Oftestads umulige kyskhet

Fra tid til annen får man høre om Luthers syn på seksualitet. I Eivor Oftestads leseverdige artikkel om askese (Vårt Land 2. juni) er han tatt til inntekt for å hevde at kyskhet er umulig og at alle derfor bør gifte seg.

Som alle halvsannheter er det noe riktig i dette. Luther er kritisk til den overleverte lære om kyskhetsidealet. Samtidig utvikler han en – etter hans mening – evangelisk kyskhetsforståelse.
I sin lille katekisme forklarer Luther det sjette bud som et krav om å «leve rent og sedelig». Det er altså ikke over med kyskhetskravet, men det har fått et nytt innhold og er annerledes innrammet.

Luther tenker ikke kyskhet kun som fravær av ekteskap, men det er en dyd som gjelder for alle tre «stender»: Ekteskap, enkestand og ungkarsstand. Dette ligger allerede i dåpen, for «vi er alle døpt til kyskhet», som det heter i Luthers skrift til den tyske adel fra 1520. Den døpte fikk kall til et liv i kristen fullkommenhet, noe som gjorde tanken om «den annen dåp» i munkenes løfteavleggelse meningsløs. Luther hevder alle kristne er kalt til «hjertets kyskhet».

Seksualdrift. I 1521 skrev Luther sitt mest utførlige skrift om temaet, «Om munkeløftene». Bakgrunnen var spørsmål som ble reist når prester begynte å gifte seg. Hvordan skulle man forholde seg til det?

Prestene hadde gitt sitt kyskhetsløfte. Luthers kollega i Wittenberg, Andreas Karlstadt, hevdet med bakgrunn i noen bibelsteder at det riktignok var en synd å bryte løftene, men at prestenes (store) seksualdrift gjorde giftermål til et mindre onde. En annen kollega, Philipp Melanchthon, hevdet at kjødets svakhet alene var nok til å sette et løfte til side.

Ingen av disse løsningene tilfredsstiller Luther teologiske tanke. Melanchthons løsning vurderer han som særlig problematisk. Hvordan skulle det gå dersom man følger denne tankemåte, spør Luther i et brev. Dersom man skulle oppheve det man ikke kan oppfylle, da måtte vel Guds lov også oppheves? Luther godtar ikke den tanke at et påbud skal oppheves bare fordi det er umulig å holde.

Springende. Det springende punkt, hevder Luther, er ikke om et løfte skal holdes eller ikke, men hvorvidt et løfte er et sant løfte. For Luther vil det si at det finnes en klar, bibelsk dekning for løftet. Samtidig kommer det inn et annet moment fra rettferdiggjørelseslæren. Betingelsen det skal prøves på, er frihet. Den evangeliske frihet gir mulighet til å legge seg inn under løfter, også kyskhetsløfter.

Luther nevner ikke bare apostelen Paulus, men også Bernhard av Clairvaux, som eksempel på mennesker som frivillig har underlagt seg løfter. Eksempler på det motsatte er omskjæringspraksisen som Paulus kommenterer i sitt brev til galaterne. Hvorfor? Fordi det strider mot at Gud rettferdiggjør uten gjerninger, og det binder samvittighetene. I Galatia ble man omskjæret for å oppfylle Guds lov, akkurat som munkeløftene ifølge Luther ble forstått som saliggjørende.

Enslig. Hvordan vurderer Luther så livet til den som har valgt å leve enslig? I «Om munkeløftene» framholder Luther den egyptiske «urmunken» Antonius som forbilde, ettersom han bare påtar seg å leve ugift uten å gi det noen innramming av løfter.
Dette peker fram mot et viktig moment for Luther, noe han tolker ut fra Korinterbrevets 7. kapittel: Paulus skryter av sin askese, men lar spørsmålet om andres askese stå åpent. Luther ser det som et problem at kirken inviterte og oppfordret til et liv i sølibat i de såkalte «evangeliske råd».

Dersom man adlyder evangeliet, må ethvert løfte om sølibat framstå som hån mot evangeliet. Den ensliges kyskhet springer ut av et fritt valg som med nødvendighet må framstå som en foranderlig størrelse.

Hva betyr det? For Luther betyr det at den enslige må gis rett til å endre sin stand, dersom han eller hun finner det for godt. I en kommentar til 1. Kor 7. fra 1523 lovpriser Luther den ensliges kyskhet som en edel gave, men, tilføyer han, mennesket er skapt til ekteskapelig liv og prokreasjon.

Selvbesinnelse. Mente Luther at ensliges kyskhet var umulig og at alle må gifte seg, slik Oftestad hevder? Dersom man skal treffe Luthers poeng er det ikke nok å vise til det siste. Man må også si at reformatoren hadde en nærmest karismatisk forståelse av enslig kyskhet.
At man i tradisjonen først og fremst har betont ønsket om barneproduksjon, er for så vidt riktig. Men Luther slapp aldri tanken om en slags «selvbesinnelse» (i mangel av et bedre ord), nemlig – for en tid – å oppgi skapelsens gode gaver i evangeliets tjeneste.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 9. JUNI 2015