Verdidebatt

Israel og antisemittismen

Beskyldningene om antisemittisme sitter ofte løst når kritikere setter søkelys på Israels politikk. Fordi antisemittismens historie er så dyster, er disse anklagene alvorlige. Få ønsker å befinne seg i selskap med dem som sto bak holocaust.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Beskyldningene om antisemittisme brukes dessverre til å kneble ytringer om Israel man ikke liker.   Diskusjonen gjør det derfor nødvendig å se hva som ligger i begrepet antisemittisme for å avklare når det er rimelig – og urimelig – å fremsette beskyldninger om «jødehat» eller antisemittisme. Historisk oppsto begrepet antisemittisme i 1879 da tyskeren Wilhelm Marr definerte jødene som en egen rase og innførte benevnelsen som en eufemisme for det tyske Judenhass. Vanligvis benyttes derfor uttrykket antisemittisme bare om hat mot mennesker med jødisk etnoreligiøs identitet. Derfor kan også arabere, selv om de tilhører den semittiske språkfamilien, være antisemitter.

Antisemittisme forekommer i mange former, selv om den i utgangspunktet hadde religiøse begrunnelser. Det religiøse jødehatet er knyttet til sterke forestillinger om godt og ondt, om Guds utvalgte folk som vendte Herren ryggen, som drepte Guds sønn og annammet ondskapen, og som derfor fortjener de forfølgelser de er blitt utsatt for. Paradoksalt nok finnes det kristne «israelvenner» (og noen få jøder) som samtidig har slike religiøst antisemittiske holdninger og mener at holocaust var Guds straff over jødene for deres ulydighet.

I moderne tid er de religiøse forestillingene blitt supplert med og forsterket av feilaktige oppfatninger om jøder som en rase med spesielle biologiske karaktertrekk og irrasjonelle forestillinger om jødiske konspirasjoner. I denne tradisjonen finner vi Sions vises protokoller, det nazistiske jødehatet og forestillinger om at Mossad sto bak angrepet på USA 11. september 2001.

Det er innlysende at mange kritikere av Israel slett ikke er antisemitter i en slik klassisk betydning. Men det er likevel nettopp denne betydningen mange israelvenner hentyder til når beskyldningen om antisemittisme fremføres. Derfor er beskyldningen i beste fall ubetenksom og i verste fall ment å hindre kritikk av Israel.

I tillegg til den klassiske antisemittismen finnes det åpenbart en annen type jødehat, nemlig den som vokser ut av negative erfaringer og stereotypier som følge av konflikt med jøder eller grupper som påberoper seg å representere (alle) jøder. Slik mange nordmenn hatet tyskere under og etter krigen, vil mange arabere uttrykke jødehat som følge av okkupasjon av eget land og de mange kriger som Israel – definert som jødisk stat – har vært involvert i med sine naboer. Dette illustreres godt av det arabiske raseriet mot Israels mange kriger mot palestinerne i Gaza.

En innvendig om at norsk og europeisk tyskerhat var noe annet, av en helt annen karakter og ikke med slike fatale konsekvenser som det palestinske/arabiske/muslimske jødehatet, er lite informert. Nylig kunne vi lese i Aftenposten om et tyskerhat våren 1945 som førte til av mange tusen tyske flyktninger i Danmark, inkludert 7 000 barn, døde som følge av at det danske tyskerhatet. 7 000 barn! 7000 tyske flyktningebarn døde i Danmark

Et slikt hat er uakseptabelt uansett, men det kan forstås fordi det ikke har de samme irrasjonelle grunnene som mye av den religiøse, konspiratoriske, pseudobiologiske og rasistiske antisemittismen. Konfliktantisemittisme er en forståelig emosjonell reaksjon som bare blir antisemittisk fordi det resulterende hatet retter seg mot den jødiske part i konflikten. Denne formen for hat er derfor trolig «grunnere» enn den klassiske antisemittismen, dvs. at hatet lettere vil opphøre når konflikten det bunner i tar slutt.

Kanskje noen vil si at denne påstanden er klassisk antisemittisme ved at den gir jødene selv skylden for jødehat, men i analyser av konflikter mellom grupper er det relevant å vurdere aksjon og reaksjon på begge sider i konflikten. Det vil være absurd å si at tyskerne ikke hadde noe å gjøre med fremveksten av tyskerhatet under krigen. Derfor er det fullstendig usosiologisk og upsykologisk å benekte at den israelske fremferden overfor palestinerne er årsak til en del av det palestinske og arabiske jødehatet. Det er banalt å måtte påpeke at palestinske selvmordsaktivister i hovedsak er motivert av raseri over okkupasjon og undertrykkelse, og bare i beskjeden grad drives av religiøst jødehat (selv om religiøse martyrforestillinger også kan spille en rolle).

Denne form for jødehat blir ikke mer legitim av årsaken, den israelske undertrykkelsen, men det blir likevel klart at Israel må bidra til å redusere hatet ved å endre politikk. Dette er ikke å legge ansvaret på Israel, men å ha en realistisk vurdering av konsekvensene av en konkret politikk. Dermed blir det også mulig å peke på tiltak som kan redusere jødehatet.

Men verden er ikke enkel og distinksjonen mellom klassiske og konfliktbaserte former for antisemittisme er vanskelig å opprettholde i praksis fordi konfliktbasert jødehat forsterkes av klassisk antisemittisme. Derfor har også den klassiske europeiske antisemittismen funnet god grobunn i Midtøsten og blant muslimer, særlig etter opprettelsen av staten Israel. Dessverre florerer groteske antisemittiske utgivelser, karikaturer og ideer side om side med det langt mer forståelige raseriet over Israels konkrete politikk. En slik «kombinasjons-antisemittisme» er lett å se i Hamas' og Hizballahs posisjoner. Likevel er det nødvendig å opprettholde distinksjonen mellom disse formene for antisemittisme for å finne de mest hensiktsmessige midler i kampen mot alle former for jødehat.

Noen israelvenner oppfatter krass kritikk av Israel som antisemittisme på grunn av en overflatisk likhet med den klassiske antisemittismen, hvor likheten i hovedsak består i at de som rammes av kritikken er israelere, altså også jøder. Men når kritikerne ikke er motivert av irrasjonelt og religiøst betinget jødehat (men for eksempel et krav om respekt for menneskerettigheter), er det galt å beskylde Israel-kritikerne for antisemittisme. Det står ikke enhver fritt å tillegge en avsender hvilke som helst motiver, og det er ikke bare avsenderen som har ansvar for hvordan et budskap oppfattes.

På bakgrunn av påtrengende paralleller mellom Israel og apartheidregimet i Sør-Afrika, har noen (inklusiv undertegnede) stilt spørsmål ved Israels legitimitet. Dette er berettiget, for i det 20. århundre ble det forbudt å basere stater på kolonialisme og diskriminering. Derfor kan heller ikke Israel fortsette som en stat basert på etnisk-religiøs eksklusivitet og innvandrende kolonister. En slik kritikk er ikke antisemittisme. Det kan den bare bli dersom man identifiserer alle jøder og jødedommen med Israel, og angriper Israel som symbol på eller substitutt for jøder. Det gjør ikke seriøse Israel-kritikere. Mange av Israels venner sier også at det er akseptabelt med kritikk av Israel, men kritikk av statens legitimitet er å gå over streken. Hvorfor?

For da hører vi at slik kritikk rammer alle jøders – ikke bare israelernes – interesser av en egen stat! Parallellen til de hvite sørafrikanernes etnisk eksklusive interesse av en egen stat i Sør-Afrika trylles dermed bort, for nå er det Israels venner som likevel hevder at Israel må være alle jøders stat – som de trenger som garanti for sikkerhet i en jødefiendtlig verden. Men da sier man samtidig at det ikke er mulig å ivareta israelernes interesser i en stat uten diskriminering og med like rettigheter for jøder og palestinere, og man har akseptert det riktige i en eksklusiv jødisk stat. Dette styrker mistanken om at aksepten for Israel-kritikk er taktisk og at antisemittismeanklagen virkelig handler om å immunisere Israel mot nødvendig kritikk.

Det er viktig å bekjempe alle former for rasisme og antisemittisme. Slike holdninger er grunnlaget for diskriminering og overgrep. Men nettopp derfor kan man ikke skjule egen diskriminering – Israels krenking av palestinske rettigheter – bak beskyldninger om antisemittisme mot dem som påpeker og kritiserer slik diskriminering. Det er å misbruke språket, og det undergraver den nødvendige kampen mot antisemittisk rasisme og svekker kampen for alles ukrenkelige menneskerettigheter.

Lars Gule

Dette er en oppdatert versjon av kronikk i Bergens Tidende 17. august 2006

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt