KrF i euforisk lykkerus over egen godhet

Byen ligger totalt i ruiner, intet hus er beboelig, ingen skoler, ingen sykehus, ingen vei, vann og kloakk; alt er i ruiner. Og i disse ruinene ligger mengder av udetonerte bomber og granater. Men IS er drevet ut, byen er befridd, og folk strømmer tilbake. De kommer hjem. Hjem for å grave i ruinene etter eiendeler, hjem for å rydde og bygge opp igjen byen. Begynne livet på nytt. Mange er de som er blitt drept av de mange udetonerte bombene og granatene, også barn som lekte i ruinene.

Jeg kunne ikke hjelpe for å å tenke på hva 10 mrd kroner kunne betydd for Kobane og talløse andre byer og landsbyer. Hvor mye skole kunne man fått? Hvor mye rent vann, vei og kloakk? Og dermed arbeidsplasser og økonomisk aktivitet? Hvor mange liv og lemlestelser kunne vært reddet fra de udetonerte sprenglegemene?

Og likedan, hvor mye kunne en ikke gjort i flyktningeleirene i Tyrkia, Jordan og Libanon? Skoler, infrastruktur og aktivitet som kunne gitt befolkningen, og ikke minst barna en minste opplevelse av normalitet og faste holdepunkter i hverdagen? 10 000 000 000 kroner ville kunne utgjøre en forskjell for hundretusener.

I stedet vedtar KrF, som det siste av opposisjonspartiene, å bruke pengene på å hente ti tusen flyktninger til Norge. Til et land med et helt annet språk, en helt annen kultur, og helt andre verdier enn det flyktningene kjenner fra før. Og ikke minst med et helt annet arbeidsmarked; - et arbeidsmarked som slett ikke står klar til å ta imot dem.

Men altså et vedtak som fikk KrFs landsmøte til å juble i euforisk glede over egen godhet. Det var bare en som stemte i mot; han var selv en tidligere flyktning.

Ti tusen flyktninger blir bare en dråpe mot alle de millionene som befinner seg i flyktningeleirer og ellers er spredt over alt. Men ti tusen flyktninger til Norge blir noe konkret og noe nært, noe å vise fram, noe å skryte av. Penger derimot, spredt over mange byer og flyktningeleirer i et antall land som ligger langt borte blir noe fjernt og diffust der det ikke blir like enkelt å vise fram resultatene. Vår egen overveldende godhet blir med andre ord noe mindre synlig.

Risikoen er så avgjort tilstede for at denne prioriteringen først og fremst tjener til å tilfredsstille vårt eget kjød.

Men slik blir det vel når man lar SV og Ap få definere hva som er mest kristelig å gjøre.