Religions- og debattredaktør Alf Gjøsund

Religions- og debattredaktør

Mjøndalens redningsmann

Vegard Hansens rike bygges ikke av enere, men av gjennomsnittsmennesker.

Publisert: 20. mai 2015

På begynnelsen av 2000-tallet var det tidligere topplaget Mjøndalen dypt nede i tredje divisjon. Så langt nede at bare en håndfull entusiaster fikk med seg kampene på den slitne grasbanen. Få, om noen, trodde det var mulig å sette Mjøndalen på fotballkartet eller andre kart igjen. 

Men det var før Mjøndalens redningsmann kom til bygda. Han het Vegard Hansen og kom til sine egne. Ikke fordi han var en typisk «mjøndøling», men fordi han identifiserte seg 100 prosent med folket i den gamle arbeiderbygda. Én sesong, så hadde han løftet laget til andre divisjon. Én sesong til, så var de i første. «Livet er endelig brunt igjen. Se opp for Mjøndalen», skrev Aftenposten ved sesongslutt i 2007.

Etter skambankingen av Brann i to kvalikkamper i fjor høst, er de brune ikke bare i tippeligaen, men fotballkommentatorene regner med at de blir der. Noen begynner å snakke om at Vegard Hansens lederstil er i ferd med å gjøre noe med hele ligaen.

Hva gjør han, som ikke bare har løftet laget, men får hele bygda til å pynte hagene sine med brune flagg hver helg? Noe tyder på at han av ren intuisjon følger en 2000 år gammel lederstrategi.

Åpen og ærlig

Vegard Hansen har nemlig lest sin bibel og deler gjerne. Når Mjøndalen seirer, er Gud aldri langt unna. «For at han er vår beskytter når vi står overfor våre fiender.» (På bloggen etter seier over Bærum i høst.)

I prøvelsens time holder det imidlertid hardt. Som under kampen mot Ranheim i fjor: «Jeg tenkte at dette måtte være endetiden, slik den er beskrevet i Bibelen. (...) Kjære Gud, hvis du er der oppe. Jeg er rede.»

Og noen ganger blir det virkelig mørkt: «...dette var det endelige beviset - det finnes ingen Gud. Vi må klare oss selv.» 

Er det blasfemi eller mener han det? Faktum er at ingen i Mjøndalen tror Vegard Hansen tuller. Han skriver om lange våkenetter, om gråten som presser på og om ufrivillig skvetting i buksa på banen. Følelsene herjer med Mjøndalens redningsmann. På en merkelig måte. 

Nå er åpenheten blitt lagt merke til. Men for oss som bor i Mjøndalen, er det ingen bombe at laget slipper direktesendt TV inn i garderoben. Alle her vet at Vegard Hansen er ærlig om alt. Har han en ny date, forteller han om det på bloggen. Sitter han ensom hjemme og tenker på eksen, får vi vite det også. Og mener han noe sterkt, er veien fra tanke til publisering kort. 

Det får også fansen merke. Vegard Hansen gir sannheten uten betaling: «Mjøndølinger bryr seg lite om det estetiske. De kunne sikkert kost seg på en møkkahaug – så lenge det er ølservering», skrev han for noen måneder siden. Han har et poeng, men ingen ting er så galt at det ikke er godt for noe. Som da han ønsket Brann velkommen til en knallhard kvalikkamp i Mjøndalen: «Her gir vi som kjent ikke ved dørene. Kun 28 kroner pr. mann i årets TV-aksjon, husker dere?»

Han ofrer seg

Man skaper ingen fotballsuksess av ærlighet alene. Det ligger et motto i bunnen av Mjøndalen Idrettsforening som Vegard Hansen har rendyrket: «Lagånd, innsats og kameratskap.» 

Selv går han foran. Hele Norge har hørt at Hansen sa nei til millionlønn etter opprykket. De fleste har fått med seg at han ofrer seg for klubben: er ryddehjelp, billett- og pølseselger, alt mulig, ved siden av trenerjobben. 

Men det store ledereksemplet viser han likevel tydeligst i forholdet til «gutta sine». Han har ikke plukket dem ut etter kvalifikasjoner. I stedet har han jobbet med dem over tid, vært mild og tålmodig mens han har renset «gullet sitt» for slagg. Og da døren til øverste divisjon åpnet seg, slapp han alle inn. Vegard Hansens rike bygges ikke av enere. Det bygges av håndverkere, barnehageonkler og næringsdrivende som fram til nå har hatt vanlige jobber ved siden av fotballen.

Som Hansen selv sier det: 

«Vi kommer fra det minste stedet, med det minste stadionet. Med det laveste budsjettet og de laveste lønningene. Morten har den trangeste drakta og Raschen har de minste skoa. Vi har en daglig leder med de største bollekinna. Ellers er vi minst på alt. Absolutt alt.» 

Men det som er lite i folks øyne, kan bli noe stort, har mjøndalstreneren bevist. For, som han sier, når det kommer til stykket er en fotballkamp «tross alt mellom to lag av 11 spillere». Der kan «de som vil mest, tåler mest og jobber hardest» vinne, ikke nødvendigvis de som får best betalt. 

Vegard Hansen har reddet bygda på sin måte. Men siden han nesten er uten messias-kompleks, kaller han det helst «Mjøndals-måten».

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Mons Henrik Slagsvold

160 innlegg  2436 kommentarer

Heia Mjøndalen!!

Publisert over 4 år siden
Alf Gjøsund. Gå til den siterte teksten.
Vegard Hansens rike bygges ikke av enere, men av gjennomsnittsmennesker.



Som fotballfan og fotballgal gjennom mange år er Mjøndalen etterhvert min store favoritt selv om jeg bor helt oppe ved Mjøsa. Da laget slo Rosenborg i siste seriekamp måtte jeg ta stadige turer ut på kjøkkenet for å holde spenningen på et nivå som var til å holde ut. Etterpå ble det kaffe og en konjakk! Noe som vanligvis er forbeholdt juleaften, 17 mai og runde tall.

Det var svært interessant å få denne fyldige innføringen i Vegard Hansens sjelsliv. Selv har jeg tenkt om ham at hans hemmelighet og nådegave er en utstrakt og naturlig evne til ukonvensjonalitet innpakket i vennlig varme. Dette gir ham selvsagt en enorm kreativitet og frihet til å velge hvilke veier han vil gå. Mennesker som våger å være ukonvensjonelle er sjelden vare i vår tid.

Jeg vil tro at vekten på lagånd og kameratskap er en sentral suksessfaktor. Dette forutsetter en størst mulig stabilitet i spillergruppen og gjør kjøp og salg av stadig nye spillerer kontraproduktivt. I tillegg skaper det trygghet i spillergruppen noe som bl.a. bidrar til den nødvendige avslappethet særlig foran motstanderens mål i skåringsposisjon. (Finmotorikk rammes sterkt av indre spenninger.)

I mitt stille sinn har jeg tenkt om alle overaskelsene Mjøndalen gleder meg med at det er som om selveste Vårherre ønsker å fremheve Mjøndalen. :-) 

Igjen: Takk skal du ha for innlegget.

Kommentar #2

Eirik Flikke

70 innlegg  377 kommentarer

Den BRUNE smoothien

Publisert over 4 år siden

JA, bruntrøyene har virkelig begeistret fotball-norge! Og hadde jeg ikke allerede hatt kjennskap til at Kjell Aukrust var fra Alvdal, så hadde jeg tippet Mjøndalen.

Med en draktfarge som minner om tang og tare, har de vært på sjarmoffensiv helt siden seriestart med fotballforfriskende resultater. De er den BRUNE smoothien fra Nedre Eiker - med smak av sydlig kokos og norsk søtpotet.

Og på sponsor-ryggen: IKKE styggen på ryggen, men Kirkens Bymisjon. Never change a winning/barmhjertig team!

Kommentar #3

Trond Langen

31 innlegg  203 kommentarer

Publisert over 4 år siden

Jeg husker et innslag i Lørdagsrevyen for noen uker siden.  Det dreide seg om bygdas fengselsfugl og politimannen som stadig vekk fanget han.  Nå jobber de sammen med billettkontroll på Mjøndalens hjemmekamper.  Enda et eksempel på at klubben ikke er helt lik alle andre.

Klubben er et friskt pust i den øverste serien.  Og klubben den erstattet sørger jo for en fordobling av antallet oppslag om den såkalte OBOS-ligaen.  Så det er vel en vinn-vinn situasjon ?

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere