Den anomyme ånd

Den anonyme ånd

– Pinsen er så abstrakt. Det er en utfordring å lære barn om pinsen, sier Presteforeningens leder på Vårt Lands nettsted tro24.no. Der har vi spurt barneledere om hvordan de forklarer Den hellige ånd for barna. De snakker om hjelperen, han som skaper tro, erfaringer med bønn, lovsang og sakramenter. Altså om hva ånden gjør. Men de har lite å si om Ånden selv.

Jesus har vi mange konkrete bilder av. Faderen gir også konkrete assosiasjoner, selv om aktuelle fedre kan bidra med litt ulike bilder. Men Ånden – hva er nå det? Den referansen barna her, er noe med turban som kommer ut av flasker i tegneserier og eventyr.

Vinden. Vinden blåser dit den vil, sa Jesus. Det var et ordspill – ruach betyr både vind og ånd på hebraisk. Men dermed fikk han gitt et anskuelig bilde: Ånden er ikke synlig annet enn gjennom sine virkninger. Akkurat som vinden.

Men hva er vindens virkninger? Og hva kan vi slutte om vinden av å se på virkningene?

Vinden kan være den lekende brisen, den varme pusten, stormen som tvinger deg i kne, orkanen som legger alt øde. Vinden kan lindre en altfor varm dag og den kan gjøre en kald vinterdag mer isnende. Vinden kan fylle seil, få flagg til å blafre, tak til å løfte seg og bølger til å senke skip. Vinden kan lindre og skade, glede og skremme. Vi kan ikke putte vinden i en boks og ta kontroll over den.

Slik er det også med Ånden. Det finnes ikke én virkning av Ånden. Det finnes et stort mangfold. Og vi har ikke kontroll over dem.

Kontroll. Dette blir for usikkert og ukontrollerbart for oss. Vi vil vite hva Ånden gjør. Vi vil vite når Ånden er på ferde. Vi vil ha kriterier som forteller oss hvem som har fått del i Den hellige ånd. Det er menneskelig å ville ha kontroll og oversikt. Er det så farlig?

For noen år siden ringte en eldre diakonisse til meg. Hun hadde lest i avisen at jeg skrev om min erfaring med tungetale. Selv hadde hun bedt i mange år om å få tungetalens gave, men hadde ikke fått den. Nå var hun fortvilet. Hadde Gud forkastet henne? Var hun en dårligere kristen enn meg?

Jeg ble forskrekket over at hun tok det slik. Jeg var jo overbevist om at hun levde både et bedre liv og et mer åndelig liv enn meg. Men hun var overbevist om at tungetalen var kriteriet på at man var åndelig, og derfor kunne hun ikke tro at Ånden virket i henne.

Tungetale. Tungetale er kjent fra Nytestamentet og har trolig forekommet til alle tider. Men at tungetale var selve kriteriet på åndsdåpen, er en tanke som oppsto i den såkalte hellighetsbevegelsen på slutten av 1800-tallet. Gjennom pinsevekkelsen har den fått gjennomslag i vide kretser.

Men for pinsebevegelsens pionerer var ikke tungetalen så avgjørende. For William Seymour, mannen som sto i spissen for vekkelsen i California i 1906, var det et Åndens under at svarte og hvite sto sammen på like fot. Den norske pinsepioneren Thomas Barratt forkynte at det var kjærligheten som viste om tungetalen var ekte eller falsk. Og han mente at Ånden rev ned skillet mellom kjønnene, og at kvinner kunne ha samme tjeneste som menn.

Om opphevelse av raseskillet og slutt på kjønnsdiskriminering hadde blitt stående som de fremste kjennetegn på Åndens verk, ville vi fått en helt annen oppfatning av hva som er åndelig. Hva kunne ikke det ha ført til?

Overnaturlig. Slike oppfatninger om hva Ånden gjør, er selvsagt hentet fra Bibelens fortellinger. Men de kan leses på mange måter, også når de leses «slik som de står». Hva var det store underet på pinsedag? Var det at det kom ildtunger på hodene og at de talte i tunger? Eller var det at alle forsto budskapet, på tvers av etniske og språklige skiller, slik at 3000 ble lagt til menigheten?

Det har vært en tendens til at Åndens verk først og fremst knyttes til det overnaturlige og mystiske. Men hvorfor skal tungetale, profeti og overnaturlig helbredelse være noe større under enn forsoning mellom fiender og likeverdige fellesskap på tvers av kjønn og rase?

Slik skaper vi snevre forestillinger om hva som er åndelig, og fremmedgjør Ånden for mange mennesker.

Følelsene. Det ser vi også i den sterke tendensen til å sette likhetstegn mellom Åndens verk og sterke følelser. «Ånden var sterkt til stede», sies det av og til om kristne møter. Det betyr nesten alltid at det var god stemning og sterke, positive følelsesytringer av glede, frihet og begeistring. Alt vel og bra.

Men de som opplever at de er i mørke og tørke mens alle jubler rundt, kan fort få forståelsen at det er fordi Ånden har forlatt dem. Selv om det er godt bibelsk belegg for at Åndens verk også er å rive ned all falsk åndelighet og alle menneskelige byggverk som hindrer Gud å slippe til. Ånden ledet Jesus ut i ørkenen, der alt var tørt. Ånden sendte Paulus i fangenskap.

Vi trenger å slippe til et mer mangfoldig bilde av hva som er åndelig, og av hva Ånden gjør.

Men vi trenger ikke være så opptatt av Ånden selv. Jeg tror han trives med å være anonym, slik at vi blir mer mottakelige for det han gjør.