Verdidebatt

Den «snille» kirke

Kjære biskop Jørgensen. Den politiserte «snille» kirke i Norge har synkende tilslutning.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg ser at vi begge ønsker å ­videreføre de nasjonale kristne verdiene som bidrar til vekt på menneskeverd, solidaritet og respekt for skaperverket.

Vi mener i likhet med ledende forskere at troende har verdifulle åndelige og moralske bidrag til dagens moderne samfunn der solidaritet forvitrer i et verdi­relativt miljø som legitimerer retten til egoisme på bekostning av hensynet til andre.

Jeg respekterer deg fordi du trekker frem tema som er upopulære i dagens ateistisk-sekulære, anti-kristne offentlighet: at respekt for livet og skaperverket betyr tydelighet, blant annet når det gjelder det unnfangede liv.

Abort. Jeg stiller gjerne opp sammen med deg for i Habermas' ånd å forsvare barnets rett til ikke å bli redusert til en bioteknologisk salgsvare i et markedskapitalistisk system der alt av verdi synes å kjøpes for penger. Dagens sosiale aksept av kjøp og salg av små barn er dypt problematisk.

Vi lever også i et familiefiendtlig samfunn preget av en abortkultur som har sørget for at om lag 600.000 nordmenn ikke ble født. I England er det Holocaust-tall på flere millioner. Abort kan være nødvendig, men brukes jo som prevensjonsmetode, etikken problematiseres­ knapt. Abortlovgivningens kortsiktige vekt på mors rett til å fjerne­ uønskede barn, skaper en barnløshetskultur som på sikt stanser befolkningens evne til å fornye seg.

Vi kvinner går i tog og skriker av sinne hvis noen antyder at vi burde føde de barna vi blir svangre med. Hvilken kultur hater sitt eget avkom med et så intenst hat? Hvilken fremtid har vi i Europa uten etterkommere? Muslimer og andre kommer fra barne­elskende kulturer, man ­føder dobbelt så mange barn som europeere. I et slikt klima er det kun et tidsspørsmål før andre folkeslag overtar i et barnløst, verdiforvirret Europa.

I nedgangstider som denne burde kirken tale sitt opprinnelige verdibudskap tydeligere enn noen gang før. Det er i den sammen­heng et paradoks at kristentroens opprinnelige budskap ofte står i sterk kontrast til kirkens politisk-teologiske ­utvikling i historien.

Makt. Jens Bjørneboe uttrykker en skepsis mot kristendommen som institusjonalisert makt, og parallelt en fascinasjon av troens opprinnelige budskap som, – etter hans mening – knuses­ fullstendig i møtet med institusjonalisert religion. Det enkle budskapet om å elske sin neste og å følge Jesu eksempel har ofte druknet i kirkelige maktintriger som ikke gjør Gud stor, men derimot spotter hans navn. ­Mahatma Gandhi uttrykker at «Jesus er et ideal og en fantastisk person, men dere kristne ligner ikke på ham».

Vi har på en måte flere «kristendommer». En kirkeversjon er den nåværende norske, som tar «demokratiske» ordre fra en sekulær, avkristnet konsensuskultur. En annen kirke er av det slaget det er flest av: disse representerer en rekke kulturelle tradisjoner som har det til felles at man anser Bibelen som autoritet.

Blidgjøre alle. Den lutherske kirke har lenge verken vært selvstendig økonomisk eller teologisk. Den er i dag en sekulær institusjon som vil blidgjøre alle. Her ligger utfordringen. De retningslinjer som skal styre den kristne kirke, er Guds teokratiske Ord slik det er nedtegnet i ­Bibelen og hos kirkefedrene, samt forkynnelsen av Kristi overnaturlige kraft, troen på dommens dag der enhver skal bli stilt til ansvar for sine handlinger og på det utenomjordiske, neste liv. Paradokset er at kristendommen med 2,3 milliarder­ tilhengere er voksende over hele verden, men den politiserte «snille» kirke i Norge har synkende tilslutning.

Den norske kirke er omgjort til en sosialdemokratisk folkekult, en minste-felles-multiplum av hva «folk flest» tror på. Sånt blir det neppe åndelig kraft av. Og folk har mistet interessen. Kun 2 prosent bruker søndagen i et slikt forum, til tross for at 84 prosent av Norges befolkning er tilknyttet et trossamfunn, ifølge ISS•2008.

Den lave deltagelsen kan lett tolkes som folkets opprør mot politiseringen av kirken, å sitte i kirkerommet er rett og slett gørr kjedelig. Der får man oppsummert omtrent det samme som man uansett kan lese i Arbeiderpartiets statutter.

Løfte blikket. Det er behov for ny vekt på kirkens åndelighet som kan hjelpe oss til å løfte blikket utover det rent politiske­. Folk søker kristendommen på jakt etter overnaturlig kraft og lys til å overvinne det onde i sine egne liv. Man søker troen for å finne åndelig hjelp til å forstå mekanismene som styrer verden og dens usynlige dimensjon. Det handler, dypest sett, om å finne meningen med livet.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 3.6.2015

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt