Politikernes frie valg

Det er en sen lørdagskveld i Oslo. Jeg står i taxikø. En mann og en unggutt krangler om plassen i køen. Begge er synlig beruset. En kvinne i følge med den eldste, forsøker å roe gemyttene, men må gi tapt. Det ender opp med at unggutten får seg en på «tygga» og neseblodet spruter.

Hadde ikke to edru, voksne menn roet situasjonen ved å skille de to fysisk, kunne det gått riktig galt. Fylleslagsmål i taxikøer er dessverre blitt et kjent fenomen. For i Norge drikker vi stadig mer, i tak med økt liberalisering av alkoholpolitikken.

Men til tross økningen, drikker vi mindre enn i de fleste andre land. Statistikk fra 2012 viser at det kun er fire land innenfor OECD-området som har lavere alkoholkonsum.
Hvis målet på en vellykket og restriktiv alkoholpolitikk er lavt konsum, har norsk politikk vært vellykket.

En villet politikk. I dagens debatt er det viktig å huske på at norsk alkoholpolitikk gjennom tiår har vært en villet politikk. Den har vært bygd på relativt stor konsensus, med bakgrunn i solid internasjonal forskning. Denne viser at man begrenser drikking mest effektivt når prisene er høye og tilgjengeligheten lav.

Forskning viser dessuten at alkoholrelaterte skader og ulykker rammer den store majoritet av såkalt moderate drikkere. Skal man holde skader og ulykker nede, må derfor det generelle alkoholkonsumet være lavt.

Stordrikkere, som blir et problem for sine omgivelser, øker dessuten proporsjonalt med økt drikking i resten av befolkningen.
Derfor har norske politikere gjennom mange år beholdt den restriktive alkoholpolitikken.

Under press. Men som Vårt Land skrev i går, er den restriktive norske alkoholpolitikk nå under press. De blåblå ønsker å foreta så mange små endringer at det til sammen kan endre hovedlinjene i det som har vært norsk alkoholpolitikk. Noen av disse endringene er gårdssalg av øl, sprit og cider, utvidet taxfree-kvote, oppmykning av reklameforbudet og enklere fornyelse av skjenkebevilling.

Men den største endringen kan komme hvis Vinmonopolets stilling på sikt blir truet. Norge har fått unntak fra EØS-reglene av hensyn til folkehelsen. Hvis Polets stilling uthules, kan dette unntaket falle bort.

Frihetstanke. Liberaliseringen har sin bakgrunn i at Frp og Høyre i mange år har ønsket økt frihet for enkeltmennesket og mindre statlig kontroll. Dessuten har en liberaliseringsbølge feid over Europa. På samme måte som det blir argumentert med at det nå må komme en naturlig «utvikling» mot søndagsåpent, blir det også argumentert med at billigere alkohol og lettere tilgang vil være en naturlig «utvikling»

I jaget etter å gi «folk flest» økt frihet, glemmer mange politikere de mørke konsekvensene for flere svake grupper.

Økt vold. En av de negative konsekvensene ser vi i voldsstatistikken. En undersøkelse fra SIRUS viser at for hver time ekstra time alkoholserveringen er åpen, øker utelivsvolden med 17 prosent.

Statistikk viser dessuten at hver tredje voldtekt i Oslo skjedde i forbindelse med fest. I tillegg var 66 prosent av alle kvinner som ble voldtatt i Oslo beruset, og dermed mindre i stand til å ta vare på seg selv. Årets debatt om russevoldtekter er ikke et unntak: Vi ser ofte fulle overgrepsmenn og fulle voldtektsoffer. 

Veier ikke tungt. Den aller svakeste gruppen som rammes, er barn. Hvert år før jul kan vi lese om barn som gruer seg til jul på grunn av foreldrenes alkoholmisbruk. Noen av anslagene er så høye som 200.000 barn. Dette er trolig noe av grunnen til at det ikke ble politisk flertall for åpne polutsalg på julaften. Men det som trolig presser seg fram, er åpne utsalg på pinseaften, påskeaften og nyttårsaften. Også det er dager der foreldre og barn tradisjonelt er sammen.

Ungdomsorganisasjonen Juvente, som jobber for rusfrie ungdomsmiljøer, er svært skeptiske til utsalg ved inngangen til høytidene. De mener det øker sjansene for de som allerede har et alkoholproblem, å «fylle på» i siste liten.

Regjeringen kjenner alkoholstatistikken. Det vet at liberalisering trolig gir mer vold, flere stordrankere og flere barn som gruer seg til helligdager. De vet at norsk politikk, tross sine skrøpeligheter, har virket.

Når de likevel velger å sette fart på liberaliseringen, er det fordi de svake gruppene ikke veier tungt nok.

FØRST PUBLISERT SOM KOMMENTAR I VÅRT LAND 27.05.2015