Rune Eidsaa

Filosof
12    77

Den latterlige lutherdommen

Den katolske kirke får mye pepper for tiden. Men er vi ikke i ferd med å sage over grenen vi selv sitter på?

Publisert: 13. jun 2015 / 1158 visninger.

Jeg er faktisk medlem av Den Norske Kirke, og det sier jo mye om hva jeg mener for noe og hva jeg står for.

Katolikkene står i det minste for noe, og har en rekke ulike tradisjoner, fortolkninger og retninger innenfor moderkirken.

Dessuten har de en rekke rike filosofiske og åndelige tradisjoner. Det har også lutherdommen, men vannet her er til sammenligning grunt.

I denne sammenhengen er det oppmuntrende å lese Ole Jakob Lølands siste innlegg. Bare lutherdommen holder stø kurs, midt i den katolske kirkes og pinsevekkelsens mange villfarelser.

For lutheranere holder seg som alle vet til Skriften alene. (Nå har jeg hørt det også.)

Det er nok riktig at Luther gjorde det, men han ville knapt ha kjent igjen sine påståtte arvtagere.

Protestantismens intellektuelle arv er umåtelig rik. Den handler om hvordan fri vilje er mulig eller ikke mulig, og hvor vidt det er predestinasjon eller ikke. Det er omtrent det eneste av intellektuell verdi, annet enn eksistensialismen i fra Kierkegaard og videre oppover, og den bryr seg om individets lidenskapelige forhold tilknyttet troen, snarere enn den rasjonelle begrunnelse som tar utgangspunkt i kristendommens objektive sannsynlighet eller ei.

Videre har man prioritert en veldig rik tradisjon innen bibelkritikk. Det må jo være oppmuntrende å spenne beina under seg selv på denne måten, tatt i betraktning det identitetsgivende "Skriften alene"-mantraet, som så ofte har lydt like fra Luthers dager.

Den vitenskapelige bibelkritikken har vist at Skriften ikke "forklarer seg selv", slik Luther hevdet. Hva gjør man da, med "Skriften alene"? Jo, man tyr til "tolkning", hva enn det skulle innebære for noe.

Midt i disse uklarhetene og det teologiske dobbeltsnakket, finnes det noen prisverdige sjeler som etterstreber teologisk koherens. Atle Søvik er blant disse, men blir raskt utsatt for kritikk: Han ofrer for mye på det teologiske alteret.

Søvik tenker at teologien burde ta hensyn til hva naturvitenskapen er kommet frem til. Det finnes teologer som nok vil fastholde et slags fall dette til tross, men blant disse er ikke Søvik: Han henter støtte i menneskenes begrensethet som skapninger. (Også dette har den klassiske tradisjonen hevdet svært lenge.)

Søvik gjør filosofisk rett i å nedvurdere betydningen av synd, men bommer teologisk stygt. Dette siste er han ikke enig i, grunnet sitt åpenbaringssyn: Det bygger på Pannenberg, og at Guds åpenbarer seg i historien, og ikke direkte i ordene.

Man skulle jo tro at om Gud hadde åpenbart seg i historien, så var det naturlig å se etter hans signaturer - tydelige eller vage - i bibelen. (Gitt at åpenbaringen er kristelig å forstå, vel å merke.)

Det er helt sikkert mange temaer som dominerer gjennom store deler av bibelen. Guds rike er er ett av dem, og Søvik gjør rett i å legge vekt på dette og å trekke dette fram i sine tolkninger.

Men å stryke Guds kamp mot synd, død og djevel (og alle andre ulumskheter) fra listen over de teologisk meningsbærende elementene, finner jeg dypt utilfredsstillende teologisk.

Hva med hellighet, bot, frelse, samvittighet, soning og syndoffer, arvesynd, fall, dom og evig salighet eller evig fortapelse? Det kan sammenlignes med å ta ringen ut av Ringenes Herre, for "den er jo ikke så viktig". Viktigst er det at en overordnet hensikt (providence) her fører sin vilje gjennom: Nøyaktig HVORDAN er ikke så farlig!

Jeg mener på min side at dette "hvordan" er meget vesentlig. Protestantismen har klart å slå meget krøll på seg selv med en rekke filosofiske distinksjoner på hva som er Guds vilje og menneskers vilje, på hva som er bestemt og på hva som er mulig, og på hva som utgjør frie valg uten egentlig å være det. Dette blir i sin tur koblet opp sammen med det ondes problem.

Merkelig det der, at det den intellektuelle protestantismen klarer aller best, er å spenne beina over ende på seg selv.

For hvis det er slik at Guds "providence" - Hans hensiktsmessige, overbestemmende virken eller medvirken - har satt alt i gang, eller deltar aktivt i alt som skjer... Ja, så er Gud den største synderen som universet i det hele tatt har mulighet til å frembringe. Han gjør sikkert mye mer godt da enn vondt, så klart, men det at Han GJØR så mye vondt, må jo gjøre Ham helt klart til den største synderen noensinne.

Leibniz var protestant, et geni og slett ikke dum. Han tenkte særdeles lurt fordi han hadde lest og tatt hensyn til hele den klassiske intellektuelle tradisjonen: Det er de 2000 årene med tenkning før reformasjonen, som katolikkene (og de ortodokse) også leser.

Han kom fram til at dersom denne vår verden (totaliteten av den) er den beste av alle mulige verdener Gud kunne skape, så er Gud unnskyldt, eller rettferdiggjort innen sine handlinger, selv med et nærmest calvinistisk-filosofisk syn omtrent så strengt som det oppsatt ovenfor her.

Dersom man ikke mener at denne verden er den beste av alle mulige verdener, da er man virkelig ute å kjøre. Det er derfor det er kommet så mye oppgulp om hvordan viljen er fri, og likevel ikke, og hvordan Gud bestemmer alt, og likevel ikke.

Det skal bli spennende å se framover om Søvik kommer med noen troverdige løsninger om hvorvidt denne verden naturvitenskapelig sett kan være såpass selvstendig at Gud fritas for ansvaret for det som skjer innen den.

Dersom han ikke klarer det, har likevel Søvik resonnert svært filosofisk godt innenfor de videre delene av resonnementet sitt.

I Søviks måte å forstå kosmos utfoldelse på, blir nemlig Gud den største synderen av alle - vel å merke dersom ikke verden er å forstå som fullstendig løsrevet fra Guds medvirkende hensiktsårsaker her i tiden.

Søvik har imidlertid fortalt oss hva som vil hende etter at dette kosmos er ferdig utspilt, i følge hans "tolkninger": Gud kommer da til å frelse alle eller nesten alle - for hvordan kan noen si nei til denne uendelige godheten?

Søvik bruker imidlertid ikke ordet "frelse" i sin munn: Det ville jo være å forstå at mennesket hadde noe skyld, som de måtte frelses i fra!

Nei, uttrykket "uendelig kompensasjon" for deres lidelser her i tiden, er det som brukes.

Så nå forstår dere kanskje hvorfor jeg mener at Søvik har resonnert filosofisk svært godt, og teologisk svært dårlig.

I Søviks konsepsjon av altets hendelser og altets grunn, er det nemlig Gud som gjør alle mennesker urett, og må si "unnskyld". Dette er meget uverdig den klassiske gudsforståelsen. Mennesker blir som laboratorierotter i Hans hånd.

Det er altså ikke slik som Luther vektla det, at "synd og nåde" er de altoverskyggende temaer i hele Skriften.

Først mot enden, blir nemlig dette klart: Det er Gud som egentlig har vært Synderen hele veien. Vi er de forulempede. Han sier "UNNSKYLD!", og er villig til å gjøre det godt igjen ved å gi alle mennesker "uendelig kompensasjon" ved badelse i nytelser eller salighet eller hva det nå skal være som utgjør denne "kompensasjonen", til evig tid.

Jeg føler det blir mye mer meningsfylt å leve nå.

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Atle Ottesen Søvik

23 innlegg  1424 kommentarer

Innspill

Publisert over 3 år siden

Hei, Rune. Det kan nok være at kompensasjon er et villedende ord, for det blir en slags metafor som har noe likt og noe ulikt ift vanlig kompensasjon. Mitt poeng er ikke at Gud har gjort noe klanderverdig som må kompenseres, og likevel er det en kompensasjon i den betydning at noe som er vondt for noen gjøres godt for av den som dypest sett var årsaken til lidelsen (men man kan altså være kausalt ansvarlig uten å være moralsk klanderverdig). Men til forskjell fra annen kompensasjon er jo det fullbrakte fellesskapet med Gud vårt endelige mål, mens det å bli til i denne verden er det eneste middel, så slik sett er det mer selve målet enn en kompensasjon.

Gud kunne ikke spørre om vi ville bli til, så han måtte velge for oss. Siden jeg tenker Gud gjorde noe godt da han skapte oss var det ikke en synd han gjorde. Å være en synder er å være skilt fra Gud, så Gud er ikke en synder. Men mange mennesker er syndere, for de står ikke i rett relasjon til Gud, men denne synd kan de bli frelst fra. Frelsen er fellesskapet med Gud og de andre frelste, og jeg har ikke noe problem med å tenke synd og frelse som sentralt i min teologi.

Pannenberg tenker at engler og demoner er bibelske uttrykk for hvordan det gode og det onde kan være noe overindividuelt, og det er jeg med på, uten at jeg dermed vil reifisere det som noe metafysisk utover mennesker og natur (bortsett fra at Gud selvsagt er god).

Mvh Atle

Svar
Kommentar #2

Rune Eidsaa

12 innlegg  77 kommentarer

Kort kommentar

Publisert over 3 år siden

Takk, Atle, for vesentlige oppklaringer.

Jeg ser ikke noe poeng i å diskutere videre i denne omgang hver våres forståelse av synd, ondskap og englevesener/demoner. Det ville bli en meget omfattende debatt om den trakk ut så mye som den BURDE gjøre, om den nå virkelig tas.

Det er også mer jeg kunne trekke videre fram her. Viktigst er kanskje at jeg i utgangspunktet mener at det er en sterk sammenkobling mellom det å være årsak til noe og det å være ansvarlig for det. Min videre tanke er at Gud skal ha veldig gode grunner til å sette i gang vår verden. Så kan vi diskutere de videre detaljene rundt disse løsningene annet sted.

Vennlig hilsen Rune

Svar
Kommentar #3

Hallvard Jørgensen

64 innlegg  1463 kommentarer

Vegen vidare for Den norske kyrkja?

Publisert over 3 år siden

Takk for initiering av ein samtale der eg sjølv har mykje personleg historie, identitet etc. involvert. Nokre korte refleksjonar. 

Det finst inga perfekt kyrkje. Før 50-talet tenderte fundamentalistiske retningar innan både katolsk og protestantisk kristendom til å seie slikt. Ein kunne tale om konfesjonell lutherdom som var ureviderbar (L Aalen, Wisløff etc.), eller om Den katolske kyrkja som Kristi kropp på jord, som kravde meir eller mindre total lydnad (Leo XIII, Pius IX, kampen mot moderniteten). Slik er det ikkje så mange som tenker i dag, og det er det også gode grunnar for, teologisk, naturvitskapleg, historisk. Dette vart også for ein stor del erkjent i Vaticanum II. På katolsk side vil imidlertid eg personleg gå lenger, og stille ein del kritiske spørsmål ved tankar om pavens ufeilbarlegheit ex cathedra, eller at konsil ikkje kan motseie seg sjølv o. l.

Vegen vidare, meiner eg, må vere økumenisk. Her leier faktisk også Vaticanum II godt an, og det gjer sikkert også Kirkens Verdensråd (eg kjenner ikkje så mykje til deira arbeid). (Eller tenk på det økumeniske arbeidet til teologar som Congar og de Lubac). Eg er samd i at luthersk teologisk metode, så å seie, på mange vis har brote saman, og ikkje er tilstrekkeleg. Ein må her finne attende til meir oldkyrkjelege måtar å tenke teologisk på, meiner eg. Dvs. ikkje berre "Skrifta åleine" (forstått rasjonalistisk og ut frå historieforskning), men ei rekke ulike kjelder for teologien; levande tru på den treeinige Gud, liturgi og levande gudsteneste, arkitektur, bibeltekstar, oldkyrkjelege tekstar, (ikkje minst) spiritualitetstradisjonar, heilage objekt, konsil.

Men dette er også noko som i høg grad skjer i norsk kyrkjeliv i dag, i protestantiske samanhengar. Tenk på at S Christiansen i Jesus revolution no leier møte i ei kyrkje, og brukar den apostoliske vedkjenninga. Ekman tok inn tradisjonell sakramentlære i Livets Ord, og konverterte seinare. NLM sin Ungdommens Landsmøte har invitert Peter Halldorf til å ha seminar (Halleluja, seier eg, og eg tullar ikkje ein gong). Pilegrimsvandringar, ikon, retreatar, ignatiansk rettleiing etc. har vorte "allemannseige". Filadelfia i Oslo har jamvel fått altar i møtelokalet. Sjølv var eg nyleg på prosti-samling i Dnk, og der bruka vi tidebøner i kyrkjerommet, og gjekk på pilegrimsvandring. I gudstenester i Dnk har det vorte vanleg med prosesjonar i kyrkjerommet, og ein gjer større bruk av krossmerket. Eg håpar på bruk av røykjelse, meir liturgisk song, meir bibelske salmar, meir symbolikk, meir liturgiske fargar etc. 

Eg er samd i at dei større kyrkjesamfunna her forvaltar veldig djupe og rike tradisjonar, som vi i den lutherske kyrkja oftast berre har skrapa overflaten av. (Berre tenk på tradisjonane for kontemplasjon og meditasjon, til dømes). Den katolske kyrkja har mekanismar for å bevare tradisjonane og halde dei levande, og for å tenke gjennom dei. I så måte "lever vi av" desse tradisjonane som protestantar, og det skjer ofte på halvvegs og inkoherent vis.

Men det er ingenting i vegen for å seie - slik Luther sjølv gjorde - at desse tradisjonane også er vår djupe arv, som protestantar. Og kanskje er det ok at den praktiske økumenikken er såpass "piecemal", sjølv om eg gjerne skulle sett meir seriøs liturgisk og spirituell kompetanse hjå protestantar. Det finst ingen heilt perfekt ortodoksi nokon stad; kyrkja må kontinuerleg møte dagens problemstillingar, og vere kyrkje i møte med dei, og i møte med folk av i dag. Det finst ingen klar "kjerne" som vi kan henvende oss til, anten i oldkyrkja eller i den katolske kyrkja av i dag. Likevel: Luthersk kristendom, ståande åleine, har neppe ressursane til å besvare dagens utfordringar, og forvalte kyrkja sine rike tradisjonar.

Dette er kanskje særleg eit memento til lutherske lekmannsorganisasjonar som NLM og Normisjon og andre (som eg har vakse opp i). Dersom dei er samde i det eg seier her, må dei ikkje også då tenke på at dei sjølve ikkje kan "bere" dagens kristendom åleine? (Meiner ein at kyrkja godt kunne klart seg utelukkande med luthersk lekmannskristendom og dens tradisjonar, og at alle menneske som ville vere kristne, skulle kunne gå inn i slike samanhengar? Ein umogleg tanke.) Men fylgjer det ikkje av dette at då må vedgå at kyrkja faktisk treng større og djupare røter, som forvaltast av dei store kyrkjesamfunna på ulikt vis?

For øvrig er dette ei problemstilling som også har endå vidare økumeniske konsekvenser; for kyrkja må vere slik fatta at den kan inkludere alle menneske med alle deira kulturar og all deira kunnskap. Dvs. heile "økumenet" (d. e. heile verda). Naturlegvis er dette spenningsfullt, og den kristne kyrkja kan ikkje akseptere alt. Men alt som er sant, verdig, rett, legitimt etc., i kulturar, kunnskap, leveformer etc., må den akseptere, for ikkje å lage falske anstøyt. Alt dette skriv de Lubac veldig godt om i klassikeren "Catholicism". 

Svar
Kommentar #4

Rune Eidsaa

12 innlegg  77 kommentarer

Hva katolikkene gjør bedre enn oss

Publisert over 3 år siden

Takk for at du hiver deg på her, Hallvard! Setter pris på mange av dine perspektiver. Din stemme her på Verdidebatt er viktig, av flere grunner. (Men det må bli overskudd og ikke plikt.)

Jeg ser en rekke grunner til at jeg mener at de historiske kirkesamfunnene samlet sett kommer bedre ut av det enn de protestantiske. Disse grunnene er såpass sammensatte og overlappende, at det å liste dem opp kan virke mot sin hensikt. I første omgang rekker det å si at jeg er enig i nær sagt alle dine perspektiver hva dette angår.

Videre vil de historiske kristne også mene at ikontradisjonen gjør Jesus nærværende, og at Maria-"dyrkelsen" innebærer en opphøyelse av de feminine aspektene som ellers mangler i den postreformatoriske kristenheten. Ved å ære Maria, rettes energien i det fromme sinn ikke bare mot det mannlige ved Faderen og Sønnen, men også mot to helt sentrale kvinnelige arketyper i den samme skikkelse: nemlig både moderen og jomfruen på én gang. Selv Luther bekjente seg til det på den tiden ukontroversielle at Maria er evig jomfru.

Konsilet i Efesos i 431, slo fast at Maria regnes å være Gudfødersken (Teotokos), i den egenskap at hun fødte Jesu guddommelige natur såvel som den menneskelige, fordi Jesus var sann Gud og sant menneske også da hun fødte ham.  Maria erklærer i sin hymne i bibelen: "Fra nå av skal alle slekter prise meg salig."

Personlig har jeg imidlertid visse problemer med å rette bønner til Maria, som hun så skal rette til Gud: Har Maria blitt gitt kapasitet til å lytte til og videreformidle alle de helliges bønner som blir rettet mot henne? Her må en sann katolikk få opplyse meg omkring hvordan de tenker her.

Jeg berømmer deg, Hallvard, for tanken om at selv det som ble tenkt ut i den "mørke middelalder" er felleskirkelig eie. En god protestant kan eksempelvis finne inspirasjon i filosofien hos Thomas Aquinas, eller i Frans av Assisis holdning til dyrene.

Jeg har også bært på den nagende følelsen av at protestantene noe ureflektert har videreført en del katolsk i semikatolsk form, med bare sånn halvveis begrunnelser. (Hvorfor skulle man støte katolikkene mer enn hva som var nødvendig i en farlig tid? Sist jeg sjekket, mente jeg at den augsburgske bekjennelse bærer sterkt preg av det.) Prestevesenet er her et godt eksempel. Jeg har selv møtt flere i den lavkirkelige lutherhet, som ikke bare er skeptiske til kvinnelige prester, men til prester i det hele tatt! Jeg skal vedde ganske mye på at katolikkene og også de ortodokse har grunngitt sine embetsstrukturer mye bedre enn lutheranerne, som også på dette punktet er "etterslengere".

Det er etter min oppfatning nokså arrogant å bære på kirkens arv fra senantikken og fra Middelalderen, men ikke anerkjenne dette, men snarere rakke ned på de historiske kirkene for alt "katolsk". Slikt som embetsverket og treenigheten har stadfestet seg i kirken som helhet av svært gode grunner. Linjer i denne stadfestelsen trekkes tilbake til det bibelske materialet.

Når jeg først har vært inne på feminine aspekter her ovenfor (som lutherdommen inntil den gjorde feilen å ansette kvinnelige prester, fullstendig har manglet), fikk jeg for to-tre dager siden sterke opplevelser av å oppfatte, ja tenke på, den katolske kirke som min mor. Ingen kirke er perfekt, sier du, og det har du nok rett i. Jeg har nok lett etter "den perfekte kirke" en god del, likesom så mye annet, men ingen mor er perfekt heller. Godtar du paveveldet, hvilket ikke virker å være urimelig begrunnet ut fra Skriften og den videre resonneringen, så følger det at Kirkens helt grunnleggende organisering ligger fast og gudvillet gjennom 2000 år. Den Hellige Ånd har her vært med sin kirke. (Han stakk ikke av i "den mørke middelalder", som regnes å være fra ca 400 e. Kr. frem til da den gode Luther kom!)

Når en konservativ biskop som Stein Reinertsen må stå til rette overfor samfunnet på grunn av sine bibeltro holdninger om gjengifte og homofili, så burde han kunne hvile trygt tilbak i sin mors favn når han kommer hjem, det vil si når han går til messe. Det kan han ikke. Den katolske kirke har stått fast på dette i 2000 år nå. Selv må Biskop Reinertsen kjempe for retten til å komme med sin - for samfunnet - kontroversielle tolkning, uten ved dette å bli stemplet som homohater eller det som verre er. For råder han ikke selv over sin tolkning av Skriften? Kan han ikke bare velge å sette medmenneskelighet mot homofile i parforhold foran bokstavtro lesning av Skriften, dersom han vil det?

Således demoniseres dette mennesket, og siden som du sier Hallvard, at Skriftprinsippet i lys av dagens forskningssituasjon har spilt fallit, så har denne stakkarslige biskopen - min biskop! - ikke noe å falle tilbake på. Tradisjon? Nei, den må fornyes i pakt med medmenneskelighet og forskningsinnsikter! Trosskap mot bibelen? Nei, som du har påvist, Hallvard, inneholder denne feil og mangler, og hvem vet hvor mange feil og mangler som finnes i den?

Når selv Espen Ottosen har gitt opp å forsvare at Skriften er uten feil og mangler, så er det gode grunner til å anta, uten utførlige kunnskaper, at det er fullt av vederstyggelige feil i det som skulle være - i det som Luther antok for å være - et hellig dokument.

Nå er imidlertid Ottosen nølende med å si at det finnes "feil" i bibelen, forståelig nok. Skriften er ikke en oppslagsbok i naturvitenskap og historie, hevdes det, men en bok hvor Gud presenterer sin vilje for menneskene, ja selve løsningen på deres eksistensielle problemer og syndeproblemet!

Gitt at Ottosen her har rett, blir det likevel meget prinsipielt vanskelig å opprettholde hva som "står fast" i læremessig sammenheng, og hva som ikke står fast. Dersom Skriften er suveren i alle forhold, hvor store tolkningsmuligheter har vi da? Men i den tid vi ikke lenger bare kan ta ting helt ukritisk ut av Skriften i lys av bibelvitenskapene, er det identitetsbærende "Skriften alene"-prinsippet snarere en uttalt krise enn en positiv mulighet.

Jeg er enig med Ulf Ekman i at det katolske "Scriptura primat" virker å være en bedre løsning enn det protestantiske "Sola Scriptura". Hos katolikkene er det ikke "Skriften alene" som gjelder, men Skriften FØRST, i tillegg til andre ting - og man viker heller ikke fra trosskap til Skriften!

I hva ligger den kirkelige autoritet, om ikke i trosskap mot forkynnelsen og forvaltningen av apostlenes lære? Dette gjør den katolske kirke helt eksemplarisk, mens den nåværende lutherske kirke slik vi ser den særlig her i Skandinavia og forøvrig, svikter mer og mer, blir mer og mer utvannet - kort sagt mer og mer upålitelig, rett og slett.

Dersom vi igjen skulle bli trofaste mot apostlenes lære og mot Skriften, hva skulle vi ofre da? Hva er de mest anstøtelige overleveringer fra apostlene som vi må forholde oss til? Jeg vil her nå liste opp en hel rekke "anstøtelige" bibelsitater som lutherske kirker har sluttet å forholde seg til. Mens katolikkene fortsatt, etter 2000 år, ærer apostlene på disse punkt, og jeg vil vise hvordan der dette behøves. Katolikkene holder seg fremdeles til apostlenes lære, rett og slett. Det kan rettes sterk tvil om de lutherske kirkene fremdeles gjør det.

Etter mine oppfatninger gjorde prastor i frikirken Dagfinn Stærk, far til Bjørn Stærk, det rette når han nedla sitt embete, da den Evangelisk Lutherske Frikirke på DEMOKRATISK ORDRE vedtok å åpne opp for kvinnelige prester. Denne Dagfinn resonnerte glimrende, for kirken hans hadde vedtatt seg bort fra apostlenes lære, og det kunne han ikke lenger stå for.

Vel, en oversikt over Skriftsteder kommer her, noe etter hukommelsen. (Jeg har ikke hele dagen på å bla rundt i bibelen her og der etter de forskjellige versene.)

I Matteus 19 sier Jesus at en kvinne og en mann ikke skal skille seg av noen annen grunn enn hor. (Paulus er pragmatisk i 1. Kor 7, og sier her Herrens bud, men tilføyer "Men hvis hun skiller seg, skal hun leve ugift, eller forlike seg med mannen.") Herren - det er Jesus! - sier videre i Matteus 19 at "den som gifter seg med en fraskilt kvinne, bryter ekteskapet."

Videre sier Jesus i kapittelet her at noen er gjort uskikket til ekteskap av mennesker (det er de incestrammede og mishandlede), mens noen er født uskikket til ekteskap (det er de homofile, de pedofilt fødte, og andre). Jesus er altså realistisk her.

Homofili var ikke noen sak i Palestina på Jesu tid. Det var strengt forbudt ifølge Moseloven. Men hos hedningene var det vanlig, også i utskeielser. Paulus fordømmer slik praksis sammenhengende i første kapittel av Romerbrevet. Her må ikke bare utskeielsen tas med i fordømmelsen - det er svært tydelig at det er skaperordningen, det kosmologiske, Paulus her taler om. Men da menneskene "dyrket det skapte istedenfor skaperen, gav Gud dem urenheten i vold. (...) Menn drev utukt med menn, og de måtte selv ta straffen for at de var kommet slik på avveie."

Også mer sier Paulus her, men det skal ikke siteres.

Videre sier vår kjære Paulus i 1. Kor 14: "Jeg tillater ikke en kvinne å undervise! Hun skal underordne seg, slik også loven krever." Han tilføyer, forutanende: "Men er det til bare dere evangeliet er nådd ut?" Nei, evangeliet skal gis og forkynnes til hele verden. Det må derfor være det samme, burde kunne tas imot av alle. Mange kulturer har ikke respekt for kvinner som forkynner. Som lærere står de uten autoritet. Dette er i det minste NOE av grunnen til at kvinner ikke skal undervise, og de skal ikke ha hyrdefunksjoner heller, slik Paulus sier det i 1. Timoteusbrev. En eldste skal nemlig være "én kvinnes mann", og kunne skjøtte sin familie - ja, råde den! - på en god måte. (Det er ikke kvinnen som skal råde sin familie, det er mannen. Men hun har samme myndighet som han over deres felles barn. Paulus går til og med så langt et sted at han trekker frem Sara som et eksempel for de gifte kvinnene: Hun underordnet seg sin mann Abraham, og kalte ham "Herre".)

Katolikkene har her i sin tradisjon vært strengere enn det Skriften krever, og fulgt Paulus anbefalinger i 1. Kor 7 konsekvent, at "det er bedre om dere lever ugift, slik som jeg". Dette har blitt gjort til skikk og bruk for prestene. I maktperspektiv er dette fordelaktig, for Kirkens tjenere har sittet på eiendom, og i protestantisk sammenheng: familie.

I Norge var det vanlig praksis at den nyutdannede presten som kom til nytt kall, skulle gifte seg med enka etter den gamle presten på stedet, som var godt bort. Slike ubekvemme systematiseringer slipper man helt med det ugifte presteskapet i Den Katolske Kirke. Man slipper da også at presteskapet går i arv mellom far og sønn, at det blir en egen arvelig "stand" i borgerskapet, med tilhørende privilegier, og hvor andre - som kanskje burde slippe inn i prestekallet? - ikke slipper inn på grunn av stendenes kunstige begrensninger.

Det at de gifte kvinnene skal underordne seg sine menn, er apostlene meget klare på i minst tre forskjellige sammenhenger i Det nye testamentet. Men det stilles mye større krav til husbonden: Han skal "elske sin hustru slik Kristus elsket menigheten, og gav seg selv for den" (Ef 5). Med likestillingsfanatismen skyllende over oss, har dybdene i dette bildet helt unnsluppet alle profane kristne. De ofrer seg helt for hverandre i kjærlighet innenfor det kristne ekteskapet, mann og kone: hun har RESPEKT for mannen (mer kan ikke kreves, all tid hun må underordne seg mannen; det er ikke gitt han er en god mann), og han skal elske henne, slik det står skrevet. Det verste en kone kan gjøre mot sin mann, er ikke det å ikke elske han. Det er det å ikke respektere ham. Det vet alle menn. Men mannen er av apostelen kalt til å elske sin hustru på det mest revolusjonerende vis som tenkes kan, ved å følge Jesu eksempel. (Jesus bøyde seg ned og vasket disiplenes føtter; ja ofret til og med sitt liv for å hellige sin menighet!) Om mannen har slik en holdning i ord og i gjerning, er det store sjanser for at hun vil elske ham tilbake igjen også. Og dersom kvinnen underordner seg mannen og viser ham respekt, vil samlivet som regel "gå greit", selv om det ikke er perfekt. (Det oppfordres jo mellom linjene til å jobbe med sitt ekteskap.)

Også seksuelt har dette bildet dybder. "Dere skal ikke nekte hverandre samliv", sier Paulus i 1. Kor 7, "om dere ikke har blitt enige om det for en tid for å leve i bønn". Videre sier Paulus her at mannen er herre over kvinnens kropp, og kvinnen over mannens. De er altså likestilte i ektesengen, i det de eier HVERANDRE fullstendig. De er her ett kjød, likesom Kristus og menigheten er det. (Slik er det også i lignelsen om Kristus som hodet, og vi alle som lemmer på Kirken, som er kroppen.)

Paulus sier også noe i 1. Kor 11 som kan tolkes veldig antøtelig av moderne sinn, nemlig at kvinnene skal ha noe på hodet når de ber FOR ENGLENES SKYLD. Hva som gjelder for englene, vet ikke vi, men det er ikke poenget her: SELV DETTE gjør katolikkene ære på: Alle kvinner som har dedikert sitt liv til bønnen, dekker sitt hode til: Det er nonnene, det!

Det er også andre veldig anstøtelige vers, som mer har slagside mot nykapitalismen enn nykonservatismen: Nemlig de stedene i evangeliene hvor Jesus sier at man skal selge alt man eier, for å være en sann disippel.

OGSÅ DETTE gjør katolikkene ære på: Det er munkene, det! Det er de som dedikerer sine liv til å være sanne disipler.

Disse sanne disiplene gjør ære på selv de strengeste delene av Jesu undevisning. Inkludert det Han sier i Bergprekenen (Matt 5) at "den som ser på en kvinne med begjær etter henne, har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte."

For at ikke disse dedikerte disiplene skal la seg bli fristet av eiendom og av det annet kjønn, er det rett og slett nødvendig at de trekker seg tilbake fra sivilisasjonen! Der kan de dyrke mange av de kristne dydene, og leve et hellig liv i bønn.

Mange kristne - ja, langt de fleste - er kalt til å bli værende og virke og leve innforbi sivilisasjonens rammer, med alle de fristelser og farer de her kan bli utsatt for. Men mange viktige kristne tjenester kan bare oppfylles om disse menneskene holder fram og utfører sine gjerninger her innenfor det timelige maset og kjaset som stadig pågår. Da er det sannelig godt at det finnes hellige menn og kvinner som har avsondret seg, som holder dem oppe i bønn. Alle i kirken er på samme lag, nemlig, enten de gjør slik eller slik. (Vi er ett legeme samlet, slik lignelsen i parentesen overfor viser.)

Er det annet vi her burde nevne? Kan ikke en kvinne klippe håret, for eksempel? Her må vi etter min mening skille mellom det individuelle og det typiske: Apostelen har rett i at det generelt ikke er anseelig for kvinner å ha kortklipt hår. Og at "håret er gitt henne som slør". Men NOEN kvinner ter seg godt ut, også med kortklipt hår. Likesom noen kvinner gjerne kan mekke på biler, mens de fleste helst vil la være.

Det er stor fleksibilitet innenfor katolsk og kristen tenkning. Jeg synes ikke kirken, om den så er luthersk eller katolsk, ofrer for mye med å ære apostlene både i liv og i lære.

Hva skal vi med en kirke som ikke gjør det? Den er bare til å kaste i søpla, er jeg fristet til å si. Men all god gjerning holdes oppe av Gud, og ikke noe kirkesamfunn eller kristent samfunn er perfekt.

Likevel: Jeg har i løpet av de seneste få dagene, fått ENORM respekt for den katolske kirkeordning, som til tross for det enorme verdslige presset fra forskjellige tidsaldre i 2000 år nå, likevel og alt til tross har bevart og holdt fast på apostlenes lære - de har holdt fast på bibelen! - selv i små DETALJER som protestantene nå har forlatt!

Hva skal vi med en kirke som ikke forkynner og holder fast på det budskapet som Herren Jesus overleverte til sine 12 apostler? For Det nye testamentets skrifter har blitt skrevet enten av apostlene selv, eller av deres medarbeidere - eller av noen som sto dem svært nær i tid, og kjente overleveringen i deres budskap godt.

Er kirken troverdig, eller bare en seremonimester? Det er spørsmålet jeg ønsker å stille.

Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Dag Løkke kommenterte på
God jul fra kirken - midt i november?
22 minutter siden / 43 visninger
Kersti Zweidorff kommenterte på
God jul fra kirken - midt i november?
23 minutter siden / 43 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Farlig retorikk
rundt 9 timer siden / 993 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Matematikk og evolusjon
rundt 10 timer siden / 6729 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Prinsipper på billigsalg
rundt 10 timer siden / 1203 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Prinsipper på billigsalg
rundt 10 timer siden / 1203 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Matematikk og evolusjon
rundt 10 timer siden / 6729 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Matematikk og evolusjon
rundt 10 timer siden / 6729 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Matematikk og evolusjon
rundt 11 timer siden / 6729 visninger
Arild Kvangarsnes kommenterte på
Prinsipper på billigsalg
rundt 11 timer siden / 1203 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Matematikk og evolusjon
rundt 11 timer siden / 6729 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Prinsipper på billigsalg
rundt 11 timer siden / 1203 visninger
Les flere