Verdidebatt

Om sekk, aske og Dietrich Bonhoeffer

Gode Herland. Du kan ikke mene at Norge i 2015 minner om Tyskland i 1935. 
En slik sammenlikning er ikke bare feil, den er farlig.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Gode Hanne Nabintu 
Herland. Jeg vet ikke om du leser mine brev til deg. Hvordan du kan få 
mine to svar til deg her i avisa til å 
bli et ukritisk forsvar for det du 
kaller «status quo»?

«Dagens kristenledere bærer samlet ansvaret for avkristningen av Norge», skriver du. Intet mindre. I andre land står det så mye bedre til med kirken, leser jeg.

Slike generelle sammenlikninger er alltid vanskelig. Som tid­ligere generalsekretær i Det Norske Misjonsselskap vet jeg mye om det. Men mitt forsøk på å si at jeg ikke kjenner meg igjen i din beskrivelse av kirken i Norge enn si av vårt samfunn, tar du ikke opp. Du bare fortsetter en rimelig upresis elendighetsbeskrivelse.

Den norske kirke trenger en Dietrich Bonhoeffer (1906-1945), skriver du. Bonhoeffer var den kjente tyske teologen og kirke­lederen som kritiserte Hitlers nazi­fisering fra første stund og til slutt ble med i kuppet mot Hitler og ble henrettet. Den norske kirke trenger en slik modig og ­visjonær kirkelig leder, skriver du. Du mer enn antyder at vi norske kirkeledere er middelmådigheter. Det får så være. Jeg har stor sans for Bonhoeffer og har lest mye av og om han. Han rager høyt i kirkens nyere historie.

Milevidt unna. Men nettopp din referanse til Bonhoeffer utfordrer ditt eget syn på det norske samfunn. Du kan ikke mene at Norge i 2015 minner om Tyskland i 1935. I Tyskland var de demokratiske prosessene satt til side. Det var innført lover som begrenset ytringsfriheten. Det nye regimet aksepterte folke­sensur basert på vold. Og det drev en aktiv, rasistisk politikk mot ­jødene. Andre minoriteter som ble ­ansett som samfunnsunyttige, ble gjenstand for diskriminering og forfølgelse. Det gjaldt tatere og homofile!

Uansett hva vi måtte mene om det norske samfunnet i dag, er vi milevidt fra Nazi-Tyskland på 30-tallet. En slik sammenlikning er ikke bare feil, den er farlig. Våre politiske ledere, enten de heter Erna Solberg eller Jonas Gahr Støre, er ledere i et åpent, demokratisk samfunn med kritikk og debatt. Jeg liker for eksempel stemmer som Per Edgar Kokkvold og Sven Egil Omdal.

Kraftkilde. Den økumeniske bevegelse som vokste fram etter krigen, hadde nettopp arven fra Bonhoeffer som kraftkilde. Kirken måtte bli en aktiv og kritisk røst i samfunnet. For menneskeverd. Mot undertrykkelse.

Gode Herland, det er jo nettopp i denne tradisjonen jeg mener å stå i, sammen med store deler 
av den internasjonale kirke­bevegelsen. Det er toner fra en slik samfunnskritisk grunnholdning jeg også kjenner igjen hos pave Frans. Mot fattigdom. Mot grådighet. Mot vårt samfunns tendens til å verdisette alt ut 
fra økonomisk vinning og ytre vellykkethet.

Det var det jeg i februar holdt et foredrag om på Bispemøtet 
som vakte både kirkelig og 
politisk bestyrtelse fordi jeg talte om skatt som noe positivt. For å bevare fellesskapsverdiene som er truet av ekstrem individualisme.

Menneskeverdet og skaper­verket er begge under press i vårt tiltakende liberalistiske og markedsstyrte samfunn. Jeg 
mener å ha overveldende bibelsk dekning for et slikt samfunnsengasjement. At Kåre Willoch i sin tid ikke likte at Den norske kirke deltok i et internasjonalt økumenisk initiativ for handelsboikott av Sør-Afrika og mente at det ikke fantes bibelsk belegg for et slikt konkret politisk kirkelig engasjement, er det interessant at du stadig kommer tilbake til. Jeg er glad for at kirken ikke hørte på Willoch. Den gangen.

Ikke friskmelde. Når det gjelder Den norske kirke, vil jeg ikke friskmelde den. Kirken blir aldri uten lyte før vi får møte Jesus ansikt til ansikt. Å være kirke betyr å være i bevegelse og endring. På pilegrimsferd. Faren for å «trellbinde» evangeliet, er en kontinuerlig utfordring.

Det betyr også å være var 
overfor egen — og andres — svakhet. I ditt kirkeideal, presentert i ditt forrige brev, aner jeg kon­turene av et elitistisk trosideal og kirkeideal, uten rom for ­svakhet. Men er det ikke ett av tegnene på en sann kirke at den faktisk 
anerkjenner både egen og 
kirkens svakhet?

Paulus skriver viktige ting om dette i 2. Kor. Derfor gleder jeg meg over alle som føler tilknytning til Den norske kirke. Jeg ønsker 
dem inn i kirkens rom (jevnfør Tor Kristiansens vakre hilsen til oss i Vårt Land 10. juni) med sin undring og på sin vandring mot Jesus. Hvorfor synes dette å være irrelevant for deg, Herland?

LES HANNE NABINTU HERLANDS 1. BREV: En kultur i dramatisk endring

Først publisert i Vårt Land 13.06.2015

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt