Fag i fare

KrFs utdanningspolitiske talsmann Anders Tyvand skriver godt og overbevisende om RLE-fagets verdi som fellesfag, og det er heller ikke vanskelig å slutte seg til hans argumenter for at kristendommen bør ha stor plass («Unødvendig frykt for K-en», verdidebatt.no 26.05.). Problemet er at K-en i navnet og kvantifiseringen av kristendomsdelen vil virke stikk i strid med de gode intensjonene, og faktisk svekke – ikke styrke – både fellesfaget og kristendomskunnskapen.

Det er ikke reaksjonene mot endringsforslaget som gir grunn til bekymring, slik Tyvand antyder, men forslaget selv. Reaksjonene – slik de er kommet til uttrykk i debatten og høringsuttalelsene – viser et våkent og bredt engasjement på fagets vegne.

Når jeg reagerer med fortvilelse på Tyvands svar til Unni Helland («Styrket religionsfag», verdidebatt.no 26.05.), er det fordi jeg ikke kan lese ut av teksten at hennes sterke og velbegrunnete varsko har nådd fram til mottakeren.

Advarslene

Nær sagt alle faglige og livssynspolitiske instanser, fra religionspedagogiske forskningsmiljøer, kristne høgskoler og biskoper til Human-Etisk Forbund, har advart mot KRLE-forslaget – fordi man ser at et godt fag står i fare for å bli ødelagt.

Argumentene har vært framme i halvannet år, men KrF og regjeringen gir ikke inntrykk av å ha sett alvoret i kritikken. I stedet for å lytte og forholde seg til innvendingene, har man repetert de opprinnelige begrunnelsene for endringsforslaget.

En tidlig vekker var Hellands artikkel «KRLE vil gi kunnskapsløshet» (Vårt Land 18.12.13), som ble imøtegått av Tyvands «Ingen grunn til å frykte KRLE»(Vårt Land 19.12.13). Når Helland nå gjentar sitt varsko («Kryp til korset, KrF»/«Jeg bønnfaller dere!», Dagsavisen/Fremtiden 19.05.15), svarer Tyvand med å gjenta at endringen vil gi et «styrket fag» (Dagsavisen 21.05).

Unni Helland er en klok lærer som kjenner RLE-faget til bunns – med alle dets verdimessige, juridiske, psykologiske og praktiske utfordringer. Hennes erfaringsbaserte vurderinger inngir større troverdighet, har større prognoseverdi, enn KrFs og regjeringens generelle og teoretiske beroligelser.

Hellands analyser bekreftes av fagmiljøene. Vi som arbeider med RLE i lærerutdanningen ved Høgskolen i Oslo og Akershus, har flere ganger påpekt dette, bl.a. i innlegget «Kristendom på spill», Vårt Land 19.02.15 (http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat7/thread11559926/) og kronikken «Håper regjeringen snur i tide», Khrono 04.03.15 (http://khrono.no/debatt/snu-i-tide). Jeg viser til disse for utfyllende argumentasjon, og begrenser meg her til noen hovedpoenger:

Opplevelsen

RLE er ifølge Opplæringslova et «ordinært skolefag» som skal samle alle elever, bidra til forståelse og respekt og være objektivt, kritisk og pluralistisk. Det er ikke meningen at KRLE-endringen skal «rokke ved fagets egenart og karakter», skriver Tyvand. Men i en kommunikasjonssituasjon fullbyrdes ikke meningen i avsenderens hode, men i mottakerens. Faget vil ikke lenger forstås – oppleves – som et ordinært skolefag. Det forandrer alt.

Det er samfunnets, dvs. elevenes og foreldrenes, opplevelse av RLE som «ordinært skolefag» som gir tillit og handlingsrom, ikke minst for kristendomsundervisningen – og som motvirker fritak. Nå svekkes denne tilliten. Det følger av begge komponentene i endringsforslaget: K-en i fagnavnet og kvantifiseringen av kristendomsdelen til «om lag halvparten».

K-en

KrF og regjeringen finner det naturlig at kristendommens kvantitative omfang speiles i fagnavnet. Dette er ikke logisk. Et navn som stiller kristendommen ved siden av og ikke inn under religionene kan ikke begrunnes ut fra en moderne fagforståelse. Det er en posisjon vi kjenner fra barthiansk teologi – interessant og verdt å diskutere, men umulig å forankre i en vitenskapelig konsens.

Gjennom årene er navnet endret fra kristendomskunnskap via mellomvarianter til dagens RLE, i tråd med fagets endrete status fra kirkens trosopplæring til skolens kunnskapsfag – manifestert med debatten fram til EMD-dommen 2007, som ble fulgt av det nåværende fagnavnet. Ved å gjeninnføre K’en signaliserer man retur til en eldre fagstatus, selv om det formelt ikke er tilfelle.

Samfunnet har endret seg siden 1995, da KRL-faget – med kristendom i navnet – ble lansert. Biskop Erling Pettersen, leder for utvalget som førte til KRL, uttaler at han aldri ville gitt faget dette navnet i dag. (Fri Tanke 04.05.2015, http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=9824&sok=1.)

En tekst gir aldri mening uten kontekst. Man kan reversere teksten (gjeninnføre K-en), men ikke den samfunnsmessige konteksten, som er endret gjennom utviklingen av en flerkulturell offentlighet og tilhørende livssynspolitisk bevissthet – bl.a. manifestert i EMD-dommen mot KRL-faget i 2007. I en ny kontekst forandres tekstens mening. K-en kommuniserer ikke det samme i dag som for tjue år siden.

Tyvand skriver at en ekstra K i navnet ikke vil føre til noen grunnleggende endring av faget, og at kristendommen ikke skal gis noen kvalitativ forrang. Problemet er at K-en, uansett intensjon, vil bli tolket kvalitativt. Dermed svekkes tilliten til faget som ordinært skolefag, og det er nettopp RLEs «ordinære» status som gir legitimitet og handlingsrom for kristendomsundervisningen – en gave ikke minst KrF burde verdsette og hegne om.

Da K-en ble fjernet i 2008, så Stortinget det som «eit viktig signal om kvalitativ likebehandling av alle religionar og livssyn». RLE-navnet motvirket splid, ga faget legitimitet og tillit på alle hold. For undervisningen om kristendom er denne tilliten uendelig mye mer verdt enn en K i navnet.

Kvantifiseringen

KRLE-forslaget er blitt kritisert for å gi kristendommen uforholdsmessig stor plass, og denne kritikken må tas på alvor. Ut fra dagens mediebilde er det ikke lett å argumentere for at elever f.eks. skal lære mindre om etikk, mindre om jødedom, mindre om islam. Men det er konsekvensen av forslaget.

Den nåværende mengdefordelingen i RLE-faget fungerer svært godt, da den både sikrer kristendommen og gir rom for andre religioner og livssyn.

Tyvands poeng om kristendommens kulturelle betydning er lett å støtte. Men kristendommen er allerede godt sikret i dagens plan, med en føring om den kvantitativt største delen av fagstoffet, og med en overvekt av kompetansemål, som i realiteten styrer undervisningen. Disse skal ikke endres. Hvis praksis spriker for mye (dvs. ut over naturlig og nødvendig lokal tilpasning), slik KrF er bekymret for, gir det ikke grunn til lovendring – det er nok å påpeke at fagplanen skal følges.

Arbeider man ut fra kompetansemålene, blir det uansett meningsløst å regne på prosentandeler. Faget handler ikke bare om religioner som isolerte størrelser, men om sammenlikning og tverrgående perspektiver. Mange temaer kan knyttes til ulike religioner og livssyn, og gjennom sin virkingshistorie (i filosofi, etikk, faktisk også religionskritikk og sekulære livssyn) kan kristendommen lett aktualiseres i «om lag halvparten» av faget – uten noen lovendring. Men en slik aktualisering forutsetter en nøytral ramme som ingen vil trekke i tvil: objektiv, kritisk, pluralistisk. Altså ingen K i navnet og eksplisitt mengdemarkering («om lag halvparten») som bare gjelder kristendommen.

Tapt tillit

Endringen vi gi tre negative følger:

1. Den vil svekke tilliten til RLE som nøytral fellesarena. Kristendommen vil bli oppfattet som aktør i en interessekamp heller enn et ordinært kunnskapsfelt. Undervisningen vil bli fulgt mistenksomt og får mindre handlingsrom, f.eks. i valg av metoder. Dette er en problematikk vi kjenner fra praksis.

2. Mistilliten vil føre til fritak, i form av privatskoler og melding om fritak fra deler av undervisningen. Færre elever får kristendomsopplæring; det vil særlig ramme dem som fra før står kristendommen fjernest.

3. Mistilliten vil føre til svakere lærerrekruttering. Bare halvparten av årets RLE-studenter ved HiOA ville valgt faget hvis det ble endret til KRLE, viser en undersøkelse. Norske lærerstudenter har aldri før valgt et fag med et livssyn i navnet, bortsett fra som fordypning etter obligatorisk grunnkurs.

Tyvand understreker at fagets karakter ikke blir endret. Det samme sier vi til våre studenter for å motivere dem til å ta faget, selv om det en tid kan komme til å hete KRLE i grunnskolen. Men flere studenter opplever det annerledes, K-en signaliserer noe annet.

Et truet fag

Vi ønsker et fag som samler alle elever, slik RLE skal gjøre ifølge Opplæringslova, og som ikke gir årsak til fritak på menneskerettslig grunnlag. Det forutsetter en tillit til at faget er livssynsnøytralt (samtidig som det er verdiforankret), så elever og foreldre opplever at de f.eks. trygt kan slutte opp om ekskursjoner og aktiviteter som gir innsikt i andres livssyn, uten at det innebærer påvirkning eller tilslutning. Det er en slik trygghet Unni Helland har maktet å skape gjennom sin praksis. Men det er denne tryggheten endringsforslaget undergraver, da K-en oppfattes som en kvalitativ framheving av kristendommen.

Et fag uten tillit står lett for fall. Fungerer det ikke, risikerer vi at faget slaktes ved at opplæringen flyttes fra skolen til trossamfunn og livssynsorganisasjoner, og/eller reduseres til en livssynskomponent f.eks. i samfunnsfag. Dette er modeller vi kjenner fra andre land, og som gir en snevrere eller svakere kristendomsopplæring.

Internasjonalt er nemlig RLE som et samlende, ordinært skolefag, helt unikt.  Hva Norge gradvis har fått til av et inkluderende religions-, livssyns- og etikkfag, har vekket stor interesse og beundring.

RLE-faget har vært gjennom en lang kamp for å vinne tillit i alle leire. Faget slik det nå framstår, har en balanse og fleksibilitet som har minsket behovet for fritak og gjort det til et reelt fellesfag med bred tillit også hos livssynsminoritetene. Den tilliten og legitimiteten som møysommelig er bygd opp, står nå i fare.