Kristin Clemet

73

KrFs retorikk

KrFs Geirmund Lykke mener Frp står for en «hensynsløs liberalisme også når det går på bekostning av de svakeste». Jeg må si jeg syns at dette er sterk kost. Er det mulig å karakterisere sine meningsmotstandere mer kynisk enn dette?

Publisert: 21. mai 2015
Da Per Sandberg for en stund siden beskyldte KrF for å ha «et enormt ansvar» for at unge mennesker sluttet seg til terrororganisasjoner og blir fremmedkrigere, og at dette er noe KrF «har ønsket», kom det kraftige reaksjoner både fra KrF og mange andre. «Nå er det nok!», sa Hareide på Dagsnytt 18, mens KrFs parlamentariske leder, Hans Olav Syversen, mente at Sandberg ikke kunne «synke lavere». Og de fikk massiv støtte fra praktisk talt alle, inkludert meg.


Det hjalp ikke at bakgrunnen for at Sandberg hadde reagert, var en påstand fra KrFs nestleder, Dagrun Eriksen, om at det var ufint av Sandberg å «trekke innvandringskortet» i debatten om ekstremisme. Sandberg måtte forklare og beklage og til slutt legge seg flat, mens Siv Jensen måtte ringe Hareide direkte.

Slike hendelser gir særlig venstresiden i KrF – altså de som gjerne ser at KrF bryter samarbeidet med Frp og heller samarbeider med Arbeiderpartiet – blod på tann. For som det ble sagt: Denne typen ordbruk virker ødeleggende for samarbeidet mellom Regjeringen og KrF – og den bidrar generelt til å forsure debatten.

Frp er vant til å møte sterke reaksjoner når ordbruken «tar av» på denne måten. Andre partier møter kanskje ikke like mye motstand?

Det er f.eks. ingen som har reagert på den retorikken enkelte i KrF, særlig i forbindelse med landsmøtet, nå bruker overfor Frp og Høyre og delvis Venstre. Selv har jeg kommentert den i min forrige blogg og i Vårt Land, men dette er langtfra de eneste eksemplene på at KrF-representanter forsøker å klistre belastende merkelapper på sine samarbeidspartnere, bare fordi de i noen saker også er meningsmotstandere.

En ivrig forkjemper for at KrF skal samarbeide med venstresiden, sentralstyremedlem Geirmund Lykke, går drastisk til verks, bl.a. i et intervju i Klassekampen (Oppdatering: Etter at denne bloggen ble publisert, har Lykke på twitter gjort meg oppmerksom på at han ikke er en ivrig forkjemper for samarbeid med venstresiden, men at  han mener at «KrF må vurdere begge alternativer».)

Ifølge Lykke er Arbeiderpartiet og KrF bundet sammen av «nestekjærlighet» og «solidaritet». De «deler synet på at man skal bry seg om og løfte opp de svake i samfunnet», noe som står i sterk kontrast til det Frp (og dermed Høyre) står for. Ifølge Lykke har det vært en «øyeåpner» for mange i KrF å se «hvor kalde Frp er i møte med lidelsen i verden». Og det er ikke så rart, mener Lykke, siden Frp står for en «hensynsløs liberalisme også når det går på bekostning av de svakeste». 

Jeg må si jeg syns at dette er sterk kost. Jeg respekterer selvsagt uenighet om sak, men er det mulig å karakterisere sine meningsmotstandere mer kynisk enn dette? Og hvilke eksempler har Lykke å vise til, som kvalifiserer for denne typen kraftsalver om (menneskene i) et annet parti?

De sakene Lykke trekker frem, der KrF og Frp er «dypt uenige», og der altså KrF står for «nestekjærlighet», mens Frp står for en «kald» og «hensynsløs» politikk «også når det går utover de svakeste», er «synet på syriske flyktninger, søndagsåpne butikker, prostitusjon og alkoholpolitikk».

Og rett skal være rett: KrF og Frp er uenige med hverandre i disse sakene. Men fortjener Frps syn, som i stor grad også er Høyres og Venstres syn, å bli stemplet som ondskapsfullt?

La oss ta sak for sak:

Synet på syriske flyktninger: Spørsmålet om hvorvidt vi skal ta imot 10.000 ekstra flyktninger i 2015 og 2016, er ennå ikke avgjort, men både Høyre, Frp og Arbeiderpartiet – og KrF og Venstre for den sakens skyld – virker innstilt på å inngå et kompromiss. Frps syn er i utgangspunktet at vi heller bør bruke de samme pengene til å hjelpe mange flere flyktninger i nærområdene. Hvorvidt det er realistisk kan diskuteres, akkurat som det kan diskuteres hvor realistisk det er å ta imot 10.000 ekstra flyktninger i Norge. Uansett står antallet personer som innvilges beskyttelse under Høyre/Frp-regjeringen, ikke noe tilbake for antallet som fikk beskyttelse under den rødgrønne regjeringen. Og vi tar imot langt flere enn vi må gjøre i henhold til den «byrdefordelingen» EU-kommisjonen nå har foreslått. En indikasjon på hva antallet 10.000 betyr i europeisk sammenheng, får man hvis man leser Kjetil Wiedswangs artikkel i DN idag. (Oppdatering: Etter at denne bloggen ble publisert, har Lykke på twitter fremhevet at Frp ikke vil bruke «de samme pengene», men bistandspenger på å hjelpe flere flyktninger.)

Søndagsåpne butikker: Frps (og Venstres og Høyres) «hensynsløse» forslag er, som jeg har påvist i min artikkel i Vårt Land, identisk med det standpunktet KrF selv har vært tilhenger av før.

Prostitusjon: Det Lykke her viser til, er formodentlig at Frp i utgangspunktet var mot den såkalte sexkjøpsloven – for øvrig ytterligere et av de «hensynsløse» standpunktene FrP delte med Høyre og Venstre. Men nå er loven evaluert, og Regjeringen har lovet og blitt enig med Venstre og KrF om at den skal «legge frem en stortingsmelding på bakgrunn av evalueringen», og, videre, at «de sosialpolitiske virkemidlene overfor prostituerte i en vanskelig situasjon skal forsterkes». Men Regjeringens arbeid er antagelig ganske vanskelig, ettersom kvaliteten på evalueringen faglig sett er sterkt omstridt, og siden evalueringen heller ikke kommer med noen krystallklar konklusjon om virkningen av loven for de prostituerte. Så hva som er mest «hensynsløst», er ikke så godt å si.

Alkoholpolitikk: At KrF og FrP har helt forskjellig alkoholpolitikk, er riktig. Frp vil bl.a. oppheve Vinmonopolet. Om dette behøver å vanskeliggjøre samarbeidet mellom Regjeringen og KrF er kanskje mer tvilsomt, siden KrF er blitt enig med Venstre, Høyre og Frp om at «hovedlinjene i norsk alkoholpolitikk ligger fast», samtidig som tilbudet til rusavhengige skal «styrkes».

Alt oppsummert: Den retorikken enkelte i KrF nå bruker, og som Vårt Land synes å applaudere på lederplass, er ikke bare hard og til dels stygg – den er også temmelig overfladisk.

Jeg må si jeg er overrasket over at ikke flere reagerer på ordbruken, tatt i betraktning hvor mange av oss som er på banen når det «går litt varmt»  f.eks. for Per Sandberg.

Jeg er samtidig imponert over at ikke noen i Høyre, Venstre eller Frp har tatt mer høylytt til motmæle.

Men det tjener kanskje samarbeidet.

Innlegget er publisert på Clemets blogg onsdag 20. mai 2015.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Geirmund Lykke

1 innlegg  3 kommentarer

Bekymret gudmor?

Publisert nesten 5 år siden

Kristin Clemet har vært en ivrig tilrettelegger for borgerlig samarbeid, og viser en beundringsverdig lojalitet til sitt regjeringsprosjekt når hun velger å ta på seg rollen som våpendrager for Frp i sin blogg og på Verdidebatt.no.

Under overskriften ”KrFs retorikk” legger hun inn ei breiside mot meg etter et intervju jeg ga til Klassekampen i forbindelse med vårt landsmøte. Avisa var nysgjerrig på hva som var årsaken til den store endringen i vilje til regjeringssamarbeid som hadde skjedd blant våre tillitsvalgte og folkevalgte de siste to år. Mange sier at den kalde liberalismen som vi har sett eksempler på, har vært en øyeåpner for mange. Jeg er blant dem som har advart mot regjeringssamarbeid med Frp hele veien, men mange er kommet dit først nå. Dette intervjuet står jeg inne for, men det er ikke partibehandlet og det er derfor et overtramp å kalle det for KrFs retorikk. 

Clemet kaller meg ”en ivrig forkjemper for at KrF skal samarbeide med venstresiden”. Dette er heller ikke riktig. Mitt hovedbudskap den senere tid har vært at vi fram mot neste stortingsvalg må vurdere begge alternativer. Som sentrumsparti mener jeg bestemt at vi skal kunne samarbeide begge veier. Det avgjørende bør være hvor vi kan samle støtte for mest mulig av vår politikk.

I mitt intervju med Klassekampen gir jeg fire eksempler på hvor Frps liberalisme kommer på alvorlig kollisjonskurs med KrF (syriaflyktningene, søndagsåpne butikker, prostitusjon og alkoholpolitikk), men jeg kunne nevnt mange fler. Hun erkjenner at KrF og Frp er uenige med hverandre i disse spørsmålene, men prøver så å bagatellisere meningsforskjellene på en oppsiktsvekkende måte.

Først prøver hun å framstille det at Frp nå viser forhandlingsvilje i spørsmålet om syriaflyktningene som et argument for små meningsforskjeller mellom våre partier. Alle som hørte debatten på Frps landsmøte eller Carl I. Hagen på Politisk kvarter 20. mai bør ha fått med seg at Frp går i mot at syriaflyktningene skal tas inn i landet, fordi det vil gå ut over andre oppgaver. Hjelp i nærområdene vil man finansiere ved bistandsbudsjettet, men uten å øke det. Frp vil altså at verdens aller fattigste og svakeste skal finansiere vår hjelp til syriske flyktninger i nabolandene. Partiets håndtering av asylbarna mangler også den nødvendige empati for de svakeste.

Clemet prøver så på en krampaktig måte å stemple KrF som partiet som har skiftet standpunkt om søndagsåpne butikker. I regjeringssamarbeid kan man måtte gå for kompromisser man er uenig i, men det er likevel ikke ensbetydende med at partiet har skiftet syn. Hun vet utmerket godt at dette ikke har vært å finne i partiets program. Det er ubegripelig at hun tror at denne typen argumentasjon skal føre partiene nærmere hverandre. Det virker helt motsatt, for det koker allerede på grasrota i KrF i denne saken.

Clemet prøver til slutt å bagatellisere forskjellene i alkoholpolitikken. Det har selvsagt også liten troverdighet, særlig med tanke på at KrFs Olaug Bollestad nettopp denne uka heiste opprørsfanen i alkoholpolitikken i Stortinget. De mange små skritt i liberaliserende retning endrer er dårlig helsepolitikk.

Kristin Clemet må gjerne irettesette meg for å ha bidratt til å redusere samarbeidsviljen mellom de fire partiene, om hun føler at det gagner saken. Jeg mener likevel hun hadde gjort klokt i heller å etterspørre årsaken til holdningsendringen blant KrFere slik som Klassekampen gjorde, og deretter analysere seg fram til hva som kunne bedret situasjonen. Jo tidligere Clemet og regjeringspartiene innser sitt omdømmeproblem blant KrFere og at de selv har skyld i det, jo bedre er det.

Noen ganger kan det bli stille når man skyter pianisten, men det blir ikke penere musikk.

Kommentar #2

Njål Kristiansen

158 innlegg  20651 kommentarer

Publisert nesten 5 år siden
Geirmund Lykke. Gå til den siterte teksten.
Kristin Clemet må gjerne irettesette meg for å ha bidratt til å redusere samarbeidsviljen mellom de fire partiene, om hun føler at det gagner saken. Jeg mener likevel hun hadde gjort klokt i heller å etterspørre årsaken til holdningsendringen blant KrFere slik som Klassekampen gjorde, og deretter analysere seg fram til hva som kunne bedret situasjonen. Jo tidligere Clemet og regjeringspartiene innser sitt omdømmeproblem blant KrFere og at de selv har skyld i det, jo bedre er det.

Men, Lykke, nå har flertallet i partiet ditt vedtatt å delta som støtteparti for regjeringen vel vitende om at dette innebærer en viss støtte til Frp. Du forsøker å skyve ansvaret over på regjeringen, som de fleste gjør under forehavende om å stå fast på staute standpunkter. La oss ta det som en hypotese. Hva kunne du ha samarbeidet med Frp om? Hva må Frp gjøre bortsett fra å utslette seg selv for at de skal bli spiselige for et samarbeide med deg?

Jeg har registrert at her i Trøndelag er det noen omkjempere som ikke lar noen anledning gå fra seg til å gjøre livet surt for Hareide, og at han nok ikke kommer til å få fred før dere har fått samarbeidet med AP på plass. Vil du foretrekke lediggang i Stortinget resten av perioden? Står det fast at Frp er best utenfor regjering?

Kommentar #3

Arne Danielsen

329 innlegg  5691 kommentarer

Lykkes menneskesyn?

Publisert nesten 5 år siden

@Lykke: «Mange sier at den kalde liberalismen, som vi har sett eksempler på, har vært en øyeåpner for mange.»

Hvor er den kalde liberalismen, Lykke? Hva går den ut på?

Som Clemet peker på, er det vanskelig å få øye på den. Jeg leter, men finner den ikke.

Ingen av sakene, som nevnes, vitner om «kald liberalisme.»

Et annet syn på hvordan vi skal bidra i forhold til verdens flyktninger, har naturligvis ingenting med kald liberalisme å gjøre. De fleste, hvis de blir spurt på en redelig måte, vil trolig være enig i at det er bedre å hjelpe mange i stedet for noe få, slik også syrere i Norge mener. De advarer imot at politiske partier ikke må slå politisk mynt på syriske flyktninger, og så sier de det åpenbare, at det er flere tusen, blant disse også syrere i Norge som sitter fast i mottak og ikke kommer videre med livene sine. Og så hevder de, formentlig med betydelig autoritet at det eneste riktige er å hjelpe flyktningen der de er.

Selv er jeg rykende uenig i forslaget om søndagsåpne butikker, men jeg får altså ikke øye på kald liberalisme – bare et ulikt syn på saken. Spesielt ikke når søndagsåpne butikker er det vanligste verden rundt

Det ser ut til at sexkjøpsloven har hatt liten, hvis noen virkning. Er det da et kaldt menneskesyn å ikke applaudere en lov som ikke virker etter intensjonen? Antall prostituerte har, etter det jeg forstår, økt også etter at loven ble iverksatt. Men mer forgår i det skjulte. Og det som foregår i det skjulte, er ofte ensbetydende med at det er farligere for de prostituerte. Altså en forverring av de prostituertes situasjon.

Selv er jeg for den norske alkoholpolitikken. Vi må imidlertid erkjenne at den er særnorsk og -svensk. I resten av verden selges alkohol over hvilken som helst disk. Når Frp mener at vi bør gjøre som resten av verden, kan Lykke og jeg være uenige i dette, men det gir oss ingen rett til å mistenkeliggjøre Frp's syn på de svakeste. Det er nå en gang slik at de som sliter alltid får tak i det de skal ha uansett.

Det jeg imidlertid føler for å stille spørsmål ved, er Lykke sitt menneskesyn. Hvilket menneskesyn ligger til grunn når han og andre, spesielt i KrF uhemmet stempler en politisk motstander, og like uhemmet fratar dem all anstendighet og verdighet når de tillegges kynisme og egoisme. Med hvilken rett gjør Lykke dette?

Den uunngåelige slutningen er at Lykke helt uten atterhald er overbevist om at han selv og hans meningsfeller har det ene, rette og rene menneskesynet. Dette er et temmelig drøyt stykke. Det er avslørende for en navlebeskuelse og selvtilfredshet som tar seg svært lite pent ut, og da er dette mildt formulert.

Og, for å bevege meg ut på Lykkes banehalvdel, der ufin moralisering og fordømmelse av meningsmotstandere synes å være god tone, er jeg fristet til å minne Lykke om at vår felles forbilde og helt, han fra Nasaret, av og til også kunne være sint og refsende. Noe av det som provoserte han mest var selvhevdelse. Han var f.eks. rasende på fariseerne. 

Kommentar #4

Rune Holt

11 innlegg  11104 kommentarer

Veldig bra av Clemet

Publisert nesten 5 år siden
Kristin Clemet. Gå til den siterte teksten.
Alt oppsummert: Den retorikken enkelte i KrF nå bruker, og som Vårt Land synes å applaudere på lederplass, er ikke bare hard og til dels stygg – den er også temmelig overfladisk.

Kristin Clemet er en høyst oppegående dame som har klare og gode vurderinger av situasjonen.

Krf bør snarest stikke fingeren i jorda og komme seg ut av rollen som indignert moralvokter over norsk politikk. 

Kommentar #5

Kristin Clemet

73 innlegg  6 kommentarer

Debatten om søndagsåpne butikker

Publisert nesten 5 år siden

Takk til Geirmund Lykke for svar på mitt innlegg "KrFs retorikk", som først ble publisert som en blogg på clemet.blogg.no og deretter på Verdidebatt.no. Innlegget er en oppfølging av en tidligere blogg og et innlegg jeg skrev i Vårt Land 18.mai.

Jeg merker meg at Lykke overhodet ikke berører det som er mitt poeng. Jeg har selvsagt full respekt for at KrF mener noe annet enn FrP (og, i de angjeldende sakene, i stor grad også Høyre og Venstre) mener, og at KrF gjerne vil argumentere for sitt syn og dessuten få mest mulig gjennomslag i forhandlinger med andre partier.

Mitt synspunkt er imidlertid at Lykke og enkelte andre representanter for KrF har brukt urimelig sterke ord og uttrykk for å karakterisere (menneskene i) andre partier og deres motiver for de stanpunktene de har - enda standpunktene må sies å være helt legitime. Å si at noen står for en "hensynsløs liberalisme også når det går på bekostning av de svakeste" synes jeg er så sterkt at det lett kan forsimple den politiske debatten. 

Jeg leder for tiden tankesmien Civita. "Politisk retorikk" og "debatten om debatten" er et av de temaområdene vi arbeider med, og det er også årsaken til at vi fra tid til annen debatterer debatten.

Jeg har, såvidt jeg husker, aldri uttalt meg om hva jeg personlig mener om f.eks. søndagsåpne butikker, prositusjonslovgivningen eller om det bør komme 10.000 ekstra flyktninger til Norge - for dette er altså ikke tema for mine innlegg.

Ellers tror jeg nok historien om søndagsåpne butikker ikke er helt slik Lykke fremstiller den, men jeg skal la det ligge her.

Takk for diskusjonen, og god pinse!

Kommentar #6

Sverre Avnskog

227 innlegg  7615 kommentarer

Dagrun Eriksens gikk mye lengre i sine påstander

Publisert nesten 5 år siden
Kristin Clemet. Gå til den siterte teksten.
Det hjalp ikke at bakgrunnen for at Sandberg hadde reagert, var en påstand fra KrFs nestleder, Dagrun Eriksen, om at det var ufint av Sandberg å «trekke innvandringskortet» i debatten om ekstremisme. Sandberg måtte forklare og beklage og til slutt legge seg flat, mens Siv Jensen måtte ringe Hareide direkte.

Clemet har noen svært gode poenger og eksempler. Enkelte KrF-politikere ser ut til å benytte nær sagt enhver tenkelig anledning til å snakke nedsettende om FrP, og til å fremheve sin egen moralske fortreffelighet.

Når det gjelder Dagrun Eriksens påstander i en debatt på NRKs morgensending, så var de lagt mer alvorlige enn det Clemet refererer. Eriksen påsto at FrPs kritikk av det flerkulturelle samfunnet, medfører en slags selvoppfyllende profeti, som gjør at innvandrerungdom dropper ut av videregående, og at innvandrerungdom radikaliseres og slutter seg til ekstreme bevegelser. Hun sa også at FrP til stadighet hevder overfor innvandrerungdom at "dere burde ikke ha vært her".

Disse uttalelsene er langt grovere enn det som er fremkommet i media, og det er synd at heller ikke Clemet refererer dem slik de faktisk falt.

Eriksens uttalelser kan ikke tolkes på annen måte enn at hun påsto at det er FrPs skyld at innvandrerungdom dropper ut av skolen, og at de radikaliseres.

Sandbergs utblåsning må ses i sammenheng med hva Eriksen faktisk sa.

Mitt inntrykk er at KrF aldri helt har gått inn for samarbeidet med regjeringen, og at de til stadighet føler behov for å uttrykke hvor mye de egentlig misliker FrP. En merkelig holdning til et forpliktende samarbeid, må jeg si.

Og i stedet for å uttrykke uenighet, velger mange KrF-politikere å til stadighet fremheve sin egen moralske fortreffelighet og FrPs, i deres øyne, kulde og kynsime.

KrF burde heller ta et alvorlig oppgjør med seg selv, og bestemme seg for hva de faktisk ønsker. Og om de vil samarbeide med FrP og Høyre, bør de etter min mening innta en helt annen holdning.

Mvh Sverre

Kommentar #7

Geirmund Lykke

1 innlegg  3 kommentarer

Publisert nesten 5 år siden

Jeg minner om bakgrunnen: Jeg ble av Klassekampen bedt om å utdype en forklaring på at folkevalgte og tillitsvalgte i KrF i betydelig grad har skiftet syn på regjeringssamarbeidet de siste to årene. Dette skiftet kan neppe noen gi meg ansvaret for. Det må skyldes den politikken som regjeringa har ført, og særlig de sakene der Frp har hatt en førende rolle.

Årsaken til at de nevnte sakene har redusert tilslutningen til samarbeidet, er fordi de nettopp viser at den ideologiske forskjellen mellom Frp og KrF er stor, og i tillegg at begge partier legger stor vekt på sine verdier i disse spørsmålene. Jeg har ikke noe behov for å hovere over Frp, men det ligger i sakens natur at i ideologiske debatter må man tåle å få målt sitt ståsted mot andres verdivalg.

Jeg mener fortsatt at de nevnte sakene medfører en større byrde på de aller svakeste, men registrerer at vi er uenige i dette. La meg avslutningsvis knytte noen kommentarer som utdyping:

4 millioner syrere er på flukt utenfor sitt hjemland. Høykommisæren for flyktninger mener nærmere 300.000 av dem må få bosted utenfor regionen, fordi de eksempelvis er politiske eller religiøse dissidenter eller har behov for helsemessig oppfølging. Denne utfordringen vil ikke Frp ta tak i. De vil også finansiere hjelpen i nærområdene ved å ta midler på bistandsbudsjettet som kunne gått til andre.

Søndagshandel handler ikke bare om å ha et ulikt syn på saken. Det handler om hvilket samfunn vi vil ha, og er et godt eksempel på en skadelig liberalisme. KrFs nei til dette handler om å sikre barnefamilier felles fridager, om å unngå at yrkesgrupper som er blant de lavest lønnede skal pålegges byrder de ikke ønsker, og det handler om å sikre frivillighet, idrett og kultur mulighet til å være gode byggesteiner i samfunnet.

Det blir for enkelt å si som Arne Danielsen at

"Når Frp mener at vi bør gjøre som resten av verden, kan Lykke og jeg være uenige i dette, men det gir oss ingen rett til å mistenkeliggjøre Frp's syn på de svakeste. Det er nå en gang slik at de som sliter alltid får tak i det de skal ha uansett." 

All forskning viser at økt tilgjengelighet til alkohol gir økt omsetning, og at økt omsetning gir økte skadevirkninger. Det skaper flere lidende barn og familier. Jeg fastholder at Frp står for er en liberalisering som skader de svakeste, og savner partiets forebyggingsstrategi.

Kommentar #8

Arne Danielsen

329 innlegg  5691 kommentarer

Anti-kald-liberalismen

Publisert nesten 5 år siden

Etter å ha lest Geirmund Lykke sin kommentar en gang til, har det endelig gått opp for. Av og til kan jeg være litt tungnem slik. Men nå forstår jeg.

Lykke skriver: «Jeg er blant dem som har advart mot regjeringssamarbeid med Frp hele veien, men mange er kommet dit først nå. (..) Mange sier at den kalde liberalismen, som vi har sett eksempler på, har vært en øyeåpner for mange.»

Da forstår jeg. Lykke er grunnleggende og konsekvent imot et samarbeid med Frp. Han vant ikke fram med sitt syn og kom i mindretall etter valget i 2013.

De fleste av oss er slike som Lykke. Når vi er overbevist om noe, står vi på som best vi kan. Vi holder på vårt. Og da er veien kort til å lete med lys og lykte etter argumenter som kan styrke ens egen posisjon og argumentasjon.

Når H og Frp dannet regjering, satte Lykke seg derfor til rette med kikkert og forstørrelsesglass for å se etter «kald liberalisme.» Han trengte ikke å lete lenge. Han leste ethvert utspill fra regjeringen slik en hvis mann leser Den Hellige Skrift.

Slik fant og finner Lykke en rekke eksempler på «kald liberalisme» – både her og der. Ja, egentlig er det ikke så mange eksempler på «kald liberalisme,» men noen har han funnet, og de brukes åpenbart for det de måtte være verd.

Problemet, eller det forunderlige er at, det som H+V+Frp blir enige om, framstilles som at det ikke er noe som H+V+Frp er enige om, men at det er Frp alene. Det er likesom ikke like lett å beskylde H og V for «kald liberalisme,» så da er det like greit å ta snarveien og hoppe over slikt. For det er Frp som skal tas, det er Frp Lykke ikke liker.

Og slik har Lykke og hans medfrustrerte i partiet, de som i utgangspunktet ikke var enige i beslutningen i Nydalen, kjørt på så hardt og voldsomt som de har greid. Her har for øvrig herværende avis vært til god hjelp. Kristin Clemet og undertegnede og andre har i så måte gjort den samme observasjonen i f.h.t Vårt Land sin rolle som kampanjeleder i denne saken – også godt hjulpet av store deler av den øvrige pressen.

Slik har stemningen etter hvert snudd i deler av partiet. Lykke, og den fløyen han tilhører, har greid å spre den frustrasjonen de selv har. Partiet er nå infisert av en negativitet som ikke ganger noen, aller minst KrF. Et eksempel på dette var den famøse flyktingeavstemningen under landsmøtet, den som i hvert fall i noe monn ble avlyst noen dager senere. Men som egenpleie gjorde det sikkert godt. Det ble utlagt som en «kristen plikt,» og, etter det vi forstår, så er dette en motsats til Frp’s «kalde liberalisme.»

Dersom det ender med at Norge faktisk hopper over hele den «kristne» selvhevdelsesøvelsen om å ta inn ti tusen flyktninger til Norge og heller hjelper to hundre tusen flere i nærområdene, vil jeg tror at snekkersønnen, ja, nettopp, han fra nærområdet, vil nikke anerkjennende. Ja, ikke det at jeg vet noe om dette, men slik jeg har oppfattet ham, så er det ikke umulig.

Når Klassekampen neste gang spør Lykke og er nysgjerrig på hva som er årsaken til den store endringen i vilje til regjeringssamarbeid, som har skjedd blant KrF sine tillitsvalgte og folkevalgte de siste to år, så gjør det faktisk ikke noe om han er litt selvhevdende. Det er fair enough å si det som det er, at det er et resultat av et tålmodig og hardt arbeid fra Lykke og hans medfrustrerte – godt hjulpet av Vårt Land og andre medier. At kampen har vært ufin og for en stor del skjer på uredelige premisser, vil han kanskje ikke ta med. Men det tror jeg faktisk ikke at Klassekampen er spesielt interessert i hverken å høre om eller å skrive om.

Well done, Lykke. Men om det er bra for KrF – på sikt, er kanskje tvilsomt. Å vinne slaget, selv om en taper krigen, kan imidlertid være greit nok – sånn i kampens hete.  

Min medlidenhet i denne sammenheng går til partilederen som får en stadig vanskeligere oppgave. Geirmund Lykke og hans medfrustrerte «anti-kalde-liberalister» kan gjøre den umulig. Vi, som verdsetter KrF’s grunnsyn og historiske rolle i norsk politikk, får krysse fingrene – eller eventuelt folde dem.

Kommentar #9

Leif Lohne

13 innlegg  354 kommentarer

Gode kommentarer, godt innlegg

Publisert nesten 5 år siden
Sverre Avnskog. Gå til den siterte teksten.
KrF burde heller ta et alvorlig oppgjør med seg selv, og bestemme seg for hva de faktisk ønsker. Og om de vil samarbeide med FrP og Høyre, bør de etter min mening innta en helt annen holdning.

Tiltredes.

Hva skal regjering med fiender når man har slike "venner"? Og vil KrF tjene på dette? Neppe.

Forøvrig også en meget bra (og som sedvanlig velskrevet) kommentar av Arne D Danielsen #8

Kommentar #10

Odd Anders With

54 innlegg  314 kommentarer

Lykke er realist

Publisert nesten 5 år siden

Angrepene på Lykke og de mange som er urolige for det nære samarbeidet med Frp, er like forutsigbare som uroen som må dukke opp når man står i politisk spagat over tid. Når H synes det var viktigere å beholde Frp i regjering, enn å fortsette konstellasjonen i Bondevik 2, kan man ikke forvente annet enn at samarbeidet har kroniske smerter både i Frp og KrF. Når KrF gav garantier for et regjeringsskifte, som endte med en samarbeidsavtale, er ikke dette en generell fullmakt til den blåblå mindretallsregjeringen. Lykke gjør sin del av jobben for å få gjennomslag for god KrF-politikk ved å kalle en spade en spade. En slik konstellasjon krever nemlig både samarbeid og kamp. Når Geirmund Lykke setter noen navn på disse smertene, står han langt fra alene om disse. Tradisjonen om at KrF som sentrumsparti kan - og må kunne samarbeide begge veier er ingen nyhet. Det motsatte ville vært en politisk bombe.

Kommentar #11

Njål Kristiansen

158 innlegg  20651 kommentarer

Publisert nesten 5 år siden
Arne Danielsen. Gå til den siterte teksten.
Lykke skriver: «Jeg er blant dem som har advart mot regjeringssamarbeid med Frp hele veien, men mange er kommet dit først nå. (..) Mange sier at den kalde liberalismen, som vi har sett eksempler på, har vært en øyeåpner for mange.» Da forstår jeg. Lykke er grunnleggende og konsekvent imot et samarbeid med Frp. Han vant ikke fram med sitt syn og kom i mindretall etter valget i 2013.

Du har helt rett, og legg merke til at han får støtte av en av de samme som også var på den siden da og nå, Odd Anders With. Det er ikke uten grunn at man har klart å etablere et rødgrønt styre i Trondheim, og i inneværende periode med Krf som etterslep. Lykke er en kynisk politiker når han argumenterer som han gjør. Er en kyniker fra Krf bedre enn en kyniker fra et annet parti?

Så gjør Lykke en morsom finte i sitt siste innlegg, i siste avsnitt. Han snakker om alkoholtilgjengelighet. Kan en kommunepolitiker være uvitende om at butikker ikke selger alkohol på søndager? Nei tenk jeg tror ikke det. Her er det nok Fiske-Lykke vi ser. 

Kommentar #12

Njål Kristiansen

158 innlegg  20651 kommentarer

Publisert nesten 5 år siden
Odd Anders With. Gå til den siterte teksten.
Angrepene på Lykke og de mange som er urolige for det nære samarbeidet med Frp, er like forutsigbare som uroen som må dukke opp når man står i politisk spagat over tid. Når H synes det var viktigere å beholde Frp i regjering, enn å fortsette konstellasjonen i Bondevik 2, kan man ikke forvente annet enn at samarbeidet har kroniske smerter både i Frp og KrF.

Hvis du er så realistisk av deg, With, kunne du vel vært med å gitt det som var nødvendig for å få til en regjering uten Frp eller med sterke V/Krf preg. Men saken er vel at dere helst vil ha en regjering fra sentrum til og med AP/SV, og da er heller ikke Høyre bra nok. 

Har du vurdert om Hareide trenger et samlet parti bak seg i disse tider fremfor stadige omkamper om saker i prinsippet avgjort for fire år?

Kommentar #13

Mort1 Bøn

3 innlegg  313 kommentarer

Vann på gåsa?

Publisert nesten 5 år siden
En kan ikke se bort fra at Clemets kritikk av Lykkes uttalelser "preller av som vann på gåsa". Som Krf'er er Lykke antatt vel tilvendt posisjoner som innebærer vesentlig fordømmelse av medmennesker. I dag rammer kristenfolkets moralske fordømmelse Frp'ere, men tidligere var det homofile, enslige mødre, osv osv. Appetitten for moralsk fordømmelse av meningsmotstandere/annerledes tenkende synes umettelig for enkelte kristne. Hva denne stereotypisk fordømmende, autoritære tenkning forårsakes av, vet jeg ikke. Men det gir virkelig grunn til ettertanke. (Så ser jeg at det på denne tråd finnes enkelte hederlige reflekterte unntak, av typen Danielsen og Avnskog, takk til deres vesentlige anmerkninger!)
Kommentar #14

Sverre Avnskog

227 innlegg  7615 kommentarer

Klassisk argumentasjon fra den moralsk opphøyde

Publisert nesten 5 år siden
Geirmund Lykke. Gå til den siterte teksten.
Det handler om hvilket samfunn vi vil ha

Når Lykke hevder at spørsmålet om søndagsåpne butikker ikke er et spørsmål om uenighet om sak, men et spørsmål om hvilket samfunn vi vil ha, benytter han seg av en klassisk metode for dem som bevisst blåser en ganske enkel uenighet opp til et spørsmål om ens menneskesyn, ens verdier, ens samfunnssyn og ens moralske oppfatning.

Dette er en meget spekulativ måte for å få andres synspunkter til å fremstå maksimalt forkastelige, umoralske og hensynsløse.

Lykkes argumentasjon kan sammenfattes slik: Er du for søndagsåpne butikker, har du et forkastelig menneskesyn, er hensynsløs og kynisk, og viser at du ønsker et kaldt og hensynsløst samfunn.

Dette er en meget beregnende og kynisk måte å argumentere på. Man kan godt si at denne argumentasjonsformen har som siktemål å få ens meningsmotstaneder til å fremstå maksimalt umoralske, kalde og kyniske.

Jeg vil påstå at det er en meget ukristelig måte å fremme sine standpunkter på. Jeg minnes min barndoms kristendomstimer, der det var snakk om fariseerene som sto på hushjørnene og takketeGud for at de ikke var så simple som tollerne og de andre umoralske menneskene.

Lykke minner meg sterkt om denne formen for fariseerisme: -Takk Gud for at jeg går inn for det gode og menneskevennlige samfunnet, mens de som går inn for søndagsåpne butikker går inn for kulde, menneskefiendtlighet og liberalisme.

Intet er så usympatisk i folk flests øyne, som kristne som føler seg høyt hevet over andre i moralsk henseende. Lykke er et godt eksempel på hvorfor KrF fremdeles er et mikroparti. Folk flest liker ikke dem som føler seg høyt hevet over andre.

Et godt råd: Kom med gode argumeneter for hvorfor det er bedre for folk flest at butikkene er stengt opå søndagene, i stedet for åpent å erklære at de som går inn for søndagsåpne butikker går inn for et menneskefiendtlig og kaldt samfunn.

KrF vil tjene på å ikke fylle politiske spørsmål med så stor verdiladning og som et barometer på ens medmenneskelighet. Det er kun KrF som taper på den typen argumentasjon.

Lykke kunne like godt si: -Takk Gud for at vi i KrF ikke er som de menneskefiendtlige FrP'erne. Man får neppe en eneste ny sympatisør av slik simpel retorikk.

Mvh Sverre

Kommentar #15

Rune Holt

11 innlegg  11104 kommentarer

Som sagt

Publisert nesten 5 år siden
Sverre Avnskog. Gå til den siterte teksten.
Intet er så usympatisk i folk flests øyne, som kristne som føler seg høyt hevet over andre i moralsk henseende. Lykke er et godt eksempel på hvorfor KrF fremdeles er et mikroparti. Folk flest liker ikke dem som føler seg høyt hevet over andre.

Et godt råd: Kom med gode argumeneter for hvorfor det er bedre for folk flest at butikkene er stengt opå søndagene, i stedet for åpent å erklære at de som går inn for søndagsåpne butikker går inn for et menneskefiendtlig og kaldt samfunn.

KrF vil tjene på å ikke fylle politiske spørsmål med så stor verdiladning og som et barometer på ens medmenneskelighet. Det er kun KrF som taper på den typen argumentasjon.

Lykke kunne like godt si: -Takk Gud for at vi i KrF ikke er som de menneskefiendtlige FrP'erne.

Det er aldri noe bra sjakktrekk å tro man har monopol på hvordan være prektigere enn de andre.

Kommentar #16

Sverre Avnskog

227 innlegg  7615 kommentarer

KrF-logikk:

Publisert nesten 5 år siden

Er du tilhenger av KrFs politikk er du et godt og moralsk opphøyd menneske som går inn for et menneskevennlig, varmt og inkludernede samfunn.

Er du tilhenger av FrPs politikk er du en kyniker og et kaldt menneske som går inn for et menneskefiendtlig, kynisk og kaldt samfunn der ingen tar hensyn til hverandre.

Her har du den klassiske KrF-argumentasjonen i et nøtteskall.

Jeg tror ærlig talt ikke det er en retorikk som vil føre til større oppslutning om KrF.

Mvh Sverre

Kommentar #17

Arne Danielsen

329 innlegg  5691 kommentarer

Risky business i urent farvann

Publisert nesten 5 år siden

KrF gjorde et skjellsettende politisk valg på landsmøtet i 2009. Etter den tid har ikke partiet greid å restituere seg. Muligheten for at de aldri gjør det øker med den retningsendringen deler av partiet nå arbeider for. Slik er det med et parti som ikke finner seg selv. Det blir indre stridigheter, usikkerhet om retning, uro og intern tæring. Men det viktigste er at velgerne begynner å se seg omkring. Vi kan være temmelig troløse slik.

Etter fire år med rødgrønt styre lå det i 2009 an til regjeringsskifte. Meningsmålingene var vennlig innstilt dog uten at det var stor avstand mellom blokkene. Frp lå rimelig høyt på meningsmålingene, og de så sikkert for seg at endelig var det deres tur også. Men det lå noe under, noe vanskelig. I motsetning til i de to Bondevikperiodene, da Frp aksepterte å stå utenfor regjering, men samtidig støttet den, var situasjonen i 2009 en annen. Bondevik behandlet Frp og Carl I Hagen på en måte som partiet oppfattet som urimelig og utakknemlig. Man følte at de ble tatt for gitt. Foran valget i 2009 var derfor beskjeden like enkel som den var klar. Frp ville ikke støtte en regjering den selv ikke var en del. Rimelig nok. Og slik har det vært siden. Med et slik utgangspunkt og med et rimelig stort Frp, er det ikke åpenbart at det er mulig å få til et levedyktig alternativ med en H+KrF+V regjering, slik som Odd Anders With antyder.

Når en ser tilbake, og i lys av Siv Jensens leppestiftkjolehilsen til Jens Stoltenberg etter valgseieren i 2013, lå det en tilsvarende bitterhet og trass over partiet også i 2009 – etter den ufine og urimelige behandlingen som de følte at de var blitt utsatt for. De ville altså ikke støtte en regjering de selv ikke var en del av. Men uansett ville de nok ikke støttet en regjering som Kjell Magne Bondevik var en del av. I 2009 var ikke dette aktuelt, men for Frp lå det trolig en «morna, Kjell!!-effekt i bunnen. Dette er et viktig bakteppe for forholdet mellom KrF og Frp også i dag.

Høyre gjorde det de kunne for så samle troppene på borgerlig side. Muligheten for å lykkes og slik skape et borgerlig alternativ, som trolig kunne vunnet valget i 2009, ble brått endret da KrF på sitt landsmøte på vårparten vedtok at de ikke ville samarbeide i regjering med Frp. Arven fra Bondevik ble holdt i hevd. Lars Sponheim og Venstre inntok det samme standpunktet. Med dette forærte de to småpartiene fire nye år til de rødgrønne. Og med dette økte avstanden mellom KrF og Frp ytterligere. Det er rimelig å tro at dette sitter så hardt i at når Frp's ventil Per Sandberg innimellom har en av sine til dels spektakulære utblåsninger, så er det ikke bare nåtidig uenighet som er drivkraften, men en reaksjon på den svært ubehagelige følelsen å bli sparket på leggen i årevis. Slik leggsparking kan, som kjent, gjøre at noen og enhver mister besinnelsen.

Det var da, under den nevnte landmøtehelgen at undertegnede tok sitt standpunkt hjemme i sofakroken. Han ville ikke lenger støtte et parti som ikke gjorde det det kunne for å bidra til regjeringsskifte. Siden har han holdt løftet som han ga seg selv den gangen.

Her vil jeg tro at jeg ikke var alene om å foreta meg drastiske ting som velger. Siden har partiet vaket i overkant av sperregrensen. Selv en så dyktig politiker og leder som Knut Arild Hareide, kanskje den beste partilederen KrF har hatt, må slite for å løfte partiet. Årsaken er såre enkel kan man kanskje driste seg til å si. Tvil, usikkerhet og uklare signaler og ikke minst, ugjenkjennelighet er den aller beste oppskriften på i hovedsak å måtte stole på grunnfjellet.

Det som overrasket i 2009 var vesentlig to forhold. Den rødgrønne regjeringen med SV om bord hadde dreide tydelig mot venstre i flere saker som er viktige for KrF. Flere av dem gjorde inderlig vondt innerst i KrF sin sjel. Det andre var ørkenvandringen. Det hjalp ikke å være i sentrum og «å kunne samarbeide til begge sider.» Den ene siden var overhodet ikke interessert og hadde heller ikke behov for slikt. Det går forlydender om at det var så trist og tyst rundt partiet på den tiden at når det alternative budsjettet ble lagt fram på høstparten hvert år, så skvatt de stolene dersom fler enn Vårt Land sin journalist dukket opp. I slike ekstraordinære situasjoner måtte noen løpe ut på kjøkkenet og hente ekstra kopp.

I denne situasjonen besluttet altså KrF å ikke samle seg om et borgerlig regjeringsalternativ i 2009. Det ble fire nye år på den ensomme vandring i den tørreste av alle ørkener for et politisk parti. Den uten oppmerksomhet og null innflytelse, kort sagt uten relevans. Men under budsjettfremleggelsene de fire siste årene satte de fram en ekstra kopp med et sterkt håp om at en dag, på en budsjettfremleggelse, så... Just in case.

Dagens situasjon er stikk motsatt, ja, den må kunne sies å være ideell for et mindre parti. Valget, som KrF og Venstre gjorde i Nydalen, var rett og slett en genistrek. De har en hånd på rattet i en regjering de ikke er en del av. De blir spurt først når regjeringen skal hente støtte i Stortinget, og de har mulighet til å påvirke. Videre er det ikke noe si på oppmerksomheten. Ja, den nyvunnene tilværelsen i rampelyset er slik at nå rigges det til med to hele brett(!) med kopper når det innkalles til pressekonferanse, og enda kan det bli kamp om porselenet. Har partiledelsen noe å melde, så strømmer pressen til.

En annen og ikke ueffen effekt er at man slipper regjeringsslitasjen, det som utraderte SV. Men det var uansett på overtid for det partiet. Så nå gjenstår det bare å vokse seg større. Kjør på! Men så skjer det ikke noe likevel. Forklaringen synes altså å være åpenbar; dette med usikkerhet, uklare signaler – og ikke minst, ugjenkjennelighet.

Videre kan det se ut til at spesielt KrF har fått et urealistisk forhold til og tro på sentrum som noe opphøyet og sakralt. Men i politikken ligger sjelden episenteret i sentrum, eller kanskje nesten aldri. Samarbeid til begge sider, sier man. Men er det ikke det alle gjør, samarbeider til alle sider – kanskje bortsett fra SV og Frp? I de store og viktige sakene er det oftest Ap og H som samarbeider. Det kan se ut til at, mens sentrumsposisjonen tidligere representerte en tydelig midtblokk – med de tre partiene i et borgerlig trespann, så har det nå mistet denne noe kraftfulle posisjonen. Det har smuldret litt hen.

Men selv i sentrum må partiene velge en hovedretning. Og når det gjelder hovedretning nytter det ikke å være uklar og utydelig og «å samarbeide til begge sider.» KrF har alltid vært og er et borgerlig parti. Dette til tross for at noen av partiets tillitsvalgte frenetisk prøver å forklare at KrF ikke er et borgerlig parti. Det er et sentrumsparti, pukker man. Og så er det kristendemokratisk. Borgerlig er et samlebegrep på en ideologisk retning og ståsted. Sentrum er ingen ideologisk retning. Det er en «geografisk» posisjon i det politiske landskapet. Slik blir man igjen utydelig. Ok, så er man kristendemokratisk. I den europeiske tradisjonen er man da borgerlig. Og så er man like langt i grunnen.

Da gjenstår hovedretningen. Krefter i KrF ønsker sterkt og inderlig, kan det se ut til, at partiet skal skifte hovedkurs, ta ut skilsmisse og foreta et gjengifte med et annet parti og en annen fløy. I dag skjer dette også med prester, så hvorfor ikke KrF? Sånn sett vil det ikke vanke noen moralsk fordømmelse. Men så var det graset. Det som alltid ser grønnere ut på den andre siden.

I den rødgrønne perioden satt KrF hjelpeløs og så på at venstresiden kjørte gjennom saker som altså gjorde særlig vondt for KrF. Nå for tiden er det, som nevnt, medbestemmelse som gjelder. Både i Nydalen og i den daglige politikken har KrF kjempet og vunnet flere slag om partiets hjertesaker. Det mest markante var at Høyre stilte lojalt opp og stod last og brast i stormen. Det knaket i sammenføyningene i reservasjonssaken. Skuta strandet, men vi har ikke hørt noen eder og forbannelser fra høyremannskapet oppe på broen over at dekksgutten, som holdt i roret, førte dem ut i en veritabel storm som gjorde at kapteinen måtte overta og berge dem i land – på et vis.

Men så kan det se ut til at en del i KrF har lagt seg til uvanen med å ikke verdsette lojalitet slik de vel egentlig burde. Og dermed er de heller ikke noe flinke til å gjengjelde den. Bondevik demonstrerte dette på en måte som i ettertid framstår som temmelig – spesielt. Som samarbeidspartner til dagens regjering, synes det heller ikke som om partiet helt vektlegger lojalitet. Ja, i den gunstige posisjonen som de og Venstre har manøvrert seg inn i, er det fullt mulige å føre egen poltikk, i hvert fall å kjempe åpenlyst for den utenfor regjeringskontorene. Men det som forundrer og av og til forskrekker er språkbruken, den uhemmede fordømmelsen og karakteriseringen av samarbeidspartene som sitter med regjeringsansvaret. Og så rasles det stadig med forlovelsesringene. Det trues med at hvis ikke, ja, … så vil de bli kastet, eventuelt i dass. Så, da så.

De som har æren av å ta imot de fleste og groveste skjellsordene fra noen av KrF’s mest ivrige retningsskiftere, er naturligvis FrP. Det kan synes som om det er et behov for å piske opp stemmingen for å markere avstand. Av de fire sakene, som er nevnt i Kristin Clemet sitt hovedinnlegg, er det søndagsåpent som er den eneste virkelige anstøtsstenen, så vidt jeg kan se. Her er jeg selv for øvrig fullt og helt på linje med KrF. Når det gjelder alkoholpolitikken, så burde det ikke være noe problem. At Frp mener at Norge bør ha en mer liberal alkoholpolitikk, som for øvrig føres av alle de kristendemokratiske partiene i Europe, så gjør det dem ikke til dårlige mennesker med feil menneskesyn. Men det viktigste er at Frp aldri får flertall for en slik poltikk. Og da er det jo ikke noe å bry seg om. Når det gjelder sexkjøpsloven og syriske flyktninger er det ikke vanskelig å være enig med Frp. Sexkjøpsloven fungerer ikke slik den var tenkt, og de syriske flyktningene… For KrF kan det se ut som at dette er blitt symbolsaker. Og dermed er det ikke urimelig at man får et visst monn av motstand. Og da passer det seg heller ikke å savre med skjelelord. 

KrF sin granitt, grunnfjellet, har sine klare meninger om hovedretningen – vil jeg tro. Grunnfjellet er i hovedsak borgerlig. Vi andre, som var temmelig trofaste velgere, men som ikke hørte til grunnfjellet, har funnet oss andre vi heller stemmer på. Bortsett fra at jeg inderlig ønsker partiet vel, så behøver jeg jo ikke bry meg – sånn egentlig, men gjør det likevel. Dersom den «progressive» delen av partiet(for øvrig et sjeldent uttrykk om KrF), får viljen sin, kan det være at noen kan påbegynne epilogskrivingen.

Med såpass lite å gå på, er det gambling på høyt nivå å støte fra seg en større del av «granitten.» Håpet om at det vil bli erstattet av andre velgere er helt klart en temmelig risky business, slik jeg ser det. Hvor skulle de komme fra? Quo Vadis, Krf, i 2017? Det står om partiets videre eksistens.

Ok, jeg har tatt feil før. Tror det var i 19..

Kommentar #18

Georg Bye-Pedersen

21 innlegg  4712 kommentarer

Du tar ikke feil

Publisert nesten 5 år siden
Arne Danielsen. Gå til den siterte teksten.
jeg har tatt feil før

Nei du tar ikke feil. Det du skriver er helt riktig. Det Frp har har vært gjennom med Bondevik regjeringen er som du sier mange år med spark på leggen. Krf har brukt Frp som en skitten fille de kunne bruke for å vaske det som var nødvendig.

Om ingenting så i hvertfall svært lite har Frp fått gehør for i alle årene de har eksistert. De er blitt behandlet som en vaskefille. De tok igjen med å si at de ikke ville støtte noen regjering de ikke var en del av. Det var en god tilbakemelding på den ufine behandling de har fått.

Ja det er historien om Bondevik. Bondevik som sa ja til bombing av Beograd. For en fadese. For en løgn vi har vært vitne til fra William Walker og Nato. Ja unnskyld meg. Bondevik fremstår i et dårlig flatterende lys sett i forhold til dette.

Krf burde være ydmyke nok til å innse at her tok de skammelig feil og bombet et stolt folkeslag. Det var de som reddet Europa fra naziamen på den flanken. 

Kommentar #19

Torry Unsgaard

6 innlegg  496 kommentarer

Mobbing

Publisert nesten 5 år siden
Sverre Avnskog. Gå til den siterte teksten.
Jeg vil påstå at det er en meget ukristelig måte å fremme sine standpunkter på. Jeg minnes min barndoms kristendomstimer, der det var snakk om fariseerene som sto på hushjørnene og takketeGud for at de ikke var så simple som tollerne og de andre umoralske menneskene.

Lykke minner meg sterkt om denne formen for fariseerisme: -Takk Gud for at jeg går inn for det gode og menneskevennlige samfunnet, mens de som går inn for søndagsåpne butikker går inn for kulde, menneskefiendtlighet og liberalisme.

Intet er så usympatisk i folk flests øyne, som kristne som føler seg høyt hevet over andre i moralsk henseende. Lykke er et godt eksempel på hvorfor KrF fremdeles er et mikroparti. Folk flest liker ikke dem som føler seg høyt hevet over andre.

Et godt råd: Kom med gode argumeneter for hvorfor det er bedre for folk flest at butikkene er stengt opå søndagene, i stedet for åpent å erklære at de som går inn for søndagsåpne butikker går inn for et menneskefiendtlig og kaldt samfunn.

KrF vil tjene på å ikke fylle politiske spørsmål med så stor verdiladning og som et barometer på ens medmenneskelighet. Det er kun KrF som taper på den typen argumentasjon.

Lykke kunne like godt si: -Takk Gud for at vi i KrF ikke er som de menneskefiendtlige FrP'erne. Man får neppe en eneste ny sympatisør av slik simpel retorikk.

Sitatet ovenfor er, etter min oppfatning, et eksempel på mobbing av en politisk motstander. Det bør en skolemann som deg være for god til.

KrF har stort sett brukt samme argumenter som andre politiske partier mot søndagsåpne butikker. Det finnes en rekke argumenter, i tillegg til det går fram av det tredje budet.

At KrF bruker kristne grunnverdier som ideologisk grunnlag for sin politikk, er god kristendemokratisk tradisjon ellers i verden. Er det så galt da?

Du etterlyser argumenter mot søndagsåpne butikker.  Jeg velger derfor å kopiere et utdrag av KrFs fungerende leder Dagrun Eriksens landsmøtetale, hvor hun tar for deg dette spørsmålet.

”Forkjemperne for søndagshandel sier at å være mot dette er gammeldags, at vi må følge med i tiden og innse at søndagen ikke lenger er en spesiell dag.

Men å ta vare på det som er godt og verdifullt for oss som mennesker, verdifullt for oss som samfunn og som fellesskap, det er ikke gammeldags. Det er framtidsrettet.

Og jeg tror ikke det er riktig at søndagen ikke lenger er en spesiell dag. Jeg tror ikke det er en virkelighetsoppfatning de fleste av oss deler med regjeringen.

Vårt «nei» til søndagsåpne butikker er et «ja» til søndagen som en fortsatt spesiell dag, en felles fridag, en felles hviledag, en annerledes dag som er viktig for fellesskapet.

Det er mange gode argumenter for en felles nasjonal hviledag, argumenter som deles av mange, uavhengig av tro og livssyn. Søndagen er for oss alle.

Som kristendemokrater anerkjenner vi at mennesket også har ikke-materielle behov. Vi trenger tid med venner og familie, vi trenger kultur- og naturopplevelser, fritid og fellesskap med andre.

Det handler om livskvalitet.

Jeg tror helt oppriktig at søndagen beriker enkeltmenneskers liv og øker kvaliteten på samfunnet vårt.

Erik Lunde skriver i sin bok at det er vi kristendemokrater som må lede an i overgangen fra en velferdsstat med fokus på levestandard, til et livskvalitetssamfunn med fokus på hele menneskets behov.

For KrF er dette en viktig verdisak.

For KrF er dette et spørsmål om samfunnsretning.

Vi mener regjeringens og Venstres forslag legger opp til grunnleggende samfunnsendringer – i feil retning!

Vi står midt i et viktig verdivalg.

Hvilket samfunn vil vi ha? Hvilken retning vil vi gå i?

Vil vi virkelig la markedskreftene få bestemme over livsrytmen vår sju dager i uka?

Skal markedet få ta fra oss den felles samfunnsrytmen som sikrer at familier og venner har tid sammen i alle fall én dag i uka?

Tilhengerne av søndagsåpne butikker argumenterer med at de ikke vil fjerne hviledagen, men at folk selv skal få bestemme når de vil ta ut hviledagen.

Det høres forlokkende ut. Men sannheten er at det ikke er praktisk mulig.

Det hjelper ikke at du har hviledag på onsdag når barna dine må på skolen.

Enten har samfunnet hvilepuls én dag i uka, eller så har det ikke det.

Annerledesdagen er ikke et prosjekt enkeltmennesket kan stable på beina alene.

For KrF handler spørsmålet om søndagsåpne butikker først og fremst og i bunn og grunn om hva slags samfunn vi vil ha.

Dette er ikke et forhandlingsspørsmål for KrF. Vi må få stoppet regjeringens forslag om søndagsåpne butikker!”

Kommentar #20

Torry Unsgaard

6 innlegg  496 kommentarer

Regjeringen og opposisjonen.

Publisert nesten 5 år siden

Clemet, Danielsen, Avnskog, dere skriver som om regjeringssamarbeid og samarbeid fra sak til sak er det samme. Det er det ikke. Dere blander sammen dette slik at det blir en uryddig diskusjon. De fleste KrF-ere er positive til samarbeid med alle partier på Stortinget, dersom dette kan hjelpe partiet til å nå fram med KrF’s politikk. Regjeringssamarbeid derimot, har KrF bare hatt med partiene Venstre, Senterpartiet og Høyre.

Jeg mener det var bra at de ikke-sosialistiske partiene vant valget i 2013 og fikk kastet den rødgrønne regjeringen. Den hadde gjennomført mye som kristendemokratiske velgere mislikte. KrF hadde, i likhet med resten av Stortinget, liten innflytelse på det som skjedde i perioden fra 2005 til 2013.

Hva var så alternativene?  En flertallsregjering med alle de ikke-sosialistiske partiene eller en mindretallsregjering av de to største.

Jeg mener at den løsningen som KrF og Venstre valgte, var den beste, når en tar hensyn til valgresultatet. De sørget for å holde valgløftet om å kaste den rødgrønne regjeringen og skaffet landet en ikke-sosialistisk regjering. De inngikk en samarbeidsavtale med regjeringen, men gikk ikke inn i den. Med en mindretallsregjering vil Stortinget bli aktivisert i langt større grad. Det er positivt.

Erfaring viser at i regjeringer der ett stort parti dominerer, vil småparti i regjeringen ofte få lite innflytelse. Dersom regjeringen skal lykkes, er det viktig at alle som er med, er mest mulig lojale. Selv om et medlem er uenig i noe som regjeringen foreslår, bør ikke vedkommende gå ut og kritisere regjeringen utad for dette. Selv om Bondevik var uenig i noe av det Willoch-regjeringen foreslo, (f eks søndagsåpne butikker), var det vanskelig å slåss mot sin egen regjering. Men Stortinget valgte den gang å beholde helligdagsfreden.   -   Nå er den truet igjen.

Derfor var KrF skeptiske til, og advarte mot å gå i regjeringsamarbeid med H og Frp.  Vi visste at avstanden til FrP var så stor at det ville bli vanskelig å samarbeide i regjering, og være lojal mot en regjering som fremmet forslag som partiet var uenig i.

Det betyr ikke at KrF er imot samarbeid med Høyre og FrP. KrF og Venstre inngikk en omfattende samarbeidsavtale. Likevel er disse to partiene en del av opposisjonen. Det er helt naturlig at opposisjonspartier kritiserer regjeringen når de er uenige med den.

KrF samarbeider med alle, fra sak til sak. Omtrent alle de andre partiene frir til KrF for å få til et samarbeid. KrF mener imidlertid at det ikke er hensiktsmessig å inngå regjeringssamarbeid med partier som står for langt fra en. Og opposisjonspartier har full rett til å kritisere regjeringen når de er uenige.

Jeg skjønner at folk fra Høyre, og Ap gjerne vil dele det politiske miljøet i to.  Da er det kanskje hensiktsmessig med en slik sammenblanding som jeg her har beskrevet. Demokratiet vårt er imidlertid tjent med å ha flere alternativer.

Kommentar #21

Njål Kristiansen

158 innlegg  20651 kommentarer

Publisert nesten 5 år siden
Torry Unsgaard. Gå til den siterte teksten.
Jeg mener at den løsningen som KrF og Venstre valgte, var den beste, når en tar hensyn til valgresultatet. De sørget for å holde valgløftet om å kaste den rødgrønne regjeringen og skaffet landet en ikke-sosialistisk regjering. De inngikk en samarbeidsavtale med regjeringen, men gikk ikke inn i den. Med en mindretallsregjering vil Stortinget bli aktivisert i langt større grad. Det er positivt.

Erfaring viser at i regjeringer der ett stort parti dominerer, vil småparti i regjeringen ofte få lite innflytelse. Dersom regjeringen skal lykkes, er det viktig at alle som er med, er mest mulig lojale. Selv om et medlem er uenig i noe som regjeringen foreslår, bør ikke vedkommende gå ut og kritisere regjeringen utad for dette. Selv om Bondevik var uenig i noe av det Willoch-regjeringen foreslo, (f eks søndagsåpne butikker), var det vanskelig å slåss mot sin egen regjering. Men Stortinget valgte den gang å beholde helligdagsfreden. - Nå er den truet igjen.

Når du sier det så klart som her at det var den riktige kursen som Krf og Venstre valgte... og at alle som er med er mest mulig lojale tror jeg du ønsker å smekke dine egne på fingrene. For meg er dette et sentralt punkt. Ditt parti inngår en avtale med tre andre parter og parallellt kommer kjøret om omkamp etter omkamp. Man kan bare ikke være lojale. Man klarer det ikke hvor mye man enn ønsker det, ser det ut til. Jeg tror at dette gjenspeiler en ukultur i Krf som tilsier at om regjeringsforholdene var omvendt, ville andre finne sin lojalitet andre steder. Det er også greit å være lojal mot seg selv og det man selv tror på først og fremst. Vi er nå en gang selv fundamentet i eget liv, men når vi har valgt forbindelser, valgt tilhørighet med vår egen integritet som ballast og fundament, betinger det likevel at vi setter noe annet foran oss selv når det røyner. Det betyr også at vi ser det som vårt beste å være lojale selv der vi er uenige for et høyere gode senere. Denne tankegang er åpenbart fullstendig fjern i Krf, og den må også være bestemmende for en hver som senere skal inngå avtale om samarbeide med partiet. De må vite at de får med en liten men sprikende flokk på kjøpet, og at det aldri vil være noe samlet parti bak ledelsen. 

Så må jeg arrestere deg på en illusjon om at Bondevik og Willoch var uenige om åpningsloven på åttitallet. Dette er dokumentert i andre tråder her på VD siste uke. Vi har hatt søndagsåpne butikker siden på nittitallet. Dette er således ikke noe nytt. Det regjeringen nå forsøker å få til er en lik behandling av alle butikker ved at eierne selv kan bestemme om de vil holde åpent. Nesten som i kirkesamfunn, hvor noen stenger lørdag og andre holder åpent søndag. Slik også nå i nærbutikken. Og som du vet, dette er ikke nytt for nordmenn. Vi har sett land med sterkere religiøs forankring enn Norge holde åpent "ørk og hælg". Det har aldri vært lønnsomt å holde de store butikkene åpne i helgene, men for de små kan det være en shilling å hole. Jeg har selv jobbet massevis av søndager med å selge brød og melk til folk og vet hvor mange som skal ha. Det er så mange at det tidvis er en svett affære å holde tritt med etterspørselen. Skulle vi tvinge folket tilbake til å ikke handle på søndager? Hvis et parti kan gå i minus mht oppslutning vil Krf sannsynligvis bli det første i historien til å oppleve det om de tar ansvar for det. 

Kommentar #22

Njål Kristiansen

158 innlegg  20651 kommentarer

Publisert nesten 5 år siden
Arne Danielsen. Gå til den siterte teksten.
Men så kan det se ut til at en del i KrF har lagt seg til uvanen med å ikke verdsette lojalitet slik de vel egentlig burde. Og dermed er de heller ikke noe flinke til å gjengjelde den. Bondevik demonstrerte dette på en måte som i ettertid framstår som temmelig – spesielt. Som samarbeidspartner til dagens regjering, synes det heller ikke som om partiet helt vektlegger lojalitet. Ja, i den gunstige posisjonen som de og Venstre har manøvrert seg inn i, er det fullt mulige å føre egen poltikk, i hvert fall å kjempe åpenlyst for den utenfor regjeringskontorene. Men det som forundrer og av og til forskrekker er språkbruken, den uhemmede fordømmelsen og karakteriseringen av samarbeidspartene som sitter med regjeringsansvaret. Og så rasles det stadig med forlovelsesringene. Det trues med at hvis ikke, ja, … så vil de bli kastet, eventuelt i dass. Så, da så.

Her peker du på noe vesentlig. Legg merke til hvordan Venstre håndterer samme uenighet. Det er ingen som snakker offentlig om utmelding av det borgerlige samarbeidet. Vi har sett åpenlyse fighter med Frp som under budsjettbehandlingen i fjor høst, men da var alle på tuppene. Nå blir Revidert vedtatt praktisk talt uten krusninger. Men det er altså en annen tilnærming til avtalen man har inngått i Venstre. Hvis vi vil kan vi se på Venstres historie som et stort sterkt og stridbart parti med splittelser og sammenslutninger. Hvis det er noe parti i Norge som virkelig kan splittelser er det Venstre. Men en hver tid krever sine virkemidler og væremåter, så i dag er det ikke splittelse som synes, og det er heller ikke offentlig kamp mot regjeringen fra deres egne. Venstre kjemper innbitt for sine små seirer hele veien fremfor å kjempe om kampen. I grunnen gjør Venstre som SP gjorde i den rødgrønne perioden. Arbeidet for og plukket sine interne seire én etter én mens SV trodde de kunne skrike seg til seier. Akkurat i dag er det de misfornøyde i Krf som er de mest plagsomme plenskrikene i politikken. 

(Plenskrike; Politisk fugl som skifter hâm etter forholdene, hekker på plener nær parlamentsbygninger hele året. Kilde; Kristiansens Lexiconservice.)

Kommentar #23

Sverre Avnskog

227 innlegg  7615 kommentarer

Egne verdier

Publisert nesten 5 år siden
Torry Unsgaard. Gå til den siterte teksten.
Sitatet ovenfor er, etter min oppfatning, et eksempel på mobbing av en politisk motstander. Det bør en skolemann som deg være for god til.

KrF har stort sett brukt samme argumenter som andre politiske partier mot søndagsåpne butikker. Det finnes en rekke argumenter, i tillegg til det går fram av det tredje budet.

At KrF bruker kristne grunnverdier som ideologisk grunnlag for sin politikk, er god kristendemokratisk tradisjon ellers i verden. Er det så galt da?

Nei, det er ikke noe galt i å fremheve hvilke verdier man selv setter pris på. Problemet oppstår når man knytter disse verdiene til politiske enkeltsaker, og forsøker å ta patent på denne forbindelsen.

Dersom man til stadighet forsøker å verdilade enkeltsaker og hevder å ha patent på hvilke standpunkt som er "varme og menneskevennlige", oppstår meget lett inntrykket av at man setter seg selv svært mye høyere enn andre poltikere, som da samtidig beskyldes for å ha motsatt verdier.

F eks om man hevder at de som ønsker søndagsåpne butikker går inn for et menneskefiendtlig og kaldt samfunn, mens en selv ønsker søndagsstengte butikker fordi dette medfører et varmt og menneskevennlig samfunn, så lader man saksargumentasjonen med et verdisyn, som samtidig stempler alle argumenter FOR søndagsåpne butikker som argumenter for et kynisk og menneskefiendtlig samfunn.

Taktikken blir oftest brukt i innvandrer- og flyktningedebatten, der de som ønsker høy innvandring hele tiden fremhever at det bare er dette standpunktet som innebærer at man har gode holdninger og ønsker å hjelpe andre i nød, mens de som går inn for hjelp på stedet har dårlige holdninger og egentlig misliker flyktninger fordi de ikke vil ta dem til Norge.

Dette blir lett en moral-konkurranse, der KrF selvsagt alltid kommer ut som seierherrer i egne øyne, mens FrP i KrFs øyne står for de motsatte verdiene, altså kynisme og menneskefiendtlighet.

Det KAN jo hende at folk i Høyre og FrP går inn for søndagsåpne butikker, ikke bare for å slippe markedskreftene løs i ren kynisme, men at de mener at det skaper et bedre samfunn for forbrukerne når de selv kan bestemme hvilken dag og til hvilket tidspunkt de selv vil. Noen vil kanskje si at det er et mer menneskevennlig samfunn - om man ser det fra forbrukerens side.

Summen av KrFs stadige fremheving av egne fortreffelige holdninger, og tilsvarende fremheving av politiske motstanderes forkastelige verdier, er at partiet fremstår som partiet for de selvgode og de som anser høyt hevet over andre.

Dette er ikke mobbing - det er en analyse av hvordan KrF har en tendens til å fremstå overfor velgerne.

Mvh Sverre

Kommentar #24

Mort1 Bøn

3 innlegg  313 kommentarer

Unnlatelsen

Publisert nesten 5 år siden
Lykke og hans våpendragere unnlater helt å kommentere Clemets vesentlige kritikk, knyttet til retorikk/ordvalg osv, av typen:"Ifølge Lykke har det vært en «øyeåpner» for mange i KrF å se «hvor kalde Frp er i møte med lidelsen i verden». Og det er ikke så rart, mener Lykke, siden Frp står for en «hensynsløs liberalisme også når det går på bekostning av de svakeste». Jeg må si jeg syns at dette er sterk kost. Jeg respekterer selvsagt uenighet om sak, men er det mulig å karakterisere sine meningsmotstandere mer kynisk enn dette? "At Lykke et co åpenbart ikke makter å ta/kommentere denne kritikk av retorikk er ganske svakt?
Kommentar #25

Njål Kristiansen

158 innlegg  20651 kommentarer

Festina lente

Publisert nesten 5 år siden
Mort1 Bøn. Gå til den siterte teksten.
Lykke og hans våpendragere unnlater helt å kommentere Clemets vesentlige kritikk

Vi får smøre oss med tålmodighet, Bøhn. Her aktes både sabbaten og søndagen, så det er vel utenkelig å skrive før mandag i kontortiden. 

Kommentar #26

Leif Lohne

13 innlegg  354 kommentarer

Min analyse av KrF's fatale strategiske valg.

Publisert nesten 5 år siden
Arne Danielsen. Gå til den siterte teksten.
KrF gjorde et skjellsettende politisk valg på landsmøtet i 2009. Etter den tid har ikke partiet greid å restituere seg. Muligheten for at de aldri gjør det øker med den retningsendringen deler av partiet nå arbeider for.

Jeg for min del mener at det skjellsettende og fatale strategiske valget til Krf skjedde allerede ved KrF og Bondeviks valg i 2005. Da hadde De rød grønne klart å bli enige om et politisk samarbeide foran valget den høsten som den borgerlige blokken ikke klarte å matche takket være Kjell Magne Bondeviks (og Venstres) «splitt og hersk» strategi på borgerlig side. Grunnen var i hovedsak KrF (og Venstre) sin aversjon mot FrP hvis parti Karl I Hagen fire år tidligere hadde gitt Bondevik mandat til å regjere på via et sentrums alternativ. Bondevikregjeringen satt med andre ord på Hagens nåde. Og oppnådde i denne perioden sin storhetstid (12.4% oppslutning ved valget 2001) i nyere norsk politisk historie. Og hva skjedde?

Bondevik satt med nøklene. Blokkene var forholdsvis like store inn mot valget 2005, men Bondevik kvitterte først med å ikke ville innfri Karl I Hagens etterlengtede ønske om å bli stortingspresident, et skikkelig ballespark fra Bondevik mot sitt personlige alibi for å kunne regjere. Og da valget nærmet seg var det full splittelse mellom KrF og et voksende FrP som selvsagt også ønsket seg en posisjon i regjeringen på grunn av sin store fremgang. Men Bondevik ville det annerledes. Han valgte en fatal strategi som førte til en rød grønn flertallsregjering i 2005. (Selv om de rødgrønne kun fikk 48% av stemmene hadde de en flertallsregjering – 86 mot 83 mandater.) Hvis de borgerlige hadde samlet seg og før valget da hadde blitt enige om å regjere sammen ville dette etter all sannsynlighet ført til borgerlig seier allerede da med en flertalls borgerlig regjering. FrP ble det klart største borgerlige partiet med 22.1% av stemmene. Krf ble nesten halvert fra 12.4 i 2001 til 6,8 i 2005. Grunnfjellet i KrF hadde allerede forvitret.

Og dermed startet en avkristningsprosess og en ørkenvandring for KrF der demonteringen av det kristne ekteskapet var «kronen på verket». At Dagfinn Høybråten i 2009 ikke hadde forstått alvoret og fremdeles motsatte seg et samarbeide med FrP medførte ytterligere ørkenvandring for KrF og avskalling (KrF mistet ytterligere 1,2 % av stemmene) med videre rasering av kristne grunnverdier i ytterlige fire nye år.

I 2013 innså KrF endelig alvoret av deres tidligere fatale strategiske valg. FrP var ikke lenger et parti man på alle måter anså som «spedalsk» og måtte unngå å komme i regjeringsposisjon med. Men da var det på mange saker for sent. Betydelig skade var allerede gjort på Krf’s merkesaker og FrP ville ikke lenger støtte dem i ekteskaps saken og andre viktige saker. Løpet var kjørt.

Krf ble i 2013 et støtteparti for en blåblå regjering. Siden da har likevel KrF fremstått som et parti (godt hjulpet av flertalls media) hvor det er om å gjøre å hakke mest mulig på det partiet som man støtter i regjeringen og som holder regjeringsmakten mot det sosialistisk hegemoni som KrF – alene - har vært årsaken til har fått regjere og rasere kristne grunnverdier i 8 år tidligere – takket være to partiledere som har ansett FrP som en større trussel for vårt land enn de rødgrønne har vært i åtte år tidligere.

Ikke rart at KrF nå kjemper mot å unngå sperregrensen mot kommende valg. De har seg selv å takke.

(Ikke det at demonteringen av det kristne ekteskapet kunne ha vært unngått i overskuelig fremtid om Bondevik i 2005 hadde valgt annerledes, til det har vel presset på ekteskapet vært for massivt de senere år, men det hadde i hvert fall blitt utsatt og KrF hadde stått frem som en sann forkjemper for sine merkesaker om bare ikke FrP hadde vært ansett som «spedalsk» i den perioden det virkelig gjaldt, og KrF kunne ha «tapt saken» med flagget til topps.)

Kommentar #27

Markus Westermoen

0 innlegg  357 kommentarer

Publisert nesten 5 år siden

KrF er et kristendemokratisk parti, ikke et liberalistisk parti. På sitt beste sikrer liberalismen individets frihet og rett til å velge noe annet enn flertallet. På sitt verste er liberalismen hensynsløs og undergraver felleskapsordnigner og forkaster tradisjoner.

Det må være lov å kalle liberalisme for "kald" og å påstå at FrP, som et liberalistisk folkeparti, står for en slik liberalisme. Å kalle liberalisme for hensynsløs er ikke det samme som å kalle FrP for hensynsløst - og å kalle politiske prioriteringer hensynsløse er ikke det samme som f.eks. å påstå at et parti støtter terrorisme.

Idèen bak markedsliberalisme er (forenklet) at de beste skal vinne og de svakeste forsvinne fra markedet. 

Å hindre flyktninger fra å reise dit de selv vil kan neppe kalles liberalistisk, men å kalle det "hensynsløs liberalisme" mener jeg kan forsvares fordi "vi" kan forsvare våre liberale verdier ved å ignorere andres liberale verdier når det oppstår interessekonflikter.

Søndagsåpne butikker vil sannsynligvis rydde de svakeste selgerne bort, og tar ikke hensyn til tradisjon, bibelens bud, at barnehager og skoler stort sett er stengt, eller til arbeidstakere som helst vil ha fri søndag.

Prostitusjon og alkohol er to områder der libralisering vil skape tapere. Det å legge frem en stortingsmelding om sexkjøpsloven er neppe det Lykke kaller hensynsløst, så Clemets retoriske grep for å gjøre dette vanskelig å forstå er notert. Vinmonopolet er som politisk styrt monopol illiberalt - og er et typisk eksempel på at KrF ikke er et liberalistisk parti men kristendemokratisk.

Jeg forstår at enhver kritikk av liberalisme kan gjøre samarbeidsklimaet dårligere, men det å skyte budbringeren, som er Geirmund Lykkes rolle i dette, fordi de retoriske grepene kan høres ut som sosialisme eller som hensynsløs kritikk, mener jeg er feil.

KrF er tilhengere av personalisme som skiller seg fra liberalisme ved at individet er en del av et samfunn og har plikter. Clemet vet det, Lykke vet det og mange andre burde vite det. Det vil aldri bli "fred" mellom kristendemokratier og liberalister eller sosialister - men et samarbeid og en våpenhvile er mulig.

Kommentar #28

Torry Unsgaard

6 innlegg  496 kommentarer

Ikke vri deg unna!

Publisert nesten 5 år siden
Sverre Avnskog. Gå til den siterte teksten.
Dette er ikke mobbing - det er en analyse av hvordan KrF har en tendens til å fremstå overfor velgerne.

I din kommentar nr #23 argumenterer du mot et parti. Det tåler vi.

I din kommentar nr #14, derimot, er det en navngitt person som rammes. Det kalte jeg for mobbing, og det står jeg fast ved.

Kommentar #29

Njål Kristiansen

158 innlegg  20651 kommentarer

Publisert nesten 5 år siden
Markus Westermoen. Gå til den siterte teksten.
KrF er tilhengere av personalisme som skiller seg fra liberalisme ved at individet er en del av et samfunn og har plikter. Clemet vet det, Lykke vet det og mange andre burde vite det. Det vil aldri bli "fred" mellom kristendemokratier og liberalister eller sosialister - men et samarbeid og en våpenhvile er mulig.

Er det det? Krf har en avtale med tre andre og noen utbrytere kjemper med nebb og klør for at den ikke burde vært inngått og fortsetter omkampen til neste korsvei. Hva er hensikten med å inngå avtaler da? Betyr lojalitet og troskap noe som helst her?

Kommentar #30

Njål Kristiansen

158 innlegg  20651 kommentarer

Publisert nesten 5 år siden
Leif Lohne. Gå til den siterte teksten.
Bondevik satt med nøklene. Blokkene var forholdsvis like store inn mot valget 2005, men Bondevik kvitterte først med å ikke ville innfri Karl I Hagens etterlengtede ønske om å bli stortingspresident, et skikkelig ballespark fra Bondevik mot sitt personlige alibi for å kunne regjere. Og da valget nærmet seg var det full splittelse mellom KrF og et voksende FrP som selvsagt også ønsket seg en posisjon i regjeringen på grunn av sin store fremgang. Men Bondevik ville det annerledes. Han valgte en fatal strategi som førte til en rød grønn flertallsregjering i 2005. (Selv om de rødgrønne kun fikk 48% av stemmene hadde de en flertallsregjering – 86 mot 83 mandater.) Hvis de borgerlige hadde samlet seg og før valget da hadde blitt enige om å regjere sammen ville dette etter all sannsynlighet ført til borgerlig seier allerede da med en flertalls borgerlig regjering. FrP ble det klart største borgerlige partiet med 22.1% av stemmene. Krf ble nesten halvert fra 12.4 i 2001 til 6,8 i 2005. Grunnfjellet i KrF hadde allerede forvitret.

Det du siteres på her bør være et klart svar til alle som lefler med Krf i en AP-allianse. Du bygger godt opp under at Krf-velgere egentlig ikke har mye til overs for AP, og at det er mer sannsynlig at disse burde ta skrittet fullt ut og finne sin plass i AP. 

Du hopper elegant bukk over et annet viktig tema; Landløftene. På den tiden gikk Frp ut og lovet kompromissløs støtte til Landløftene. Det lurte mange Krf'ere over til Frp. Et solid takk for sist fra Carl I Hagen. Bondevik gamblet og tapte regjeringsmakten og mandatet i Stortinget, og partiet ble en skygge av seg selv. Slik det ser ut nå vil det vare en god stund.  Jeg gadd se den som orker å ta på seg å aksle partiet nå under dagens utsikter om Hareide finner ut at han ikke gidder mer. Det må være noen av de som har grunn til å se seg dømt til ørkenvandring i så fall. 

Kommentar #31

Hallgeir Reiten

215 innlegg  481 kommentarer

Tid for litt kritisk lys på Civita?

Publisert nesten 5 år siden

Civita står sterkt i den politiske diskusjonen i Norge. Jeg vil påstå at Civita under Kristin Clemets ledelse på mange måter har vært sentrale i å sette agendaen for den politiske debatten de siste årene.

Derfor er Civita også både respektert og fryktet av venstresiden i norsk politikk. Så mye at venstresiden så seg tjent med å starte en ny, venstreorientert tenketank etter forrige valg.

Vi må derfor ikke ha noen naive illusjoner om at Civita er en nøytral aktør. Dette er først og fremst de liberale og høyresiden sin tankesmie. Men Civita har også fram til nå hatt et stort nedslagsfelt i det politiske sentrum.

Om en ser på Civitas vedtekter, på finansieringen av denne organisasjonen og på fagrådet - så blir de tette koblingene til høyresiden i norsk politikk + næringslivet meget tydelig. Civita er ledet av en tidligere statsråd fra Høyre. Slik Civita framstår pr. nå, så mener jeg at Civita først og fremst må ses som en plattform for å bygge oppunder spesielt Høyre sin politikk. Og den jobben gjør Civita godt.

Derfor er det kanskje på tide at nettopp det også bør ettergås med et litt mer kritisk blikk. Civita har også på mange måter vært med på å sette politisk agenda i KrF. Vi bør slik jeg ser det tilnærme oss Civita for hva Civita faktisk er.

For min egen del så synes jeg mye av det som kommer fra Civita både er meget bra faglig begrunnet og interessant. Men på den andre siden innser jeg at Civitas utspill for en stor del styres av hva som til enhver tid tjener Høyre og til dels FrP.

Saken om søndagsåpne butikker er et godt eksempel på det. Civita pushet aktivt fram et mulig regjeringssamarbeid mellom KrF, Venstre, Høyre og FrP før og etter forrige stortingsvalg. Nå har pipen fått en litt annerledes tone. Så må alle spøre seg selv hva denne nye holdningen kan skyldes.

Skyldes det KrF? Eller er det mulig at andre partier i dette samarbeidet faktisk ikke har forholdt seg til inngåtte avtaler og stadig utfordrer det de vet er hjertesaker for KrF?

Kommentar #32

Sverre Avnskog

227 innlegg  7615 kommentarer

Åpen kritikk av en politiker

Publisert nesten 5 år siden
Torry Unsgaard. Gå til den siterte teksten.
I din kommentar nr #23 argumenterer du mot et parti. Det tåler vi.

I din kommentar nr #14, derimot, er det en navngitt person som rammes. Det kalte jeg for mobbing, og det står jeg fast ved.

er selvsagt ikke mobbing.

Jeg tror ikke Unsgaard kan ha helt klart seg hva mobbing egentlig er, men her kan han lese definisjonen i "Store Norske":

"Mobbing vert definert som aggressiv åtferd som er gjentatt over tid og er karakterisert ved eit ujamt styrkeforhold der mobbinga vert utøvd av en eller fleire personar. Det er vanleg å seie at det er mobbing når plaginga skjer kvar veke eller oftare, men for den som vert ramma kan plaging som skjer sjeldnare enn ein gang pr. veke, vere ei vesentleg belastning. "

Enhver som kan lese, skjønner at jeg ikke har mobbet noen i KrF. Jeg har kun kritisert en navngitt politiker og et parti for noen holdninger overfor sine samarbeidspartnere og generelt overfor annrledes tenkende, som jeg mener de ikke er tjent med. Det må selvsagt en politiker tåle. Særlig med tanke på hans kraftige ordbruk mot FrP.

Mobbing er et særdeles misbrukt ord, og benyttes ofte av folk som på en eller annen måte føler seg såret på egne eller andres vegne. Men kritikk er ikke mobbing! Særlig ikke når det rammer en politiker med makt og evne og midler til å hevde sine meninger i offentligheten.

Mvh Sverre

Kommentar #33

Njål Kristiansen

158 innlegg  20651 kommentarer

Publisert nesten 5 år siden
Hallgeir Reiten. Gå til den siterte teksten.
For min egen del så synes jeg mye av det som kommer fra Civita både er meget bra faglig begrunnet og interessant. Men på den andre siden innser jeg at Civitas utspill for en stor del styres av hva som til enhver tid tjener Høyre og til dels FrP.

Saken om søndagsåpne butikker er et godt eksempel på det. Civita pushet aktivt fram et mulig regjeringssamarbeid mellom KrF, Venstre, Høyre og FrP før og etter forrige stortingsvalg. Nå har pipen fått en litt annerledes tone. Så må alle spøre seg selv hva denne nye holdningen kan skyldes.

Skyldes det KrF? Eller er det mulig at andre partier i dette samarbeidet faktisk ikke har forholdt seg til inngåtte avtaler og stadig utfordrer det de vet er hjertesaker for KrF?

Du skriver mye bra og sant her men du hopper over et vesentlig poeng; Krf var med på dette med søndagsåpne butikker tidligere. Nå er det plutselig blitt en hellig ku. 

PS; Hvis du skal sjekke underliggende maktfaktorer i samfunnet kan du ta fatt på informasjonsmedarbeiderne i departementene og i byråene. Omdal har en bra kommentar på dette denne uken. Tenketankene er bare barnematen mot informasjonsbransjen og overgår journalistikken nå om dagen, ihht Omdal. 

Kommentar #34

Arne Danielsen

329 innlegg  5691 kommentarer

På grunnfjellets nåde?

Publisert nesten 5 år siden

Lohne@

Takk for god og interessant informasjon om KrF sin nære historie. I kommentar #17 er også jeg tilbakeskuende. Dette er slik jeg husker det når jeg ser meg tilbake. Vil tro at, de som kan mer om dette enn meg, vil kunne finne noen detaljer hist og pist å sette fingeren på når det gjelder forløpet. Men dette er helt greit, så lenge poenget om hvilke konsekvenser det faktisk kan få, når kortene spilles dårlig og veivalgene er feil, blir synliggjort. Her oppfatter jeg at Lohne og jeg m.fl. deler oppfatning, og at vi er mange som er oppriktig bekymret for et parti som kan se ut til å manøvrere seg inn i en posisjon der de til sist må leve på grunnfjellets nåde. Og dersom selveste grunnfjellet begynner å sprekke, ja, så...

Reiten@

Det er ingen tvil om at Civita deler syn med og arbeider for den borgerlige siden som tradisjonelt og da spesielt i de nordiske landene betyr sentrum-høyre. I europeisk tradisjonen er de kristendemokratiske partiene godt plantet i denne sfæren.

Reiten avslutter sin kommentar slik: "Eller er det mulig at andre partier i dette samarbeidet faktisk ikke har forholdt seg til inngåtte avtaler og stadig utfordrer det de vet er hjertesaker for KrF?"

Regjeringssamarbeidet består av fire partier. Alle partiene har sine egne programmer og også prinsipielle holdninger som i noen grad avviker fra hverandre, men som også sammenfaller. Partiene kjemper videre for de sakene som ikke er med i samarbeidsavtalen. De to regjeringspartiene har i tillegg regjeringserklæring, noe som gjør at handlingsrommet for egne utspill begrenses. KrF og Venstre står slik sett friere. Derfor er det ingen som reagerer på at KrF kjemper med alle krefter f.eks. imot søndagsåpne butikker. Tvert imot. Det er bra.

Det er nettopp dette handlingsrommet den inngåtte samarbeidsavtalen gir. Det som er kritikkverdig, er enkelte i KrF sin ufine retorikken og den oppsiktsvekkende karakteriseringen og diskrediteringen av en samarbeidspartner. På den ene siden er det ufint, og sier ofte mer om avsenderen enn om mottakeren, og på den annen side er det vanskelig å finne gode grunner for kritikken. Som nevnt, alle de fire partiene har sin egen poltikk. Ingen er derfor overrasket over at partiene fortsetter å kjempe for sine hjertesaker når dette ikke bryter med inngåtte avtaler.

Hvilke avtaler er brutt fra regjeringspartienes side? Fint om Reiten kunne avklare dette.

 

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
19 dager siden / 2057 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
6 måneder siden / 1761 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
16 dager siden / 1749 visninger
Fleksibel og sliten
av
Merete Thomassen
4 dager siden / 1143 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
9 dager siden / 1089 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
13 dager siden / 894 visninger
Prestekallet kommer innenfra
av
Maryam Trine Skogen
24 dager siden / 891 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere