Bjørnar Christensen

5

Ingen vil parkere presten

Det er få som elsker en kirkeverge og byråkrat, bortsett fra kona og ungene.

Publisert: 18. mai 2015

Sokneprest Kåre Rånes skriver (Vårt Land 12. mai) at «fellesrådene har overtatt viktige oppgaver fra menighetsrådene, og presten er parkert som menighetens leder».
Som kirkeverge og daglig leder for fellesråd over mange år og for ulike fellesrådstyper er jeg mildt sagt noe overrasket over dette standpunktet. Overasket fordi fellesrådet faktisk opptrer på vegne av menighetsrådene og skuffet fordi sokneprest Kåre Rånes opplever seg som parkert som menighetens leder. Hvem parkerte prestens lederskap? Jeg kjenner ingen som har parkert en prest som menighetens leder.

Det er ikke slik at fellesråd og kirkeverge har overtatt roller som sokneprest eller menighetsråd har hatt tidligere. Før kirkeloven var arbeidsgiveransvaret for de lokale kirkelige ansatte stort sett lagt til ulike kommunale etater med flere ulike kommunale sjefer. I kirkeloven av 1996 fikk fellesråd og kirkeverge overført rollen som kommunens administrasjon og kommunestyre hadde tidligere — samtidig ble menighetsrådet ansvarliggjort og presten som karismatisk leder både tydeliggjort og presisert.

Fortiet. Dette er underkommunisert og dels fortiet i den posisjonering som nå pågår knyttet til fremtidig lokal ledelse av virksomheten i «den nye kirke». Veldig få prester — om ingen — har våget å peke på de muligheter som finnes i dagens lovverk for at den lokale sokneprest spesielt og presteskapet generelt virkelig kan utfolde seg: de kan utfolde seg i karismatisk lederskap sammen med det lokale menighetsråd og staben, ja — dersom presten ikke er parkert da.
Jeg ønsker virkelig ikke en byråkratisk orientert prestetjeneste. Jeg ønsker en lokalt forankret prestetjeneste som forstår at de faktisk sitter i venstre forsete, med bilnøklene i hånda og full tank.

Presteskapet har store muligheter gjennom sin særstilling og oppdrag til å skape, tilrettelegge og vedlikeholde gode, tjenelige lokale planverktøy; det være seg kirkelig undervisning og trosopplæring, det å skape god lokal kirkekultur, det å lede og utvikle samarbeidet mellom skole — kirke, kirke — barnehage, det å fornye og skape visjoner og engasjement lokalt, det å kunne legge til rette og utvikle et kirkelig fritidstilbud til barn og unge, utarbeide realistiske visjoner og forpliktende målsetninger for menighetens arbeid, utvikle lokal diakoni, gudstjenesteliv, frivillighet og givertjeneste, kunne arbeide for rekruttering av frivillige til råd og utvalg og ikke minst arbeide for en fornyelse av kirkebyggparken slik at et mer moderne og fellesskapsorientert kirkeliv kan utvikles.

Ingen hindring. Dagens lovverk er ingen hindring for dette, snarere tvert imot. Dagens lovverk gir presteskapet rett og slett de beste muligheter til å ha begge hendene på rattet, men presten kan og skal ikke bare kjøre av gårde på egenhånd mot målet — menighetsråd og lokal stab må få lov til å sitte på og være med på å bestemme både farten og retningen. Men det er ingen som vil sette seg inn i en bil som forblir parkert av sjåføren. Presten har en tydelig, viktig og reel lokal lederrolle i menigheten, med ansvaret for oppdraget med å bygge en sterk menighet og et trygt kristent fellesskap.

Det er få som elsker en kirkeverge og byråkrat, bortsett fra kona og ungene. I beste fall kan en kirkeverge oppnå en følelse av å bli respektert for jobben som blir gjort. Jeg har møtt mange prester som er høyt elsket og dypt respektert for sin menighetstjeneste. Disse har aldri parkert sitt lederskap av menighetens arbeid.

Stillingen som sokneprest i Tokke er for øvrig ledig og vi — menighetene i Tokke — trenger en sokneprest som tør og vil være leder av menighetenes arbeid.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 18. MAI 2015

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Kjetil Kringlebotten

17 innlegg  699 kommentarer

Publisert over 4 år siden
Bjørnar Christensen. Gå til den siterte teksten.
Jeg ønsker virkelig ikke en byråkratisk orientert prestetjeneste. Jeg ønsker en lokalt forankret prestetjeneste som forstår at de faktisk sitter i venstre forsete, med bilnøklene i hånda og full tank.

Dette høyrest fint ut, meg eg er skeptisk. 'Lokal forankring' kan bety at presten skal vere knytt til det soknet eller dei sokna han jobbar i, og forankra arbeidet sitt der. Eg håpar i så fall at det er tilfellet her. Men erfaringa mi frå kyrkjeordningsdebatten er at dette er ein skjult måte å argumentere for lokal tilsetjing. Eg meiner vi framleis bør, eller MÅ, la prestetenesta vere forankra i stiftet, bispedømet, med biskop som arbeidsgjevar. Prestetenesta skal sjølvsagt vere lokal, men biskopen må vere arbeidsgjevar.

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
26 dager siden / 1889 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
18 dager siden / 1626 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
26 dager siden / 1585 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
25 dager siden / 1583 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
17 dager siden / 1439 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
19 dager siden / 1360 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
15 dager siden / 1343 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
30 dager siden / 1179 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere