Eivor Andersen Oftestad

38

Oslo katolske bispedømme trenger en bred reform

Administrasjonen i Oslo katolske bispedømme er i en tragisk situasjon og fremstår som et hus i strid med seg selv.

Publisert: 30. mai 2015

Sett utenfra virker det som om omdømmeaksjon på vegne av enkeltpersoner er viktigere enn å tenke enhet mellom de troende.

Kredibilitet. Det er ingen grunn til å trekke i tvil kredibiliteten til de som før jul varslet om urettmessigheter vedrørende medlemsregistrering. Alle sammen har stor tillit blant lekfolket i kirken og flesteparten av dem har arbeidet for bispedømmet i en årrekke.

Imidlertid kan de ikke stå frem med sine vurderinger i offentligheten fordi de, med unntak av juristen som sa opp sin stilling, fremdeles er ansatt i bispedømmet og er bundet av lojalitet.

 

Hvem er ”vi”? Fra ledelsens side, det vil si fra den som biskopen selv satte inn som administrasjonssjef etter at saken var varslet, anmeldt og politiet hadde tatt ut siktelser, fremholdes det stadig at biskopen og økonomen blir sittende i sine funksjoner. Noe annet ville ”bli tolket som at vi anser dem som skyldige. Det gjør vi ikke”. (Wade, VL, 10. mars). Det samme poenget er gjentatt gang etter gang, både i media og internt. Hvem er ”vi”? Det er ikke mulig å tolke det som annet enn ledelsen selv. Hva med samvittigheten til de som varslet? Wade har rett i at ingen er skyldige før det motsatte er bevist. Men samtidig handler dette ikke bare om en uavklart siktelse. Det handler om tilliten til biskopens dømmekraft. Og det handler om en kultur i hans administrasjon som lenge har vært kritikkverdig, og som også bør frem i lyset.

Reform. Av hensyn til enheten i bispedømmet og av hensyn til lekfolkets samvittighet er det selvsagt mulig å tre tilbake uten å innrømme juridisk skyld. Enda viktigere ville det imidlertid vært om biskopen ryddet i egne rekker og åpnet for en bredere reform med hensyn til hvordan kirken skal styres og drives, økonomisk og pastoralt. 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Haakon Omejer Sørlie

28 innlegg  39 kommentarer

DIDAKTIKKENS REFORMATOR

Publisert over 5 år siden

Det er hevet over enhver tvil at OKB er i en svært vond og vanskelig situasjon, både menneskelig og administrativt. Hva angår omdømmesituasjonen savnes i ditt innlegg en utdyping om ubalansen du antyder.Slik saken nærmest daglig preger deler av pressen, og div.innlegg her i VD, synes det noe uklart om hvem som har fått hardest medfart - her har faktisk alle fått sin del av "kaka."

Med unntak av en flammekastende dominikanerinne er jeg overbevist om at alle troende katolikker har enheten i kirken og bispedømmet som en normativ intensjon. Da virker det kanskje uhensiktsmessig, ytterligere å kaste ved på bålet. Har du sett mange innlegg som tyder på det motsatte?

Troverdigheten virker noe usammenhengende og selvmotsigende. En burde muligens forvente at også ansatte i et bispedømme har en lojalitetskultur som burde legge en demper på trangen til soloutspll. Hvem er "alle sammen" og i forhold til sogn/bispedømme - må en kunne ta for gitt at de har stor tillit.

Du reiser videre spørsmål om "hvem er vi?" og svarer på spørsmålet i neste setning. Nå bør en muligens ikke blande kortene, men heller tydeliggjøre at Wade er administrasjonssjef i bispedømmet og ikke sjelesørger, jmfr. dem som har varslet.

Så røker du ut det som synes å være ditt egentlige anliggende - tilliten til biskopens dømmekraft og kritikkverdig kultur i hans administrasjon som bør fram i lyset. Med den kunnskap du må ha om OKB-inside, virker det nesten underlig at du ikke også her presenterer alt du vet, så en slipper å besudle seg selv med ennå flere spørsmål. Antydningens middel kan virke giftig. Vil ikke det også være et samvittighetsspørsmål?

En kan forstå deg dit hen at konklusjonen i reformen ligger i siste avsnitt - av hensyn til enheten i bispedømmet og lekfolkets samvittighet, er muligheten tilstede for at biskopen kan tre tilside. Som det har fremkommet i informasjon fra OKB har biskopen full støtte fra Roma om å bli sående i sin stilling. Det er liten grunn til å trekke dømmekraften hos de sakkyndige i tvil. Vatikanet har nok mer enn tilstrekkelig informasjon om saken, og derfor anbefalt biskopen det motsatte av din antydning.

Derfor kan det reises spørsmål om graden av freidighet i din initiering angående biskopens valg. Hvis en først er opptatt av spørsmål om samvittighet bør en tenke helhetlig. Ditt innlegg rammer de fleste som som fortsatt har en rettferdighetssans i behold, og ikke minst for biskopen selv, som tross alle belastninger det innebærer, velger å stå i stormen. Det burde du kanskje også ta hensyn til?

Det foreligger fortsatt ingen konklusjon fra Fylkesmann eller andre, og da burde en i anstendighetens navn pålegge seg selv en viss grad av beskjedenhet i forhold til markeringsbehov.

Kommentar #2

Eivor Andersen Oftestad

38 innlegg  25 kommentarer

Publisert over 5 år siden

Du skriver:

Som det har fremkommet i informasjon fra OKB har biskopen full støtte fra Roma om å bli sående i sin stilling. Det er liten grunn til å trekke dømmekraften hos de sakkyndige i tvil. Vatikanet har nok mer enn tilstrekkelig informasjon om saken, og derfor anbefalt biskopen det motsatte av din antydning.

Derfor kan det reises spørsmål om graden av freidighet i din initiering angående biskopens valg.

"Roma har talt, lekfolket må tie." Dette premisset er jeg dypt uenig i. 

Kommentar #3

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

Er de så godt orientert tro

Publisert over 5 år siden
Haakon Omejer Sørlie. Gå til den siterte teksten.
Som det har fremkommet i informasjon fra OKB har biskopen full støtte fra Roma om å bli sående i sin stilling. Det er liten grunn til å trekke dømmekraften hos de sakkyndige i tvil. Vatikanet har nok mer enn tilstrekkelig informasjon om saken, og derfor anbefalt biskopen det motsatte av din antydning.

For ser man på hva de fleste i dette landet vi kaller Norge mener så er medlemsjuks noe vi ikke liker. Det er tilegning av fellesskapets midler på en uredelig måte, selv om den ikke nødvendigvis vil vise seg å blir straffeforfulgt. Roma tenker nok at dette sikkert blåser bort med tiden, det er jo tross alt snakk om en liten utpost langt nord i Europa.

Det skal jo sies at det neppe spiller store rollen for nordmenn flest bortsett fra millionene av kroner det er snakk om. Tvert om vil det vel bare befeste en tanke om at Den Katolske kirke er en toppstyrt ganske grådig og selvopptatt organisasjon som nærer tanker om at de tross alt står ansvarlige ovenfor sin kirke og ikke ovenfor de styrende myndigheter i de landene de har sitt virke.

Så om Vatikanet her mener at det er greit med en leder som tar lett på et fellesskaps penger så lenge det ikke er Den Katolske kirkes penger så forteller vel egentlig Vatikanet hva det står for. 

Kommentar #4

Haakon Omejer Sørlie

28 innlegg  39 kommentarer

Vedrørende Lars Randbys kommentar

Publisert over 5 år siden

Vi kan absolutt være enige om at medlemsjuks er noe vi ikke liker, og skal heller ikke forekomme i verken i krikelige eller andre institusjoner.

Derimot er det mer problematisk å følge ditt syn at det er tilegning av fellesskapets midler på en uredelig måte, selv om denne saken skulle vise seg ikke å bli straffeforfulgt. Tross alt har Stortinget vedtatt tilskuddordrningen med statstøtte til trossamfunn.

Roma tar neppe lett på slike saker. Pave Frans har gjennomgående i sitt pontifikat manet til økonomisk moderasjon. For ikke lenge siden ble en tysk biskop fjernet fra sitt bispedømme på grunn av uforholdsmessige høye kostnader i forbindelse med restaurering av bispeboligen. Kostnadene ble brukt av bispedømmets midler og tilskudd fra div. fonds. Det hører også til saken at bygningen var svært gammel og verneverdig.

Grådighet er neppe en betegnelse som pr. i dag vil være relevant for den katolske kirke, snarere tvert imot.

Jeg tror det blir en feil vinkling å ta utgangspunkt i at OKB bevisst har tilegnet seg av fellesskapets midler (statsstøtten) på en uredelig måte. Riktignok kan mye av det som har kommet frem i pressen tyde på en klosset håndtering. Men bedrageri med forsett vil jeg bestemt ta avstand fra.

Så bør saken, fordommer og andre motforestillinger få en pause til myndighetene kommer med sin konklusjon.

Kommentar #5

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

Vel

Publisert over 5 år siden
Haakon Omejer Sørlie. Gå til den siterte teksten.
Jeg tror det blir en feil vinkling å ta utgangspunkt i at OKB bevisst har tilegnet seg av fellesskapets midler (statsstøtten) på en uredelig måte.

Hvis det stemmer at man har hatt en tanke om at en katolikk, enten den har meldt seg inn i Den katolske kirken i Norge er et medlem man kan få støtte for så lenge de bor i Norge samme om de har meldt seg inn eller ikke, så finner i det minste jeg tankesettet ganske underlig. 

Sjeler er for gudene, medlemsstøtte gis fra fellesskapet under gitte regler. Fellesskapet har intet å gjøre med sjeler i ulike livssynsorganisasjoner.

Det som er trist er at utfallet av denne saken neppe vil føres som en åpen prosess. Her er det mange og mektige aktører som er på banen og da er vel kan hende det første som forsvinner sannhet og redelighet for ikke å si det å stå for hva man har gjort.

Men selvfølgelig kan jeg ta helt feil, selv om jeg ikke er overbevist om at det noen gang vil bli bevist. 

Kommentar #6

Anne Cathrine Romsland

0 innlegg  2 kommentarer

Kjære Eivor Oftestad

Publisert over 5 år siden

Jeg ble usigelig trist over å lese innlegget ditt av 30. mai. Det synes som om du prøver å kjempe på barrikadene i lojalitet med, og kjærlighet til, dine gamle medarbeidere og venner i OKBs administrasjon, og så oppnår du ikke annet enn å gjøre forholdene enda vanskeligere, både for dem og for alle oss som er helt alminnelige lekfolk i OKB. Jeg kan ikke se det på noen annen måte enn at du med dette innlegget lager unødvendig mye uro og utrygghet i et arbeidsmiljø som nå åpenbart først og fremst trenger ro og forutsigbarhet. Kanskje skaper du også sinne og en følelse av maktesløshet hos det lekfolket du tar til inntekt for egne synspunkter, men som ikke uttaler seg i media, og hvis tanker du ikke kan vite noe om.

Slik jeg ser det, blander du sammen minst tre forskjellige saksforhold; medlemslistesaken, arbeidsmiljøproblematikk og strukturelle forhold i Den katolske kirke. Et minimum av ryddighet i både tenkningen og debatten om denne kompliserte saken, fordrer etter mitt syn at vi bestreber oss på å bahandle en ting av gangen. Ulike utfordringer krever ulike løsninger. Mitt ærend her, er å si litt om det jeg vet om hvordan konflikter i arbeidsmiljøet løses.

At jeg mener å kunne si noe som helst av relevans i denne saken, skyldes dels utdanning (Cand. polit. og Master of Occupational Health, UiO), dels arbeidserfaring (Personalutviklingssjef i konsernstab i konsern med over 3000 ansatte, Høyskolelektor i organisasjon og ledelse ved Politihøyskolens etter- og videreutdanningsavdeling, jobbet mye med omorganisering av offentlig sektor).

Først og fremst er å si at konflikter i arbeidsmiljøet, av ulik alvorlighetsgrad, er en helt naturlig del av enhver organisasjons indre liv. Alle som har noe fartstid i det alminnelige norske arbeidslivet, vet dette. Slike konflikter er slitsomme, men uunngåelige, og i beste fall kan de føre til at både organisasjonen og de ansatte kommer styrket ut tilslutt. 

For det andre er å si at en dyktig konfliktløser vil komme inn på en arbeidsplass og umiddelbart begynne å lete etter "de sakmodige", de som trist har trukket seg tilbake fra hele konflikten, som ikke lar seg involvere i sladder og rykter, og som stillferdig venter på bedre tider, mens de prøver å gjøre jobben sin så godt de kan under de rådende omstendighetene. Det er i slike medarbeidere at kimen til et godt miljø ligger. Virkelige løsninger på dype konflikter i arbeidsmiljøet krever de samme "hjelpemidlene" som vi er vant til ellers i kristen sammenheng; tålmodighet, bekjennelse, barmhjertighet, nåde, tilgivelse, forsoning. Ofte tårer. Det sier seg selv at slike prosesser er dype, tar tid og krever en åpen innstilling av alle som deltar.

En dyktig konfliktløser vil også nedlegge "umiddelbart forbud" mot sladder, rykter, sutring og omtale av mennesker som ikke er tilstede. Slik adferd dreper effektivt ethvert forsøk på å løse opp i flokene. Alle har et personlig ansvar for egne adferdsvalg.

En arbeidsplass er først og fremst et sted som er etablert fordi en sosial organisasjon har noen konkrete oppgaver som skal løses, og noen konkrete mål som skal nåes. At det skal også er et hyggelig sted å oppholde seg, er ren bonus og noe alle ansatte må bidra til.

Forholdene på en arbeidsplass er regulert i bl a Arbeidsmiljøloven. Den beskytter de ansatte mot utnyttelse og vilkårlig behandling, men slår også fast abeidsgivers styringsrett. Mange konflikter i arbeidsmiljøet bunner i at medarbeiderne ikke akspterer denne styringsretten. 

Jeg er begynt å undres på om endel av problemene i OKBs administrasjon bunner i at en ikke skiller mellom arbeidets alminnelig organisering, med en arbeidsgiver, på den ene siden, og de ansattes pastorale behov på den andre. Dette er vanskelig selvfølgelig, ikke minst fordi de ansatte er praktiserende katolikker og kanskje har begrenset erfaring fra det ordinære arbeidslivet. Likevel er det viktig å prøve å skille her. Slik situasjonen synes å være nå, klarer ikke administrasjonen fullt ut å ivareta sine primæroppgaver. Dette går ut over alle norske katolikker, og også over Den katolske kirke som sådan.

Kjære Eivor Oftestad! Jeg kjenner selv noen av dem som er ansatte i OKBs administrasjon. Jeg ser hvor vondt de har det, og jeg ber for dem. Jeg ber om at de snart må få mer ro rundt seg, slik at Gud selv kan få virke. Som sagt skjønner jeg at du ønsker å hjelpe, men jeg mener altså at du med ditt innlegg bare gjør vondt værre.

I tillegg vil jeg be deg reflektere litt, på kammerset, over den type Hybris du avdekker ved å be biskob Bernt tre tilbake "av hensyn til lekfolkets samvittighet" og proklamere at "Oslo katolske bispedømme trenger en bred reform". 

Tilslutt; at du starter ingressen til ditt innlegg med å si at "Administrasjonen i OKB fremstår som et hus i strid med seg selv", er kanskje det jeg ble mest trist over. Her er det visst intet håp. Som teolog vet du jo godt hvile assosiasjoner dette bidet gir. Jeg håper det var spontant skrevet, og ikke gjennomtenkt. For vi kan jo ikke som kristne gi opp håpet, kan vi vel?

Kommentar #7

Eivor Andersen Oftestad

38 innlegg  25 kommentarer

Kjære Anne Cathrine Romsland

Publisert over 5 år siden

 

Jeg vil gjerne presisere at jeg ikke har bedt biskopen tre tilbake, som du skriver. Det jeg skrev var at det var mulig å tre tilbake uten å innrømme juridisk skyld. Jeg står ved at jeg håper biskopen kan åpne for en bredere reform i Oslo Katolske Bispedømme. Dette har blant annet med økonomisk forvaltning, åpenhet, formelle og uformelle lederstrukturer, lekfolks innsyn og påvirkning å gjøre.

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 1 måned siden / 3441 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
12 dager siden / 1225 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 959 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
18 dager siden / 883 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
10 dager siden / 815 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
10 dager siden / 627 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
22 dager siden / 561 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
3 måneder siden / 490 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere