Den provoserende askesen

Først publisert i spalten Hellighet & Hverdag, Vårt Land 02. juni. 

Den årvisse russedebatten handlet om kjønnsroller og likestilling. Det dreide seg om vulgære sanger som fikk kritikk for å være skrevet på guttas premisser. Hadde tilsvarende sanger blitt skrevet fra jentenes perspektiv hadde de kanskje vært bejublet. Det interessante var at så godt som ingen kritiserte det underliggende premisset i sangene, nemlig at tilfeldig sex med hvem man vil er helt normalt og et selvsagt gode. Det gjør det nærliggende å spørre om det moderne mennesket ikke har større mål enn å tilfredsstille sine drifter. Hvordan ble det slik?

Veien frem til den frie seksualiteten i vår kultur blir ofte fremstilt som en kamp for menneskenes frigjøring fra kirkens undertrykkende livsfornektelse. Denne fortellingen ble definert allerede da Martin Luther tok et oppgjør med klostervesenet og den katolske kirkes kyskhetsideal. Siden den gang har vår protestantiske kultur bygget på forståelsen av at utlevd seksualitet er naturens fysiske nødvendighet. Den gang betød det ekteskapets nødvendighet. Luther mente at kyskhet var umulig og gikk dermed inn for at alle burde gifte seg jo før jo heller.

Det er veldig langt fra Luther til dagens overseksualiserte kultur. Det som ligger imellom og som staket ut veien videre mot vår egen tids tilnærming til seksualitet, er ikke minst det moderne gjennombrudd i 1880-årene. Da så man atekteskapets absolutte grenser ikke holdt, og måtte utvide rammene. En viktig premissleverandør var den engelske legen George Drysdale. Hans tanker ble sitert i hele Europa, og var viktige også i Norge. Han forklarte hvordan menneskekroppen var underlagt naturens lover. Hvert enkelt lem hadde et mål for sin virksomhet. Dette gjaldt også kjønnsorganene. Dermed konkluderte han med at det var en samfunnsplikt å skaffe kjønnsorganene den tilbørlige virksomhet, helt fra de ble modne i puberteten, inntil de ’gikk i forfall’. Hvis dette ble forsømt, ville kjønnsorganene svekkes og hele mennesket forkrøples. I dette perspektivet ble fri utfoldelse av seksualitet helt nødvendig for sann menneskelighet. Sammen med tilgang på prevensjon la denne tankegangen grunnlaget for et moderne frigjøringsprosjekt som siden har inntatt skanse etter skanse. Kulturradikalismen i linjen fra det moderne gjennombrudd vant i en grad man ikke kunne forutse. Parallelt har det offentlige tatt ansvar for folkets seksuelle helse. Ungdommen blir klargjort for en fri og ansvarlig utfoldelse av sin seksualitet fra de tolv år gamle får første tilbud om vaksinasjon mot seksuelt overførbar sykdom.

Det er mye bra med at sex ikke lenger er tabu, og det er et gode at mennesker forvalter sin egen seksualitet. Dette blir tydelig når vi ser til andre kulturer enn vår egen, hvor ikke minst jenter og kvinner lever helt andre liv enn vi. Samtidig er det er på høy tid å nyansere det premisset som ligger under det moderne frigjøringsprosjektet, nemlig at all seksualitet må leves ut hvis ikke menneskenaturen skal forkrøples.

Den nyeste fronten i den kulturradikale frigjøringen er kampen for ”selvbestemt seksualitet”.Selv har jegikke noe problem med å følge at seksualitet kan forekomme i mange forskjellige varianter blant menneskene og at man må møte dette med forståelse i stedet for fordømmelse. Men det er heller ikke vanskelig å se at legitimering av enhver utlevelse forutsetter en individualistisk forståelse av seksualitet som ikke har noe helhetlig syn for seksualitetens funksjon. Jeg tror ikke det er å male fanden på veggen å spå at ekteskapet vil åpnes også for flere personer enn to om ikke så mange år. Hva er egentlig begrunnelsen mot innenfor en likestilt og fri seksualitet?

Alle vet at Den katolske kirke har en pedofiliskandale bak seg. Og selv lekfolket i Irland er i utakt med kirkens lære i spørsmålet om likekjønnet ekteskap. Grunnvollene rister også i katolske land. Men på tross av kirkens troverdighetskrise er det fremdeles mulig å si at det finnes en annen forståelse av natur og naturens mål som har noe for seg også i vår tid. Vi møter den for eksempel når pater Haavar Nilsen diskuterer seksualitet i Klassekampen eller på NRKs ’Trygdekontoret’. Han står som en synlig representant for en tradisjon som har holdt frem askese som mulighet til å nå et høyere gode. Med dominikanernes drakt viser han at mennesket, det vil si alle mennesker, har et større mål enn blott å følge sine drifter og maksimere sin egen lykkefølelse.

I vår kultur står imidlertid askese og måtehold ikke særlig høyt i kurs. Luther avskaffet klosterlivet og kulturradikaleren Drysdale kalte sølibatet for et av de tre største samfunnsonder. I vår tid finnes det nesten ikke noe klosterliv som synliggjør at mennesket har et kall utover driftstilfredsstillelse. Tegn på et større kall synliggjøres knapt andre steder heller. Bortsett fra for ivrige sportsfolk, er det nemlig dypt avvikende å leve asketisk, som vennen Geir sier til Karl Ove Knausgård i Min Kamp 2: "Jeg tror aldri at jeg har møtt noen, eller hørt om noen… ja, da må jeg til helgenene eller kirkefedrene". I tillegg til å være avvik fra normalen, er det i følge samme Geir dypt provoserende: "Det å ikke etterstrebe et lykkelig liv, det er det mest provoserende man kan gjøre". Å avstå fra timelige gleder for å oppnå evige goder er antakelig like provoserende som når russen kjører urgamle kjønnsmodeller på full guffe.