Monarkiet - det etiske lavmåls høye beskytter

I en tid hvor det skjer radikale etiske endringer i vår kultur, hvor verdikamp og klassekamp i løpet av få år har skapt likhet for loven og nye vilkår for arbeidere, kvinner, homofile, ateister og religiøse minoriteter, dyrkes europeiske kongefamilier – med sine nedarvede privilegier- som aldri før.

Bursdager, forlovelser, giftemål, graviditeter og fødsler er blitt begeistret nyhetsstoff i norsk presse, selv om begivenhetene finner sted langt nedover i Europa, og selv om hovedpersonene kun er fettere, kusiner, tanter og onkler til konger og dronninger.

Siste nytt fra vårt naboland Sverige er at den svenske kongen utdeler prins- og prinsessetitler til inngiftede partnere, med tilhørende apanasje. Giftemålet mellom den svenske prins Carl Philip dekkes av alle tenkelige media over hele Skandinavia. At bruden Sofia er tidligere modell og populær underholdningskjendis fra TV er ikke noe minus. Tvert imot.

I det tidligere radikale nyhetsmedium Dagbladet, kan man følge begivenheten direkte på deres nettprogram. Hva kan være årsaken til denne urokkelige stabiliteten for en forskjellstradisjon som til de grader bryter med våre etiske idealer om likeverd? Kan det være at kjendisdyrkelsen har overtatt for religionens høytids- og feiringskultur for folk flest?

Kan monarkiets overbeviste tilhengere bevisst spekulere i denne effekten, mens sløve republikanere trekker på skuldrene og sier som dagens ikke-troende folkekirkemedlemmer om en grunnlovsfestet kirke: Er det så farlig, da? Det er nå stas med litt stas!

Er det i realiteten et (u)etisk samsvar mellom folkedypets holdning til monarkiet og de tradisjonelle katedralbaserte religionsprivilegier? Spørsmålet bekymrer meg. Hvis etikken så lett kan nøytraliseres av glans, prakt og symboler, hva kan ikke da skje med hvilket som helst samfunn eller sosiale fellesskap?