Torleiv Austad

12

Ekko etter ubesvarte spørsmål.

Jeg oppfatter svaret på hva forpliktelsen på Menighetsfakultetets basis innebærer, som slapt.

Publisert: 23. mai 2015

Mitt innlegg «Hvorfor er ikke MF til å kjenne igjen?» på Pensjonisttreffet på Menighetsfakultetet 16. mars inneholdt mye ros og litt ris til fakultetet både i historisk og aktuelt perspektiv, gjengitt i forkortet utgave i Vårt Land 15. mai: «Ubesvarte spørsmål om MF»).

I sin kommentar til mitt innlegg berører rektor Vidar L. Haanes og professor Harald Hegstad (Vårt Land 18. mai) noen av de spørsmål som etter mitt skjønn ikke fikk tilfredsstillende svar under debatten om Menighetsfakultetet i fjor. Jeg takker for deres reaksjon og tillater meg å komme med noen bemerkninger.

Tier. Gunnar Breiviks innlegg «Akademisk frihet – og Guds åpenbaring» (Vårt Land 27. august 2014) vakte en viss oppmerksomhet. Breivik, som kjenner fakultetet fra innsiden etter åtte år i styret, pekte på at dersom Gud har åpenbart seg i historien, så må det komme fram at han har opplyst Jesus og de første vitnene. Dette vitnesbyrdet fortjener derfor «å bli tatt på et helt annet alvor enn hva enkelte av dagens forskere mener er tidsmessig korrekt og fornuftsmessig akseptabel kristen tro». Hvis Breivik med denne anklagen sikter til forskere på MF, er det rimelig at fakultetets ledelse svarer. 

Jeg kan ikke se at det er skjedd. Derfor har jeg etterlyst et svar. Nå svarer Haanes og Hegstad at det er umulig å forholde seg til slike antydninger «så lenge de ikke er dokumentert gjennom konkrete eksempler». Mitt spørsmål var – og er fortsatt: Hvorfor har man så ikke bedt Breivik tydeliggjøre sin kritikk? Ved å tie skaper man lett et inntrykk av at fakultetet ikke bryr seg om innvendinger av denne art. Det synes jeg er uheldig.

Slapt svar. Hvilken betydning har det for forskerne på MF at fakultetet etter Grunnreglenes § 1 «baserer sin virksomhet på Den Hellige Skrift og Den norske kirkes evangelisk-lutherske bekjennelse»? I dette ligger det at fakultetet som forsknings- og undervisningsinstitusjon har et bestemt læregrunnlag og et kirkelig formål.

Enhver ny generasjon ved fakultetet trenger å spørre hva dette betyr – både fordi det fagteologiske og vitenskapsteoretiske klimaet endrer seg, og fordi fakultetet i dag har en ganske annen økumenisk åpenhet enn tidligere. Når det i fjor på sentralt MF-hold ble hevdet at § 1 i Grunnreglene krever «en helt annen lesning enn da den ble formulert i 1907», var jeg ikke den eneste som stusset og spurte: Hva ligger det i det? 

Til spørsmålet om hva forpliktelsen på MFs basis innebærer, svarer Haanes og Hegstad at det er vanskelig «å sette det på noen enkel formel». De nøyer seg med å vise til «bredden i den virksomhet som MF utfører». Jeg oppfatter dette svaret som slapt. Nettopp i en situasjon med utvidet fagkrets og større bredde i lærerstaben, er det viktig å kunne være tydelig på hva forpliktelsen på Skrift og bekjennelse innebærer. At svaret må bli nyansert, er opplagt i lys av mangfoldigheten i fakultetets virksomhet. Men spørsmålet bør besvares.

Ekteskapet. Vi er midt oppe i en debatt om kirken skal tilegne seg det samme syn på ekteskapet som i dag gjelder i det norske samfunnet. I denne situasjonen er det nærliggende å spørre etter MFs syn. Jeg tillot meg derfor å spørre hvordan fakultetets styre forholder seg til dette spørsmålet ved sin ansettelsespraksis i teologiske fag.

Haanes og Hegstad svarer at de for sin del «finner det urimelig å etablere dette spørsmålet som et avgjørende kriterium like lite som forholdet til spørsmålet om kvinnelige prester i sin tid var det». Nå bruker ikke jeg uttrykket «avgjørende kriterium». Jeg formulerer meg forsiktigere enn som så og sier at jeg har «vanskelig for å forstå» en ansettelsespraksis i teologiske fag som bagatelliserer dette spørsmålet. Like fullt oppfatter jeg Haanes og Hegstad slik at de har et annet syn enn jeg har.

Ved flere anledninger har jeg gitt uttrykk for at ekteskapet etter nytestamentlig syn i sin grunnstruktur er en offentlig-rettslig ordning av forholdet mellom én kvinne og én mann. Det undrer meg at man kan parallellisere synet på likekjønnede ekteskap med endringene i holdningen til ordinasjon av kvinner. De to spørsmålene har ikke samme bibelske forankring. Jesus viser til skapelsesfortellingen når han fremholder at ekteskapet er et forhold mellom én kvinne og én mann (Matt 19.4-6). Det forplikter. Jeg finner imidlertid ikke noe holdbart bibelsk belegg som forbyr ordinasjon av kvinner. 

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 23.05.2015

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Lilli Spæren

172 innlegg  2067 kommentarer

Publisert nesten 5 år siden
Torleiv Austad. Gå til den siterte teksten.
Haanes og Hegstad svarer at de for sin del «finner det urimelig å etablere dette spørsmålet som et avgjørende kriterium like lite som forholdet til spørsmålet om kvinnelige prester i sin tid var det

Innføring av kvinnelige prester er selvfølgelig en annen sak enn likekjønnet vigsel. Når sammenligningen skjer, så er det bevisst retorikk for å undergrave motstanderens argumenter.

Når det er sagt er det allikevel slik at innføringen av kvinnelige prester var opptakten til liberaliseringen, ved at man løsnet på en sten som siden gjorde at gjerdet ble ustabilt.

Det er mye som tyder på at kristne over hele verden blir prøvet når det gjelder lære og liv i vår tid. Så da er det vel ikke helt unaturlig at utdanningsstedene for teologer blir en kamparena.

Det som undrer meg litt er at argumentene er så lite preget av åndelighet. Hvorfor går ikke flere ut i ørkenen og søker Gud i stillheten, slik f.eks Peter Haldorf har gjort og noen flere med ham. Det er som om Gud blir borte på studiestedene for teologi. Gud blir bare en idè og Jesus et fint sosialistisk forbilde.

Kommentar #2

Vidar L. Haanes

2 innlegg  11 kommentarer

Hva vet du om MFs åndelighet?

Publisert nesten 5 år siden

Kjære Lilli Spæren

Det er nettopp det du etterlyser som gjør at jeg reagerer på Austads innlegg. Jeg opplever at han fokuserer på teologisk uenighet med 1-2 av MFs lærere, som han ikke navngir, og slik stempler hele institusjonen - både lærere og studenter. Ditt innlegg viser at han lykkes.

Da Austad på 1980-tallet ledet MF, og jeg var student, var MF en relativt lite åndelig institusjon - selv om den evangelisk-lutherske lære ble holdt i hevd, og alle frikirkelige studenter og lærere for sikkerhets skyld ble holdt borte. Det var kun fokus på teoretisk innlæring, og ikke på vår åndelige utvikling og modning.

I dag har vi en rekke lærere som bidrar aktivt inn i formingen av studentene. Jeg kan nevne Sjur Isaksen, Idun Sefland, Astrid Sandsmark, Leif Gunnar Engedal, Terje Hegertun - eller Tone S. Kaufman, som både er lærer på MF og prest i Korsvei. Jeg kunne nevnt titalls flere. Andakts- og gudstjenesteutvalget har - som navnet sier - ansvar sammen med våre to studentprester for de daglige andakter og gudstjenester.

Jeg tror MF er den institusjon i Norge som har mest kontakt med Peter Halldorf. Studentene i Andakts- og gudstjenesteutvalget besøker årlig Bjärka Säby, netopp for retreat og inspirasjon for det åndelige liv på MF. Studentene i de kirkelige profesjonsutdannigene våre deltar i retreat, de får åndelig veiledning og deltar i trosfortellingsgrupper.

Våre NT-lærere Karl Olav Sandnes og Ole Jacob Filtvedt har jevnlig bibelundervisning i Storsalen.  Vår gode kollega, Geir Otto Holmås, som valgte å slutte - bidrar også til å skape et negativt inntrykk av MF. Ikke bare var det plass for ham hos oss. Vi ønsket sterkt at han skulle fortsette, fordi utdanning til kirkelig tjeneste er så avhengig av troens liv. Holmås har da også sagt, i sin artikkel i Strek, at MF i dag legger atskillig mer vekt enn tidligere på praksis og trosliv.

Studentene våre kommer fra alle deler av Kristen-Norge, og fortsetter å ha aktiv tjeneste som voksenledere, ungdomsarbeidere og annet gjennom hele studietiden. Jeg kjenner rett og slett ikke igjen det bildet av MF som du og Austad tegner, og jeg beklager på vegne av våre gode lærere og studenter at enkelte så raskt dømmer det de ikke kjenner.

Kommentar #3

Mads Tore Tengesdal

41 innlegg  2421 kommentarer

Betryggende

Publisert nesten 5 år siden
Vidar L. Haanes. Gå til den siterte teksten.
I dag har vi en rekke lærere som bidrar aktivt inn i formingen av studentene. Jeg kan nevne Sjur Isaksen, Idun Sefland, Astrid Sandsmark, Leif Gunnar Engedal, Terje Hegertun - eller Tone S. Kaufman, som både er lærer på MF og prest i Korsvei. Jeg kunne nevnt titalls flere. Andakts- og gudstjenesteutvalget har - som navnet sier - ansvar sammen med våre to studentprester for de daglige andakter og gudstjenester.

Kommentar #2 var betryggende å lese.

En av årsakene til at noen kanskje sitter igjen med et inntrykk av at teologiske studier (generelt) er lite Åndelig fokusert, kan være basert på at en del av teologene skriver innlegg og kommentarer her på VD som går veldig mye på organisering av kirken og andre generelle administrative tema hvor Guds Ord virker å være mer eller mindre fraværende i tankeprosessen.

Dessuten er det skjeldent å se at teologer velger å delta i debatter hvor Bibelen er selve fokuset. Kanskje de er redde for å miste støtte i sin egen menighet - ikke vet jeg hvorfor det er slik.

Kommentar #4

Lilli Spæren

172 innlegg  2067 kommentarer

Ordet er en lykt

Publisert nesten 5 år siden

Når Ordet blir utydeliggjort og stilt spørsmål ved som troverdig og aktuelt, så slukner lyset.

Det som er problemet både på MF og mange andre steder, er nettopp det som skjer med forholdet til Guds Ord.

Åndeligheten kan være spirituell og tilsynelatende virke legitimerende på enhver virksomhet, men allikevel miste sin opprinnelige kraft.

Det finnes en sterk og vakker tekst i bibelen (2.kongebok 22) som omhandler den unge kong Josjia og hans store og gjennomgripende reform hvor han fjernet all ikke-jahvistisk kult.Reformene kom istand på grunnlag av lovboken som øverstepresten Hilkia hadde funnet i tempelet i Jerusalem i forbindelse med et ombyggingsarbeid.

Da Josjia hørte det som stod i bokrullen, flærret han klærne sine og sa til Hilkia: «Gå og søk råd hos Herren for meg og for folket». Josjia gikk igang og ryddet tempelet for avgudssymboler og han tok kraftig i. Da han oppdaget kobberslangen som Moses hadde brukt i ørkenen, men som nå var blitt misbrukt i avgudsdyrkelsen, så ødela han også den.

Det var bokrullen med Herrens lov som gjorde den store forskjellen, det var den som lyste opp og satte tingene i rett stand.

Kommentar #5

Bernt Torvild Oftestad

114 innlegg  159 kommentarer

ÅNDELIGHET VED MF

Publisert over 4 år siden

Meningsutvekslingen mellom professor Torleiv Austad og rektor Vidar Haanes om forandringer ved MF har med respekt å melde gitt et magert resultat. Kort kan man formulere det på denne måten: Slik var det ved MF før, men nå er det sånn. Rektor Haanes har imidlertid i tilknytning til innlegget fra Lilli Spæren brakt inn et nytt moment: Dagens MF har en "åndelighet" som ligger på et høyere nivå enn ved det gamle MF. Rektor anfører at han som student opplevde en "relativt lite åndelig institusjon ..." I dag er situasjonen annerledes. Ved navns nevnelse pekes det på en rekke ansatte som "bidrar aktivt" til forming av studentenes "åndelige utvikling og modning". Siden jeg selv har vært ansatt som lærer ved institusjonen i en årrekke og før den tid studerte der, finner jeg det rett å gjøre noen betraktninger om åndeligheten ved MF.                                                                       

I følge rektors utgangspunkt har fakultetet i dag en elite av ansatte som på en særlig måte arbeider med "formatio" av studentene. Jeg har ingen annen mening om dem enn at de er sympatiske og hyggelige mennesker. Deres tjeneste bl.a. studenten har jeg ingen kunnskap om. Den personfokusering som rektor legger opp til, tror jeg imidlertid er uheldig. Viktigere er det hvordan man forstår den åndelige "formatio".                               

Etter mitt skjønn bør "formatio" av studenter som skal gå inn i kirkelig oppdrag, skje ved flittig omgang med Guds Ord, ved et regelmessig bønneliv, jevnlig bruk av nattverden, skriftemålet, personlig samtale med og veiledning fra andre troende, først og fremst fra prest, kamp mot synden i eget liv og likedannelse med den døde og oppstandne Kristus som vi er blitt innviet til ved dåpen. Dette er veien til å bli ledet av Ånden også med tanke på tjeneste i Kristi kirke. Et åndelig liv bærer åndelig frukt: " (..) kjærlighet , glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet." (Gal. 5,22) Og likedannelse med Kristus er tegnet opp for oss i Fil 2:  Kristus gav av seg selv avkall på sin rett (til verdigheten som Guds sønn). Åndeligheten både ved det gamle og nye MF tror jeg må prøves på dette mønster for "formatio". Man må spørre etter de frukter som Ånden forventer skal vokse frem, blir realiteter i våre liv. Enhver får da prøve seg selv - både eldre og yngre lærere.                                         

La meg så ta frem noen av mine egne erfaringer fra det gamle MF. Ved innskrivningssamtalen med dekanus, prof. John Nome, ble jeg spurt om min personlige tro på Kristus. Det var et alvorlig og åndelig spørsmål, for "ingen kan si: Jesus er Herre! uten i Den Hellige Ånd." Hvordan innskrivningssamtalene foregår i dag, vet jeg ikke?                                               

Når Haanes skriver at det gamle MF var "lite åndelig", understreker han at "den evangelisk-lutherske lære ble holdt i hevd". Frikirkelige studenter og lærere ble holdt borte. "Det var fokus på teoretisk innlæring, og ikke på vår åndelige utvikling og modning".  I denne beskrivelse kjenner jeg meg ikke igjen. Her vil jeg holde frem hvordan jeg selv erfarte MFs konfesjonelle dogmatiker, Leiv Aalen. Inspirert av Einar Lundby ønsket han at studentene levde i bønn og under Guds ledelse. Han tok initiativ til en rekke bønnegrupper blant studentene. Jevnlig møttes vi hos Aalen til åndelig samtale og veiledning. Selv levde han i "Gud ledelse". Han ønsket at vi også skulle være åpen for Guds konkrete veiledning, men var varsom med å gå inn på det overfor oss. Jeg var ikke alene om å ha sjelesørgeriske samtaler med ham. Aldri glemmer jeg hans litt høytidelige bønn for meg, som han begynte med ordene: "Himmelske far, du ser og kjenner den unge mann som her er..." Aalen var mild som sjelesørger, men fast. Han vek ikke tilbake for å formane den som oppsøkte ham. Selv hadde han gjennomlevd dype troskriser. Han var et prøvet menneske, ikke minst ved alvorlig sykdom. Anfektelser og lidelser hadde lutret ham åndelig sett. Jeg opplevde Aalen på denne måten. Han var selvsagt ikke alene om å ha en åndelig betydning på det personlige plan for studentene. I det stille, i det lukkede rom virket lærere til åndelig hjelp for den enkelte student.                

For oss som senere ble lærere ved MF var to forhold grunnleggende når det gjaldt det vi i dag kaller "formatio". For det første var det gitt at MF-studentene fikk sitt åndelige liv utviklet i kirkens menigheter og i organisasjoner som Laget, indremisjonen og flere andre. Fakultet hadde i tillegg sine egne messer, organiserte daglige bønnesamlinger, som samlet så å si alle studenter, og oppbyggelsesmøter. Studentene hadde ulik kirkelig bakgrunn og identifiserte seg med ulike kirkelige miljøer. Jeg tror det var slik for oss alle at vi ønsket å vise varsomhet og respekt overfor studentens bakgrunn, når det ble gitt åndelig hjelp og veiledning. For det andre var det selvsagt for lærerne at vi alltid hadde døren åpen for åndelige og sjelesørgeriske samtaler gjerne knyttet til fag og undervisning. Men jeg opplevde selv at studenter kom til meg for å bekjente konkrete synder. Jeg bad for dem at Gud ville tilgi for Kristi skyld. At lærere både ønsket og så det som en viktig tjeneste å være sjelesørgere og åndelige veiledere, kom frem da vi behandlet innføring av studentprest ved MF. Fra lærerhold ble det ytret betenkeligheter: Ville studentprestordningen svekke vår rolle som åndelige veiledere og sjelesørgere? Jeg vil ikke se bort fra at det virket slik.Oppfylte vår praksis de krav til "formatio" som jeg nevnte ovenfor? Det er all grunn til å være ydmyk overfor spørsmålet. Selv har jeg klare minner om å ha kommet til kort av mangel på innsikt, innlevelse og det må innrømmes: egen mangel på åndelig dybde og modenhet. Vi fra det gamle MF har ingen grunn til å hovere. Rektor bedømmer det gamle MF som "lite åndelig". Kanskje er det noe rett i det. Men vår generasjon var åndelig blyg, og noen av oss var blitt svært skeptiske til de "høye bekjennelser", selvskryt om åndelige erfaringer osv. I dag bedømmes fruktene av det gamle MF. I morgen blir det nye bedømt. Hvilke åndelige frukter vil det bære? Vi står alle under den anfektelse som utløses ved ordene i Luk. 13, 6. Gud fant ingen frukt på det fikentre han hadde plantet.

Kommentar #6

Vidar L. Haanes

2 innlegg  11 kommentarer

Kommentar til Oftestad

Publisert over 4 år siden

Ja, Oftestad – du tar det helt på kornet. Men la meg bare først tilføye at innholdet i debatten mellom Austad og meg naturligvis avspeiler utgangspunktet i tittel og innhold på Austads foredrag: "Hvorfor er MF ikke til å kjenne igjen". Da må det rimeligvis komme frem ikke bare på hvilke områder MF har utviklet seg til det verre, men også til det bedre. Det var på mange måter en annen studentgruppe da jeg var student, og mange av oss hadde bakgrunn i Laget. Formateringen skjedde ikke i studiesammenheng, før man kom på praktikum. Men vi fikk for eksempel delta – i lagsregi – som talere på Nordmarkskapellet, ved hjelp av Tore Kopperud. Du er trolig klar over at mangelen på denne formelle formatio var en viktig årsak til at MF innførte integrert praktikum. Jeg uttaler meg overhodet ikke om lærernes personlige fromhet eller åndelighet, verken den gang eller i dag. Jeg har bare godt å si om Austad som lærer, og vi var aldri i tvil om hans integritet og åndelige gehalt. De få av dagens lærere jeg nevner ved navn – og jeg sier at det gjelder titalls andre – er nettopp knyttet til den formelle praksisveiledning eller studier der dette er integrert, som Ungdom, kultur og tro. Jeg nevner også særskilt andakts- og gudstjenesteutvalget og studentprestene, som bidrar til å skape rammer for utøvelsen av det personlige fromhetsliv – i gudstjenester, tidebønn, retreat eller åndelig veiledning. I min studietid var kvinneprestspørsmålet testen på sann bibeltroskap, og det tok meg mange år inntil jeg forstod at ikke dette var det viktigste spørsmål i kirken. På MF var mange tilsynelatende mest opptatt av å skille mellom rett og vrang lære, skrev spesialavhandlinger om underordning og kefalé-strukturen, og man etablerte samråd på kirkens grunn og avholdt vannskillekonferanser. Du har kanskje et og annet å fortelle i forbindelse med din konversjon. Men din fortsatte tilsetting på MF viser i alle fall at man hadde forlatt en bokstavelig forståelse av forpliktelsen på Den norske kirkes evangelisk-lutherske bekjennelse. Heldigvis hadde jeg en god ballast etter ungdomsårene i Laget i Kristiansand, der Oddvar Søvik som lagssekretær gjorde oss begeistret for Bibelen, og lærte oss å lese til oppbyggelse.

Kommentar #7

Bernt Torvild Oftestad

114 innlegg  159 kommentarer

Noen ord om min konversjon

Publisert over 4 år siden

I sitt svarinnlegg til meg anfører rektor Haanes at min "fortsatte tilsetting  ved MF viser i alle fall at man hadde forlatt den bokstavelige forståelse av forpliktelsen på Den norske kirkes evangelisk -lutherske bekjennelse."  Jeg er ikke sikker på om dette er en treffende påstand.

Da jeg innså at jeg egentlig hørte hjemme i Den katolske kirke, vendte jeg meg til fakultetets ledelse. Siden MF hadde Den norske kirkes bekjennelse som læregrunnlag, hadde rett til å utdanne prester for kirken, dertil var offisiell rådgiver for kirkens høyeste ledelse, viste jeg til daværende Kirkelov for Den norske kirke. Den tillot at kirkelig ansatte kunne etter godkjenning fra Departementet fritas fra konfesjonskravet. MF ønsket ikke å legge kirkeretten i Den norske kirke til grunn, men behandle min sak ut fra private (høy)skolers rett til selvstyre. Fakultetets løsning av min sak var å fjerne meg fra min stillings som professor og overføre meg til arbeid i arkivet. Poenget var at ingen katolikk skulle undervise ved en luthersk institusjon. Løsningen er ut fra fakultetets læreforutsetninger innlysende. Dette ble gjennomført på en stort sett ryddig måte. Den var også i pakt med de arbeidsrettslige  forpliktelser fakultetet hadde overfor meg. Jeg vil også legge til at jeg som menneske ble vist stor og kjærlig omsorg fra fakultetets administrative ledelse - særlig fra direktør Finn Olav Myhres side.  På sensommeren år 2000 ble jeg tatt opp i Kirkens full fellesskap.

Én ting var konfesjonens betydning for undervisningen, en annen fakultetets studiemiljø. Lærerne var konfesjonelt ensartet. Alle var lutheraner. Hva med studentene? Blant dem var også ikke-lutheranere, som omkring 1970 ble gitt adgang til fakultetet.  Jeg var som arkivar en del av administrasjonen. Men å ha en administrativt ansatt katolikk lys levende i det sosiale miljø som i kantine, trimrom, bibliotek  osv. bød etter alt å dømme på vansker.  Dette miljøperspektivet er teologisk, dvs. ekklesiologisk både interessant og viktig.                                     � �    

Den strenge luthersk-konfesjonelle Leiv Aalens ideal var et fakultetsmiljø hvis åndelige enhet var konfesjonelt luthersk som i Den norske kirke. Med denne linje hadde han  lidt nederlag i 1970. Fakultets studentmiljø ble da prinsipielt konfesjonspluralistisk. Men det fantes en annen teologisk enhetskonsepsjon ved siden av Aalens som var levende ved fakultetet: den evangelikale. Enhet etter denne modell var pluralistisk etter som den rommet flere avskygninger av protestanter, men ikke katolikker. Den antikatolske holdning var sterk på alle nivåer i fakultetet, blant lærere og i styrende organer. De hadde så å si alle sin bakgrunn i Lagsbevegelsen og protestantisk lavkirkelighet, der den antikatolske Carl Fr. Wisløff hadde hatt den åndelige ledelsen. Lagets internasjonale tilhørighet var kalvinistisk. Noen hadde dessuten fått med seg litt konfesjonell lutherdom. Ved å bli katolikk utfordret jeg en antikatolsk holdning som forente så å si alle i det kristne Norge  - fra de teologisk liberale til lavkirkelig evangelikale og dem som hadde bevart noen striper av gammel lutherdom.                                             

Med undertegnede i arkivet var den "katolske fare" avverget når det gjaldt undervisningen.  Min konversjon rokket da ikke ved institusjonens troskap mot grunnreglenes "Skrift og bekjennelse" i så henseende. Dette var viktig for så å si hele lærerkollegiet. Men troskapen mot luthersk bekjennelse måtte begrenses til undervisningen. Den kunne prinsipielt ikke gjøres gjeldende i og for studentmiljøet eller andre ansatte. For MF hadde aldri hatt noen institusjonelt forankret ekklesiologi. Ved fakultetet levde ulike og motstridende kirkesyn side ved side. Man hadde ikke noen enhetlig forpliktende teologisk lære om det kristne fellesskapet. Om en barnedøpt student lot seg døpe  som voksen i en baptistisk sammenheng, kunne ikke fakultetet reagere. Heller ikke om en katolsk student (eller administrativt ansatt) gikk til katolsk messe. Begge deler er i strid med luthersk bekjennelse. Min konversjon avdekket at fakultetet som institusjon ikke hadde og aldri hadde hatt noen  samlende ekklesiologi. Men ved å gjøre meg til arkivar sikret man undervisningens lutherske karakter mot "den katolske fare".

Etter noen år i arkivet ble det spurt om jeg ikke skulle vende tilbake til en undervisningsstilling. Det ble åpnet for det. Men her sto man overfor et vanskeligere problem. En ikke-lutheraner skulle undervise i kirke- og teologihistorie. Fakultetet fant sin løsning. Det ivaretok sin lutherske identitet ved at jeg som ikke-luthersk lærer var uten rett til å stemme i saker som omhandler luthersk lære og/eller Den norske kirke. Man måtte også til sist innse at man i mitt fag ikke kunne forholde seg til normative konfesjonelle føringer verken lutherske eller katolske.  Men i den "høringen" som dekanatet hadde med lærerstaben, var det et mindretall som gikk imot ikke-lutherske lærere. I hvert fall ikke konvertitter. Et full forståelig antikatolsk standpunkt. Men vanskelig å praktisere innad i Den norske kirke, der prester og biskoper står for lære i strid med "Skrift og bekjennelse", slik fakultetet tradisjonelt har forstått disse normer. 

At min tilsetting som lærer i kirkehistorie har bidratt til at man har gått bort fra den "bokstavelige forståelse av forpliktelsen på Den norske kirkes evangelisk -lutherske bekjennelse" kan jeg ikke innse. En katolsk lærer hindrer ikke institusjonen og ikke lutherske lærere  å være så "bokstavtro" lutheranere som de bare vil. Men i fakultetets læretradisjon har det aldri vært noen samlende enhetlig teologi om det kristne fellesskap. Det har betydd aksept av ikke-lutheranere som mennesker i MF-miljøet - og til sist også lærere - uten å godta deres kirkes lære eller gudsdyrkelse.

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
19 dager siden / 2057 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
6 måneder siden / 1761 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
16 dager siden / 1749 visninger
Fleksibel og sliten
av
Merete Thomassen
4 dager siden / 1143 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
9 dager siden / 1089 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
13 dager siden / 894 visninger
Prestekallet kommer innenfra
av
Maryam Trine Skogen
24 dager siden / 891 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere