Verdidebatt

Ekko etter ubesvarte spørsmål.

Jeg oppfatter svaret på hva forpliktelsen på Menighetsfakultetets basis innebærer, som slapt.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Mitt innlegg «Hvorfor er ikke MF til å kjenne igjen?» på Pensjonisttreffet på Menighetsfakultetet 16. mars inneholdt mye ros og litt ris til fakultetet både i historisk og aktuelt perspektiv, gjengitt i forkortet utgave i Vårt Land 15. mai: «Ubesvarte spørsmål om MF»).

I sin kommentar til mitt innlegg berører rektor Vidar L. Haanes og professor Harald Hegstad (Vårt Land 18. mai) noen av de spørsmål som etter mitt skjønn ikke fikk tilfredsstillende svar under debatten om Menighetsfakultetet i fjor. Jeg takker for deres reaksjon og tillater meg å komme med noen bemerkninger.

Tier. Gunnar Breiviks innlegg «Akademisk frihet – og Guds åpenbaring» (Vårt Land 27. august 2014) vakte en viss oppmerksomhet. Breivik, som kjenner fakultetet fra innsiden etter åtte år i styret, pekte på at dersom Gud har åpenbart seg i historien, så må det komme fram at han har opplyst Jesus og de første vitnene. Dette vitnesbyrdet fortjener derfor «å bli tatt på et helt annet alvor enn hva enkelte av dagens forskere mener er tidsmessig korrekt og fornuftsmessig akseptabel kristen tro». Hvis Breivik med denne anklagen sikter til forskere på MF, er det rimelig at fakultetets ledelse svarer.

Jeg kan ikke se at det er skjedd. Derfor har jeg etterlyst et svar. Nå svarer Haanes og Hegstad at det er umulig å forholde seg til slike antydninger «så lenge de ikke er dokumentert gjennom konkrete eksempler». Mitt spørsmål var – og er fortsatt: Hvorfor har man så ikke bedt Breivik tydeliggjøre sin kritikk? Ved å tie skaper man lett et inntrykk av at fakultetet ikke bryr seg om innvendinger av denne art. Det synes jeg er uheldig.

Slapt svar. Hvilken betydning har det for forskerne på MF at fakultetet etter Grunnreglenes § 1 «baserer sin virksomhet på Den Hellige Skrift og Den norske kirkes evangelisk-lutherske bekjennelse»? I dette ligger det at fakultetet som forsknings- og undervisningsinstitusjon har et bestemt læregrunnlag og et kirkelig formål.

Enhver ny generasjon ved fakultetet trenger å spørre hva dette betyr – både fordi det fagteologiske og vitenskapsteoretiske klimaet endrer seg, og fordi fakultetet i dag har en ganske annen økumenisk åpenhet enn tidligere. Når det i fjor på sentralt MF-hold ble hevdet at § 1 i Grunnreglene krever «en helt annen lesning enn da den ble formulert i 1907», var jeg ikke den eneste som stusset og spurte: Hva ligger det i det?

Til spørsmålet om hva forpliktelsen på MFs basis innebærer, svarer Haanes og Hegstad at det er vanskelig «å sette det på noen enkel formel». De nøyer seg med å vise til «bredden i den virksomhet som MF utfører». Jeg oppfatter dette svaret som slapt. Nettopp i en situasjon med utvidet fagkrets og større bredde i lærerstaben, er det viktig å kunne være tydelig på hva forpliktelsen på Skrift og bekjennelse innebærer. At svaret må bli nyansert, er opplagt i lys av mangfoldigheten i fakultetets virksomhet. Men spørsmålet bør besvares.

Ekteskapet. Vi er midt oppe i en debatt om kirken skal tilegne seg det samme syn på ekteskapet som i dag gjelder i det norske samfunnet. I denne situasjonen er det nærliggende å spørre etter MFs syn. Jeg tillot meg derfor å spørre hvordan fakultetets styre forholder seg til dette spørsmålet ved sin ansettelsespraksis i teologiske fag.

Haanes og Hegstad svarer at de for sin del «finner det urimelig å etablere dette spørsmålet som et avgjørende kriterium like lite som forholdet til spørsmålet om kvinnelige prester i sin tid var det». Nå bruker ikke jeg uttrykket «avgjørende kriterium». Jeg formulerer meg forsiktigere enn som så og sier at jeg har «vanskelig for å forstå» en ansettelsespraksis i teologiske fag som bagatelliserer dette spørsmålet. Like fullt oppfatter jeg Haanes og Hegstad slik at de har et annet syn enn jeg har.

Ved flere anledninger har jeg gitt uttrykk for at ekteskapet etter nytestamentlig syn i sin grunnstruktur er en offentlig-rettslig ordning av forholdet mellom én kvinne og én mann. Det undrer meg at man kan parallellisere synet på likekjønnede ekteskap med endringene i holdningen til ordinasjon av kvinner. De to spørsmålene har ikke samme bibelske forankring. Jesus viser til skapelsesfortellingen når han fremholder at ekteskapet er et forhold mellom én kvinne og én mann (Matt 19.4-6). Det forplikter. Jeg finner imidlertid ikke noe holdbart bibelsk belegg som forbyr ordinasjon av kvinner.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 23.05.2015

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt