Når barneombudet tar feil

Mine foreldre skilte lag i 1974, det var mot min fars vilje. Han hadde en brennende kristentro som forbød å skille seg, selv om ekteskapet nok ikke ble som han hadde ønsket. Men han var en kjærlig og god pappa som elsket sine barn mer enn noe annet i verden.

Pappaen min var en stillfaren mann som aldri snakket om seg selv. Han klaget aldri og sa aldri et vondt ord om noe menneske. Lykken fant han i naturen, i bønn til sin Gud og med oss barn.

Jeg er laget slik at jeg må finne svar, hvis de finnes. Etter at han var borte oppsøkte jeg hans beste venn på gamlehjemmet. Kameraten var 89 år og sengeliggende, men klar i toppen. Jeg var vitebegjærlig etter å finne ut hvordan han egentlig hadde det. Kameraten reiste seg opp i senga.

-          Det var skilsmissen som tok livet av din far.

Ordene sitter spikret. I mer enn 25 år var han skilt og levde alene i hverdagene, og så var det altså derfor. Det var som om jeg visste det, men trengte en bekreftelse. Jeg hadde jo erfart ting selv i livet og fikk svaret jeg allerede hadde hatt mistanke om.

Nå avdøde journalist Kristian «Kikki» Kristiansen laget en bildereportasje i avisen Sørlandet om en mann på jakt etter snø påsken 1976. Min pappa hadde ikke bil eller sertifikatet den gang. Han bar skiene over skulderen fra Vågsbygd til busstoppet ved iskremfabrikken. Det var ikke et snøfnugg i byen, men pappaen min elsket å gå på ski.

Det kom ingen buss, for det var påske, og til slutt måtte han gjøre vendereis til Vågsbygd.

Jeg var bare 13 år, men leste mellom linjene og enda mer leste jeg mellom linjene ettersom årene gikk, for bildereportasjen hadde jeg tatt vare på.

I voksen alder hadde jeg selv opplevd samlivsbrudd og skilsmisse og erfart hvordan det var å savne noen og å bli savnet.

Jeg lyttet til Kris Kristoffersons «Sunday Morning Coming Down» og kunne føle hver setning klebe seg fast i kroppen.

På 90-tallet demonstrerte jeg for fedres rettigheter i et samfunn som føltes urettferdig. En pappa var dømt til å bli helgepappa i det øyeblikk bruddet var et faktum, men dette skal handle om et barns rettigheter og savn.

Barne- likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne ønsker å anerkjenne både far og mor som like viktige omsorgspersoner. Hun ønsker i år en endring av barneloven for å sikre barna rett til begge foreldre etter et samlivsbrudd. Hun tror en lovendring også vil dempe konfliktnivået. Forslaget sendes ut på høring i sommer, som to forslag. Hennes foretrukne forslag er at delt omsorg fremheves i loven.

Motstanden mot 50/50-løsning har ikke latt vente på seg. Blant de som er blitt lagt merke til er barneombudet Anne Lindboe og tidligere barne- og likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen. Barneombudet snakker om å sette barna først. Det samme gjør Thorkildsen. Jeg vet også at KrF er mot det nye forslaget, utrolig nok.

Jeg snakker også om å sette barna først.

Horne ønsker å sikre samvær med begge foreldrene, og dempe konfliktnivået. Det høres både fornuftig og naturlig ut. Så hva er argumentene til barneombudet? Hun hevder det ikke er forskning som tyder på at det er bra for barnet. Den foretrukne løsningen bør være den som er bra for barnet, mener hun. Hun hevder at dagens barnelov er nøytral. Den sier at foreldrene skal avtale hvor barnet skal bo. Den trekker ikke frem en løsning som den beste, og gir foreldrene ansvaret for å finne den løsningen som passer best for akkurat deres barn og deres familie.

Jeg kan forsikre barneombudet om at dagens barnelov ikke er nøytral.

I beste fall er barneombudet og den tidligere barneministerens påstander bygget på uvitenhet, tenker jeg. I verste fall er det morsinstinktet som er redd for å miste den makt mødre i alle år har hatt til å bestemme over fremtiden til sine barn.

Hvordan kan man for eksempel si at foreldrene i en sånn situasjon har ansvaret for å finne den beste løsningen som passer for akkurat deres barn, når man vet at norske fedre i realiteten ikke har hatt mulighet å påvirke? Fedre har tapt 9 av 10 rettstvister, og har kjent på avmakten når bruddet var et faktum. De fleste brudd skjer ikke i forståelse med hverandre, men ved at den ene bryter ut mot den andres vilje. Mange pappaer ønsker delt, mange av barna ønsker delt, men loven har ikke vært på deres side. Hvordan kan man tro at to foreldre inne i sin verste krise, kanskje ved sammenbruddets rand, de som er gått fra å være venner og kjærester til å bli uvenner og kanskje til og med hater hverandre, skal finne ut av dette sammen?

Kriger og opprør oppstår som regel når noen føler seg oversett, eller hvis et land ledes av feil folk. Urettferdighet, konflikt om eierrettigheter har i alt fra eiendomsgrenser til landegrenser igjennom alle tider ført folk opp mot hverandre og skapt dem om fra venner til bitre uvenner.

I 1998 var vi en gjeng fedre og noen mødre som demonstrerte utenfor Stortinget med pappfedre for å symbolisere hvor svake rettigheter vi hadde. Det var kun Fremskrittspartiet som ville møte oss den gang, det samme partiet Solveig Horne representerer.

Ingen eier et barn, men for to foreldre som ikke lenger skal oppdra et barn sammen er det nettopp en slik «eierkonflikt» som oppstår. Og særlig når samfunnet har overlatt all makt til den ene av partene. Det høyner definitivt konfliktnivået, og det gjør at barna intetanende havner i en kampsone mellom to foreldre.

Dette er ikke til det beste for barnet.

Pappaparadokset de senere år har vært at pappa er inn som pappa, inntil mamma etter samlivsbruddet velger han ut av rollen. Mødrene har hatt loven på sin side. Loven har nemlig ikke kunne idømme delt omsorg, og når det da ender opp i en rettstvist vinner mor nesten alltid. Dette har selvfølgelig også gjort det lettere å skille seg, for det er også et faktum at det er mor som har brutt ut av ekteskapet i cirka 75 prosent av tilfellene.

Dette vil ikke barneombudet eller den tidligere statsråden snakke om.

Pappaer har aldri vært så til stede som i dag, likevel vil de henge fast i en gammel regel som i alle år har favorisert mor og skapt såre savn i barna.

Aldri før har mannsrollen, eller papparollen om du vil, vært dyrket som i dag, med tilstedeværende pappaer, pappaperm, pappabøker og pappaseminarer. I tillegg kan vi legge til at menigheter og andre organisasjoner har arrangert mannskvelder, der de får dele hverandres tanker og bekymringer, og kan støtte hverandre.

Mannsforsker Jørgen Lorentzen har kalt situasjonen for norske fedre for «et vandrende katastrofeområde». «En diskriminerende barnelov, som helt klart gjør det mer vanskelig å hevde sine rettigheter etter samlivsbrudd, gjør det ikke bedre,» hevder mannsforskeren. Selv om menn fortsatt preger toppen av samfunnet, er det menn som også dominerer de dystre statistikkene. Pappa i dyp depresjon etter å ha tapt kampen om barna lever farlig, både med tanke på sitt eget liv og som ressurspappa for barna. Det har vært feid under teppet som at «enhver må ta ansvar for sitt eget liv».

Vi har lest om tragedier med fedre som går amok, men vi hører sjelden forhistoriene eller historien om alle barna som får problemer etter barneår uten den daglige kontakten med sin far.

Pappaer som taper er i ferd med å miste forstanden. Enkelte har brukt 1 million i advokatsalærer for å vinne barna tilbake. Ingen skal kunne si at ikke fedre er like glad i sine barn som mødre.

Barnas beste brukes som unnskyldning for å ikke gå inn i en konflikt, men det er barna som er taperen, uten at noen griper inn. Et barn er lojal og ofte det mest rettferdige av de tre involverte partene. Ofte vil barnet være like mye hos begge, selv om de må ha to hjem. Det må de uansett, selv om det hjemmet betyr mindre tid hos den ene.

Det å bruke «barnas beste» for å demonstrere en urettferdig barnelov er et skittent triks. Tidligere minister Inga Marte Thorkildsen sa i Dagbladet en gang at dette handler om barnas rettigheter, og må ikke forvandles til en kjønnskamp, fordi en barnefordelingskonflikt ofte ender i retten. Hun vil ikke snakke om at pappa taper når mamma står på den andre banehalvdelen.

Jeg savner pappaen min hver dag og har dårlig samvittighet. Det at jeg som barn fikk dårlig samvittighet er hverken min fars eller min mors skyld, men barnelovens. Han sa alltid det korrekte når vi blant annet snakket om å feire julaften sammen. At han var ikke så god til å lage mat som moren vår.  Men barn blir også voksne, og kan tenke sine egne tanker.

Derfor vet jeg at han hadde det vondt i blant, at han savnet oss som en del av hverdagen, at han ikke hadde det så bra selv om han trivdes her sør, og at kameraten hans antakelig hadde rett.

Jeg vet det fordi jeg har savnet.

Pappaen min har to barnebarn som aldri fikk møte bestefar. Det er mitt største savn, som pappa, som barn og som menneske.

16. mai tenner vi lys, det gjør vi alltid for Håp, savn og i år litt for Solveig Horne. Måtte hun få gjennomslag for barnas beste.

I mellomtiden får fedre som fortsatt står i en kamp trøste seg til Leonard Cohens ord:

«There’s a crack in everything. That’s where the light gets in.»