Støtte til Oslo katolske biskop

Oslo katolske biskop, Bernt Eidsvig, er, sammen med bispe­dømmet, politianmeldt for 
påstått bedrageri av 50 millioner kroner. Anmeldelsen synes å bygge på en vrangforestilling om såkalt «aktiv innmelding» og synes å regne fravær av aktiv innmelding som straffbart bedrageri. Men det er ikke straffbart å følge Den katolske kirkes egne regler for ­kirkemedlemskap.

Lov om trudomssamfunn sier nemlig noe helt annet. Det er ikke politiet som skal bestemme hvordan mennesker blir katolikker. Fylkesmannen i Oslo har 
heller ikke rett til å bestemme over Den katolske kirkes medlemskapsregler. 
Kulturdepartementet har slett ikke rett til å reise krav om såkalt «aktiv inn­melding». For det kravet fins det ikke hjemmel for i loven.

Rett. Det er bare Stortinget som har rett til å forandre paragraf 9 i Lov om trudomssamfunn. Den sier at det er trossamfunnene selv som treffer avgjørelser om på hvilken måte innmelding i hvert enkelt trossamfunn skal foregå. Punktum. Ikke politiet. Ikke Fylkesmannen. Ikke Kulturdepartementet.

Hvis det er slik at bedragerian­meldelsen bygger på gal innenatlesning av lov­teksten, er det temmelig ille.

I en hærskare avisreportasjer er det blitt påstått at Oslo Katolske Bispedømme har meldt inn nye medlemmer i trossamfunnet sitt ved blant annet å bruke telefonkatalogen, og at bispedømmet selv har «innrømmet» dette.

Men det er jo ikke dét de har innrømmet. Det er forskjell på å melde inn og å registrere. Er man katolikk fra før, er det utidig å kreve ny innmelding. Da er det nok å registrere. Det er svikt i enkelte registreringsrutiner oslokatolikkene har innrømmet, ikke nye innmeldelser basert på telefonkatalogen.

Ikke forbudt. Paragraf 9 i Lov om ­trudomssamfunn sier for eksempel ikke at det er forbudt for trossamfunnene å ha globale medlemskapsregler. Tvert imot sier paragraf 9 at det er opp til det enkelte trossamfunn selv å treffe alle avgjørelser om medlemskapsordninger.

Som global størrelse har Romerkirken temmelig avanserte medlemskapsregler. De står i selve den kanoniske kirkeretten. Og lovens paragraf 9 gir katolikkene full frihet og rett til å legge den kanoniske ­ kirkerettens medlemskapsregler til grunn. Uten noe som helst forbehold.
Reglene i katolikkenes kanoniske rett er altså blant annet globale. Er du katolikk i for eksempel Polen, og så flytter du til Norge, da er du per definisjon å regne som katolikk i Norge. Du trenger ikke noen ny innmelding.

Derfor ville det være en rystende 
skandale for trosfriheten dersom ­anmelderne skulle få politiets og rett­vesenets medhold i at det er straffbart 
av biskop Eidsvig og folkene hans å 
oppfylle lovens paragraf 9 ved å operere med globale kriterier for medlemskap 
in casu: å regne katolske utlendinger 
bosatt innenfor Oslo Katolske Bispe­dømmes geografiske område som ekte medlemmer av bispedømmet. Det er jo det de faktisk er. Og det følger altså også norsk lov.

Religionsfrihet. Selv er jeg av teologisk overbevisning antikatolikk. Men i denne saken holder jeg med biskop Eidsvig og Oslo Katolske Bispedømme. Og jeg synes andre trossamfunn, inkludert Den norske kirke, burde gjøre felles sak med katolikkene til forsvar for paragraf 9 i Lov om trudomssamfunn. For den para­grafen handler om en viktig side ved selve religionsfriheten i Norge.