryser katolikker fast i opplevelsen av aldri å bli forstått samtidig som det fastholder ikkekatolikker i forestillinger om katolikker som forvillede og annenrangs kristne. Det er av slik mat antikatolisismen spiser.

Jeg skal ikke overdrive. Katolikker har aldri lidd direkte overlast i Norge. Men i perioder har den katolske kirke blitt utsatt for til dels rabiate doser fiendtlig retorikk som har gitt katolikker gode grunner til å føle seg som fremmede og uvelkomne fugler i vårt land.

Kirkens strategi i Norge har vært å ligge stille og aldri ta til motmæle mot urimeligheter eller gå inn i teologisk polemikk. I stedet har den forsøkt å legitimere sitt nærvær gjennom samfunnsnyttig innsats. Innen karitativt arbeid og i skole- og sykehusvirksomhet har den vært en pioner. Men nå som den katolske kirke er blitt stor i Norge, kommer man ikke langt med slik beskjedenhet. Når kirken nå har slått kraftig tilbake mot bedragerianklagene, varsler det en ny og mer offensiv tone. Mangel på ydmykhet, skrev Vårt Land. En fullt ut forståelig og fornuftig strategi, spør du meg.