Knut Vollebæk

Tidligere utenriksminister
4

Nødvendig oppgjør med nedbrytende politikk

Det er vanskelig å forstå hvordan et kristent menneskesyn var forenelig med de harde virkemidlene overfor taterne/romanifolket — ikke minst sterilisering.

Publisert: 1. jun 2015

Politikken overfor taterne/romanifolket på 1900-tallet var feilslått og nedbrytende. Hverken staten eller andre involverte har tatt et klart og godt formidlet oppgjør med denne politikken.

Fra midten av 1800-tallet og frem til midten av 1980-årene førte norske myndigheter en politikk som tok sikte på å endre taterne/romanifolkets levesett. Målet var å erstatte en reisende livsform med bofasthet og regulært arbeid. Virkemidlene var harde. 

Staten overlot i all hovedsak gjennomføringen av denne politikken til den private organisasjonen Norsk misjon blant hjemløse (Misjonen). Fra 1907 til 1986 var denne organisasjonen i praksis enerådende på dette feltet, og offentlige instanser fikk instruks om å samarbeide med Misjonen.

Blant annet var det et nært samarbeid mellom Misjonen og kommunale myndigheter når det gjaldt omsorgsovertakelse av barn og bosetting. Misjonens arbeid hadde hjemmel i Løsgjengerloven og Vergerådsloven og mottok årlig støtte med bevilgninger fra Stortinget frem til midten av 1980-tallet. 

Brutte familiebånd. I løpet av to generasjoner fra 1900 ble nesten en tredjedel av barn født i tater-/romanifamilier bortsatt av barnevernet. Omsorgsovertakelsene var ofte begrunnet med at foreldrenes livsform var skadelig for barna. Misjonen gikk også inn for å bryte kontakten mellom foreldre og barn, slik at barna skulle vokse opp uten kontakt med de reisendes kultur og levesett. Noen barn fikk gode fosterhjem. Men mange av barna fikk en ustabil, uforutsigbar og utrygg oppvekst med flytting mellom en rekke institusjoner. 

Barnehjemsbarn forteller om skam over å ha vokst opp på institusjon, og om omsorgssvikt, mishandling og overgrep etter omsorgsovertakelsen. Selv blant dem som kom i gode fosterhjem er det mange som forteller om sorg og savn på grunn av brutte familiebånd. 

Misjonens barnevernsarbeid hadde slik dramatiske konsekvenser for enkeltmennesker, familier og gruppen som helhet. 

Krenkelser av privatlivet. Den omfattende praksisen med bortsetting av barn var også i strid med den grunnleggende menneskerettigheten til privatliv og familieliv, Dette ser vi også på Misjonens arbeidskoloni Svanviken på Nordmøre. Denne ble etablert i 1908 og var et sentralt virkemiddel i statens politikk for å få folkegruppen bosatt. 

Oppholdet skulle være frivillig, men i praksis ble det ofte brukt tvang. Dette inkluderte trusler om politianmeldelse for brudd på løsgjengerloven, eller at vergeråd/barnevernsnemnd ville bli kontaktet slik at barna deretter ville bli tatt fra dem dersom de ikke aksepterte opphold på Svanviken, eller dersom de forlot kolonien før kontraktstiden utløp. 

Under opphold på Svanviken ble beboernes hverdag kontrollert på en svært inngripende måte. Dette gjelder særlig perioden frem til 1970-årene. Brev og pakker ble kontrollert, og i perioder også hvem man fikk motta besøk av. De ansatte var til stede for å se til at intimvasken ble gjort skikkelig, og de hadde nøkkel til husene slik at de når som helst kunne låse seg inn i familienes hus. 

