Mjøndalens redningsmann

På begynnelsen av 2000-tallet var det tidligere topplaget Mjøndalen dypt nede i tredje divisjon. Så langt nede at bare en håndfull entusiaster fikk med seg kampene på den slitne grasbanen. Få, om noen, trodde det var mulig å sette Mjøndalen på fotballkartet eller andre kart igjen.

Men det var før Mjøndalens redningsmann kom til bygda. Han het Vegard Hansen og kom til sine egne. Ikke fordi han var en typisk «mjøndøling», men fordi han identifiserte seg 100 prosent med folket i den gamle arbeiderbygda. Én sesong, så hadde han løftet laget til andre divisjon. Én sesong til, så var de i første. «Livet er endelig brunt igjen. Se opp for Mjøndalen», skrev Aftenposten ved sesongslutt i 2007.

Etter skambankingen av Brann i to kvalikkamper i fjor høst, er de brune ikke bare i tippeligaen, men fotballkommentatorene regner med at de blir der. Noen begynner å snakke om at Vegard Hansens lederstil er i ferd med å gjøre noe med hele ligaen.

Hva gjør han, som ikke bare har løftet laget, men får hele bygda til å pynte hagene sine med brune flagg hver helg? Noe tyder på at han av ren intuisjon følger en 2000 år gammel lederstrategi.

Åpen og ærlig

Vegard Hansen har nemlig lest sin bibel og deler gjerne. Når Mjøndalen seirer, er Gud aldri langt unna. «For at han er vår beskytter når vi står overfor våre fiender.» (På bloggen etter seier over Bærum i høst.)

I prøvelsens time holder det imidlertid hardt. Som under kampen mot Ranheim i fjor: «Jeg tenkte at dette måtte være endetiden, slik den er beskrevet i Bibelen. (...) Kjære Gud, hvis du er der oppe. Jeg er rede.»

Og noen ganger blir det virkelig mørkt: «...dette var det endelige beviset - det finnes ingen Gud. Vi må klare oss selv.» 

Er det blasfemi eller mener han det? Faktum er at ingen i Mjøndalen tror Vegard Hansen tuller. Han skriver om lange våkenetter, om gråten som presser på og om ufrivillig skvetting i buksa på banen. Følelsene herjer med Mjøndalens redningsmann. På en merkelig måte.

Nå er åpenheten blitt lagt merke til. Men for oss som bor i Mjøndalen, er det ingen bombe at laget slipper direktesendt TV inn i garderoben. Alle her vet at Vegard Hansen er ærlig om alt. Har han en ny date, forteller han om det på bloggen. Sitter han ensom hjemme og tenker på eksen, får vi vite det også. Og mener han noe sterkt, er veien fra tanke til publisering kort.

Det får også fansen merke. Vegard Hansen gir sannheten uten betaling: «Mjøndølinger bryr seg lite om det estetiske. De kunne sikkert kost seg på en møkkahaug – så lenge det er ølservering», skrev han for noen måneder siden. Han har et poeng, men ingen ting er så galt at det ikke er godt for noe. Som da han ønsket Brann velkommen til en knallhard kvalikkamp i Mjøndalen: «Her gir vi som kjent ikke ved dørene. Kun 28 kroner pr. mann i årets TV-aksjon, husker dere?»

Han ofrer seg

Man skaper ingen fotballsuksess av ærlighet alene. Det ligger et motto i bunnen av Mjøndalen Idrettsforening som Vegard Hansen har rendyrket: «Lagånd, innsats og kameratskap.»

Selv går han foran. Hele Norge har hørt at Hansen sa nei til millionlønn etter opprykket. De fleste har fått med seg at han ofrer seg for klubben: er ryddehjelp, billett- og pølseselger, alt mulig, ved siden av trenerjobben.

Men det store ledereksemplet viser han likevel tydeligst i forholdet til «gutta sine». Han har ikke plukket dem ut etter kvalifikasjoner. I stedet har han jobbet med dem over tid, vært mild og tålmodig mens han har renset «gullet sitt» for slagg. Og da døren til øverste divisjon åpnet seg, slapp han alle inn. Vegard Hansens rike bygges ikke av enere. Det bygges av håndverkere, barnehageonkler og næringsdrivende som fram til nå har hatt vanlige jobber ved siden av fotballen.

Som Hansen selv sier det:

«Vi kommer fra det minste stedet, med det minste stadionet. Med det laveste budsjettet og de laveste lønningene. Morten har den trangeste drakta og Raschen har de minste skoa. Vi har en daglig leder med de største bollekinna. Ellers er vi minst på alt. Absolutt alt.» 

Men det som er lite i folks øyne, kan bli noe stort, har mjøndalstreneren bevist. For, som han sier, når det kommer til stykket er en fotballkamp «tross alt mellom to lag av 11 spillere». Der kan «de som vil mest, tåler mest og jobber hardest» vinne, ikke nødvendigvis de som får best betalt.

Vegard Hansen har reddet bygda på sin måte. Men siden han nesten er uten messias-kompleks, kaller han det helst «Mjøndals-måten».