Gode Hanne Nabintu Herland. Jeg vet ikke om du leser mine brev til deg. Hvordan du kan få mine to svar til deg her i avisa til å bli et ukritisk forsvar for det du kaller «status quo»?
«Dagens kristenledere bærer samlet ansvaret for avkristningen av Norge», skriver du. Intet mindre. I andre land står det så mye bedre til med kirken, leser jeg.
Slike generelle sammenlikninger er alltid vanskelig. Som tidligere generalsekretær i Det Norske Misjonsselskap vet jeg mye om det. Men mitt forsøk på å si at jeg ikke kjenner meg igjen i din beskrivelse av kirken i Norge enn si av vårt samfunn, tar du ikke opp. Du bare fortsetter en rimelig upresis elendighetsbeskrivelse.
Den norske kirke trenger en Dietrich Bonhoeffer (1906-1945), skriver du. Bonhoeffer var den kjente tyske teologen og kirkelederen som kritiserte Hitlers nazifisering fra første stund og til slutt ble med i kuppet mot Hitler og ble henrettet. Den norske kirke trenger en slik modig og visjonær kirkelig leder, skriver du. Du mer enn antyder at vi norske kirkeledere er middelmådigheter. Det får så være. Jeg har stor sans for Bonhoeffer og har lest mye av og om han. Han rager høyt i kirkens nyere historie.
Milevidt unna. Men nettopp din referanse til Bonhoeffer utfordrer ditt eget syn på det norske samfunn. Du kan ikke mene at Norge i 2015 minner om Tyskland i 1935. I Tyskland var de demokratiske prosessene satt til side. Det var innført lover som begrenset ytringsfriheten. Det nye regimet aksepterte folkesensur basert på vold. Og det drev en aktiv, rasistisk politikk mot jødene. Andre minoriteter som ble ansett som samfunnsunyttige, ble gjenstand for diskriminering og forfølgelse. Det gjaldt tatere og homofile!
Uansett hva vi måtte mene om det norske samfunnet i dag, er vi milevidt fra Nazi-Tyskland på 30-tallet. En slik sammenlikning er ikke bare feil, den er farlig. Våre politiske ledere, enten de heter Erna Solberg eller Jonas Gahr Støre, er ledere i et åpent, demokratisk samfunn med kritikk og debatt. Jeg liker for eksempel stemmer som Per Edgar Kokkvold og Sven Egil Omdal.
Kraftkilde. Den økumeniske bevegelse som vokste fram etter krigen, hadde nettopp arven fra Bonhoeffer som kraftkilde. Kirken måtte bli en aktiv og kritisk røst i samfunnet. For menneskeverd. Mot undertrykkelse.
Gode Herland, det er jo nettopp i denne tradisjonen jeg mener å stå i, sammen med store deler av den internasjonale kirkebevegelsen. Det er toner fra en slik samfunnskritisk grunnholdning jeg også kjenner igjen hos pave Frans. Mot fattigdom. Mot grådighet. Mot vårt samfunns tendens til å verdisette alt ut fra økonomisk vinning og ytre vellykkethet.
Det var det jeg i februar holdt et foredrag om på Bispemøtet som vakte både kirkelig og politisk bestyrtelse fordi jeg talte om skatt som noe positivt. For å bevare fellesskapsverdiene som er truet av ekstrem individualisme.
Menneskeverdet og skaperverket er begge under press i vårt tiltakende liberalistiske og markedsstyrte samfunn. Jeg mener å ha overveldende bibelsk dekning for et slikt samfunnsengasjement. At Kåre Willoch i sin tid ikke likte at Den norske kirke deltok i et internasjonalt økumenisk initiativ for handelsboikott av Sør-Afrika og mente at det ikke fantes bibelsk belegg for et slikt konkret politisk kirkelig engasjement, er det interessant at du stadig kommer tilbake til. Jeg er glad for at kirken ikke hørte på Willoch. Den gangen.
Ikke friskmelde. Når det gjelder Den norske kirke, vil jeg ikke friskmelde den. Kirken blir aldri uten lyte før vi får møte Jesus ansikt til ansikt. Å være kirke betyr å være i bevegelse og endring. På pilegrimsferd. Faren for å «trellbinde» evangeliet, er en kontinuerlig utfordring.
Det betyr også å være var overfor egen — og andres — svakhet. I ditt kirkeideal, presentert i ditt forrige brev, aner jeg konturene av et elitistisk trosideal og kirkeideal, uten rom for svakhet. Men er det ikke ett av tegnene på en sann kirke at den faktisk anerkjenner både egen og kirkens svakhet?
Paulus skriver viktige ting om dette i 2. Kor. Derfor gleder jeg meg over alle som føler tilknytning til Den norske kirke. Jeg ønsker dem inn i kirkens rom (jevnfør Tor Kristiansens vakre hilsen til oss i Vårt Land 10. juni) med sin undring og på sin vandring mot Jesus. Hvorfor synes dette å være irrelevant for deg, Herland?
[ LES HANNE NABINTU HERLANDS 3. BREV: Biskopene burde kle seg i sekk og aske ]
[ LES BISKOP JØRGENSENS 2. BREV: Hvordan kan du si noe sånt? ]
[ LES HANNE NABINTU HERLANDS 2. BREV: Den «snille» kirke ]
[ LES TOR B. JØRGENSENS 1. BREV: Om feige biskoper ]
LES HANNE NABINTU HERLANDS 1. BREV: En kultur i dramatisk endring
Først publisert i Vårt Land 13.06.2015