Mest alvorlig er likevel den omfattende steriliseringspraksisen som Misjonen stod bak på Svanviken. I de to tiårene mellom 1950 og 1970 ble 14 av de 35 kvinnene som var på Svanviken sterilisert under oppholdet. Flere av steriliseringene oppfylte ikke steriliseringslovens vilkår for sterilisering uten eget samtykke, og var dermed lovbrudd. I tillegg var mange formelt frivillige steriliseringer, det vil si med underskrift fra kvinnen, ulovlige i den forstand at de ble foretatt under ulike former for tvang.

Hierarkisk menneskesyn. I dag kan vi spørre hvordan det var mulig å begrunne disse tiltakene. Tidsånd og rådende verdier, hovedlinjer i statens politikk overfor «omstreiferne» med barnevern og bosetting synes å ha vært bredt akseptert. Misjonens virksomhet hadde bred støtte, både fra myndighetene og fra kirken.

For meg er det likevel vanskelig å forstå hvordan et kristent menneskesyn var forenelig med de harde virkemidlene overfor taterne/romanifolket. Dette gjelder ikke minst oppslutningen om sterilisering. 

Den offentlige debatten i mellomkrigstiden var preget av et hierarkisk menneskesyn, det vil si tanken om at noen mennesker er verdifulle mens andre er mindre verdt. Mange politikere og forskere i denne perioden stemplet taterne/romanifolket som en «mindreverdig» folkegruppe som ikke burde forplante seg. 

Dette menneskesynet preget debatten før vedtak av steriliseringsloven. Misjonens generalsekretær Ingvald B. Carlsen var den gang først kritisk til et slikt menneskesyn, og argumenterte mot det ut fra en kristen tankegang. Men etter hvert lot han seg overbevise av argumenter fra det han omtalte som «vitenskapens» menn, ikke minst legen Johan Scharffenberg. 

Utvalgets undersøkelser viser at Misjonens neste generalsekretær, Oskar Lyngstad, var en svært aktiv pådriver for sterilisering av tatere/romanikvinner både under og etter annen verdenskrig. 

Ansvar for andres feil? For svært mange tatere/romanifolk er det Misjonen som er den fremste representanten for den harde assimileringspolitikken. Det var Misjonens ansatte og ledere de møtte, mange av dem ordinerte prester i Den norske kirke.

På generalforsamlingen i 1986 ble foreningen nedlagt samtidig som den opprettet en ny stiftelse, Kirkens Sosialtjeneste. Den nye stiftelsen overtok Misjonens eiendommer og alle ansatte, og den fortsatte virksomheten overfor tatere/romanifolk på Svanviken frem til 1989.

Både Den norske kirke og staten har i 1998 og 2000 bedt om unnskyldning overfor taterne/romanifolket for den harde assimileringspolitikken på 1900-tallet. Dette har ikke vært formidlet slik at unnskyldningene er godt nok kjent og forstått blant tatere/romanifolk eller befolkningen for øvrig.

Siden etableringen i 1987 har ledelsen i Kirkens Sosialtjeneste hittil ikke erkjent noe ansvar for Misjonens virksomhet. Mangelen på oppgjør med tidligere overgrep og krenkelser har skapt bitterhet og bidratt til å gjøre det vanskeligere for mange tatere/romanifolk å forholde seg til fortiden og gjenopprette relasjoner med kirke og storsamfunn.

Utvalget mener det kan ha stor betydning at Kirkens Sosialtjeneste erkjenner et moralsk ansvar for de mange sidene av Misjonens virksomhet som i praksis krenket det som skulle vært den kristne organisasjonens utgangspunkt og sluttpunkt: alle menneskers likeverd.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 1. JUNI 2015

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Publisert nesten 4 år siden
Knut Vollebæk. Gå til den siterte teksten.
Det er vanskelig å forstå hvordan et kristent menneskesyn var forenelig med de harde virkemidlene overfor taterne/romanifolket — ikke minst sterilisering.

Jeg tror svaret er skremmende enkelt, og det er ikke vanskelig å forstå; Kirkelig og statlig allmakt, oppfattelsen av å være suverén med rett til å gripe inn overfor alt som var anderledes. Passet det ikke inn måtte det tuktes på plass eller man måtte gripe til hardere tiltak som sterilisering. Ser man på historien er det ikke noe underlig at dette skjer. Slik var tidens melodi. Av og til er det fortsatt slik, men nå til større protester og langt fra like enkelt å gjennomføre. 

Kommentar #2

Sverre Avnskog

227 innlegg  7615 kommentarer

Jeg tor motivene var helt andre

Publisert nesten 4 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.
Jeg tror svaret er skremmende enkelt, og det er ikke vanskelig å forstå; Kirkelig og statlig allmakt, oppfattelsen av å være suverén med rett til å gripe inn overfor alt som var anderledes. Passet det ikke inn måtte det tuktes på plass eller man måtte gripe til hardere tiltak som sterilisering. Ser man på historien er det ikke noe underlig at dette skjer. Slik var tidens melodi. Av og til er det fortsatt slik, men nå til større protester og langt fra like enkelt å gjennomføre.

Når man sammenligner fortidens måte å behandle mennesker på med nåtidens, vil fortiden alltid komme svært dårlig ut. At det nå kommer en uforbeholden unnskyldning overfor de skadelidende gruppene, er selvsagt helt på sin plass, og det er intet å innvende mot at de involverte organisasjonene går sin fortidige praksis etter i sømmene.

Men rent historisk sett, har det etter min mening også å forsøke å forstå hva slags tenkemåte som lå bak praksisen, og også hvordan de barna som kom under offentlig omsorg faktisk hadde det. Dette skal på ingen måte ses på som en unnskyldning for eventuelle overgrep eller lovbrudd.

Jeg kjenner selv til hvordan den første spede opplæringen av blinde og døve oppsto, og etter vår tids begreper, ville det sikkert også bli betegnet som et overgrep at barn helt ned i 7-årsalderen ble tatt vekk fra sin familie og plassert på sentrale institusjoner uten mulighet til å se sine nærmeste mer enn kanskje en gang i året. Man hadde ikke særlig stor forståelse for barns behov på 1800-tallet, og det gjaldt hele samfunnet. Og for de blinde og døve barna som tross alt fikk en utdanning og en yrkesopplæring, var det tross alt et enormt fremskritt å kunne leve et verdigere liv der de kunne forsørge seg selv som voksne.

I samme lys må behandlingen av barn i de omtalte gruppene ses. De ble ikke satt under omsorg fordi myndighetene hadde en form for rasehygienisk eller nazistisk ideolog der de ønsket å utrydde visse grupper av ideologiske grunner. Man gjorde som man gjorde fordi man hadde en forestilling om at dette ville bedre barnas kår, at det kunne gi dem en opplæring og en utdanning slik at de kunne bli bofaste og skaffe seg et innkomme gjennom et yrke.

Jeg har ikke detaljert innsikt i barnas kår i disse familiene, men for noen år siden leste jeg noen artikler i dagsavisene av en forsker som gjorde rede for hva slags livsvilkår mange av disse barna levde under. Et eksempel som prentet seg inn i min hukommelse, var beskrivelsen av en kjempestor barneflokk som levde i stor fattigdom, hadde elendige boforhold og hvor alle sammen var preget av sykdom, skabb og lus. Og den minste gutten hadde et stort hull i hodet, der man kunne se en del av hodemassen dunke i takt med hjerteslagene.

For å danne seg et nyansert bilde av forhistoriens ofte uforståelig harde måte å behandle barn og annerledeshet på, bør man forsøke å danne seg et realistisk bilde av den tidens levekår og tidens generelle måte å betrakte mennesker på. Livet var hardt, levevilkårene var ofte brutale, og de svake ble ofte behandlet som verdiløse.

Bare på den måten kan man yte rettferdighet til de menneskene som agerte i ulike sammenhenger. Selv om vi åpenbart skylder mange en unnskyldning for overgrep, bør vi neppe skape et bilde av fortidens mennesker, som kanskje handlet i beste mening, som nazistiske uhyrer som plaget folk for egen gledes skyld.

Mvh Sverre

Kommentar #3

Oddbjørn Johannessen

184 innlegg  13478 kommentarer

Fortiden

Publisert nesten 4 år siden
Sverre Avnskog. Gå til den siterte teksten.
For å danne seg et nyansert bilde av forhistoriens ofte uforståelig harde måte å behandle barn og annerledeshet på, bør man forsøke å danne seg et realistisk bilde av den tidens levekår og tidens generelle måte å betrakte mennesker på. Livet var hardt, levevilkårene var ofte brutale, og de svake ble ofte behandlet som verdiløse.

Jo, men i denne saken er fortiden skremmende nær, noe som vel også er et sentralt poeng i Vollebæks innlegg.

Kommentar #4

Sverre Avnskog

227 innlegg  7615 kommentarer

Min kommentar var ikke en polemikk mot Vollebæks artikkel

Publisert nesten 4 år siden
Oddbjørn Johannessen. Gå til den siterte teksten.
Jo, men i denne saken er fortiden skremmende nær, noe som vel også er et sentralt poeng i Vollebæks innlegg.

Jeg ønsket å bidra med noen nyanser sett i et historisk perspektiv. Særlig når det gjelder motivene for å gripe inn i menneskers liv, synes jeg det er viktig å holde tunga rett i munnen, og ikke umiddelbart trekke verst mulige konklusjoner.

Selv i dag er det mange kontroversielle saker knyttet til barnevernet og i flere land anses norsk barneverns inngripen overfor utenlandske barn som lever i Norge, og tas fra sine foreldre, som rene overgrep.

Overfor reisende er det også et spørsmål om det kan regnes som omsorgssvikt i de tilfellene der de ikke lar deres barn få regelmessig skolegang.

Men jeg er helt enig i at man skylder en unnskyldning til de omtalte gruppene for overgrep og lovbrudd, særlig når det gjelder sterilisering. Og at det har foregått nesten opp til vår tid, gjør det ekstra alvorlig. En ting er det som skjedde i den tiden da samfunnet generelt hadde liten forståelse for barns behov, noe annet er at en uakseptabel praksis ikke ble avsluttet lenge før vår tid, da man burde forvente større forståelse og innsikt.

Mvh Sverre

Kommentar #5

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Publisert nesten 4 år siden
Sverre Avnskog. Gå til den siterte teksten.
For å danne seg et nyansert bilde av forhistoriens ofte uforståelig harde måte å behandle barn og annerledeshet på, bør man forsøke å danne seg et realistisk bilde av den tidens levekår og tidens generelle måte å betrakte mennesker på. Livet var hardt, levevilkårene var ofte brutale, og de svake ble ofte behandlet som verdiløse.

Jeg kan ikke se annet enn at vi er svært enige om dette. Jeg peker på statlig og kirkelig makt som ondets rot, og fordi at de hadde all denne makt kunne de gjøre som de ville med anderledes mennesker. Det har de alltid gjort og de har ment ut fra en hver tid at det har vært det riktige og til beste både for samfunn og individ, være seg individ utenfor eller innenfor normen. Man kan seffli lete opp enkeltnyanser, det skal ikke jeg nekte noen, men jeg peker på det store grove generelle bildet preget av overordnet makt fra de som var de toneangivende den gang alt skjedde. 

Jeg opprettholder derfor tesen. 

Kommentar #6

Sverre Avnskog

227 innlegg  7615 kommentarer

Mener du med det å si

Publisert nesten 4 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.
Jeg kan ikke se annet enn at vi er svært enige om dette. Jeg peker på statlig og kirkelig makt som ondets rot, og fordi at de hadde all denne makt kunne de gjøre som de ville med anderledes mennesker. Det har de alltid gjort og de har ment ut fra en hver tid at det har vært det riktige og til beste både for samfunn og individ, være seg individ utenfor eller innenfor normen. Man kan seffli lete opp enkeltnyanser, det skal ikke jeg nekte noen, men jeg peker på det store grove generelle bildet preget av overordnet makt fra de som var de toneangivende den gang alt skjedde. Jeg opprettholder derfor tesen.

at vi bør frata staten makten til å f eks ha et barnevern som skal verne om barn som blir utsatt for omsorgssvikt?

Jeg forstår heller ikke helt hva du mener med at statlig og kirkelig makt er "ondets rot"? Skal ikke staten ha makt?

Jeg vil minne om at det i hovedsak var representanter fra det kristne borgerskapet som startet opp med de første spede forsøkene med å undervise psykisk utviklingshemmede, døve, blinde og andre grupper av barn, som inntil da hadde vansmektet, bortgjemt i skam.

På 1800-tallet ble det startet opp undervisning både i private og statlige institusjoner i flere land i Europa. Dette arbeidet ble i hovedsak ledet av kristne teologer, som også var prester på institusjonene.

Jeg vil påstå at det var en bølge av omsorg for lidende barn som lå bak disse første forsøkene på å bedre vanskeligstilte barns livskår. Man bør nok også se på samfunnets inngripen overfor barn av reisende i lys av dette. Det var skoleplikt for alle barn på denne tiden, og man anså det nok som en grov omsorgssvikt om reisende ikke bidro til at deres barn fikk utdanning.

Jeg kan ikke se at dette først og fremt er et forsøk på å utrydde annerledeshet, men et forsøk på å hjelpe også barn av reisende til å kunne få en nyttig plass i samfunnet.

Igjen: Dette skal ikke tas som argumentasjon MOT at overgrep og lovbrudd skjedde, men jeg synes det blir feil å tillegge kirke og myndigheter de verst tenkelige motiver.

Man ser det samme innen misjonering blant "hedninger". Det er nok ikke tvil om at denne virksomheten gjorde stor skade på lokalsamfunn i sin tid, men man bør ikke dermed unnslå at misjonærene i egne øyne var overbevist om at de reddet sjeler, og hindret dem i å komme i evig fortapelse.

Motivene var i mange tilfeller de beste.

Mvh Sverre

Kommentar #7

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Publisert nesten 4 år siden
Sverre Avnskog. Gå til den siterte teksten.
at vi bør frata staten makten til å f eks ha et barnevern som skal verne om barn som blir utsatt for omsorgssvikt?

Jeg forstår heller ikke helt hva du mener med at statlig og kirkelig makt er "ondets rot"? Skal ikke staten ha makt?

Nei, jeg mener ikke at vi skal ta fra staten makten til å ha et barnevern

I sin tid, i gamle dager, var makten konsentrert om kirke og stat. De to var to sider av samme sak. Makt er best når den er begrenset og fordelt på flere ansvarlige parter slik som i et maktfordelingsprinsipp. Kirken er ikke demokratisk ansvarlig for sin maktutøvelse og har aldri vært det. Parlamentarismen ble først innført i 1884 og vi fikk et maktfordelingsprinsipp som vi har hatt helt opp til våre dager. Tyngden av den offentlige makt representert ved stat og kirke skapte grunnlaget for de handlinger som i dag beklages. 

Kommentar #8

Sverre Avnskog

227 innlegg  7615 kommentarer

Litt for enkel forklaring, etter min mening

Publisert nesten 4 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.
I sin tid, i gamle dager, var makten konsentrert om kirke og stat. De to var to sider av samme sak. Makt er best når den er begrenset og fordelt på flere ansvarlige parter slik som i et maktfordelingsprinsipp. Kirken er ikke demokratisk ansvarlig for sin maktutøvelse og har aldri vært det. Parlamentarismen ble først innført i 1884 og vi fikk et maktfordelingsprinsipp som vi har hatt helt opp til våre dager. Tyngden av den offentlige makt representert ved stat og kirke skapte grunnlaget for de handlinger som i dag beklages.

Det du sier, er altså at det var det tette båndet mellom kirke og stat som lå bak politikken overfor f eks reisende.

Det vil si at du mener poltikken ville blitt helt annerledes om staten alene hadde styrt den?

Det problematiske ved denne teorien, er at det ikke kom innvendinger fra politisk hold mot denne politikken gjennom mange tiår.

Staten sto fullt og helt bak den måten man forholdt seg overfor de reisende.

Det slår helt bena under din forklaring, etter min mening.

Jeg mener man må lete i datidens generelle menneskeforståelse og i det kristne borgerskapets begynnende forståelse av at alle svake grupper hadde krav på å få opplæring og yrkesutdanning slik at de kunne livnære seg ved eget arbeid.

Intensjonene var altså grunnleggende hederlige, men metodene var så rent for harde og brutale, etter vår tids forståelse.

Selv i dag er det en grunnleggende enighet hos de aller fleste at veien ut av sult, elendighet og uvitenhet er skolegang og utdanning.

På 1800-tallet ble også blinde, døve og psykisk utviklinghemmede inkludert i skoleplikten. Og den gjaldt også for barn av reisende, selvfølgelig.

Dette medførte at mange grupper etter hvert fikk en menneskeverdig tilværelse. Som sagt, kjenner jeg aller best de danske forholdene, og vet at svært mange av de døve som fikk utdanning på 1800-tallet, ble skomakere, men de fikk også opplæring i andre ulike verksteder i skolens regi.

Men de måtte gjennom harde år på institusjon, med svært hardt arbeid, lite fritid og isolert fra sin familie. (En tilværelse vi i dag ville kalt for et overgrep). Men de endte altså opp som arbeidere med egen inntekt.

Mvh Sverre

Kommentar #9

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Publisert nesten 4 år siden
Sverre Avnskog. Gå til den siterte teksten.
Dette medførte at mange grupper etter hvert fikk en menneskeverdig tilværelse. Som sagt, kjenner jeg aller best de danske forholdene, og vet at svært mange av de døve som fikk utdanning på 1800-tallet, ble skomakere, men de fikk også opplæring i andre ulike verksteder i skolens regi.

Men de måtte gjennom harde år på institusjon, med svært hardt arbeid, lite fritid og isolert fra sin familie. (En tilværelse vi i dag ville kalt for et overgrep). Men de endte altså opp som arbeidere med egen inntekt.

Presis, og dette var kun mulig gjennom maktbruk fra det offentliges side. Kirken hadde en bestemmende plass i hierarkiet ved at man fx måtte gå skole og stå til konfirmasjon for å komme videre i livet. Presten hadde en portåpnerrolle inn i voksenlivet overfor alle. Overfor de som var på siden av samfunnet og som ikke ønsket deltagelse på den måten utartet dette til overgrep av variert karakter, noe ulike organisasjoner i dag har stått frem og beklaget. Det ligger en erkjennelse bak dagens beklagelser i at man skulle valgt andre veier. I stedet ble det tvang av en karakter vi ellers bare har sett i diktaturer. Særlig alvorlig må de medisinske inngrepene sies å ha vært. Slikt er mulig bare med en overveldende overmakt mot individet. Jeg tror det er rimelig å si at man ikke så individet i de reisende, slik man heller ikke alltid så det hos andre. 

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
9 dager siden / 5067 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
20 dager siden / 4759 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
9 dager siden / 2703 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
25 dager siden / 2322 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
23 dager siden / 1806 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
10 dager siden / 1779 visninger
Bryllup med bismak
av
Trond Langen
4 dager siden / 1630 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
22 dager siden / 1528 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
15 dager siden / 1399 visninger
Taper-gutta
av
Vårt Land
14 dager siden / 1313 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere