Sturla J. Stålsett

24

Frigjørings-
teologiens 
helgen?

Den myrdede erkebiskopen Oscar Romero av San Salvador helgenkåres i dag.

Publisert: 23. mai 2015

I dag fylles San Salvadors ­katedral til randen. På torget og i gatene rundt ventes flere hundre tusen mennesker. De feirer at deres landsmann og erkebiskop fra 1977 til 1980, Oscar Arnulfo Romero, offisielt kåres til helgen i Den katolske kirke. For mange av dem, særlig blant de fattige, blir dette bare en endelig bekreftelse på det de lenge har holdt for sant: At med Romero «gjestet Gud El Salvador», som en salvadoransk teolog har uttrykt det.

Men det er en viktig bekreftelse­, ikke minst for den frigjørings­teologisk inspirerte delen av den katolske kirken. Etter lang tids kritisk motbør under de to foregående pavene, Johannes Paul II og Benedikt XVI, kan helgenkåringen bære bud om lysere ­tider for deres kirkelige posisjon ­under den latinamerikanske pave Frans. Den signaliserer også en ny, og mer utvidet forståelse av hva en martyr og helgen er.

 Var ­Romero frigjøringsteolog? Han var kjent som en representant for den konservative fløyen i kirken da han ble valgt til erkebiskop i 1977. I begynnelsen tok han klar avstand fra de toneangivende frigjøringsteologene. Og han var mer hyrde, prest og biskop enn fagteolog.

Men han gjennomgikk en radikal personlig og teologisk forvandling i løpet av kort tid som kirkens leder. Drapet på presten Rutilio Grande og to av hans medarbeidere i 1977 ble et vendepunkt. Romero kjente godt den frigjøringsteologisk-inspirerte presten Grande og hans engasjerte arbeid blant fattige på landsbygda. Høyreorienterte dødsskvadroner sto bak ugjerningen, og erkebiskopen holdt myndighetene ansvarlig. Men det ble raskt tydelig at de ikke ville gjøre noe som helst med saken. Romero besluttet da å ikke delta i noen representativ sammenheng med regjeringen inntil drapene var etterforsket og oppklart.

Profetisk erkebiskop. Slik tok en sterk og tydelig bispegjerning form. Gjennom radiooverførte prekener fra katedralen hver søndag ble Romero en krystallklar og politisk virkningsfull stemme for sosial rettferdighet. Han opprettet menneskerettighetskontor. Han konfronterte myndighetene, politiet og ­hæren, og krevde oppklaring av de mange forsvinningene og slutt på undertrykkelsen. Han skrev brev til president Carter og ba om at våpenstøtten til myndighetene skulle opphøre. Til slutt henvendte han seg gjennom en preken direkte til medlemmer av hæren og ba dem nekte å adlyde ordre om å drepe sine landsmenn.   

Alt dette uttrykte Romeros frigjøringsteologi i praksis. Koblingen mellom troen og kampen for frigjøring ble sentral også for Romero:  

«Frigjøring – det ordet som mange ikke liker – betyr menneskets frelse og forløsning», sa erkebiskopen i en preken den 25. november 1977. «Men dette dreier­ seg ikke bare om det som skal skje etter døden», fortsatte han:

«Frigjøring betyr at det på denne jorda ikke skal være mennesker som utnytter andre mennesker. Frigjøring betyr en forløsning som frigjør mennesket fra mange former for slaveri», sa erkebiskopen, og ramset opp slaveriets mange former: analfabetisme, sult, bostedsløshet, ­fattigdom og fornedring.

Martyrdøden. Slik ble forståelsen av den frelsen Kristus bringer og den oppgaven kirken har i verden knyttet direkte til den konfliktfylte, politiske virkeligheten. Det fikk følger. Den 24. mars 1980 ble Romero myrdet av de høyreorienterte dødsskvadronene, ledet av major Roberto D’Aubuisson.

Skuddene flerret opp ­biskopens messehagel i samme ­øyeblikk som han hevet kalken under feiring av messe i et lite sykehuskapell i San Salvador. Biskopens blod blandet seg med vinen fra kalken, Kristi blod. Nonnene på første benk styrtet til, men livet sto ikke til å redde.

Romero visste at han levde farlig.  Men han trosset drapstruslene, og nektet beskyttelse. Like før han ble drept, hadde han sagt til en journalist:

«Som kristen tror jeg ikke på død uten oppstandelse. Hvis jeg dør, vil jeg gjenoppstå i det salvadoranske folket. Dette sier jeg i stor ydmykhet... Martyriet er en Guds nåde som jeg ikke tror jeg fortjener. Men hvis Gud aksepterer mitt livs offer, ber jeg om at mitt blod blir til såkorn for den friheten som er på vei, til et tegn for det håpet som snart skal bli til virkelighet.»

Ny forståelse. Erkebiskop­ Vincenzo Paglia har vært den som har fremmet saken for Romero i den formelle prosessen i kirken. Han sier at denne kåringen offisielt åpner for en ny forståelse av martyrium og helgen i den katolske kirken. Den ligner ­Romeros egen: Det er ikke bare det å bøte med livet for å stå fast ved ­bekjennelsen i møte med «hat mot troen», odium ­fidei, som kvalifiserer.

En martyr og en helgen kan også være en som ofrer livet ved å leve troen ut i handling, gjennom barmhjertighet eller kamp for rettferdighet. Slike som Maximillian Kolbe, den polske presten som i 1941 lot seg henrette­ av ­nazistene i en ­familiefars sted, helgenkåret i 1971. Og som ­Romero.

Nå kan flere følge. Det er prosesser underveis både knyttet til Rutilio Grande, og til pave Frans’ landsmann og tidligere kollega, biskop Enrique Angelleli. Han ble drept i en fingert bilulykke i det argentinske militærdiktaturets første fase.  

Kontroversiell helgen. Nærmere 150.000 mennesker samlet seg under Romeros begravelse i 1980. Volden fortsatte der. Minst 30 mennesker ble drept. Det lille landet ble nå kastet ut i en blodig borgerkrig som skulle vare i 12 år, og koste over 75.000 mennesker livet.

 I dag fylles gatene igjen. Freden er for lengst vunnet, og det er den tidligere gerilja­bevegelsen FMLN som sitter ved makten. Dermed kan en vente at helgenkåringen av Romero blir feiret også av regjeringen. Det betyr ikke at kontroversene rundt ­Romero er helt bilagt. For mange i landets overklasse og tradisjonelle maktelite står nok Romero fortsatt som en som svek dem, og ledet kirken og folket på ville veier.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 23.05.2015

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Lilli Spæren

172 innlegg  2067 kommentarer

Sann frigjøringsteologi

Publisert rundt 4 år siden

"Får Kristus frigjort dere, blir dere virkelig fri", står det skrevet. Da har loven gått fra å befinne seg på stentavler til å bli integrert i våre hjerter. Da er vi frie fra å trelle under synden, og frie til å tilbe Gud og tjene våre medmennesker i Kristi ånd.

Kommentar #2

Trond Klaape

3 innlegg  1 kommentarer

Takk!

Publisert rundt 4 år siden

Takk for at du lyftar Romero opp og fram! Saligkåringa er ei stor hending for den verdsvide kyrkja!

Kommentar #3

Asgeir Remø

12 innlegg  329 kommentarer

Myten om Romero og frigjeringsteologien

Publisert rundt 4 år siden

Sturla Stålsett skreiv mellom anna: «Var Romero frigjøringsteolog? Han var kjent som en representant for den konservative fløyen i kirken da han ble valgt til erkebiskop i 1977. I begynnelsen tok han klar avstand fra de toneangivende frigjøringsteologene. Og han var mer hyrde, prest og biskop enn fagteolog. Men han gjennomgikk en radikal personlig og teologisk forvandling i løpet av kort tid som kirkens leder.»

I det eg her har sitert frå Stålsett stiller Stålsett spørsmål om Óscar Romero var frigjøringsteolog. Etter å ha konstatert at Romero "tok ... klar avstand fra de toneangivende frigjøringsteologene" skriver så Stålsett at Romero "gjennomgikk en radikal personlig og teologisk forvandling i løpet av kort tid som kirkens leder". Etter å ha referert fra Romeros erkebispegjering skriver så Stålsett at "dette uttrykte Romeros frigjøringsteologi i praksis", - et stykke nedenfor det som er sitert ovenfor her.

Stålsetts budskap må etter dette forstås slik at Romero gikk fra å ta avstand fra frigjøringsteologer til å i praksis bli det selv. Denne fremstillingen bør vekke skepsis hos observante lesere.  Engelsk Wikipedia gir en introduksjon til temaet. Der står bl.a. følgende:

"Hailed as a hero by supporters of liberation theology, Romero, according to his biographer, "was not interested in liberation theology" based on Marxist ideology, but faithfully adhered to Catholic teachings on liberation and wanted a social revolution based on supernatural interior reform. His spiritual life drew much from the spirituality of Opus Dei." (Avsnittet om Theology er også verdt å lese.)

Det er mye som tyder på at Romero ikke så lett kan settes inn i Stålsetts skjema der det kan se ut som at Romero blir frigjøringsteolog i det han tar opp sitt kors og følger Kristus også som erkebiskop. Dette utsnittet fra en reportasje i Svenska Dagbladet sier sitt:

"När en ny ärkebiskop skulle utses i El Salvador 1977 ville prästerskapet ha vice ärkebiskop Arturo Rivera Damas. Han skulle fortsätta den avgående ärkebiskopen Luis Chávez y González dialog med regimen om deras hårdföra politik mot landets fattiga. Utnämningen av Romero föll inte i god jord.

– Vi såg Romero som väldigt konservativ och traditionell. Rivera Damas har senare berättat för mig att han i Rom hade hört att man ville ha en ärkebiskop som var mindre kritisk gentemot regeringen än vad han var. Därför valde de Romero, säger Urioste.

   Både Vatikanen och det salvadoranska prästerskapet hade fel. På det första mötet mellan det salvadoranska prästerskapet och den nya ärkebiskopen var temat den katolska kyrkan och de evangeliska kyrkorna. Romero rev upp agendan. Han ville diskutera hur de kunde hjälpa de människor som just då flydde för livet undan våldet i byn San Pedro Perulapán.

  Romero hade i det tysta vigt sitt liv åt att hjälpa landets fattiga befolkning. Som präst i San Miguel hjälpte han stadens skoputsarpojkar. Som biskop i Santiago de Maria lät han lantarbetarna på kaffefälten sova och äta i kyrkan. Som ärkebiskop tog han den förtryckta befolkningens sida gentemot militärregimen."

Det er en tydelig kontinuitet i Romeros virke som prest, biskop og erkebiskop. Han var prest og biskop i over 30 år før han var erkebiskop i tre år og fulgte etter beretningene å dømme Kristus i alle de ulike funksjonene. Som prest hadde han viet livet til å hjelpe de trengende og som biskop fortsatte han med det. Det er kontinuitet i hans tilknytning til Opus Dei helt til hans dødsdag, som han brukte til en månedlig samling i organisasjonen (Opus Dei). Stålsetts påstand om "en radikal personlig og teologisk forvandlingi løpet av kort tid som kirkens leder", er det følgelig ikke grunnlag for.

Stålsett avslutter innlegget med å skissere opp dagens motsetninger mellom "den tidligere gerilja­bevegelsen FMLN som sitter ved makten", og "landets overklasse og tradisjonelle maktelite". Romero viste i en preken fire måneder før han ble myrdet til en samlende visjon for kirken. Han aksepterte ikke en todeling etter politiske skillelinjer. Det er bare en kirke!

"The other day one of the persons who proclaims liberation in a political sense was asked: For you, what is the meaning of the Church? He answered with these scandalous words: There are two churches, the church of the rich and the church of the poor. We believe in the church of the poor but not in the church of the rich.* Clearly these words are a form of demagogy and I will never admit a division of the Church. There is only one Church, the Church that Christ preached, the Church to which we should give our whole hearts because those who call themselves Catholic and idolize wealth and have no desire to detach themselves from their wealth --- such people are not Christian. They have not understood the Lord’s call and this is not the Church. Rich people who kneel before wealth, even though they go to Mass and perform pious acts, yet if they have not detached themselves from wealth, then they are not Christian but idolaters. There is only one Church, a Church that adores the living God and knows how to give relative value to the goods of this earth."  (mine uthevinger i fet skrift)

Det ovenstående er etter mitt skjønn en klassisk utlegging av Jesus forkynnelse. 

Den siterte prekenen (THREE CHRISTIAN FORCES FOR LIBERATION) har forøvrig en avslutning som jeg tar med avslutningsvis:

"Therefore I conclude this homily in the same way that I began: our people will be truly free as a result of the following three Christian attitudes: first, a spirit of poverty, that is, the more detached we are the less likely we will be to erect idols and we will be freer and more able to participate in the people’s struggles for liberation; second, a sense of God, that is, our people are very religious and those who want to implant a political system that does not acknowledge God or use strategies that ignore God and his law are not in harmony with our people. Our people believe in God and the more we open ourselves to the divine Absolute the more able are we to give a response to the realities of this world just as Christ knew how to be the great liberator because his heart was always very attuned to his God. Thirdly, great hope in the death and resurrection of Christ … events in which all our sorrows and illnesses and sufferings and even our death are redeemed … thus, all of these realities recover a liberating value. To die in Christ and to live in Christ is the secret of the true liberator. So be it!*"

Kommentar #4

Sturla J. Stålsett

24 innlegg  7 kommentarer

Erkebiskop Romero og frigjøringsteologien

Publisert rundt 4 år siden

Takk for til Asgeir Remø for interessant innsigelse på min kommentar om saligkåringen av erkebiskop Oscar A. Romero under tittelen «frigjøringsteologiens helgen?» (Saligkåring er forøvrig den korrekte norske betegnelsen, ikke helgenkåring som jeg dessverre feilaktig skrev – selv om det fortsatt er riktig at Romero nå kan betegnes som «helgen»).  

Frigjøringsteologisk inspirerte troende, menigheter og miljøer i Latin-Amerika og overalt i verden ser utvilsomt på Romero som «deres egen», så i den forstand vil overskriften være betegnende. Men at Romero selv kan betegnes som en frigjøringsteolog, anser Remø som en «myte».

Belegg for denne påstanden henter han fra engelsk Wikipedia og Svenska Dagbladet. Det er nok ikke de sterkeste kildene.  Men innsigelsen er likevel relevant og interessant. Var det virkelig et slikt markant brudd i Romeros holdning til frigjøringsteologien rett etter han ble innsatt som erkebiskop i 1977, utløst av erfaringen av drapet på Rutilio Grande og hans medarbeidere?

Går vi til forskningslitteraturen og de historiske kildene rundt Romero er de ganske samstemte om at en klar endring i Romeros teologi og pastorale praksis fant sted på den tiden. Det omtales ofte som Romeros «omvendelse», se for eksempel i biografien skrevet av Jesús Delgado, s.67-70, den svenske teologen Hans Dameraus doktoravhandling fra 2000, s 56ff, eller frigjøringsteologens Jon Sobrinos bok Monseñor Romero fra 1989, s 18 og utover (se fullstendige referanser nederst).

Sobrino skriver at selv om Romero understreket kontinuiteten i sin egen prestegjerning, hadde han ved flere anledninger også vist ydmykhet ved å be om unnskyldning overfor prester og menigheter som han hadde irettesatt og grepet inn mot på måter som han i ettertid så var feil. Damerau skriver at Romero «…talade om sin omvändelse som en utveckling i trohet dels mot förandrade omständigheter, dels i trohet mot kyrka och folk» (Damerau, 2000, s.56).  Og etter å ha kritisert Sobrinos kristologi offentlig i august 1976, takket Romero Sobrino for hans teologiske bidrag i en personlig meddelelse i april 1977.    

Den ytre historien viser også en tydelig endring, som raskt førte Romero inn i direkte konflikt med de andre biskopene, myndighetene og den økonomisk-sosiale eliten i landet. At denne konflikten var smertefull og dreide seg om at disse så på Romeros pastorale praksis og linje som farlig, undergravende, og radikal, ser vi blant annet fra Romeros egne dagboksnotater fra perioden. Fra et opphetet møte med de andre biskopene den 3. april 1978, skriver han

«…jeg ble gjenstand for mange falske anklager fra biskopene. Det ble sagt til meg at jeg hadde en undergravende (subversiva) og voldelig prekenpraksis; at mine prester framprovoserte et voldsmiljø blant de fattige på landsbygda og at vi ikke skulle klage over at myndighetene grep inn mot dette.» (Romero, 1989, s. 11, jfr., s. 13, min oversettelse).De andre biskopene anklaget med andre ord Romero for å stå i ledtog med opprørskrefter i landet.   

Men var denne «omvendelsen» en omfavnelse av frigjøringsteologien? Kanskje er det riktigere å si at Romeros forståelse av frigjøringsteologien endret seg. Fra en forståelse av frigjøringsteologi som en retning som forlot det eksplisitt og særegne teologiske og lot seg føre for langt inn i det konkret politiske og marxistiske (som kanskje også er Remøs oppfatning av den?), nærmet Romero seg den frigjøringsteologiske linjen som jesuittene på UCA i San Salvador stod for. Jon Sobrino, Ignacio Ellacuria og flere av deres kolleger hadde skarpe samfunnsanalyser integrert i sin teologi (slik Romero hadde det i sine prekener og i sin biskopsgjerning for øvrig). Men deres teologiske tenkning og praksis forlot aldri den pastorale og eksplisitte trosdimensjonen som tydelig kjennetegner den latinamerikanske frigjøringsteologien fra Gustavo Gutierrez og Leonardo Boff til Elsa Tamez og, altså, jesuittene ved UCA.

Det faktum at Sobrino og Ellacuría begge ble blant erkebiskopens nære medarbeidere, som forfattet tekster og grunnlagsdokumenter for ham, viser at Romeros åpning for frigjøringsteologien neppe kan avskrives som en myte.  At Romero alltid understeket at «frigjøring» aldri kan begrenses til politisk og ideologisk frigjøring, men i kristen forståelse må ha med hele den soteriologiske fylde, er ikke i strid men helt på linje med disse toneangivende frigjøringsteologene. Et av Ellacurías og Sobrinos mest originale og fornyende bidrag til soteriologi i et frigjøringsteologisk perspektiv hadde da også konkret utspring i en av Romeros prekener, som jeg viser i min avhandling «The crucified and the Crucified» fra 1997.  (Stålsett 2003)

Det er til slutt riktig som Remø skriver at Romero alltid understreket kirkens enhet, men det førte ikke til at han var redd for å tydelig kritisere urett og splittelse, som disse prekensitatene viser: 

« I denne konfliktfylte situasjonen der noen få kontrollerer den økonomiske og politiske makten, har kirken stilt seg på de fattiges side, og påtatt seg å forsvare dem.»

«Fordi kirken har tatt de fattige og undertryktes side, lever kirken i den politiske verden, og den realiserer seg selv som kirke også gjennom det politiske. Det kan ikke være annerledes hvis kirken vil gjøre det samme som Jesus, nemlig ha et spesielt nært forhold til de fattige» (mine oversettelser).

Disse sitatene kan leses som grunnsetninger i latinamerikansk frigjøringsteologi.  

Litteratur:

Damerau, H. (2000).Ärkebiskopen är mördad! Predikan som den levande teologins ort. En systematisk-teologisk analys av ärkebiskop Romeros predikningar i El Salvador 1977-80. Skellefteå, Norma.

               

Delgado, J. (1986).Oscar A. Romero. Biografía. Madrid, Ediciones Paulinas.

               

Romero, O. A. (1989).Mons. Oscar Arnulfo Romero. Su diario desde el 31 de marzo de 1978 hasta jueves 20 de marzo de 1980. San Salvador, Arzobispado.

               

Sobrino, J. (1989).Monseñor Romero. San Salvador, UCA Editores.

               

Stålsett, S. J. (2003).The crucified and the Crucified. A Study in the Liberation Christology of Jon Sobrino. Bern, Berlin, Bruxelles, Frankfurt am Main, New York, Oxford, Wien, Peter Lang.

                

Kommentar #5

Asgeir Remø

12 innlegg  329 kommentarer

Publisert nesten 4 år siden
Sturla J. Stålsett. Gå til den siterte teksten.
Frigjøringsteologisk inspirerte troende, menigheter og miljøer i Latin-Amerika og overalt i verden ser utvilsomt på Romero som «deres egen», så i den forstand vil overskriften være betegnende. Men at Romero selv kan betegnes som en frigjøringsteolog, anser Remø som en «myte».

Belegg for denne påstanden henter han fra engelsk Wikipedia og Svenska Dagbladet. Det er nok ikke de sterkeste kildene. Men innsigelsen er likevel relevant og interessant. Var det virkelig et slikt markant brudd i Romeros holdning til frigjøringsteologien rett etter han ble innsatt som erkebiskop i 1977, utløst av erfaringen av drapet på Rutilio Grande og hans medarbeidere?

Går vi til forskningslitteraturen og de historiske kildene rundt Romero er de ganske samstemte om at en klar endring i Romeros teologi og pastorale praksis fant sted på den tiden. Det omtales ofte som Romeros «omvendelse», se for eksempel i biografien skrevet av Jesús Delgado, s.67-70, den svenske teologen Hans Dameraus doktoravhandling fra 2000, s 56ff, eller frigjøringsteologens Jon Sobrinos bok Monseñor Romero fra 1989, s 18 og utover (se fullstendige referanser nederst).

Takk til Sturla J. Stålset for kommentar. Eg vart merksam på den i dag, etter ein kjenning viste til kommentaren eg skreiv til Stålsets innlegg.

Eg skreiv at "Stålsetts budskap må etter dette forstås slik at Romero gikk fra å ta avstand fra frigjøringsteologer til å i praksis bli det selv. Denne fremstillingen bør vekke skepsis hos observante lesere." Så langt eg kan sjå er det enno grunnlag for skepsis.

Om Romero sjølv kan nemnast frigjeringsteolog, slik Stålset siterer meg ovanfor, er eit meir spesifikt tema der svaret kanskje ikkje tilfører så mykje. Det kjem heilt an på kva ein meiner med frigjeringsteologi. Generelt bør ein kunne sei at ein bodskap som ikkje set fri neppe er kristen, men den kan likevel opplevast tvingande. 

Det interessante bør vere kvar Romero henta styrke til preste-, bispe- og erkebispegjerninga. Var det frå spesifikt frigjeringsteologiske kjelder eller var det frå andre kyrkjelege kjelder som peikar på Jesus Kristus som set fri?

Stålset refererer Jon Sobrino på at "Romero understreket kontinuiteten i sin egen prestegjerning". Romeros 'eigenattest' stemmer godt med mi oppsummering i kommentar #3:

"Det er en tydelig kontinuitet i Romeros virke som prest, biskop og erkebiskop. Han var prest og biskop i over 30 år før han var erkebiskop i tre år og fulgte etter beretningene å dømme Kristus i alle de ulike funksjonene. Som prest hadde han viet livet til å hjelpe de trengende og som biskop fortsatte han med det. Det er kontinuitet i hans tilknytning til Opus Dei helt til hans dødsdag, som han brukte til en månedlig samling i organisasjonen (Opus Dei). Stålsetts påstand om "en radikal personlig og teologisk forvandlingi løpet av kort tid som kirkens leder", er det følgelig ikke grunnlag for."

Stålset skriv at eg hentar belegg frå Wikipedia og Svenska Dagbladet. Det er nok fleire kjelder og kjeldene kan vere like gode som sekundærkjelder i bøker produsert på studerkammera rundt om.

Stålset viser til "biografien skrevet av Jesús Delgado" i det siterte utdraget ovanfor. Ved å klikke seg vidare frå det siterte i Wikipedia-artikkelen finn ein kjelda som er "Msgr. Jesus Delgado, former secretary of Archbishop Romero". Delgados uttale til Catholic News Agency er sopass utfyllande at ein større del bør siterast (uhevinger tilføya):

"Msgr. Delgado responded to years of allegations that there was a connection between Archbishop Romero and liberation theology, a controversial school of thought that developed in Latin America in the 1950s, which has been criticized as a Marxist interpretation of the Gospel.

“When I wrote his life story, I looked over his library. Obviously, the liberation theology proponents always visited him and left him their books,” Msgr. Delgado said.

I saw them, and they were like brand new, he never even opened them. He never read them, he never looked at them. On the other hand, all the books of the fathers of the Church were worn and were the source of his inspiration.”

Archbishop Romero “knew nothing about Liberation Theology, he did not want to know about it. He adhered faithfully to the Catholic Church and to above all to the teachings of the Popes.”

His theology was focused on the presence of God among the poor, “which we could describe like this: ‘God present and living with the poor and walking with the poor’,” Msgr. Delgado said."

Romero hadde etter biografen og den tidlegare erkebispesekretæren sitt vitnemål ikkje si spirituelle kjelde i frigjeringsteologien. Derimot var kyrkjefedrane ei mykje brukt kjelde. Les gjerne heile artikkelen.

Det siterte frå Svenska Dagbladet er frå eit intervju med m.a. erkebiskop Romeros "kyrkoadjunkt", som vel må vere eit slag hjelpeprest. Ricardo Urioste har følgjeleg, som erkebispesekretær og biograf Delgado, førstehands kjennskap til Romero. Det gjeld nok ikkje alle i Stålsets litteraturliste.

Vi gjer rettast i å akseptere Romeros eigen understreking av kontinuitet i hans eigen prestegjerning. Det er ganske tydeleg at det som tradisjonelt er kalla frigjeringsteologi, ikkje var Romeros inspirasjonskjelde. Romero var etter alt å døme ein radikal Jesus-etterfølgjar og bør ikkje brukast til å legitimere ein teologi han ikkje stod for.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere